Viser arkivet for stikkord vinje

Vann og verdier

Det var i disse dager. Det er 100 år siden. Da ble de norske naturressursene – de voldsomme norske verdiene – sikret på norske hender. På felleshender.
Hør hva som skjedde.
Da Norge løsrev seg fra Sverige i 1905 tok det ikke lang tid før kapital-stinne europeere snuste på fossekraften vår. Oppkjøper fra Storbritannia og kontinentet snuste på alt av verdi.
De var faktisk så pågående at man i april 1906 ikke så annen utvei enn å vedta de såkalte panikklovene
7. april 1906 vedtok Stortinget en lov om at fremmede statsborgere ikke, uten tillatelse fra Kongen, kunne erverve seg eierskap eller bruksrett til vannfall.
12. juni samme året hadde man fått anledning til å finpusse loven – og vedtok en ny lov. Man gikk fra panikkloven i april til midlertidig lov i juni.
Etter den loven – der man ga konsesjoner, men innførte forskjellige former for vilkår for dem. Utenlandske selskaper skulle «vederlagsfrit at avstå vandfaldet med dammer, kraftstasjoner og tilhørende maskineri til staten, naar 75 år var forløpet fra koncessionen».
Hjemfallsretten.
75 år, 80 år – og når det gjaldt norsk-kontrollerte selskaper gjerne 99 år. Med innløsning med full verdi.
Og så, i 1909 – for nøyaktig 100 år siden, 18. september, fikk man på plass ny lov «ervervelse av vannfall, bergverk og annen fast eiendom»
Alle vannfall med mer enn «1.000 naturhestekrefter» var behengt med konsesjonsplikt. Unntaket – var den norske staten, norske kommuner og norske statsborgere.
Ergo en lov som hindret utenlandsk kontroll over norske ressurser.
For å få slik konsesjon måtte «allmenne hensyn ikke tale imot». – som det står på en juridisk betenkning.
Konsesjonene var i omfang «minst 60 og høyst 80 år» med påfølgende overføring av anlegg og rettigheter til staten.
Og det er på sin plass å bemerke at det var justisminister Johan Castberg i Gunnar Knudsens regjering som var hjernen bak det hele.
En radikal venstremann fra Brevik. Så det har alltid kommet mye godt fra den lille vakre byen ved Eidangerfjorden, ikke bare baccalao.
Men debatten var krevende. Og stats- og finansminister Gunnar Knudsen fra Borgestad satte tingene på plass:
«Da jeg forleden så i et konservativt blad, som havde anstillet beregning over, hva staten vilde få for værdier, hvis regjeringens proposition gikk igjennom, at man havde regnet det ut til 12 hundrede millioner kroner, ja, det vil jeg oprigtig erkjende, at mine tænder løb i vand, da jeg så dette beløb. Jeg ønskede med mig selv: den, som bare da var finansminister!»
Så kan man jo lure hvorfor jeg plager folk med en 100 år gammel sak på en vakker høstlørdag.
Jo, det var på grunn av dette – kanskje det er denne enkelthendelsen som har vært mest avgjørende, at vi lever i et land som vårt.
Slik jeg har lest historien så er det konsesjonslovgivningen fra 18. september 1909 som, først konkret sikret vannkraften vår, men også slo an tonen på det andre som kom senere.
Og det andre er blant annet de enorme olje- og gass-forekomstene våre. Som ikke ble oppdaget før på 60-tallet. Men som altså i dag danner grunnlaget for den fremste velferdsstaten på kloden.
Det hører forresten med til historien at Børre Rønningen i Vinje er en hardnakket, dyktig og uslitelig forsvarer av disse verdiene i hans mer enn 20-årige kamp for hjemfallsrett og kraftverdier.
Så Telemark har vært sentral i denne saken hele veien.
Da de sikret våre enorme verdier for hele landet, for alle innbyggerne, for staten – så bestemte man seg også for at Norge, som et bitte lite land i verden, ikke skulle stå med lua i hånden når de mektige- og kyniske – britiske, europeiske, og etter hvert amerikanske selskap prøvde å lirke rikdom og framtid over på egne private aksjeeiere.
Det er en fantastisk historie om Norge, vårt land.
Og valget, i denne omgang i alle fall, satte også en stopper for dem på høyresiden som lekte med å selge ut sentrale naturressurser også i denne valgkampen. Selv om Høyres holdninger på området ikke er uten fornuftige elementer.
Men det å sikre en nasjons framtid er viktigere enn å få noen private kroner til å tikke inn på kontoen. Eller å forfekte et prinsipp som legger til grunn at det bare er private krefter som kan drive og utvikle verdier på en god måte.
Kombinasjonen har nemlig vist seg, for vårt kjære land, å være helt uovertruffen.
Og det viktigste grepet, tror jeg, ble tatt for nøyaktig 100 år siden i disse dager.

