Viser arkivet for stikkord usa

Hvem vant Cuba-krisen?

I dag er det 47 år siden Cuba-krisen var på sitt mest dramatiske.
John F. Kennedy offentliggjorde funnet av det sovjetiske atomvåpenprogrammet på Cuba.
Og historien, som de fleste kjenner den, med nådeløs nervøst diplomati på høyt nivå holdt verden i ånde i noen ekstremt nervepirrende dager.
Ut av krisen kom John F. Kennedy som den store helten, og ettertiden har gitt ham voldsomt mye kreditt for dette.
At historien har andre sider er mindre kjent:
I den avtalen som russerne og amerikanerne til slutt maktet å komme fram til, så er det eneste som ble offentlig kjent at Sovjetunionen ikke skulle plassere ut atomvåpen på Cuba. Derfor JFKs seier.
Mens det som også lå i avtalen og var en stor seier for russerne, ble holdt hemmelig i Vesten.
USA trakk nemlig tilbake sine mellomdistanseraketter fra Tyrkia og Hellas som kunne nå Sovjetunionen.
Russerne var like redde for å få amerikanske raketter i hodet som vesten var de russiske.
Og i tillegg så inngikk USA en ikke-angrepsavtale med Cuba. Som de da også har holdt de siste 47 årene.
Når man tenker på at utplasseringen kom bare drøye året etter at USA med US Navy og en del eksilcubanere i Miami hadde gjennomført invasjonsforsøket i Grisebukta, er det jo pussig at dette ikke kom fram.
For sannheten er at Cuba, og dermed Sovjetunionen, oppnådde store innrømmelser på det som var årsaken til utplasseringen av russiske raketter på Cuba i første omgang.
Og vant minst like mye som de tapte.
Flere omfattende oppslagsverk kobler ikke invasjonsforsøket i 1961 med Cuba-krisen og ikke-angrepsavtalen i 1962.
Amerikanerne er noen fantastiske reklamefolk, som kun fortalte verden den delen av avtalen de hadde vunnet. Men det var altså en gigantisk innrømmelse av amerikanerne at de nå ikke skulle angripe sitt bitte lille naboland i det karibiske hav.
Sannheten er at historieforfalskning alltid har vært en sentral del av militær strategi. Og også der har USA vært en supermakt.
Det blir vel litt som man sukker i de fattige spansktalende landene i området som ligger i Washingtons interessesfære:
«Så langt fra Gud – og så nær USA…»

Gartner i mistro-haven

I dag er det 60 år siden Konrad Adenauer ble valgt til Vest-Tysklands første forbundskansler.
Mannen ble en legende – og er det fortsatt. På godt og vondt.
Litt etter hvem som skriver historien.
Blant annet er det neppe tvil om at Tyskland kunne blitt forent langt tidligere om man hadde akseptert at et samlet Tyskland skulle være nøytralt – og ikke låse seg mot en av blokkene i den krevende etterkrigstiden. Sovjetunionen krevde at et samlet Tyskland ikke skulle være en del av USAs forlengende maktutøvelse i Europa. Det aksepterte ikke Adenauer som svært lidenskapelig antikommunist og tilsvarende positiv til amerikanerne.
Det har alltid forundret meg, hvor selektiv vi har analysert det som har skjedd i Europa etter siste krigen. Alt virker som om det skal passe inn i en oppfatning som er opplest og vedtatt.
Og i vesten har det i stor grad vært preget av at Sovjetunionen hadde skylden for det meste – som ikke kunne plasseres på Hitler.
Slik at de valgene vi har gjort – i Norge, i Europa og i Vesten alltid har vært de korrekte.
Sett i ettertid bør man ha forståelse for at Sovjet ikke kunne akseptere et samlet Tyskland som ikke var nøytrale.
At systemet i Russland og Øst-Europa råtnet på rot er det ingen tvil om. Men vestens selvgode analyse av hver eneste krysspunkt i historien er likevel ikke særlig balansert.
Og Adenauer – ble antakelig populær hos amerikanerne fordi han var så imot russerne.
Selv sa han: «Vi lever alle under den samme himmel, men ikke alle har den samme horisont». Hvilket kan tolkes på mange vis. Som for eksempel at «vi» vet bedre enn «dere». Alltid.
Adenauer styrte Vest-Tyskland til 1963. Og døde i 1967. I løpet av hans regjeringstid drev vest og øst – samt Vest-Tyskland og Øst-Tyskland lenger og lenger fra hverandre. Mens Tyskland i dag er samlet.
Så kan man jo spørre seg i ettertid om forsoning er bedre enn adskillelse.
Krigsfaren i Europa er antakelig den minste på flere hundre år.
Men selvfølgelig, de som alltid vet best, mener jo også det er takket være folk som krisemaksimerte og dyrket enhver konflikt som en vakker have. En av gartnerne i den haven var Konrad Adenauer…

Fransk åpning – med engelsk end

I disse dager er det årsdagen for angrepet på Bastillen i 1789, som altså utløste den franske revolusjonen. Derfor feirer også Frankrike sin nasjonaldag i dag, tirsdag.

