Viser arkivet for stikkord stathelle

Mye mer mersmak for feiring av livet, landet og lagnaden

Mersmak mersmak for mange. Altså matfestivalen i Skien denne helgen.
Det er så gøy når man får til noe her i fylket og folket stiller opp og støtter det hele. Og bygatene i Skien lørdag var akkurat slik som bygatene i fylkets hovedstad burde være. Ofte.
Liv og stemning, musikk og handel, latter og glede. Dette kan vi få til om alle gode krefter samler seg, kommunene sier ja i stedet for nei når de er i tvil og folket, de 50 000 i Skien og gjerne de 165 000 i hele Telemark også er med.
Det gjelder forresten ikke bare Skien. Kragerø, Notodden, Bø, Porsgrunn – ikke minst Porsgrunn – Langesund, Stathelle, Bø, Brevik, Åmot, Rjukan, Seljord, Gvarv, Lunde, Ulefoss, Prestestranda, Kviteseid, Treungen – det kryr av flotte steder som burde dyrke fram sine egne arrangementer, tilpasse dem til andres arrangementer og invitere resten av fylket på gjestebud. Ikke for det, det finnes allerede rikelig av slikt.
Men man burde nok vært litt mer synkron. Alt fra marked i stemningsfulle snøfylte gater i Kviteseid til baccalao i Brevik og tidvisse stjerneparader i Langesund er vi vant med. Og setter pris på. Men mye vil ha mer og jeg synes det er så mye bra som burde ut i lyset, ut i gaten, og fram i folks bevissthet her hos oss.
Vi bør feire mer – feire oss selv og feire Telemark. Og da blir man glad når hele Grenland – og mange flere – stiller opp slik som nå i helgene i Skien. Den vise vise-mannen Trygve Hoff skrev en nydelig vise – vals i august – med slikt innhold:
Det blinke nån tåra i vika der vest
kor juni og juli har gått som en fest.

Mens vår egen, ikke fullt så muntre Henrik Ibsen, så enden på festen nesten før den var begynt:
Det var en fest kun, -
før natten den sorte;
hun var en gjest kun, -
og nu er hun borte.

Personlig så synes jeg altså at vi fester alt for lite i dette landet.
Da snakker jeg ikke om fyll og fanteri. Men bare det festlige som ligger i å feire livet, landet og lagnaden.
Og gjerne landbruket – slik vi gjorde på en måte i Skien denne helgen.
Og det tør jeg å si, til og med en mørk mandag morgen!

Sommer på jorda - sommer i Bamble

25.07.2008

Det er sant at man ikke må reise lengst mulig vekk for å få en bra ferie. For maken til mulighetenes sommer vi har hatt i Telemark skal man lete lenge etter. Fra fjord til fjell har det vært et fantastisk julivær, og i år har jeg prøvd ut både skjærgård og Hardangervidda.

Mine foreldre reiste på Hurtigruta og vi inntok derfor hytta for å slå oss til ro et par uker. Alle fire, samt Gordon setteren Era skulle nyte det Bamble hadde å by på av sol, sjø, og andre fasiliteter. Og jeg skal si Bamble innfridde.

”Når sola henger høyt over Langesund
og hjernen er myk og jorda er rund
og Wrightegaarden ligger der den alltid lå
og pilsen er kald og sorgene små
når køen på E18 er gått i stå
og alle går og banner og ingen kan forstå
at det er sommer på jorda”

Ferie bør være tid for venner og familie. Og aldri før har vi hatt så mye besøk som i sommer. Enkeltpersoner, venner og familier. Til og med et stort ”fantefølge” av venner og nye venner, kom i fiskeskøyte fra Portør. En fiskeskøyte hvor de hadde beholdt alt av originalt fiskeutstyr, men som likevel fremsto som romantisk og idyllisk. På dekk satt det eldste feriebesøket på 86 år i en sjarmerende stol fra 50 tallet. ”Fantefølge” fikk servert rekelunsj på brygga sammen med venner fra Siljan og familien. Fantastisk hyggelig.