Vovede Vesaas

I dag er det fødselsdagen til en av de største kunstnerne Telemark har fostret.
Jeg snakker ikke om Henrik Ibsen. Jeg snakker ikke om Knut Buen. Jeg snakker heller ikke om Astrid Vaa, Aasmund Olavsson Vinje, Sputnik, Aage Samuelsen, Myllarguten eller Liv Marit Wedvik. Jeg snakker ikke om Bjørg Vik, Lars Vik – eller Heidi Hauge.
Nei, i dag er det Tarjei Vesaas som er navnet og mannen.
Han ble født 20. august 1897. For 112 år siden, akkurat i dag.
Gratulerer til alle med Vesaasnavn. Og alle fra Vinje. Samt alle fra resten av Telemark også.
Jeg har hatt gleden av å lese sønnen Olavs biografi om dikterhøvdingen; «Løynde land». Og også hans bok om moren Halldis, «Å vera i livet». Begge bøkene er kraftfulle, mektige og vel verdt å lese. Selv om, selvfølgelig, det å ha sønnen som biograf nok har preget bokverkene.
Noe av det underlige og overraskende som jeg har lest meg fram til om Tarjei var hans dragning mot lettlivede filmer, gjerne med lettkledde damer.
Nå må man på ingen måte misforstå det dit hen at Tarjei Vesaas var henfalt til porno. Det har jeg så absolutt ikke belegg for å mene.
Men Olav har tatt med flere ganger enn bare som en parentes at Tarjei likte noen filmstykker som nok, i datidens puritanisme, kanskje virket en smule vovet.
Med titler på egne ting som «Menneskebonn», «Guds bustader», «Grinde-kveld, Den gode engelen», «Dei svarte hestane», «Kvinnor ropar heim», «Hjarta høyrer sine heimlandstonar», «Leiken og lynet», «Båten om kvelden» og «Liv ved straumen» er kanskje ikke Sophia Loren og Brigitte Bardot det første som rinder en ihu.
Men folk er forskjellige og alle bør ha mer enn en klangbunn.
Dessuten, om man ikke har glede av en vakker kvinne, så har man vel uansett ikke så mye å dele med seg. Hverken i livet eller forfatterskapet. Det samme gjelder jo motsatt da – og visa versa. Og vel så det. Om du er med. Altså en vakker mann.
For dem som liker denslags.
Men, altså, denne siden av Vesaas, som jeg nok i min barndom oppfattet som vel tungsindig, var flott å oppdage.
Men det er som han selv så presist formulerte det: «Avgrunnen er til å stige opp or, og ikkje til å forkomast i».
Så kan man jo alltids diskutere hva som er avgrunn – og hva som bare er sunn bunn. I grunn…

Vinje = kultur

Det er ikke tilfeldig at Vinje kommune er en av landets fremste kulturkommuner. Det er ikke en gang tilfeldig at det er den beste. Sannheten er at det nesten er mer overraskende at de ikke ble det før.
Denne fjellkommunen, den eneste i landet som grenser til tre fylker, i tillegg til det de ligger i, er i verdensklasse når det gjelder akkurat dette. Kultur.
Prisen som Norges kulturkommune ble utdelt på Stortinget i går av lederen for Familie- og kulturkomitéen: May-Helen Molvær Grimstad.
Prisen er knyttet til mye av det kommunene gjør i dag. Men jeg tror røtter, bakgrunn, identitet, tradisjon er hovedårsakene til gårsdagens triumf.
Da tenker jeg ikke først og fremst på kommunal raushet og bevilgninger, men snarere på at kulturen både tradisjonskulturen, og den daglige, er en spesielt stolt del av vinje-folkets hverdag.
Selv da var på mote å legge om dialekten sin med en gang man flyttet til urbane strøk, så gjorde ikke folk fra Vinje det. De er stolt forankret i en selvtillit som kun respekt og forståelse for fortid og identitet kan skape. De er rett og slett helt spesielle.
Og om man som et eksempel skulle skrive Norges litteraturhistorie – uten å ta med det som har med Vinje å gjøre, ville det fort blitt en tynn bok.
Mange av de mest sentrale kulturpersonlighetene i landet vårt er like dypt knytt til Vinje, som tælen går ned i myrjorda i Vierli.

