Viser arkivet for stikkord stoltenberg

Klaga og kyta

Dei vil alltid klaga og kyta,
at me ganga so seint og so smaatt;
men eg tenkjer, dei tarv ikkje syta:
me skal koma – um ikkje so braadt.
Ivar Aasen, 1855

Ivar Aasens 154 år gamle dikt ble igjen relevant i går. Slik det blir hver høst når statsbudsjettet legges fram. Men, altså, statsbudsjettet som ble offentlig i går formiddag er fortsatt preget av at vi er inne i urolige finansielle tider. Kritikken hagler, man bruker for mye penger og for lite penger, samtidig, er opposisjonen syn, så vidt jeg kan skjønne. Når man ikke har så mye substansielt å komme med – så blir det mer abstrakt.

Fremskrittspartiets Siv Jensen (bildet) sa det i går:
«Budsjettet er uten visjoner».
Høyres Jan Tore Sanners motforestillinger var like «løse» i formen:
Han «savner et framtidsperspektiv».
Slik er det hvert eneste år.
Man er så ivrig i det politiske Norge til å påpeke at man ikke er enig, at man tar i bruk ganske teatralske parlamentariske virkemidler. Og ord og vendinger som i alle fall ikke er lett å møte i en konkret debatt.
Før Stoltenbergs regjeringer, da Venstre, KrF og Høyre styrte landet med Kjell Magne Bondevik i front og Per Kristian Foss med nøkkelen til pengebingen i Finansdepartementet var det likedan.
Kritikken haglet mot regjeringen fra Ap, SV og Sp når statsbudsjettet ble lagt fram. Mye av kritikken var der for syns skyld. Til mindre grunnlag, til sterkere ord, kunne man få inntrykk av.
Det tyder også på at mange er noenlunde enige om de store linjene.
Det er imidlertid tre sentrale forskjeller:
Det ene er at vi har fått en finanskrise, som det er tverrpolitisk enighet om å møte med kontant makt. Altså kontanter. Penger. Oljepenger.
Den andre store forskjellen, er etter mitt syn, synet på kommunene i dette landet. Dagens regjering synes tydeligvis at kommuner er en god idè. Den følelsen var ikke tilstede da Erna Solberg regjerte kommunaldepartementet.
Det tredje er synet på skattenivået. Dagens regjering mener at det skattenivået som vi har i Norge er omtrent riktig. Opposisjonen, Høyre og Frp, vil gjerne gi skattelettelser.
Men den virkelig store forskjellen på Norge og andre land er at vi har mulighetene til å bruke solide finansielle muskler for å dempe arbeidsledigheten.
Mange – nesten de fleste – av problemer som oppstår i et samfunn kan knyttes til at folk mister jobben.
Det kan handle om rus. Det kan handle om psykiske utfordringer. Det kan handle om det meste.
Det gamle ordet om at lediggang er roten til alt ondt – har mye for seg fortsatt.
Utfordringene når man er såpass frisk i pengebruken som statsbudsjettet denne gange er et eksempel på er selvfølgelig den berømmelige overopphetningen i økonomien.
Jeg tror de aller fleste private husholdninger nå må ta inn over seg at den rekordlave renten ikke kommer til å vare evig. Knapt nok ut året. Folk må regne inn i sin økonomi at avdrag- og renteposten i privatøkonomien kommer til å øke markant framover.
Noe av de store midlene går denne gangen til infrastruktur, energiøkonomisering og arbeidsmarkedstiltak.
Samferdselsområdet har løftet seg og Statens vegvesen får 14,1 milliarder neste år. En økning på mer enn to milliarder kroner – og 23 prosent.
Tidligere har mange ment at vi brukte for lite oljepenger i Norge. Man har åpenbart glemt at inntil i fjor sommer – det er faktisk ikke lengre siden – var et hovedproblem i norsk næringsliv mangel på arbeidskraft.
I det nye statsbudsjettet nå har finansminister Halvorsen tatt i bruk 148.5 milliarder oljekroner. Hvilket er mer enn 40 milliarder mer enn det handlingsreglen tilsier.
Så løftene om å gasse i motgang – og bremse i medgang – som statsminister Jens Stoltenberg har understreket til det kjedsommelige – har han også lagt hard valuta bak.
– Handlingsregelen åpner for at bruken av oljeinntekter det enkelte år kan avvike fra den langsiktige trenden, for å bidra til å jevne ut svingninger i økonomien. Finanskrisen og det kraftige internasjonale tilbakeslaget har gjort det nødvendig å benytte denne handlefriheten, og det vil vi også gjøre neste år. Samtidig må vi ta hensyn til at bruken av oljeinntekter nå ligger svært høyt, og økt bruk må balanseres mot hensynet til konkurranseutsatte næringer, sa Kristin Halvorsen i går.
Sannheten er at dette er budsjett som antakelig møter mange av de utfordringer vi har i samfunnet vårt.
Vi kan med andre ord takke vår skaper for at vi har så rike naturressurser her i landet.
Vi kan takke våre forgjengere for at disse verdiene i så stor grad er på fellesskapets hender.
Og vi takke hverandre for at vi har holdt oss med stortingsflertall og regjeringer – de siste 15-20 år som synes oljefond er en god idè.
Men jeg tror ikke likevel at regjeringen – eller andre – kan forvente at noen takker for noe som helst. Slik er nå en gang verden blitt.
Selv i verdens beste land.

