Viser arkivet for stikkord trondheim

Five O'clock i Skien

Jeg tror i grunn ikke mange skjønner hvor stort det er. For countryfolket. At Alan Jackson kommer til Skien. Innenfor denne sjangeren er han ikke det spøtt mindre enn Bruce Springsteen eller U2 er for rockere.
Og han selger gjerne flere plater enn dem også.
Strengt tatt har countrymusikk alltid blitt stemoderlig behandlet i Norge. Av NRK som knapt er i stand til å sende noe som holder mål i sjangeren, unntatt det avlatet de leverer sent fredag natt med noen videoer som man kan betale i dyre dommer for at de setter på sin jukeboks-sending.
Det samme gjelder både radio og de andre tv-kanalene.
Musikkpolitiet. Den militante gruppen med journalister som sitter inne i Oslo og bestemmer fra dag til dag hva vi skal lytte på og se på – er stort sett helt make. Og de liker stort sett akkurat den samme musikken.
Det er ikke country.
Når NRK Telemark sender radio her hos oss så snakker vi om et av, i forhold til folketallet, universets mest populære radioprogram.
Og dermed også landets mest populære.
Men når de setter på musikk for den store lyttende skare telemarkinger, så er det også ofte oslo-bestemt musikk.
De energiske morgenvertene Ken Willy Wilhelmsen og Terje Nordkvelle prøver riktignok innimellom å lure inn litt country – men jeg antar de blir kalt inn på teppet om Garth Brooks, George Strait, Brad Paisley og Alan Jackson dukker for hyppig opp. I stedet for det musikk-juntaen i Oslo har bestemt.
Radio Grenland er det like eins med. Og enda «yngre» profil. Og dermed enda lengre unna. De som bestemmer mesteparten av musikken der sitter forresten i Rogaland.
Når det gjelder P4 og Radio Norge – så virker det som om det utelukkende er listetopper fra 80- og 90-tallet som gjelder. Minste felles multiplum som ingen misliker. Og countrymusikken var stort sett ikke på listene da. Som nå. Fordi countrymusikken for mange ble kjøpt på bensinstasjoner. Eller importert fra Rocade Music i Bergen – eller direkte fra USA for de som virkelig var interessert.
Nå blir det lastet ned på nettet. Gjerne med et amerikansk kredittkort i bunn slik at man får alt det nye med en gang, på iTunes, ikke bare det norske iTunes bestemmer – i Oslo – at skal bli tilgjengelig.
Derfor er det også så forfriskende at vi på torsdag skal få besøk av nettopp Alan Jackson.
At han kommer til Telemark fordi de ikke klarte å selge nok billetter i Danmark og trailerruten går gjennom her og over Haukeli, spiller ingen rolle. Det er da også ruten som har den beste country-radioen i Norge. Radio Vest Telemark. I Rauland.
For billettsalget i Skien har det antakelig vært et minus at Jackson ble lansert for konsert i Bergen allerede tidlig i vår. Svært mange av de virkelig dedikerte country-entusiastene i Norge har allerede booket seg inn med reise og hotell og billetter der vest. Noe som antakelig gjør det litt drøyt å satse på Skien i tillegg. Arrangøren melder uansett at prosjektet allerede er i pluss. På samme måte som Helge Siljan i Ibsenhuset har hatt noen av sine store suksesser med Willie Nelson og Kris Kristofferson. Countryfolket vet hva som er genuint. Og savner å få det oftere.
Jeg har flere ganger vært inne på forskjellen mellom country og køntri.
Countrymusikk er en sjanger der hele fundamentet er det oppriktige og autentiske. Countrymusikken – og artistene – må oppleves som spesielt ekte for å fungere.
Derfor mener jeg at norske køntriartister i stor grad ikke helt får det til. I alle fall om repertoaret er preget av at man skal utgi seg for å komme fra Texas. Men egentlig kommer fra Trondheim. Det er ikke nok å sette en cowboyhatt på hodet. Det blir litt som når bulgarere spiller Bruce Springsteen i en hotellbar. Det finnes nok elver i Sofia også, men The River blir ikke det samme likevel.
Men det finnes unntak. Hederlige. Som E68, Ni liv (som før hadde det herlige navnet Bygdebillyband) eller Vassendegutane. De synger på dialekt. De bruker musikkstilen til country – og opplevelser fra Bø-gata. For eksempel. Og blir dermed ekte.
Dessuten så er ikke countrymusikken så fjern fra den norske folkemusikken som man kanskje skulle tro.
Når Knut Buen er i slag så er ikke det helt fjernt fra de aller beste felespillerne i Nashville.
Countrymusikken er blitt preget gjennom tiår og hundreår av europeiske utvandrere – som ble amerikanske innvandrere og tok med seg musikken sin til det nye og forjettede land.
Og Norge, sammen med Irland, var de som eksporterte flest folk – relativt sett i forhold til folketallet – til Amerika.
Det må jo ha påvirket musikken. I tillegg er det både tyske, engelske, skotske trekk ved musikken. Og mye, mye mer.
Countrymusikken blir nesten alltid sette ned på som litt bondsk, litt harry, litt primitiv.
Tekstene handler åpenbart om for små ting for de store tenkerne. Som hjem og familie, jobb, utfordringer i hverdagslivet, skilsmisser, kjærlighet, ungene dine og huset ditt. Kanskje bilen din og pappaen din også. Og mor. Glem aldri mor.
Så kan jo den som mener at slikt ikke er viktig ta opp hånden.
Selvfølgelig er de nære ting – for å sitere Kurt Foss og Reidar Bø som gjorde den sangen kjent, eller Arne Paasche Aasen som skrev den, selvfølgelig er de nære ting viktig.
Det at det faktisk er svært stor andel av befolkningen i Norge som liker countrymusikk, og enda flere i Telemark, – ligger det en solid dose motkultur i.
Folk finner seg ikke i at det skal sitte noen tilårskomne halvhippier i Oslo og bestemme hvilken musikk de skal like. Eller noen mye yngre hippe typer som hele tiden skal definere hva som er in og ut.
Personlig gir jeg blaffen i hva som er inn eller ut. Og jeg liker ekte, enkel musikk.
Førstkommende torsdag er Alan Jackson inn. Og jeg skal ut. Og på Stevneplassen. Dessuten begynner konserten klokken 17.00. Og som kjennere vet: It’s Five O’Clock Somewhere.
Torsdag er det i Skien…
Ha en god helg, Telemark!