”Når terna går i spinn over Langesund
og katta er mett og tar seg en blund
og jenta di er gyllenbrun og sommerpen
og bare har på seg solfaktor en
når rekene er salte og jenta di er søt
og tørre kontorister har lagt kroppen sin i bløt
da er det som på jorda”

Middagsservering til mange, er også lettere på hytta. Her er det ingen som bare er gjester og forventer å få maten servert. Alle deltar med ulikt ansvar for middagsrettene. Oppvasken etterpå blir til og med en sosial happening.
Noen av våre feriegjester fikk servert fersk, selvfisket Bamble pir. Filetert og stekt i en blanding av smør og olivenoljen, med grovt pepper, rømme og kruspersille. Sammen med nypoteter fra Brekke Gård i Åby, ble dette festmåltider av beste Telemark sort.

Det er mye lettere og ta ting på sparket når man er på hytta og det er knall sommervær. Livet blir på en måte enklere. Mye fordi det ikke bærer preg av rutiner med stress og mas, men hver dag starter med helt blanke ark. Været styrer hvilke aktiviteter som velges, og folk kommer og går på en helt annen måte enn til vanlig.

Når sommerferien kommer, er vi opptatt av avslapping og utkobling. Selv vi som er rimelig hekta på nyheter og politikk, har godt av å koble helt ut. Jeg har lest TA og Varden, men det er også det eneste. TV og radionyheter har jeg ikke sett eller hørt så lenge jeg var der. PC’n og internett likeså. Det eneste moderne kommunikasjonsmiddel har vært mobilen. Jeg er overrasket over at jeg har klart å melde meg ut på denne måten. Det er virkelig noe godt med det. Kanskje trenger vi det alle sammen, for å få ny energi til hverdagene.

Konsert med Postgirobygget i Wrightegaarden var et høydepunkt. Til tross for et vannvittig regnvær, hadde de et stappfullt publikum i sin hule hånd. Enkelte sanger som ”Sommer på jorda” trang de ikke å synge selv, fordi publikum overdøvet alt. Det er flott å se mennesker slipper seg løs i slik glede. Selv om gleden for noen utpå natta nok var gjort om til fylleangst. Neste gang jeg hører disse fire versj av ”Sommer på jorda”, vil jeg smile og tenke på Bamble. En av flere fantastiske perler på kysten av Telemark.

”Når sommernatta kler seg i perlemor
og jenta di gir deg himmel på jord
og klokka di er full av vann og går i stå
og jobben var før og livet er nå
når krabbene er fulle og hjernen din er tom
og sola varmer sjela di og havet roper kom
da er det sommer på jorda”

Alle kommuner i Telemark har sitt eget særpreg. Et Norge i miniatyr. Som fylkesleder i Venstre skal jeg passe meg for å fremheve noen kommuner mer enn andre. Men akkurat i år var det Bamble som utmerket seg blant mine ferieminner og skapte en flott ramme for varme, hygge og sosial avslapping. Så takk Bamble for alt dere hadde å by på.

”Sommer på jorda
smil overalt
himmelen er gjennomsiktig havet blått og salt
og jentene er søtere enn markjordbær på strå
sommer på jorda
livet det er nå”

Vi som klager for lite

Jeg sto i kø på apoteket på Brotorvet på Stathelle, og det tok tre kvarter å få innløst en resept. Køen strakte seg ut av lokalet og helt bort til Vinmonopolet på andre siden av korridoren. Heldigvis er jeg frisk, så jeg holdt ut ved godt mot med kølappen i handa. Verre så det ut for flere av de eldre som muligens både var syke og plaget av varmen. Dette er den nye tid: vi står i kø, og vi finner oss i det. Brevik har ikke lenger apotek, så breviksfolk må til Brotorvet for å handle apotekvarer. I Langesund er det ikke lenger apotek, men såkalt medisinutsalg. Vi kan levere inn resepten på medisinutsalget i Langesund, men da får vi medisinene først dagen etter.

