Viser arkivet for stikkord sverige

Det svenske imperiet

I dag er det 300-årsdagen for det man kanskje kan kalle Sveriges punktum som stormakt.
Eller imperialist-stat om du vil.
Den imperialismen som vi i Norge fikk feid de siste restene ut av i 1905.
Men det var altså i 1709 – «Slaget ved Poltava» der russeren Peter I slo svensken Karl XII, at toget gikk for Sverige som verdensmakt.
Mange vet ikke, eller har bevisst fortrengt vårt nabolands storhetstid da de var en dominerende makt i verden.
Det var «den store nordiske krigen» som var avslutningen på den svenske supermakt-posisjonen. Den handlet på mange måter om hvem som skulle være den ledende nasjonen i våre områder.
Den krigen varte fra 1700 til 1721.
Nederlaget for russerne for akkurat 300 år siden, hadde stor faktisk og symbolsk betydning. Helt fra 1560 var Sverige en imperialiststat i historiebøkene står det svenske Østersjø-imperiet omtalt, med nærmest umettelig apetitt på landområder. Finske, russiske og baltiske områder ble slukt. Karelen, Ingermanland, Estland og Livland, samt store området i Tyskland som Vestpommern, Wismar, hertugdømmene Bremen og Verden. Om ikke hele verden – så en del av Verden.
Polen var også på menylisten til den arealglupske kongen.
Og selvfølgelig våre og danske områder. Som Skåne.
Jämtland og Härjedalen ble røvet og annektert noen år før i 1645 og har vært svensk siden.
I enkelte opptegnelser blir det også understreket at svenskenes mektige konge, Karl XII hadde mange muligheter til å inngå varige fredsavtaler og sikre Sveriges gigantrike, men hans militære hovmod og lysten på seire ble viktigere enn å sikre nasjonens interesser.
Og dermed gikk han da også på en stjernesmell i 1709.
Etterpå rømte svenskekongen sørover og holdt seg i skjul hos tyrkerne i deres besittelser i det gigantiske ottomanske riket i fem år, før han vendt hjem og kriget videre, noe som også endte med hans død i Halden i desember 1718.
Vel, så langt historien som nok mange kjenner fra før.
Men det er pussig å tenke på at svenskene så sent som for 300 år siden var de som var mest fryktet av alle i nordområdene.
Og kanskje også ukjent for mange at vårt broderfolk til de grader var en aggressiv krigshissermakt. I krig med blant annet Russland.
Sånn sett er det muligens ikke så rart at Alfred Nobel, svensk-russeren, oppfant dynamitten. Og kanskje enda mindre rart at han bestemte at fredsprisen, ja den burde nok deles ut i Norge…

Skjegget i ekstrapostkassen

Nå er det like før eiendomsmarkedet tar seg voldsomt opp igjen.
I alle fall i form av annonser.
Etter noen ukers pause i ferien, er det alltid stor pågang av folk som vil selge hus, leilighet og slikt i august.
Det er slik hver eneste sommer. I begynnelsen av juli visner det hele hen, påfallende parallelt med at meglerne vil ha ferie. Før det plutselig kommer en rekke nye hus på markedet litt ut i august.
Akkurat nå, i det vi antakelig går fra en frisk høykonjunktur, til noe mer kjølige tider i finansmarkeder og den slags, så blir det gjerne annonsert ekstra mange boliger. Men helt krakk blir det neppe.
Så lenge unge gutter vokser til og ut av gutterommet, så lenge folk skiller seg, og så lenge de fleste strekker seg etter litt større, litt bedre og litt finere bolig når økonomien gir rom for det, og litt enklere, litt mindre vedlikehold og litt mer praktisk liv når årene siger på kroppen, så vil det være bevegelse i dette markedet.
For ett eller to år siden var det feberhete tilstander i bransjen i Telemark. Flere av de nye urbane leilighetsprosjektene i Grenland ble utsolgt på minutter og timer.
Jeg hørte om ungdommer som spekulerte ganske vilt, med solid sikkerhet i foreldrenes økonomi, og dro inn flere hundre tusen kroner i fortjeneste på få måneder.
Men jeg har også hørt om folk som ble sittende med skjegget i den ekstra postkassen som de strengt tatt ikke hadde bruk for.
Og, ved siden av alle de seriøse eiendomsmeglerne, de fleste er nok det i vårt område, så dukket det opp en og annen cowboy, som red på medgangsbølgen og vår alles hemmelige drøm om å gjøre et kupp.
Ved en tilfeldighet, i en helt annen sammenheng, kom jeg forresten til å snakke med en eiendomsmegler i går. Alltid på jakt etter gode nyheter så spurte jeg ham hvordan det gikk i bransjen, på vei inn i det som kan ble en noe kjølig lavkonjunktur. Både Danmark og nå Sverige er allerede på hodet i nettopp dette og leilighetsprisene i København har falt dramatisk i det siste.
– Joda, sa den alltid blide megleren: Jeg har til salt i sårene…