Våre bolde franske venner og alle frankofile nordmenn har en spesielle grunn til å feire i dag siden det i tillegg altså er et rundt år. For 220 år siden skjedde dette.

Og det skjedde fordi landets elite og ledende politikere ikke var i nærheten av å forstå hva som rørte seg i folket. Ikke ulik en rekke andre politikere i de mer enn 200 årene som har gått siden. John F. Kennedy, den amerikanske presidenten, uttrykte akkurat dette fenomenet på en glitrende måte: “Vi ønsker ikke å være som lederne under den franske revolusjonen, som sa: Der går mitt folk. Jeg må finne ut hvor de går hen, så jeg kan lede dem”.

Det har forresten alltid vært et ambivalent forhold mellom Frankrike og USA. Noe som kom spesielt til uttrykk da nesten hele verden, ikke minst Frankrike, uttrykte misnøye med den skandaløse Irak-krigen. Og pubertale reaksjonære amerikanske ledere ville “svare” på franske kritikk med å omdøpe blant annet “french fries” – altså pommes frites – til “freedom fries”. De frityrkokte potetbitene stammer for øvrig opprinnelig fra Belgia. Samtidig lurte man på om dette også ville endre de sanselige begrepene fransk kyss og fransk åpning. “Freedom-kiss” går til nød an og “freedom opening” må sies å være svært presist.

Men nå er det uansett nye tider. Frankrike og USA snakker sammen igjen. På fransk og engelsk. Noe som minner meg om min første tur til Paris. Ubehjelpelig på fransk, som jeg var og er, hadde jeg trent på den ene viktige setningen som skulle ta meg og drosjesjåføren fra flyplassen og inn til sentrum i Paris.

Stakkato, men etter mitt syn forståelig, klarte jeg å trykke min parisiske adresse ut av meg. Sjåføren så tomt på meg. Så tomt som kun en fransk drosjesjåfør kan se. Det var da også den eneste gangen, noensinne, jeg har fått et tydelig og greit svar fra en franskmann i Paris.
På engelsk…

Fred ER det beste

I dag er det 60 år siden berlinblokaden ble opphevet. Den ble startet 24. juni 1948 og holdt det altså gående til 12. mai 1949.
Dette ble på mange måter regnet for det absolutte frysepunktet under den kalde krigen. Utgangspunktet var at Sovjetunionen, med Stalin i spissen, prøvde å sulte ut de delene av Berlin som var under alliert herredømme, altså Vest-Berlin. De allierte på sin side satte i gang den mest massive luftbroen i verdenshistorien. I alle fall til da.
Nå er vel charterturismen til Kanariøyene, Mallorca og andre Middelhavs-steder vesentlig større. Men den gangen var dette så storstilt at verden aldri hadde sett maken.
Ved hjelp av fly fra USA, Storbritannia, Frankrike, Australia, Canada, Sør-Afrika og New Zealand så ble det gjennomført 277 804 flygninger. Og man leverte 2 250 000 tonn med mat og forsyninger. I den mest travle perioden under denne luftbroen landet det et fly i Berlins vestlige deler hvert minutt.
Tempelhof var den viktigste flyplassen. Og for dem som har landet der, den ligger omtrent midt i byen, kan man bare tenke hvor voldsomt dette var.
Det spesielle med akkurat det som skjedde for 60 år siden er at det var et alternativ til krig som ble utmeislet av de allierte.
Militære krefter hadde rent instinktivt foreslått det som militære over hele verden i slike situasjoner stort sett foreslår: Krig. Men man valgte altså en annen måte å løse problemene som Stalin satt og pønsket ut borte i Moskva.
Og lykkes med det.
Derfor var dagen i dag, for 60 år siden, også en stor seier for en ny verden uten (så mye) krig.
Og når sannheten skal fram så er det slett ikke så mye krig i verden nå som det var på den tiden. Selvfølgelig med noen tragiske unntak som Afghanistan, Pakistan, Sri Lanka og Irak.
Men vi lever altså i en relativt fredelig periode av nyere tid. Selv om lidenskapelige pessimister misliker sterkt at det kommer fram…