Vinnere og tapere

Jeg har registrert at det plutselig er svært mange som er opptatt av valgloven. Spesielt Frp’ere har blogget og kommentert den urettferdige valgloven i de siste dagene.
Merkelig at de ikke var opptatt av den, nøyaktig samme, valgloven i dagene før valget. Da kunne man jo jobbet for et flertall som ville endre den.
Sannheten er at Frp har fått inn 24,3 prosent av representantene, selv om de bare har 22,9 prosent av stemmene. Venstre har for eksempel 3,9 prosent av stemmene, men bare 3,4 prosent av mandatene.
Nåvel, det høres så vakkert ut at hver eneste stemme skal telle nøyaktig likt. Men det er vel knapt noen nasjon i verden hvor det er akkurat slik.
Og selv om man gjorde det – ville totaltresultatet bli det samme i følge valgforsker Bernt Aardal i NRK fredag morgen.
Poenget at det ikke er helt – matematisk likt er at flertallet ønsker at hele landet skal være representert i parlamentet.
Det ville jo være synd om omtrent halvparten på Stortinget ble valgt inn fra Oslo-området. Og bortimot ingen fra Finnmark.
Slik det da ville blitt.
«Men vår blokk hadde flere stemmer enn den andre blokken», hevdet en som jeg diskuterte dette med. Fra Frp.
Vel, om man kan kalle Frp og Venstre medlemmer av samme blokken – så krever det mye godvilje. Godvilje som verken Lars Sponheim eller Siv Jensen hadde.
Var det noe de ikke var – så var det å være «på lag». Altså en blokk. Sannheten er at det politiske liv i Norge er rammet av en fordummende begrepsforvirring.
Den «borgerlige fløyen» er ikke en fløy. Og ifølge svært sentrale politikere – på høyresiden – så er ikke Frp et borgerlig parti i det hele tatt.
På samme måten som man snakker om «den sosialistiske siden».
Vel, hvilken side er det?
Om man har det minste forståelse for politiske ideologier så er ikke Senterpartiet og Arbeiderpartiet i nærheten av å være sosialister.
Knapt nok Sosialistisk Venstreparti.
Rødt er vel de eneste som er en slags sosialister. Men de er ikke på Stortinget.
Det kan godt hende at man bør forandre eller justere valgloven. Men det er neppe valgets tapere – som likevel har utropt seg selv til vinnere – som bør være de første til å ta et opp. Timer etter nederlaget.
Men vant ikke Høyre og Frp da? vil du kanskje si.
Tja – det er øyet som ser.
Om de nå var en blokk, så ledet de på meningsmålingene tre og et halvt år før valget. Fra høsten/vinteren 2005-2006 og fram til de siste ukene. Så fikk likevel den sittende regjeringen nytt flertall. Da er det vanskelig å se at Frp er vinneren.
Hele den borgerlige siden ble til det kaoset av krangel og mistro som statsministeren snakket om i mange debatter.
Frp har i tillegg antakelig mindre innflytelse enn før. Selv med litt økt oppslutning. Formann Jensen klarer ikke å levere én sak til sine velgere av det hun lovet. For nå vil verken Venstre eller KrF snakke med Frp på svært lenge, tror jeg.
Siv Jensen begynte faktisk å snakke om valget i 2013, minutter etter at valget i 2009 var ferdig.
Og skulle det gå galt, så er nok valget i 2017 innen rekkevidde.
Muligens.
Det blir et permanent jobb av slikt.
Om Frp er valgets vinnere, slik de selv hevder – så lurer jeg på hvordan et tap ville sett ut for Frp.