Det gjelder altså å planlegge dersom vi skulle bli syke. Jeg kom i prat med noen av de andre køståerne underveis og ble fortalt at tre kvarters kø på apoteket er helt normalt på Stathelle i disse tider. Hvis du skal unngå kø på apoteket så bør du være der når de åpner dørene klokka ti. Akkurat det er ikke så enkelt å få til dersom man først må til legen for å bli undersøkt og eventuelt få en resept på medisiner mot plager og helseproblemer. Det kan altså ta en hel formiddag å få tak i medisiner. Noen har påstått i avisspaltene i sommer at vi nordmenn klager for mye. Jeg synes ikke det. Det er lov å klage over feil og mangler, og det er lov å kritisere systemer og regelverk dersom man finner dem urimelige. Akkurat det behøver ikke å kalles for syting. Jeg har vært turist i egen by en periode i sommer, og det har vært en utrolig fin tid. Jeg har opplevd at mine venner fra andre steder i Grenland gjerne vil komme på besøk til meg i Langesund for å delta i strandlivet i Steinvika eller Krogshavn, og veldig gjerne på konsert på Wrightegaarden om kvelden. Sånn sett er man turist i egen by og vertskap for tilreisende turister. Det gir et annet perspektiv på hjembyen enn ellers i året hvor tidsskjemaet tilsier at det å rusle rundt og gjøre seg betraktninger ikke er prioritert. Når vi damer i Langesund trenger ny sminke for eksempel, da må vi til Brotorvet. Det vil jo si at tilreisende turister og hyttefolk må gjøre det samme. Sjampo, tannkrem og hårspray er gudskjelov dagligvare og lett tilgjengelig, men hvis vi trenger en ny leppstift så må vi reise til nabobyen. Vi er sannsynligvis skyld i dette selv, ettersom den type spesialbutikker som parfymeri ikke har overlevd lønnsomhetskravene til det å drive butikk. Tidligere i sommer var jeg en tur i Drangedal og ville ta meg en tur innom det nye vinmonopolet i bygda på vei til bestemmelsesstedet. Jeg synes det er kjempefint at Drangedal endelig har fått eget vinmonopol. Dette var på en onsdag, og døra var stengt. Vinmonopolet i Drangedal har åpent bare torsdag, fredag og lørdag. Jeg har ikke lest i noen avis at folk i Drangedal har klaget over begrenset åpningstid for vinmonopolet, så de innretter seg sannsynligvis etter de poltjenestene de får. Men jeg som var tilreisende tenkte tanken: at drangedølene finner seg i det? Det gjør de, og jeg beundrer dem for det. For et par uker siden var det flere tragiske drukningsulykker her i landet. Da skrev mange av landets aviser at svømmeundervisningen i skolene må forbedres, og det måtte komme vann i alle landets svømmebassenger. Begge deler høres ut som et rimelig krav, men vi vet at de er vanskelig å oppfylle. I Bamble har vi ikke ett eneste offentlig svømmebasseng, og vi har aldri hatt det. Heldigvis har vi Skjærgården badepark, slik at ungene våre kan plaske rundt der, og den har vi benyttet flittig opp gjennom årene. Den gang da jeg skulle lære min sønn å svømme, så gikk vi på svømmekurs i Brevik. Og skolebarna i Bamble leier svømmetimer på Heistad. Vi bamblinger klager ikke over at det er slik, for vi har innfunnet oss med at dette er situasjonen: I Bamble har vi ikke svømmebasseng, sånn er det bare. Vi har sittet en solstekt vennegjeng i Steinvika den siste uka og ledd og fortalt historier om hvordan vi lærte å svømme. En av damene påsto at faren hennes bandt et tau rundt livet hennes og kastet henne ut i sjøen. Når hun gikk under vann og ikke klarte å svømme ved første forsøk, så dro han henne inn i tauet og kastet henne uti igjen. Hun lærte til slutt å svømme, men det fulgte med noen traumer. Hennes historie var ikke enestående. Den ene gruoppvekkende svømmehistorien avløste den andre. Iskaldt vann, men å svømme måtte vi lære. Det har kostet gråt og tenners gnissel, men vi lærte å svømme alle sammen. Ikke rart at vi er blitt et hardbarket folkeferd her ute i havgapet.

Fortsatt god sommer!

Adagio - et lite mesterverk av en film

Adagio 13. August 441 — De to unge filmskaperne Morten Jensen og Nicolay Aasbø fra Stathelle har hatt premiere på sin første langfilm, Adagio.

To 19 og 18 år gamle gutter fra Stathelle har laget en helaftens spillefilm med tittelen Adagio. Morten Jensen og Nicolay Aasbø i det lille, store amatørfilmselskapet Yadda Films er medskyldige i at jeg i fem dager har de følelsessterke bildene og episodene deres oppe i mitt hode, og scener fra filmen følger meg hvor hen jeg går. Filmen har gjort et uutslettelig inntrykk, og jeg blir ikke kvitt historiene som spilles og spilles for mitt indre øye. Morten og Nicolay startet filmselskapet Yadda Films i 2004, og de har skrevet og regissert filmen sammen. Jeg er imponert over resultatet.

