Viser arkivet for stikkord valg09

Prest eller kolera?

Er artige ord og muntre vendinger ofte krydderet i et liv. Selv om ordet betegner noe som ikke er fullt så krydret.
Har du hørt om Jokkmokk-perspektivet?
Det høres vesentlig morsommere ut en det er. Jeg var på forskningsdagene på Høgskolen i Telemark forleden dag, og der påpekte en av foredragsholderne Veslemøy Wiese dette – ehm – perspektivet.
Det handler om at jenter på skolen i steder som Jokkmokk – altså rurale strøk nordpå, er ganske gode på skolen bare for å komme seg derifra.
Mens guttene i samme området slett ikke alltid orker å ta tak i skolearbeidet.
Noen gutter fikk til og med snøscooter til 16-årdagen for ikke å begynne på videregående.
Jokkmokk er forøvrig en samisk kommune akkurat på østsiden av riksgrensen mellom Norge og Sverige – i Norrbottens län i Lappland.
Stedet heter – for den spesielt interesserte (hvem nå det er) Jokimukka på finsk, Jåhkåmåhkke på lulesamisk, Johkmohkki på nordsamisk og Jokinmukka på meänkieli. Som er et språk som også kalles Tornedalsfinsk og utviklet seg i den delen av Finland som ble til Sverige da Finland ble russisk i 1809. Er du med?
Neivel.
Gjesp.
Uansett er Jokkmokk-perspektivet altså gangbar verbal valuta i akademiske kretser.
Språk er moro, enten du lever av det og for det – eller bare med det. Og man kan si mye uten å si noe. Eller være morsom på en mer intrikat måte – takket være ordenes underliggende flertydighet. Å bedrive ord, som noen kaller det.
Språk er også en del av demokratiet vårt. Når de rødgrønne kalles sosialister av de borgerlige ligger det mye symbolikk i måten ordene blir sagt. Og sentrum i norsk politikk er ytterst venstre mange andre steder. Selv om det er like forvirrende i utlandet. Forskjellen på Venstre og Det Radikale Venstre i Danmark – er blant annet, har jeg hørt, at Venstre er mer radikalt enn Det Radikale Venstre.
Men vi tar ’an hjem igjen til eget politisk liv i Telemark.
Lenge sto den siste stortingsplassen, utjevningsmandatet, mellom Kåre Fostervold og Geir Bekkevold – henholdsvis fra Frp og KrF.
Ifølge svært så syrlige tunger i en herværende morgenavis var valget mellom de to uansett et valg mellom prest og kolera…

Vinnere og tapere

Jeg har registrert at det plutselig er svært mange som er opptatt av valgloven. Spesielt Frp’ere har blogget og kommentert den urettferdige valgloven i de siste dagene.
Merkelig at de ikke var opptatt av den, nøyaktig samme, valgloven i dagene før valget. Da kunne man jo jobbet for et flertall som ville endre den.
Sannheten er at Frp har fått inn 24,3 prosent av representantene, selv om de bare har 22,9 prosent av stemmene. Venstre har for eksempel 3,9 prosent av stemmene, men bare 3,4 prosent av mandatene.
Nåvel, det høres så vakkert ut at hver eneste stemme skal telle nøyaktig likt. Men det er vel knapt noen nasjon i verden hvor det er akkurat slik.
Og selv om man gjorde det – ville totaltresultatet bli det samme i følge valgforsker Bernt Aardal i NRK fredag morgen.
Poenget at det ikke er helt – matematisk likt er at flertallet ønsker at hele landet skal være representert i parlamentet.
Det ville jo være synd om omtrent halvparten på Stortinget ble valgt inn fra Oslo-området. Og bortimot ingen fra Finnmark.
Slik det da ville blitt.
«Men vår blokk hadde flere stemmer enn den andre blokken», hevdet en som jeg diskuterte dette med. Fra Frp.
Vel, om man kan kalle Frp og Venstre medlemmer av samme blokken – så krever det mye godvilje. Godvilje som verken Lars Sponheim eller Siv Jensen hadde.
Var det noe de ikke var – så var det å være «på lag». Altså en blokk. Sannheten er at det politiske liv i Norge er rammet av en fordummende begrepsforvirring.
Den «borgerlige fløyen» er ikke en fløy. Og ifølge svært sentrale politikere – på høyresiden – så er ikke Frp et borgerlig parti i det hele tatt.
På samme måten som man snakker om «den sosialistiske siden».
Vel, hvilken side er det?
Om man har det minste forståelse for politiske ideologier så er ikke Senterpartiet og Arbeiderpartiet i nærheten av å være sosialister.
Knapt nok Sosialistisk Venstreparti.
Rødt er vel de eneste som er en slags sosialister. Men de er ikke på Stortinget.
Det kan godt hende at man bør forandre eller justere valgloven. Men det er neppe valgets tapere – som likevel har utropt seg selv til vinnere – som bør være de første til å ta et opp. Timer etter nederlaget.
Men vant ikke Høyre og Frp da? vil du kanskje si.
Tja – det er øyet som ser.
Om de nå var en blokk, så ledet de på meningsmålingene tre og et halvt år før valget. Fra høsten/vinteren 2005-2006 og fram til de siste ukene. Så fikk likevel den sittende regjeringen nytt flertall. Da er det vanskelig å se at Frp er vinneren.
Hele den borgerlige siden ble til det kaoset av krangel og mistro som statsministeren snakket om i mange debatter.
Frp har i tillegg antakelig mindre innflytelse enn før. Selv med litt økt oppslutning. Formann Jensen klarer ikke å levere én sak til sine velgere av det hun lovet. For nå vil verken Venstre eller KrF snakke med Frp på svært lenge, tror jeg.
Siv Jensen begynte faktisk å snakke om valget i 2013, minutter etter at valget i 2009 var ferdig.
Og skulle det gå galt, så er nok valget i 2017 innen rekkevidde.
Muligens.
Det blir et permanent jobb av slikt.
Om Frp er valgets vinnere, slik de selv hevder – så lurer jeg på hvordan et tap ville sett ut for Frp.