Les bare:

Aasmund Olavsson Vinje var den som klarte å dikte liv inn i Ivar Aasens landsmål. Og på den måten også reiste alternativet til bymålsdansk som et fullgodt norsk mål i skrift og tale. At han var en foregangsmann i alt han foretok seg, kom antakelig av at folk som er født og oppvokst like ved Hardangerviddas krevende klima gjerne blir slik.

Myllarguten, Targjei Augundsson: Med bakgrunn fra Sauherad giftet han seg på Edland og bosatte seg i Rauland. Men var mye på farten. Og underbygde Vinjes kulturposisjon. Selv i dag er navnet hans synonymt med mesterspelemann.

Tarjei Vesaas fornyet litteraturen i Norge. Og han gjorde det på nynorsk. Med bakgrunn fra Vesaas bygde han, sammen med Halldis Moren Vesaas, sin egen gård på Midtbø opp til å ble et av de stedene sentrale diktere fra hele Norden måtte besøke. Og han nøt stor respekt internasjonalt, kanskje mest for Fuglane og Is-slottet. I tillegg så hentet han nydelige Halldis til fylket. Han burde hatt en pris – bare for det. De to barna deres, forlagsredaktør Guri Vesaas og forfatter Olav Vesaas hører også absolutt med i en oversikt over kulturkommunen Vinje.

Og siden vi er inne på søsken, jeg synes også forfatteren Stein Versto, journalisten Astrid Versto, og journalist Olav Versto på en glimrende måte har tatt vare på, og videreført den stolte kulturtradisjonen fra Vinje. Et klangfullt nynorsk, i debatt og litteratur. I meningsbryting og kommentarer. Er du satt skikkelig på plass av Olav Versto, på dirrende Vinje-mål så er du ikke i tvil.

Aslaug Vaa må med. Født i Rauland, men flyttet til Kviteseid. Det er uansett preget fra den urstolte vesttelen, den ubrytelige og grunnekte – men likevel vare, man gjenfinner i Aslaug Vaas lyrikk.

Veslebroren Dyre Vaa hører også med. Bildehugger og maler. Vesttele, som hentet mye av grunnlaget for kunsten sin i Rauland. Dyre Vaa-samlingane ble åpnet i Rauland i 1981, har vært med på å gi Vinje kommune en unikt kulturpreg.

Sondre Bratland er en av landets fremste utøvere av kveding og sang og en ledende sangpedagog, som har maktet å kombinere den krevende tradisjonen med stor utbredelse også innenfor religiøse folketoner – og til og med populærmusikk.

Men kulturen i Vinje når helt opp til dagens pop- og rockpregede samtid også. Og Odd Nordstogas eventyrlige suksess må ha kommet overraskende på alle som ikke kjenner kraften i Vinjes kulturliv. De siste fem årene har han opplevd massiv jubel i brytningen mellom folkemusikk og pop. Han har også klart å gjøre en kunstnerisk triumf også til omfattende kommersiell utbredelse. Han har solgt hundretusener av plater med nynorsk, dyp kjærlighet til røttene, og leken nytenkning som innpakning.

Mange nevnt, men også svært mange glemt i dette som var tenkt som en ydmyk hyllest til kommunen som i går ble Norges kulturkommune.

