Viser arkivet for stikkord steinvika

Høst i Full City

Jeg tenker tilbake på sommeren i år. Jeg hadde planlagt norsk julisommer, med utgangspunkt fra Langesund, med grilling og konserter og vennetreff i Steinvika. Ja, du vet. Men det var vel etter Leonard Cohen`s opptreden på tusenårsstedet i Krogshavn at himmelens sluser åpnet seg. Leonard Cohen skal ikke ha skylden for at den telemarkske sommeren ble uventet regnfull. Og hva skjedde? Jo, energien og initiativet dabbet litt av. Jeg leste bunkevis med bøker i regnværet som vedvarte og vedvarte, minst ei bok om dagen. Jeg ble ferdig med alle utgitte bøker av Camilla Läckberg, Tom Egeland, Jo Nesbø og Jan Guillou. Så gikk jeg løs på Gunnar Staalesens forfatterskap om Varg Veum, fra bok 1 og oppover. Da ble Facebook veldig til hjelp, for jeg spurte mine venner om noen hadde Varg Veum-bøker å låne meg. Tusen takk, jeg fikk låne en bunke.

Men så gikk lasteskipet ”Full City” på grunn natt til fredag 31. juli. Jeg hadde fortsatt ti dager igjen av ferien, men vi som hører inn under beredskapsutvalget ”Interkommunalt Utvalg mot akutt forurensing i Telemark” slapp alt vi hadde av videre sommerplaner og hoppet inn i klær og sko og dro direkte til oppmøtestedet. Vi ble aktive medarbeidere i ”Full City”-aksjonen i Telemark, og vi var en fullt operativ organisasjon på flere hundre mennesker i løpet av to døgn. Det har vært en fornøyelse, bare for å ha sagt det. Siden 31, juli har jeg imidlertid ikke hatt tid til å lese flere Varg Veum-bøker, men jeg skal spørre mine venner om jeg kan få låne bøkene deres helt til juleferien.

Så deilig med høsten. Men hvor ble sommeren av? Den stakk en liten tur innom i slutten av juni, men forsvant. Så kom den igjen i september. Det fine høstværet har vært godt for Full City-mannskapene på ca 25 personer som hver eneste dag jobber med strandrensing i Telemarksskjærgården i Bamble og Kragerø. Det største problemet vi har hatt er et unormalt stort høyvann, det har hindret at mannskapene får trykkspylt svabergene så langt ned som oljen sitter under vannlinja.

Jeg har bodd ved havet i hele mitt liv. Men allikevel må jeg stadig spørre havnekaptein Asbjørn Høie som jeg jobber sammen med for tiden: – Hvorfor er det så unormalt stort høyvann nå da? Han kikker rolig på meg over brillekanten og gjentar tålmodig sine tidligere forklaringer: – Det er fordi det har vært uvær på Vestlandet i over en måned, og da presses vannstanden her hos oss oppover. Eller han kan si: – Det var uvær i Skagerak sist helg, og med sørøstlige strøm- og vindforhold så presses vannstanden på Telemarkskysten oppover. Det er mulig at jeg som kystbeboer burde ha visst svaret, men sannelig er det godt å ha fagfolk til å svare på spørsmål man lurer på. Alle kan ikke være eksperter på alt, det er derfor vi har fagfolk.

Så kan jeg komme til å spørre Jan Kristoffersen fra Skjærgårdstjenesten i Bamble mine stadig gjentagne spørsmål: – Hvor mye høyere enn normalt er vannstanden nå da? Jan synes aldri jeg stiller dumme spørsmål, han gir i alle fall ikke utrykk for det, og kikker over sundet fra der vi har stabskontor på Langesund Havneterminal denne høsten. Det er tidligere Kystlink`s lokaler. Jan ser over til Langøya og sier: – Vannstanden er sånn omtrent 75 cm høyere enn normalt, det er litt problematisk for spylearbeidet vårt. Jan Kristoffersen er en del av den strandrådgivergruppen som er på befaring på hvert eneste skjær, hver eneste strand og hver eneste fjord på Bamble- og Kragerøkysten. Denne arbeidsgruppen lager planer for oljerensing av hvert eneste område, på kort sikt og på lang sikt. Det er ganske imponerende å betrakte på nært hold. Og de sier at de føler seg svært trygge på at kysten vår og strendene våre som vi er så glad i, skal være rene til vanlig bruk neste sommer.