Husk hvor dere kommer fra

Følgende seks representanter kommer til å stille på Stortinget for Telemark i de kommende fire årene:
Terje Lien Aasland (Arbeiderpartiet)
Gunn Olsen (Arbeiderpartiet)
Sigvald Oppebøen Hansen (Arbeiderpartiet)
Bård Hoksrud (Fremskrittspartiet)
Geir Bekkevold (Kristelig Folkeparti)
Torbjørn Røe Isaksen (Høyre)
.
Lenge var det stor spenning rundt utjevningsmandatet. Geir Bekkevold (KrF) hadde vel nesten pakket kofferten i 02.00-tiden natt til tirsdag før tallene fra Skien utløste ny tillit til Fostervold. Og så førte en en feil i Rogaland igjen onsdag ettermiddag til at det ble Bekkevold.
Merk deg de seks aktuelle navnene.
Dette er uten tvil seks dyktige politikere. Det er seks dedikerte mennesker som Telemark sender inn for å representere vårt fylke på Stortinget. Det har valgkampen vist. Dette er folk som har valgt å bruke noen av de beste årene av sitt liv på politikk.
At vi likevel har store utfordringer framover har blant annet Telemark Rødts valgkamputspill vist. På sentrale områder har vi dessverre sakket akterut i Telemark.
Nå kan nettopp det statistiske materialet som de svært radikale politikerne på ytterste venstre la fram tolkes på ulike måter. Vekst i Grenlands Ståle Tveit har da også lagt fram interessante tall som gjerne kan oppfattes som en motmelding.
Likevel bør det ikke være tvil om at vi i Telemark er helt avhengig av at våre seks i landets viktigste sal makter å samarbeide om det som er viktig for oss her i fylket.
Og alt skulle ligge til rette for det.
På to av de aller mest prekære områdene, nemlig samferdsel og prosessindustri har et tverrpolitisk spekter uttalt seg på en måte som bør gjøre oss optimistiske.
Spesielt om man faktisk husker på hvor man kommer ifra rent geografisk, og ikke bare forholder seg til hvor man er valgt inn, politisk.
Både Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet, med framtredende førstekandidater som Bård Hoksrud og Terje Lien Aasland, har vært klinkende klare på at samarbeid på telemarksbenken – og kontinuerlig og hard jobbing i kulisser og komiteer er en forutsetning for å få til gode løsninger for Telemark.
Derfor både forventer og krever vi nettopp dette. At både posisjon og opposisjon legger politisk prestisje og behov for egenmarkering til side for å oppnå og gjennomføre valgløfter viktige for Telemark.
Av de viktigste er:
Gassrør til Grenland
Eidangertunnel
Kjapp og effektiv gjennomføring av fire felt for E18 gjennom Telemark – og vesentlig utbedring av veistandarden også andre steder.
I en opphetet valgkamp har vi forståelse for at man kanskje tar litt godt i på noen områder. Men når det gjelder arbeid, industri, og samferdsel – samt den vesentlige miljøgevinsten som ligger i en tidsmessig jernbane, så er det ikke noe å gå på.
Vi kommer til å følge våre seks på tinget tett i de fire årene som kommer.
Vi både tror og håper at de kommer til å gjøre en god jobb for Telemark. Og TA garanterer at vi skal konfrontere dem med hvert eneste valgløfte som ikke ser ut til å bli jobbet seriøst for å innfri.
I dag er det uansett på sin plass å gratulere våre seks og ønske lykke til med det viktige arbeidet for Telemark.