Hva er det som har skjedd med det litt triste fotballaget fra Grenland?

Det som har skjedd på Falkum, rundt klubben i Telemarks hjerte, er ganske unikt. Odd Grenland har tatt steget over fra å være en liten klubb med bortimot det dårligste publikumstekket blant toppklubbene i Norge – til å bli en folkebevegelse.
Og i morgen klokken 20.00 vil det, med overveiende sannsynlighet, være mer enn 10 000, kanskje bortimot 12000 mennesker som samles. Allerede i dag, lørdag, passerte man 10 000 solgte billetter.
På tross av tv-sending, ustabilt vær og fortsatt ferietid.
Og de samles for at Odd Grenland skal bli det første laget i årets serie som slår Rosenborg.
Det er til og med sannsynlig ( i alle fall i mitt hode) at Odd tar denne skalpen.
Mange mener at det er for mye fotball i avisene. Og jeg er – både tilbøyelig til å være enig – og i alvorlig grad – medansvarlig for dette.
Hovedgrunnene til at det er så mye fotballstoff i avisene er imidlertid at det er så mange som er svært interessert. At det også finnes relativt mange som er revnende likegyldig forandrer ikke det faktum at de som virkelig er opptatt av fotball er usannsynlig opptatt av det. Mange har fotball som bortimot sin eneste interesse.
Nok om det. Sannheten er at Odd Grenland, de som jobber der, de som spiler for klubben, trenerteamet og alle de frivillige har gjort en formidabel jobb.
Sakte men sikkert har man bygget opp et gjennom-profesjonelt apparat som har omformet kampene på stadion fra å være vel og bra og sjarmerende amatørmessig til å bli strømlinjeformet superarrangementer.
Og enda bedre tror jeg det blir når Odd stabiliserer seg på rundt 10 000 tilskuere. For det tror jeg de vil gjøre.
Denne utviklingen har publikum registrert og premiert. Først og fremst ved å stille opp på kampene.
Noen sier at den fantastiske utviklingen har kommet på grunn av den nye stadion. Det er selvfølgelig det noe i. Men andre klubber har også fått ny stadion uten å få dette til. Som Sandefjord. Og Start.
Noen sier at den fantastiske utviklingen har kommet på grunn av de gode resultatene.
Det er også selvfølgelig riktig.
Men Odd har jo hatt gode resultater og befunnet seg på tredjeplass i serien, sent i sesongen, også før. Uten at folk har gått mann av huse i Telemark.
Noen sier det er fordi Odd spiller bra, fordi Fagermo har så tydelig profil og fordi – det ene og det andre.
Alt er litt rett – men det er summen av svært mye som er hele sannheten.
Derfor skal man ikke underslå at mange mennesker har gjort en svært solid jobb over tid. Og det har nå begynt å betale seg.
Betale seg så mye at Odd har tatt steget opp fra publikumsgjørmen til å bli sånne lag som Ålesund og Fredrikstad og Viking. Etter mitt syn, det handler ikke bare om nakne tall men også om nedslagsfelt, mediaoppmerksomhet og historie, så er de forbi Vålerengen, Lillestrøm, Bodø Glimt, Tromsø, Molde, og bare litt bak Brann og Rosenborg som nok er størst fortsatt. På publikum.
Odd stadion er blitt et fort. Og tribunene er blitt en åpenbaring av stadig bedre supportere, stadig dypere røtter i den sunne patriotismen, og et stadig viktigere lim for samhold og optimisme her i fjorden.
Og det er den dimensjonen med fotball som gjør at dette er noe mer enn 11 overbetalte karer som leker seg i arbeidstiden.
En klubb som Odd er et symbol, en felles historie, omforente opplevelser, glede og skuffelse har en verdi langt ut over de to timene man sitter sammen med ti tusen andre.
Og når noen har gjort en så god jobb som det Odd – i medgang og motgang – har klart de senere årene, så skulle det bare mangle at vi ikke også berømmer det.
Det er jo ikke slik at media er tause når folk gjør noe dårlig, noe dumt. For å si detforsiktig.
Da burde vi også absolutt berømme det motsatte.
Odd Grenland er blitt hovedleverandør av store sportsøyeblikk i Telemark. Stadig flere lar seg rive med. Flere enn noen gang vil gjøre det i morgen når Rosenborg skal sendes hjem i skam og forbønn i Nidarosdomen.
Og allerede neste lørdag er det duket for nok et jublende høydepunkt på Falkum. Da skal Brann gjeste Skien i kvartfinalen i cupen.
Fotballen er rund, stafett er stafett, cup er cup og ingen aner hvordan den kampen går.
Men i morgen er vi alle enige om at Rosenborg skal grisebankes så mye at frykten for svineinfluensa øker i Trondheim.