Dette er min fredelige, harmoniske høst. Og midt oppe i det hele står jeg med begge beina i forberedelsene til ny cabaret for Langesund Damekor som har premiere fredag 13. november. Tittelen er ”Friserte havfruer”, og jeg kan love dere et show med mye musikk, latter og galskap, og mange havfruer! ”Hvorfor kjenner jeg ikke stress?” spør jeg meg selv. Antagelig fordi stress var det vi opplevde etter Full City-forliset 31. juli og noen uker framover. Etter en slik opplevelse blir hverdagslivet veldig fredfylt, aller mest fordi oppryddingsaksjonen etter Full City har gått så bra. Kysten vår er snart kvitt det aller meste av oljegriseriet. Det har vært en kompleksitet i denne aksjonen, men allikevel kan vi altså si at vårt største problem har vært høy vannstand. Da har vi ikke stort å klage over!

Vi som klager for lite

Jeg sto i kø på apoteket på Brotorvet på Stathelle, og det tok tre kvarter å få innløst en resept. Køen strakte seg ut av lokalet og helt bort til Vinmonopolet på andre siden av korridoren. Heldigvis er jeg frisk, så jeg holdt ut ved godt mot med kølappen i handa. Verre så det ut for flere av de eldre som muligens både var syke og plaget av varmen. Dette er den nye tid: vi står i kø, og vi finner oss i det. Brevik har ikke lenger apotek, så breviksfolk må til Brotorvet for å handle apotekvarer. I Langesund er det ikke lenger apotek, men såkalt medisinutsalg. Vi kan levere inn resepten på medisinutsalget i Langesund, men da får vi medisinene først dagen etter.

Det gjelder altså å planlegge dersom vi skulle bli syke. Jeg kom i prat med noen av de andre køståerne underveis og ble fortalt at tre kvarters kø på apoteket er helt normalt på Stathelle i disse tider. Hvis du skal unngå kø på apoteket så bør du være der når de åpner dørene klokka ti. Akkurat det er ikke så enkelt å få til dersom man først må til legen for å bli undersøkt og eventuelt få en resept på medisiner mot plager og helseproblemer. Det kan altså ta en hel formiddag å få tak i medisiner. Noen har påstått i avisspaltene i sommer at vi nordmenn klager for mye. Jeg synes ikke det. Det er lov å klage over feil og mangler, og det er lov å kritisere systemer og regelverk dersom man finner dem urimelige. Akkurat det behøver ikke å kalles for syting. Jeg har vært turist i egen by en periode i sommer, og det har vært en utrolig fin tid. Jeg har opplevd at mine venner fra andre steder i Grenland gjerne vil komme på besøk til meg i Langesund for å delta i strandlivet i Steinvika eller Krogshavn, og veldig gjerne på konsert på Wrightegaarden om kvelden. Sånn sett er man turist i egen by og vertskap for tilreisende turister. Det gir et annet perspektiv på hjembyen enn ellers i året hvor tidsskjemaet tilsier at det å rusle rundt og gjøre seg betraktninger ikke er prioritert. Når vi damer i Langesund trenger ny sminke for eksempel, da må vi til Brotorvet. Det vil jo si at tilreisende turister og hyttefolk må gjøre det samme. Sjampo, tannkrem og hårspray er gudskjelov dagligvare og lett tilgjengelig, men hvis vi trenger en ny leppstift så må vi reise til nabobyen. Vi er sannsynligvis skyld i dette selv, ettersom den type spesialbutikker som parfymeri ikke har overlevd lønnsomhetskravene til det å drive butikk. Tidligere i sommer var jeg en tur i Drangedal og ville ta meg en tur innom det nye vinmonopolet i bygda på vei til bestemmelsesstedet. Jeg synes det er kjempefint at Drangedal endelig har fått eget vinmonopol. Dette var på en onsdag, og døra var stengt. Vinmonopolet i Drangedal har åpent bare torsdag, fredag og lørdag. Jeg har ikke lest i noen avis at folk i Drangedal har klaget over begrenset åpningstid for vinmonopolet, så de innretter seg sannsynligvis etter de poltjenestene de får. Men jeg som var tilreisende tenkte tanken: at drangedølene finner seg i det? Det gjør de, og jeg beundrer dem for det. For et par uker siden var det flere tragiske drukningsulykker her i landet. Da skrev mange av landets aviser at svømmeundervisningen i skolene må forbedres, og det måtte komme vann i alle landets svømmebassenger. Begge deler høres ut som et rimelig krav, men vi vet at de er vanskelig å oppfylle. I Bamble har vi ikke ett eneste offentlig svømmebasseng, og vi har aldri hatt det. Heldigvis har vi Skjærgården badepark, slik at ungene våre kan plaske rundt der, og den har vi benyttet flittig opp gjennom årene. Den gang da jeg skulle lære min sønn å svømme, så gikk vi på svømmekurs i Brevik. Og skolebarna i Bamble leier svømmetimer på Heistad. Vi bamblinger klager ikke over at det er slik, for vi har innfunnet oss med at dette er situasjonen: I Bamble har vi ikke svømmebasseng, sånn er det bare. Vi har sittet en solstekt vennegjeng i Steinvika den siste uka og ledd og fortalt historier om hvordan vi lærte å svømme. En av damene påsto at faren hennes bandt et tau rundt livet hennes og kastet henne ut i sjøen. Når hun gikk under vann og ikke klarte å svømme ved første forsøk, så dro han henne inn i tauet og kastet henne uti igjen. Hun lærte til slutt å svømme, men det fulgte med noen traumer. Hennes historie var ikke enestående. Den ene gruoppvekkende svømmehistorien avløste den andre. Iskaldt vann, men å svømme måtte vi lære. Det har kostet gråt og tenners gnissel, men vi lærte å svømme alle sammen. Ikke rart at vi er blitt et hardbarket folkeferd her ute i havgapet.