Redusert dødelighet blant eldre

I dag er Morten Harket 50 år. Vokalisten og tenåringsidolet i A-ha passerer et halvt hundre år i dette øyeblikk. Sånn omtrent.
For ikke lenge siden feiret man den gigantiske super-duper-kjempesuksessen «Take on me».
Selv husker jeg akkurat den singelplaten godt. Sommeren 1985 var den strengt tatt ukjent utenfor Norge. Men jeg tok med en slik singel bort til Amerika da jeg skulle besøke noe slekt. Glad festing og feiring – i de nordamerikanske sommernetter ble akkompagnert av A-ha. Et norsk band som ingen hadde hørt om.
Noe senere på høsten slo plutselig nettopp «Take on me» gjennom og toppet platelistene i USA. For å si det mildt så skjedde dette komplett uten min medvirkning.
Selv om en liten ungdomsgjeng i Edmonton i provinsen Alberta i Canada hadde danset og drukket til Morten Harkets mandig-sensuelle røst.
Likevel gjør det inntrykk på meg å tenke på at Harket med armbånd, slitt dongeri, feit hårsleik og «skal jeg følge med deg hjem – i seng»-blikk nå har passert middagshøyden.
På den annen side passerte Mick Jagger 66 år nå i sommer, uten at Wenche Myhre fant grunn til å synge «når jeg blir 66». Hvilket barnestjernen Wenche selv blir om fire år. Det er nesten som man blir skremt. Alle rundt en blir eldre og eldre. Selv barnestjerner kan gå av med afp.
Bare en selv er like ung som før.
Om ikke i skinn – så, på en god dag, i sinn.
Valgdagen kan i så måte være en grei dag å reflektere over dette. Både litt hobby-eksistensielt og med et skråblikk.
Statistisk sentralbyrå slo forresten til med følgende glitrende formulering i en av sine uttallige rapporter:
«En viktig årsak til aldringen av befolkningen i Norge og andre land er økningen i gjennomsnittlig levealder som følge av redusert dødelighet blant eldre».
Det er jo imponerende å få redusert dødeligheten blant eldre. Tidligere skal den ha vært helt opp mot 100 prosent.
Jeg har i grunn ventet at et visst parti skulle programfeste avskaffelse av døden. Betalt av oljefondet.
Men med disse nye og banebrytende opplysningene kan jo bare Statistisk sentralbyrå stille til valg selv. Statistisk sett skal det kunne gå gjennomsnittlig bra…

Godt valg!