I begrunnelsen ble det sagt: Norsk kulturforum ønsker å fokusere på kommunenes kulturengasjement og deres innsats for et godt og allsidig kulturtilbud for innbyggerne. Prisen gis til en kommune som har markert seg med en allsidig innsats for kulturlivet gjennom samarbeid, kreativitet og nytenkning. Det legges vekt på kommunens politiske ambisjoner og for 2009 er det lagt spesiell vekt på arbeidet med implementering av kulturloven. Som en slags konklusjon går det kanskje an å skrive at folket fra Vinje slett ikke stiller sitt lys under en skjeppe. Men så har de da ingen grunn til det heller.

Eller som Myllarguten sa det: «Dæ hjælper ikkje håss go`n e`, e`n ikkje kåmme i opprop».
Gratulerer med prisen Vinje. Den er usedvanlig vel fortjent!

Postkort fra Vinje

30.12.2008

Telemark er mulighetenes fylke nummer én. Det gjelder på mange områder, men nå tenker jeg på naturen. Jeg tilbringer sommeren i Bamble, hverdagene i Siljan og Grenland og vinterhelger i Vinje, som er noen gode eksempler på akkurat det.

Dette ”postkortet” er fra min romjul og nyttårsfeiring på Gibøen ved Møsvann i Vinje kommune. Maken til idyll skal du lete lenge etter. På toppen av en varde 1100 m.o.h blir denne teksten til. For det å være midtpunktet i en så overveldende natur er sterkt. Jeg følte meg bitte liten, men samtidig så uendelig stor.

Ski terrenget ligger rett utenfor hytte døra. Det er et utrolig landskap. Akkurat slik et postkort fra vinter-telemark skal se ut. Jeg sa til meg selv at dette må jeg lagre. Ikke bare se det, eller bevare det som et fotografi. Men lagre det som en god opplevelse. Det tror jeg mange kan bli flinkere til. Hadde vi sett denne naturen på en ferie i utlandet, ville vi utomatisk blitt helt henrykt. Når vi opplever tilsvarene der vi bor eller på ferie i Telemark, er det nesten som en selvfølge. Det er viktig å nyte slike flotte øyeblikk, også i vår egen nærhet. Det er ingen selvfølge.

Til og med snøen var uvanlig vakker denne dagen. Rimet laget frostroser som de dyreste diamanter. Enten det var på trærne, i skiløypa eller over fjellene. Alt glitret som et diamantsmykke fra naturen.

Det var ikke bare fantastiske naturopplevelser som skulle prege denne ferien, men like mye sosial omgang med hyttenaboer og hunder. Lørdag i romjulen kom vi frem til ferdig oppvarmet hytte. En god hyttenabo hadde fyret opp slik at det skulle være behagelig for oss å komme frem. Forskjellen på å komme til en hytte i -10 og +20 kan faktisk ikke beskrives. Det må kjennes. Det var akkurat som noen ventet på oss og gledet seg til å få selskap.

Og selskap skal jeg si de fikk. Kvelden etter ankomst inviterte vi fire gode hyttenaboer, to fra Skien og to fra Moss på egenprodusert rakfisk fra Møsvann. I tillegg til fisk besto menyen av hjemmebakt brød, lefse, flatbrød, løk/rødbetsalat, Kviteseidsmør og sæter rømme. Mye godt ble også servert i glassene.

Selskap fikk også Era, vår Gordon setter. Her er hun om mulig enda mer dronning enn ellers. Ikke bare fordi området gir mulighet for mange flotte turer og mye god rypelukt. Men med fire hannhunder til naboer, både engelsk settere og pointere, er det hun som er det store trekkplasteret. Kjapp, Frekk, Macken og Ro konkurrerer om hennes gunst. Og hun nyter det.

Vi bør være flinkere til å stoppe opp og ikke bare se naturen, men nyte og oppleve. Det blir så fort slik at det vi omgir oss med i hverdagen blir grått fordi vi ser det hver dag. Jeg er helt sikker på at alle omgir seg med noen naturperler rett utenfor vinduet. Kanskje bare en bitte liten detalj, men viktig nok. Vær bevisst og ta vare på det. Og hvis dette også kunne overføres til å gjelde hvordan vi tar vare på menneskene rundt oss. Ja, da ville verden bli et fredelig og vakkert sted og en fin måte å starte ett nytt år på.

Godt nytt år!