Eksperter og folk flest

olje-jens

Statsministeren står og ser ut over oljesølet, han lar sin nesten rynkefrie hud stramme seg sammen til et par bekymringsrynker. Alvoret ligger tungt over mannen. Etter noen tankefulle sekunder sier han noe slikt som:
- Dette ser ikke bra ut.
Alle rundt ham, to, jeg hadde nær sagt, tilstøtende statsråder, et hoff av kystverk-folk, politi, militære, miljøvernere og journalister ser alle ut til å mene det samme.
Og tenker kanskje med seg selv at det var svært klokt sagt.
Jeg tar meg i det. Jeg står og nikker, jeg også.
Det ser jo ikke bra ut. Om enn noe bedre enn tidlig fredag morgen da jeg var i Krogshavn første gangen etter havariet.
Det er pussig å bivåne det som skjer rundt «Full City» – nært og litt på avstand.
Bortimot alle jeg kjenner er nå blitt eksperter på sjøfugl. På fuglejakt og oljeskader i fjær.
Opp til flere er blitt selvoppnevnte eksperter på skipskonstruksjoner, selv om man ikke kan skille babord fra styrbord om det var liv om å gjøre.
Mange er blitt meteorologiske eksperter. Ikke få har oppnevnt seg selv til internasjonale autoriteter på skipsassuranse, utøvende ekspertise på lett- og tungolje, på maritim oljeberedskap, på de forskjellige rutene i skipsleia langs kysten. Og på saltvanns evne til å bryte ned tungolje i høststormer.
At vanlige folk, folk som har bodd ved havet hele livet sier fornuftige ting om dette – er en ting. Det har jeg respekt for. Men jeg ante ikke at det fantes så mange som visste så mye om forskjellige typer oljelenser, i hele landet, før den stormfulle natten i forrige uke.
Jeg har faktisk ikke sett maken siden, for nøyaktig fire år siden. Da var, mange de av samme folkene, blitt utøvende fagfolk i papirproduksjon, avispapir og bokpapir. Fiberreting, skogsdrift og cellulose. Og Union.
Men tilbake til olje.
Fremskrittspartiet og KrF har med profetiske evner sett alt på forhånd. Opposisjonen etterlyser, uvanlig samstemt og ikke overraskende, høyere beredskap.
Bård Hoksrud som både er fra Frp – og Bamble – har til og med dokumenter som beviser at han, allerede for lenge siden, har etterlyst denne typen beredskap.
Han var krystallklar fra stortingets talerstol allerede 8. april i fjor. Da sa han blant mye annet:
«Fremskrittspartiet mener det er viktig at vi nå får på plass en forpliktende handlingsplan for å få en forsterket oljevernberedskap. Dessverre opplever vi med jevne mellomrom at det skjer ulykker og ukontrollerte utslipp av olje og andre skadelige stoffer til naturen. I 2007 grunnstøtte og sank båten «Server» utenfor Fedje i Hordaland. Dette førte til at store mengder olje lakk ut fra skipet og griset til kysten på Fedje og områdene rundt. I desember 2007 opplevde vi at det fra Statfjord A-plattformen ble pumpet over 4 000 kubikkmeter råolje rett ut i havet. Skadevirkningene på naturen etter utslippet ser heldigvis ut til å ha blitt forholdsvis små. Men dette skyldes i stor grad kun tilfeldigheter, først og fremst i form av at vind- og strømforholdene etter utslippet var optimale. Begge disse ulykkene viser med all tydelighet at det kan skje ulykker, og at det da er av avgjørende betydning å ha utstyr og planer i orden for å sikre at man på svært kort tid kan handle, slik at skadene begrenses mest mulig»
Riktignok har nettopp Bård Hoksrud etterlyst det meste, de siste fire årene, innefor absolutt alle områder som finnes i et samfunn. Hadde det skjedd en større ulykke på E18 kunne han sagt det samme. Hadde det skjedd en større ulykke som krevde bedre sykehuskapasitet så hadde han nok noe på det også. Slik sett er Hoksrud som opposisjonspolitiker bedre rustet enn Kystverket.
Men det skal ikke ta fram ham at han hadde et poeng denne aprildagen i fjor i Oslo.
Mens Aps stortingsrepresentant Terje Lien Aasland på sin side bedyrer at han har jobbet – bak kulissene – med det samme.
Sannheten er at beredskapen er for dårlig. Sannheten er også, som TA skrev på lederplass forrige lørdag – at det eneste gode som kan komme ut av en slik ulykke er ny forståelse for sårbarheten og behovet for beredskap langs kysten vår.
Nå kan vi ikke forsikre oss mot alt.
Men det har vært varslet i 10-15 år nå at været, klimaet og de meteorologiske forholdene vil skape mer storm, mer flom og mer ustadighet i været – noe som også vil kreve mer beredskap.
Jeg hadde en god samtale med lederen i Bamble Høyre, Gunnar Kårbø, om nettopp dette i Krogshavn tirsdag. Han sa at man nå burde unngå å gjøre dette til smålig partipolitikk. Det er jeg enig i.
Samtidig synes jeg absolutt at man skal bruke det momentum som en slik sak – i noen av landets fineste kystområder – seks uker før valget skaper.
For det burde ikke være særlig stor uenighet – verken mellom partiene eller velgerene – at den naturen vi har, som vi stadig mishandler, bør tas bedre vare på.
For folk flest – som er en ganske sentral velgergruppe – er det spørsmålet mer enn enkelt. Det er opplagt.
Nå ser det også ut til at de som styrer landet – innser det. I alle fall inntil neste store katastrofe inntreffer. Like før et valg.