I dag vil jeg gjerne starte med å sitere Matteus. Kapittel seks, vers fire:
Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.
Det er minst to innfallsvinkler til dette bibelordet. Begge kan også knyttes til valget som vi skal foreta de kommende dagene.
Det kan være en inngang til kommende regjeringskonsultasjoner. Kanskje en rettledning til Frp som ikke liker venstresiden. Ikke venstresiden av høyresiden en gang. Altså Venstre og KrF. Egentlig ikke Høyre heller. Men som er villig til det meste for å få limousiner og regjeringskontorer.
Det kan også være et godt ord til Høyre som rir så mange hester nå at Erna Solberg ville gjort det bra på rodeo. Hun er åpen for både Frp, KrF og Venstre. Selv om Sponheim og Jensen er som hund og katt vil åpenbart Solberg gjerne ri. Begge hestene.
Men Matteus kan også være en rettesnor for Venstre og KrF. Matteus er selvfølgelig alltid en guide for KrF – som nok vil slite om Høyre og Frp slår pjaltene sine sammen. Høybråten kan nok tenkes å kunne inngå i en slik flokk, selv om han har sagt noe annet, mens Sponheim må foreta historiens drøyeste kuvending for å havnet på fanget til Erna Solberg sammen med Siv Jensen.
Nå høres antakelig de borgerlige partiene ut som en dyrehave med hund og katt og hest og ku. Mens problemene er ikke mindre for Senterpartiet – som vet hva det vil si å drive gård.
For kanskje ryker regjeringssamarbeidet med Ap og SV. Og dermed kan man oppleve at Jens Stoltenberg trenger hjelp fra Sponheim og Høybråten. Som neppe vil være stemmekveg – for bjellesauen på statsministerens kontor.
Puh, nå orker jeg ikke flere dyremetaforer.
Men egentlig synes jeg det er noe annet som er vesentlig i Matteus sine 2000 år gamle ord.
Mammon.
Og det er mer en refleksjon over en litt fattigslig debatt, enn et angrep på den.
Hva er egentlig viktig for folks liv?
Jo, god skole, et interessant arbeid, en trygg alderdom, skikkelig helsestell. I det hele tatt veier, miljø, forskning, utdanning, kultur. Alle de gode tingene.
Hva snakker våre folkevalgte om?
De slenger det ut, 100 millioner til ditt, 20 milliarder til datt. 4.5 milliarder her og 250 millioner der.
Om du blir alvorlig syk så trenger du ikke 50 millioner. Du trenger medisin, legehjelp, varme hender og omsorg.
Hvorfor snakker de ikke om det da?
Tja, jeg er ikke mer naiv enn at jeg skjønner at det må penger til for å drive skoler, sykehus, sykehjem, legge asfalt og pusse opp skoler.
Men målet er ikke pengene. Det er pengene som er middelet.
Om en kar skal selge et nytt hus, så bruker han ikke hele tiden med potensielle kunder med å snakke om hvor flott hammer tømreren har, hvor dyr sag han har, hvor elegant vater og suveren …tja, et eller annet han bruker for å bygge.
Han snakker om hvordan huset skal bli. Hvor rommene kommer. Hvordan haven og utsikten er.
Dette må da, i himmelens navn også være mulig å videreføre til politisk debatt også.
Oljefondet vårt er ikke viktig fordi det består av 2500 milliarder kroner. Oljefondet er viktig fordi de skal gjøre livene våre, livene til ungene våre, livene til våre eldre og framtiden trygg og levelig og innholdsrik.
Og jeg savner sterkt i årets valgkamp at man har snakket om det.
Jeg spurte en som sto på stand:
- Hvilket samfunn vil SV ha da?
- Jo mer penger til barn …
- Nei, hvilket samfunn vil man ha?
Nå ser det ut til at Frp får seg en lett liten stjernesmell i dette valget. I den forstand at mange – også uttalt – trodde Frp skulle bli omtrent landets største parti. De ble målt som like stort eller større enn Arbeiderpartiet ved mange målinger i vinter og vår.
Nå kan faktisk, med sterk lyseblå vind de siste dagene, Høyre, kjempe om den andreplassen. I alle fall i en del fylker.
Men jeg mener at man på mange måter har latt seg lokke av en slik brukerfinansieringsretorikk hvor middelet blir det eneste viktig – og målet blir usynlig.
De alle fleste har klare ønsker for samfunnet vårt. Ønskene er ikke en gang så svært forskjellige.
Når folk klager over at det er vanskelig å stemme for partiene er blitt så like, så sier jeg at dette er svært bra.
Det tyder på at de virkelig store og sentrale verdivalgene står de fleste partiene sammen om.
Unntaket er antakelig Frp som har svært alternative meninger om landet og økonomien.
Men det er en god ting at vi er enige om mye her i Norge.
Men at våre folkevalgte har innført et slags kapital-demokrati hvor alle gode ønsker blir synliggjort i en sjekk – synes jeg er uheldig.
De som sitter ved makten nå, har valfartet til Telemark de siste ukene med koffertene fulle av kontanter.
Det hjelper ikke å ha gode ønsker uten å vise det ved handling. Men det hjelper heller ikke å få makten og ha pengene om ikke samfunnsvisjonene blir tydelige.
Som i mellomkrigstiden da kriseforliket innebar at arbeiderbevegelsen ikke nødvendigvis definerte alle andre som fiender. Selv om man ikke var enige i alt.
Eller som etter krigen da gjenoppbygning av landet var prosjektet og folk samlet seg i fantastisk stor grad bak Einar Gerhardsen.
Eller på 60-70-yallet da oljeforekomstene i Nordsjøen gikk fra å være rykninger i geologenes drømmenerver til å bli en seigtflytende svart formue.
Da var samfunnsvisjonene at rikdommen skulle sikres hele folket, ikke bare noen få i amerikanske oljeselskaper.
Alle var ikke enige. Noen ville selge ut oljen for en slikk og ingenting. Men folket sto bak løsningen.
Slike visjoner trenger vi nå også. Vi har det langt på vei med oljefondet. Bruke litt – men ikke for mye. Handlingsregelen tror jeg står sterkt i det norske folk. Selv om det er krevende å spare penger samtidig som det finnes veier med asfalthull og skoler uten tipp-topp utstyr.
Folk som drømmer om lottogevinster, drømmer neppe om selve sedlene. De drømmer om hvordan de skal leve livet om 37 millioner tikker inn på kontoen, slik det gjorde hos et eldre ektepar i Fredrikstad denne uken.
Hvem skal få, hvordan skal man kunne hjelpe barn og barnebarn – og hvordan vil man leve selv?
Det er ikke pengene som er målet. Det er bare middelet.
Og slik bør det heller ikke være i politikken.
Nå gjelder det som det aldri før har gjallet – som han sa.
Mange aviser har anbefalt folk hvilket parti de bør stemme før valg. Mer før enn nå.
Her i TA anbefalte man konsekvent fram til nittitallet folk å stemme Arbeiderpartiet. For få år siden gikk Østlandsposten i Larvik ut og anbefalte folk å stemme Høyre.
Slik gjør vi ikke i TA nå.
Jeg mener at TAs lesere er mer enn kapabel til å finne fram til sitt parti uten hjelp fra meg. Det eneste jeg oppfordrer folk til er å faktisk stemme.
Ikke nødvendigvis for at staten eller landet skal bli rikere.
Men om et godt valg gjør livet rikere er ingen ting bedre enn det.