Svensk Alt Sammen

Noen ganger passer det åpenbart godt for enkelte å la deler av historien gå i glemmeboken. Jeg har ofte stusset over hva vi snakker mye om når det gjelder vår historie og hva vi knapt nevner. For ikke å snakke om det som blir visket ut av vårt nasjonale minne med stor iver.
Alle snakker om kong Haakon og kronprins Olavs stolte opptreden under krigen. Få snakker om av vårt eget Storting henstilte Kongen om abdikasjon. Etter tysk påtrykk. Det var ikke særlig stolt.
Alle snakker om de stolte maidagene i 1945. Der norske militære helter mottok hyllest fra jublende krigstrøtte mennesker.
Få snakker om de grufulle overgrep som unge jenter som fikk seg tysk kjæreste ble utsatt for. Av «gode» nordmenn. Snauklipping og voldtekt.
Eller hvor ivrige norsk politi var til å hjelpe tyskerne med å samle inn jøder.
Eller hvor konstruktiv visse norske forretningsfolk synes samarbeid med okkupasjonsmakten var. Så lenge det var penger å tjene.
Men nå er det dagen for en annen krig. Og slag. Det siste året har jeg lest opptil flere som hevdet at det var jammen godt at Norge, i 1814, ble lagt under Sverige og svenskekongen. For Norge var ikke moden, i følge en del, til å være egen nasjon den gangen. Og de klokeste på Eidsvoll skjønte angivelig det allerede i maidagene.
Sannheten er at for 194 år siden, ble 100 mennesker drept, nordmenn og svensker, da vi kriget mot Sverige for vår frihet og selvstendighet som sprang ut av 17. mai 1814.
Slaget ved Matrand, ikke langt fra Kongsvinger, er ikke svært godt kjent utenfor de mer innbitte historiker-kretser. Men det sto altså 5. august 1814 mellom norske og svenske militære styrker. Opptakten var da svenskene rykket inn i landet vårt ved Halden to uker tidligere. Og i Kongsvinger-området 31. juli.
Også jeg er glad for de gode naboforholdene mellom Norge og Sverige i våre dager. Men før Norge havnet i union med Sverige høsten 1814, tvangsgrunnloven ble undertegnet 4. november, etter 400 år under København, var det slett ikke en så hverdagslig og bagatellmessig sak som mange later til å mene.
Det var krig.
Og slaget ved Matrand var det blodigste utslaget. Da man i november ble tvunget til å undertegne den nye grunnloven, som avløste den fra 17.mai på Eidsvoll, så var det under betydelig tvang fra militærmakten Sverige.
Sånn er historien.
På godt og vondt.
Og nå er nå svenskene tilbake i fullt monn. Som ansatte her og der. Slik vi kunne melde i TA lørdag. Der Kragerøs mange restauranter på det nærmeste er helsvenske på ansatte-siden.
Jeg har hørt opptil flere norske ungdommer antyde at det er bortkastet å jobbe om sommeren. Da tenker jeg at det ikke bare er ungdommene som burde bli ristet litt. Jeg tror også noen burde tatt foreldrene et tak.
Uansett så er det jo pussig at svenske ungdommer serverer oss øl, polske bygningsarbeidere bygger husene våre, folk fra Baltikum plukker jordbær og bringebær og leverer aviser og tyskere leger oss når vi må på sykehus.
Spesielt om en av årsakene er at våre egne klarer seg godt med foreldre-penger og rause studielån.
5. august 1814 prøvde norske soldater å omringe svenskene ved Kongsvinger. Men svenskene slapp unna. I dag lurer jeg noen ganger på om det er vi som er blitt omringet. Ikke av svensker, men av vår egen nasjonale økonomiske vellykkethet.
Jeg ble i alle fall skremt forleden da jeg overhørte en ung, vellykket, brun skøyer på en overdådig dyr båt i Kragerø: For meg lønner det seg ikke å jobbe…
Nei, det vil jeg tro.