Viser arkivet for stikkord vesaas

Vovede Vesaas

I dag er det fødselsdagen til en av de største kunstnerne Telemark har fostret.
Jeg snakker ikke om Henrik Ibsen. Jeg snakker ikke om Knut Buen. Jeg snakker heller ikke om Astrid Vaa, Aasmund Olavsson Vinje, Sputnik, Aage Samuelsen, Myllarguten eller Liv Marit Wedvik. Jeg snakker ikke om Bjørg Vik, Lars Vik – eller Heidi Hauge.
Nei, i dag er det Tarjei Vesaas som er navnet og mannen.
Han ble født 20. august 1897. For 112 år siden, akkurat i dag.
Gratulerer til alle med Vesaasnavn. Og alle fra Vinje. Samt alle fra resten av Telemark også.
Jeg har hatt gleden av å lese sønnen Olavs biografi om dikterhøvdingen; «Løynde land». Og også hans bok om moren Halldis, «Å vera i livet». Begge bøkene er kraftfulle, mektige og vel verdt å lese. Selv om, selvfølgelig, det å ha sønnen som biograf nok har preget bokverkene.
Noe av det underlige og overraskende som jeg har lest meg fram til om Tarjei var hans dragning mot lettlivede filmer, gjerne med lettkledde damer.
Nå må man på ingen måte misforstå det dit hen at Tarjei Vesaas var henfalt til porno. Det har jeg så absolutt ikke belegg for å mene.
Men Olav har tatt med flere ganger enn bare som en parentes at Tarjei likte noen filmstykker som nok, i datidens puritanisme, kanskje virket en smule vovet.
Med titler på egne ting som «Menneskebonn», «Guds bustader», «Grinde-kveld, Den gode engelen», «Dei svarte hestane», «Kvinnor ropar heim», «Hjarta høyrer sine heimlandstonar», «Leiken og lynet», «Båten om kvelden» og «Liv ved straumen» er kanskje ikke Sophia Loren og Brigitte Bardot det første som rinder en ihu.
Men folk er forskjellige og alle bør ha mer enn en klangbunn.
Dessuten, om man ikke har glede av en vakker kvinne, så har man vel uansett ikke så mye å dele med seg. Hverken i livet eller forfatterskapet. Det samme gjelder jo motsatt da – og visa versa. Og vel så det. Om du er med. Altså en vakker mann.
For dem som liker denslags.
Men, altså, denne siden av Vesaas, som jeg nok i min barndom oppfattet som vel tungsindig, var flott å oppdage.
Men det er som han selv så presist formulerte det: «Avgrunnen er til å stige opp or, og ikkje til å forkomast i».
Så kan man jo alltids diskutere hva som er avgrunn – og hva som bare er sunn bunn. I grunn…

Den velsignede fredagskvelden

Enkelte uker føles slik at man trekker pusten mandag morgen – og har ikke tid til å tenke en selvstendig tanke igjen før fredag ettermiddag.
Dette har vært en slik uke.
Ufattelig mye å gjøre på jobben. Mange omdiskuterte saker i avisen. Utallige telefoner fra svært mange hyggelige mennesker som mener dette og hint om avisen. Og debatter i flere offentlige møter, på radio, tv, internett, og i avisen. Og i andre aviser.
Derfor ser jeg fram til kvelden i kveld. Den velsignede fredagskvelden. På tross av at det også er oppdrag og politiske møter i morgen.
Sånn er livet noen ganger.
Om man da skulle trenge litt ro, litt ettertanke, eller litt varme så er vel knapt noe bedre enn å trøste seg med noen av våre stillferdige og rike diktere. Da finner man litt fred og får kanskje, igjen, øye på de viktige tingene. Blant alt som krever en i dagen. Bare det å sitte i en sofa, ha fyr på peisen, musikk på spilleren og sette av en time til å se på oppbygning og rytme, harmoni og budskap i fire linjer fra Halldis Moren Vesaas kan gi en det man har bruk for:

Dette: Å vere i livet,
open for alt ikring,
bunden med sterke røter
til menneske og til ting

Eller å åpne seg litt for magikeren fra Ulvik, Olav H. Hauge. Og bruke tid på magisk sammensatte bokstaver fra Hardanger:

Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje -
at tidi skal opna seg.

Og siden vi er inne på temaet store diktere. For Knut Hamsun, som på tross av gode og dårlige sider, noen ganger – mange ganger – leverte vidd og kraft og klokskap. Han hadde en personlighet som ofte var vanskelig å være forsonlig mot. Han gjorde valg som man absolutt bør ta avstand fra. Likevel var han også i stand til å formulere slikt som dette:

«Fremskritt, hva er det?
At vi kan kjøre fortere på veiene?
Nei, fremskritt det er legemets nødvendige hvile og sjelens nødvendige ro. Fremskritt er menneskets trivsel».