Stortinget må ikke velges i fylla

Fredagen er her igjen. Mer etterlengtet enn på lenge.
Dette er partilederdebattfredagen. Som – i alle fall før – dannet avslutningen av valgkampen. Så heldige er vi ikke i år. For det er en ny partilederdebatt i morgen. NRK den ene dagen og TV2 den andre.
Nå kan det hende at en og annen skøyer ikke forankrer sin livslykke i akkurat disse to programmene.
Det kan til og med være at folk ser for seg en helg som ikke kommer til å være stinn av politikk.
De har, i såfall, all min sympati.
Politikk er interessant og viktig. Men det er ikke alltid det som setter den ekstra dosen kulør på livet. Helt uavhengig av politisk farge.
Rød-grønt og blå-blått, spedt på med litt gult og en anelse grønt er vel det meste.
Nå er det ikke mange som hevder at vi har for få partier i dette landet. Bare her i Telemark er det 12 partier som stiller til valg i år. I tillegg til de kjente så er både Demokratene, Kristent Samlingsparti, Kystpartiet, Miljøpartiet De Grønne og Pensjonistpartiet blant blomstene i buketten. Eller ugresset i bedet – som mer kritiske tunger ville sagt.
Om du nå har planer for å ta deg en kraftig støyt styrkedråper mandag, så vil jeg imidlertid minne deg om alkohollovens § 3-7. Om «Tidsinnskrenkninger for salg og utlevering av alkoholholdig drikk med høyst 4,7 volumprosent alkohol» Siste ledd: Salg og utlevering av drikk som nevnt i første ledd skal ikke skje på søn- og helligdager, 1. og 17. mai, og på stemmedagene for stortingsvalg, fylkestingsvalg, kommunestyrevalg og folkeavstemning vedtatt ved lov.
Hvilket er en god lov.
Du kan rett og slett ikke kjøpe deg en six-pack i butikken mandag. Da skal du konsentrere deg om å få rett stemmeseddel ned i valgurnen. Det kunne jo hende at du, når du fikk tatt våre tilkommende 169 stortingsrepresentanter nærmere i øyesyn, kunne tro de hadde blitt valgt inn i fylla.
Men paragrafen gjelder ikke før mandag. Noe som er langt, langt fram i tid.
Dansken Palle Lauring skrev en gang: «I en tid hvor det overalt i samfunnet kreves utdannelse og ekspertise er etterspurt, er erotikk og politikk de to områdene hvor man fortsatt nærer en overdreven tillit til amatører.»
Og da skulle de meste være sagt om både helgens potensielle ønsker og mandagens valg.
Dermed kan fredagen, på helt uparlamentarisk vis, erklæres for – tja, valgt til ukens beste dag…

Garantert!

