Viser arkivet for stikkord vesttelemark

Nokken fine feiare

Bestemoren til et par kompiser pleide bruke uttrykket:
«Dokkar e meg nokken fine feiare» om de to luringene.
Stig og Bjørn.
Som var oppriktig glade i bestemoren. Og fikk belønnet kjærligheten med hard valuta før de fleste helger, i de glade tenåringsdager.
Men når de to antydet at de helst ville gå på ten-sing og den typen arrangementer som bestemoren hadde en viss forkjærlighet for, så sa de ofte at jeg lokket dem med på dill og dans, fyll og fanteri.
De var for øvrig ufattelig lette å lokke.
For å si det mildt.
Da sa bestemoren gjerne: «Jeg tror han der Mellingen e meg en fin feiar».
Jeg hadde i grunn ikke tenkt på dette på mange år da jeg i går la merke til Fremskrittspartiets boardskampanje som teppebomber Telemark for tiden. Der er budskapet:
«Vi skal feie de rødgrønne ut av regjeringen».
På bildet står Karianne Hansen (nummer tre), Kåre Fostervold (nummer to) og Bård Hoksrud (nummer en) i en slags curling-aktig feieposisjon for å overta styringen av Norge.
Så kan det hende at noen stusser over at de planlegger å styre landet med kost.
Men budskapet er åpenbart at her trengs det nye koster.
Man kan si hva man vil om Frp – men ingen vil hevde at de er ekstraordinært sublime i sin kommunikasjon. Som det heter på fint.
Andre som er ivrige med pia-savakostene er hekser. Altså de som pleier fly tur-retur Blokksberg innimellom. Så man kan vel si at assosiasjonene var relativt friske ettersom boardsene – altså de svære reklameplakatene, strømmet på like heftig som «smalere veg»-skiltene i Vest-Telemark.
Nå vil jeg på ingen måte hevde at Karianne Hansen er en trollkjerring. Det ville være aldeles usaklig og kraftig overdrevet.
Derimot så er det mulig det finnes dem som hevder at Bård Hoksrud og Kåre Fostervold kan ha likhetstrekk med den verdensberømte kjerringa med staven. Uten at jeg vil hevde å ha inngående kjennskap til det. Altså stavene.
Men man må vel kunne si, Egil, – som er den setningen Arne Scheie har sagt flest ganger i hele verden, man må vel kunne si at de tre fra Frp på boardskampanjen er noen fine feiare…

Hvordan har du det med oblike kasus, nominativsending og dativ-lokativ i dag?

Jeg leste nylig en uhyre interessant artikkel om Åse Wetås som har tatt doktorgraden i bruken av kasus og forbindelse med egennavnene.
I seg selv kanskje ikke det mest sexy tema som har sett dagens lys på denne vår kjære moder jord.
Imidlertid hadde hun funnet fram til en del historiske opplysninger fra Vest-Telemark som var interessant:
«Uten å henge ut befolkningen i Vest-Telemark som heimfødinger, var språket preget av at området lå isolert til – langt fra sjøen, administrative sentre og andre kilder til innsig av utenlandske låneord» Og videre skriver Wetås: «I mine tekster fra Vest-Telemark er personnavn knyttet til kristen tradisjon, som Andreas og Pål, uten unntak båret av prestene. Lokalbefolkningen bærer gamle nordiske navn som Arne, Olav og Bjørn».
Så langt er jeg med. Man var svært tradisjonstro mot gamle navnetradisjoner i Vest-Telemark. Og mot språket vårt.
Folket i denne delen av vårt vakre fylke har aldri latt seg lede så lett verken mot tysk, dansk eller svensk, som ofte var språket pompøse myndighetspersoner i form av fut og prest, brisket seg med.
Fortsatt kan man forresten merke tradisjonsrespekten i denne delen av Telemark. Det er vel knapt noen i Norge som holder bedre på dialekten enn folket fra Vinje og dalstroka der omkring.
Uansett, stedet jeg leste om dette var altså et nettsted – der det var mulighet for debatt. Og flere hadde gitt til kjenne sitt syn på dette, må vi vel kunne si, relativt smale temaet.
Jeg leste gjennom alle, men skal innrømme jeg mistet tråden en smule da jeg kom til følgende innlegg:
«Grammatisk kasus angir den syntaktiske funksjonen til nominale ledd i en setning. Subjekt får nominativsending, mens akkusativ, dativ og genitiv er oblike kasus og angir objektet. Norrønt hadde også former som instrumentalis og dativ-lokativ».
Søren også at jeg kom for sent på skolen akkurat den onsdagen da vi lærte om oblike kasus, nominativsending og dativ-lokativ.
Sett i ettertid hadde åpenbart læreren min rett. Dette kommer man knapt helskinnet gjennom livet uten å kunne..