Og akkurat det er mitt mål for kvelden. Slappe av, være fremskrittsrettet rolig og trives. Om jeg så skal slåss for det…

Vinje = kultur

Det er ikke tilfeldig at Vinje kommune er en av landets fremste kulturkommuner. Det er ikke en gang tilfeldig at det er den beste. Sannheten er at det nesten er mer overraskende at de ikke ble det før.
Denne fjellkommunen, den eneste i landet som grenser til tre fylker, i tillegg til det de ligger i, er i verdensklasse når det gjelder akkurat dette. Kultur.
Prisen som Norges kulturkommune ble utdelt på Stortinget i går av lederen for Familie- og kulturkomitéen: May-Helen Molvær Grimstad.
Prisen er knyttet til mye av det kommunene gjør i dag. Men jeg tror røtter, bakgrunn, identitet, tradisjon er hovedårsakene til gårsdagens triumf.
Da tenker jeg ikke først og fremst på kommunal raushet og bevilgninger, men snarere på at kulturen både tradisjonskulturen, og den daglige, er en spesielt stolt del av vinje-folkets hverdag.
Selv da var på mote å legge om dialekten sin med en gang man flyttet til urbane strøk, så gjorde ikke folk fra Vinje det. De er stolt forankret i en selvtillit som kun respekt og forståelse for fortid og identitet kan skape. De er rett og slett helt spesielle.
Og om man som et eksempel skulle skrive Norges litteraturhistorie – uten å ta med det som har med Vinje å gjøre, ville det fort blitt en tynn bok.
Mange av de mest sentrale kulturpersonlighetene i landet vårt er like dypt knytt til Vinje, som tælen går ned i myrjorda i Vierli.

Les bare:

Aasmund Olavsson Vinje var den som klarte å dikte liv inn i Ivar Aasens landsmål. Og på den måten også reiste alternativet til bymålsdansk som et fullgodt norsk mål i skrift og tale. At han var en foregangsmann i alt han foretok seg, kom antakelig av at folk som er født og oppvokst like ved Hardangerviddas krevende klima gjerne blir slik.

Myllarguten, Targjei Augundsson: Med bakgrunn fra Sauherad giftet han seg på Edland og bosatte seg i Rauland. Men var mye på farten. Og underbygde Vinjes kulturposisjon. Selv i dag er navnet hans synonymt med mesterspelemann.

Tarjei Vesaas fornyet litteraturen i Norge. Og han gjorde det på nynorsk. Med bakgrunn fra Vesaas bygde han, sammen med Halldis Moren Vesaas, sin egen gård på Midtbø opp til å ble et av de stedene sentrale diktere fra hele Norden måtte besøke. Og han nøt stor respekt internasjonalt, kanskje mest for Fuglane og Is-slottet. I tillegg så hentet han nydelige Halldis til fylket. Han burde hatt en pris – bare for det. De to barna deres, forlagsredaktør Guri Vesaas og forfatter Olav Vesaas hører også absolutt med i en oversikt over kulturkommunen Vinje.

Og siden vi er inne på søsken, jeg synes også forfatteren Stein Versto, journalisten Astrid Versto, og journalist Olav Versto på en glimrende måte har tatt vare på, og videreført den stolte kulturtradisjonen fra Vinje. Et klangfullt nynorsk, i debatt og litteratur. I meningsbryting og kommentarer. Er du satt skikkelig på plass av Olav Versto, på dirrende Vinje-mål så er du ikke i tvil.

Aslaug Vaa må med. Født i Rauland, men flyttet til Kviteseid. Det er uansett preget fra den urstolte vesttelen, den ubrytelige og grunnekte – men likevel vare, man gjenfinner i Aslaug Vaas lyrikk.

Veslebroren Dyre Vaa hører også med. Bildehugger og maler. Vesttele, som hentet mye av grunnlaget for kunsten sin i Rauland. Dyre Vaa-samlingane ble åpnet i Rauland i 1981, har vært med på å gi Vinje kommune en unikt kulturpreg.

Sondre Bratland er en av landets fremste utøvere av kveding og sang og en ledende sangpedagog, som har maktet å kombinere den krevende tradisjonen med stor utbredelse også innenfor religiøse folketoner – og til og med populærmusikk.

Men kulturen i Vinje når helt opp til dagens pop- og rockpregede samtid også. Og Odd Nordstogas eventyrlige suksess må ha kommet overraskende på alle som ikke kjenner kraften i Vinjes kulturliv. De siste fem årene har han opplevd massiv jubel i brytningen mellom folkemusikk og pop. Han har også klart å gjøre en kunstnerisk triumf også til omfattende kommersiell utbredelse. Han har solgt hundretusener av plater med nynorsk, dyp kjærlighet til røttene, og leken nytenkning som innpakning.

Mange nevnt, men også svært mange glemt i dette som var tenkt som en ydmyk hyllest til kommunen som i går ble Norges kulturkommune.

I begrunnelsen ble det sagt: Norsk kulturforum ønsker å fokusere på kommunenes kulturengasjement og deres innsats for et godt og allsidig kulturtilbud for innbyggerne. Prisen gis til en kommune som har markert seg med en allsidig innsats for kulturlivet gjennom samarbeid, kreativitet og nytenkning. Det legges vekt på kommunens politiske ambisjoner og for 2009 er det lagt spesiell vekt på arbeidet med implementering av kulturloven. Som en slags konklusjon går det kanskje an å skrive at folket fra Vinje slett ikke stiller sitt lys under en skjeppe. Men så har de da ingen grunn til det heller.

Eller som Myllarguten sa det: «Dæ hjælper ikkje håss go`n e`, e`n ikkje kåmme i opprop».
Gratulerer med prisen Vinje. Den er usedvanlig vel fortjent!