Man vet det nærmer seg valg med galopperende fart når fire stortingsrepresentanter har vært på tråden før klokken åtte om morgenen.
Og om de ikke har vært direkte på tråden så har de i alle fall dynket en trøtt redaktør med mishagsytringer, spydige stikkere eller gode forslag per SMS. Og epost. Og mms – om man skulle være i det visuelle hjørnet.
Nå dreier det seg mye om misforståelser.
Når Torbjørn Røe Isaksen, Høyre, bortimot hevder at skolen i Norge er en aldeles sjokkerende jammerdal av elever som ikke kan lese – og tilstandene er enda verre i Telemark – her er visst alle under gjennomsnittet – (hvordan er det mulig?), så skjønner jeg det.
At han tar litt for godt i og skriver usannheter i sine valgpamfletter er en del av gamet.
Akkurat på samme måten som når Terje Lien Aasen hevder at det Ap lovet for fire år siden var «å jobbe imot en nedleggelse» av Union. Mens sannheten er at Arbeiderpartiet – og Terje – faktisk garanterte både fortsatt liv for Union – og gassrør til Grenland.
Om jeg ikke husker mye feil så garanterte de også at Eidanger-tunnelen skulle vært påbegynt i 2007. Som var i forfjor – om noen skulle ha glemt det.
Og bare så det er nevnt, når Frp – enten det nå var Kåre Forstervold eller Thorleif Vikre – håner Ap som er skeptisk til utsalg av vår fossekraft – fordi de tidligere har vannet ut eierskapet i SKK – så hører det vel med til debatten at Frp ville kvitte seg med alle eierandeler i samme SKK. Og sette pengene i aksjer.
Men slik er det politiske liv. Og politiske garantier i dette spillet, enten det nå er den ene, den andre eller den tredje som står for det, er nettopp det. Mye politikk og lite garantert.
Og så vil jeg, likevel, gjerne legge til:
Jeg mener faktisk at våre fremste politiske kandidater og de seks som havner på Stortinget for Telemark, er skikkelig folk. Det er hardt arbeidende oppriktige mennesker som ønsker det beste for landet vårt. Og Telemark. Akkurat som du – og jeg.
Men det er som han sa – den gamle juridiske ringreven: «En muntlig garanti er ikke verdt papiret den er skrevet på».
Det er i alle fall garantert!

Nokken fine feiare

Bestemoren til et par kompiser pleide bruke uttrykket:
«Dokkar e meg nokken fine feiare» om de to luringene.
Stig og Bjørn.
Som var oppriktig glade i bestemoren. Og fikk belønnet kjærligheten med hard valuta før de fleste helger, i de glade tenåringsdager.
Men når de to antydet at de helst ville gå på ten-sing og den typen arrangementer som bestemoren hadde en viss forkjærlighet for, så sa de ofte at jeg lokket dem med på dill og dans, fyll og fanteri.
De var for øvrig ufattelig lette å lokke.
For å si det mildt.
Da sa bestemoren gjerne: «Jeg tror han der Mellingen e meg en fin feiar».
Jeg hadde i grunn ikke tenkt på dette på mange år da jeg i går la merke til Fremskrittspartiets boardskampanje som teppebomber Telemark for tiden. Der er budskapet:
«Vi skal feie de rødgrønne ut av regjeringen».
På bildet står Karianne Hansen (nummer tre), Kåre Fostervold (nummer to) og Bård Hoksrud (nummer en) i en slags curling-aktig feieposisjon for å overta styringen av Norge.
Så kan det hende at noen stusser over at de planlegger å styre landet med kost.
Men budskapet er åpenbart at her trengs det nye koster.
Man kan si hva man vil om Frp – men ingen vil hevde at de er ekstraordinært sublime i sin kommunikasjon. Som det heter på fint.
Andre som er ivrige med pia-savakostene er hekser. Altså de som pleier fly tur-retur Blokksberg innimellom. Så man kan vel si at assosiasjonene var relativt friske ettersom boardsene – altså de svære reklameplakatene, strømmet på like heftig som «smalere veg»-skiltene i Vest-Telemark.
Nå vil jeg på ingen måte hevde at Karianne Hansen er en trollkjerring. Det ville være aldeles usaklig og kraftig overdrevet.
Derimot så er det mulig det finnes dem som hevder at Bård Hoksrud og Kåre Fostervold kan ha likhetstrekk med den verdensberømte kjerringa med staven. Uten at jeg vil hevde å ha inngående kjennskap til det. Altså stavene.
Men man må vel kunne si, Egil, – som er den setningen Arne Scheie har sagt flest ganger i hele verden, man må vel kunne si at de tre fra Frp på boardskampanjen er noen fine feiare…