Fortsatt god sommer!

Om testosteron og abort

Det var den siste fredagen i mai i år og jeg hadde tatt meg en lenge etterlengtet fridag. Første sommerdag i Steinvika i Langesund – helt alene på stranda med ei enslig svane svømmende rundt på søk etter selskap. Jeg hadde tatt med meg ei kanne med kaffe og en bunke aviser. – Aaah, nå er livet godt å leve, sa jeg til meg selv i det jeg rigget meg til.

I løpet av formiddagen leste jeg vel et titalls kommentar-artikler om Tom Nordlie som trakk seg som fotballtrener fra fotballklubben Lillestrøm. Uten unntak ble Tom Nordlie geni-forklart av kommentatorene, til tross for manglende resultater hittil i årets sesong. Den tidligere landslagssvømmeren er en stor fotballpersonlighet, men trenger masse plass, leste jeg. Og det skyldes visstnok ikke bare vekta. Tretten arbeidsplasser innen fotball de siste 20 årene har gitt ham både venner og fiender, men mange millioner i sluttpakker. Og nå får han med seg enda en millionpakke i sluttvederlag fra Lillestrøm, etter å ha tapt maktkampen mot Jan Åge Fjørtoft. Men altså, uten unntak leste jeg bare positive kommentarer fra alle de mannlige journalistene om egenskapene til Tom Nordlie som fotballtrener. Jeg skal innrømme at jeg fortsatt har problemer med å forstå dette spillet – hvordan kan man bli sett på som en fiasko i en klubb for deretter bare kort tid etter bli hyllet som et geni i en annen klubb??? Mangel på utholdenhet er den eneste negative egenskapen som ble knyttet til Nordlie i aviskommentarene for en uke siden. Han takket gråtkvalt for seg i Lillestrøm, fra klubben som han meldte seg inn i som 7-åring. Mon tro hvorfor jeg ikke forstår logikken? En profesjonell fotballklubb er en stor arbeidsplass, og slike mekanismer som fotballtrenere på vandring fra klubb til klubb er ikke-eksisterende i arbeidslivet for øvrig. Tror jeg. – Det må være testosteronet, tenkte jeg i mitt stille sinn der jeg satt og myste mot sola. Etter å ha lest cirka ti artikler om Nordlie-Fjørtoft var jeg ganske forsynt av både testosteron og mannlig maktkamp, jeg har mer enn nok av det på andre kanter også…… Fredag 30. mai i år var det 30 år siden Stortinget vedtok kvinners rett til selvbestemt abort. Samme dag som alle de store avisene hadde Nordlie-Fjørtoft-kampen på sin førsteside og kommentarside, hadde Dagsavisen førstesideoppslag om at abortloven hadde rundet tretti år. Dette hadde inntil i 1978 vært ett av etterkrigstidens største stridstemaer i norsk politikk. Siden loven ble innført har 420.000 norske kvinner brukt sin rett til selvbestemt abort. Etter den tid har antall aborter gått noe ned og antall tenåringsaborter synker jevnlig. Dagsavisens oppslag fokuserte på et intervju med tre unge kvinner som kunne fortelle at de ikke helt har glemt damene som sto på barrikadene på 1970-tallet for deres rett til å bestemme selv – Vi tar det kanskje litt for gitt, men vi skylder dem mye, sa de tre unge jentene fra 18 til 22 år. Fødselslege Gro Nylander som også ble intervjuet av Dagsavisen kunne fortelle historien om at hun selv sto på barrikadene for abortloven på 70-tallet. Selv snudde hun i spørsmålet om selvbestemt abort etter å ha sett hva unge kvinner i hjembygda måtte igjennom etter å ha blitt ufrivillig gravide. Alternativet til å få utført en medisinsk forsvarlig abort var strikkepinnemetoder og kloke koner som begge deler var bakgrunner for at mange kvinner mistet livet på 50- og 60-tallet. Nylander minner om at i land der selvbestemt abort er innført, har dødsfall og sykdom etter illegale aborter nærmest forsvunnet. Fra Irland der abort er forbudt, settes det fortsatt i dag opp egne abortbåter for gravide kvinner som drar til England for å ta abort uten risiko. – Det ingen bør glemme er at dagens abortlov også redder liv. Spørsmålet er om inngrepet skal utføres trygt eller være risikofylt, sier fødselslege Gro Nylander i intervjuet. I en kommentar-artikkel tilknyttet markeringen av tretti-års dagen for abortloven, skriver reportasjeleder Kaia Storvik i Dagsavisen at kvinnenes historie om hvorfor de har valgt å ta abort, fortsatt er fylt av tabu. Dagsavisen har lett blant svært mange kvinner og spurt etter noen som kan tenke seg å fortelle om dette valget. Ingen av de mange kvinnene som Dagsvisen var i kontakt med ville svare på om de har tatt abort, og dermed fant avisa heller ingen til å fortelle sin historie. Altså er dette historisk politiske stridstema knyttet til et så privat valg for den enkelte at de ikke ønsker å fortelle om sitt valg offentlig. Kvinner som har tatt abort og som er fornøyde med det vanskelige valget de tok, holder munn i offentligheten. Det mener reportasjeleder Kaia Storvik ikke er et friskhetstegn for samfunnet. Jeg er uenig med henne. Det heter Lov om selvbestemt abort, det er altså ikke en lov om frivillig abort i motsetning til ufrivillig abort som jeg beklageligvis har opplevd flere ganger. Ufrivillig barnløshet var jeg en av dem som var med på å fjerne tabuene av på 80- og 90-tallet, faktisk. Men å gjøre et valg om selvbestemt abort handler om ulykkelighet, vanskelig livssituasjon, skam, skyld og til og med fattigdom i lille Norge. Og dessuten er det alltid en far med i graviditeten ett eller annet sted, og dersom kvinnene skal fortelle sin historie, drar de mannen med seg ut i offentligheten. Det blir for privat, og sånn må det være. Å jo, jeg kjenner noen historier om kvinner og deres valg fram til selvbestemt abort. Men de egner seg ikke for offentligheten. Som et alternativ synes jeg det er helt greit at maktkampen mellom Tom Nordlie og Jan Åge Fjørtoft foregår i full offentlighet. Og dermed kom jeg meg i land med denne tankerekka også…