Fredag kveld for to uker siden var det premiere på filmen i en lukket forestilling på Filmsentret Charlie i Porsgrunn, med inviterte gjester i salen. Jeg var ikke på visningen av filmen, men jeg ventet spent på å lese anmeldelsene i TA, Varden og PD lørdag og mandag etterpå. Det sto ikke ett eneste ord i avisene, det var rett og slett ingen omtale av de to unge filmskapernes helaftens spillefilm på to timers spilletid. Jeg hadde hørt om filmen i lokalmiljøet, så jeg ble skuffet over manglende medieomtale. Derfor spurte jeg Nicolay om jeg kunne få låne en DVD av filmen deres for å se den og skrive om den i min faste blogg her i TA. Dette var foranledningen til at jeg sist søndag formiddag tilbragte foran TVen og så på filmen Adagio.

Filmens handling utspiller seg i Langesund, Stathelle, Brevik og Porsgrunn. Det er langt fra noen kose-film. Oj, her står sannelig de personlige dramaene i kø, blant unge jenter og gutter, og blant voksne foreldre. Alle er de på jakt etter vennskap, kjærligheten og meningen med livet, så sannelig også på leting etter den store litterære poesien til inspirasjon av Jens Bjørneboe og Dostojevsky. Filmen beskriver ulike kompliserte mellommenneskelige forhold – mellom ektefeller, i venneflokken, mellom far og sønn – og tidsriktig: en gryende lesbisk kjærlighet, og en voksen lærers leting på internettet etter en kvinne å date.

Det som overrasket meg aller mest var vel egentlig hvor mye dysterhet og ensomhet som ble beskrevet i filmen. Egentlig burde jeg jo ikke bli overrasket over at to unge menn på 18 og 19 år ønsker å beskrive ensomhet og håpløshet hos ungdom, men vinklingene grep meg rundt hjertet. Og gjennom de ulike karakterene klarer de å vri optimismen inn, nennsomt og forsiktig. Bortsett fra foreldreparet som går ut av filmen i dyp konflikt, så skimtes lyset i horisonten i de ulike historiene mot slutten. Filmen har elleve hovedrolleinnehavere som er hentet inn fra filmskapernes egen familie og bekjentskapskrets, og en rekke statister fra lokalmiljøet. Nicolay sier selv på filmselskapets nettside at egentlig er denne langfilmen nesten sammensatt av flere kortfilmer, men de har klart det utvidede formatet.

Yadda Films som ble startet i 2004 består også av Åse Haukvik, Thomas Kristiansen og komponisten Michael Gunnulfsen, og de har trukket med seg også komponisten Anders Hefre i denne produksjonen. Åse og Thomas er kamerafolk og fungerer også som assistenter. Morten, Thomas, Michael er nettopp ferdig på VKII ved Bamble Videregående skole. Åse har gått to år på medialinjen ved Porsgrunn Videregående skole og siste året i Bamble. Anders Hefre har gått på musikklinjen ved Skien videregående skole. Og det må sies at Yadda Films er veteraner innen kortfilmproduksjon. De er nå blitt en registrert ungdomsbedrift, de har deltatt i Ungdommens Kulturmønstring, har hatt kortfilmpremiere på TV Telemark. De tok også en seier i The Cube of Ibsen-konkurransen, og de har fått tildelt kulturstipend av Bamble kommune. Adagio-filmen har kostet 3000 kr å produsere, imponerende lavkostproduksjon. Og selvfølgelig har Yadda Films egen internettside, http://www.yaddafilms.com

Men Adagio er i hovedsak en film skapt av Morten Jensen og Nicolay Aasbø. All ære til de lokale amatørskuespillerne i filmen som har tatt regi av de to unge regissørene. Å våge å spille en ynkelig, alkoholisert pappa som ligger i grøfta utenfor Smia Pub på Stathelle er sannelig nakent nok. Det er jo til å bli nervøs av, hvor har de hentet ideene og inspirasjonen til dramaene fra mon tro? Filmskaperne har funnet lyssetting under Breviksbrua og over soloppgangen bak Sandøya, i stua på Ekstrand. Hva er moral og umoral i våre liv, og hva er ekte vennskap?

Til Morten og Nicoaly: takk for tilliten, for at jeg fikk lov til å se filmen deres. Dere fikk meg til å tenke dype tanker om drømmer og kjærlighet, glede og sorg. Det skal bli spennende å følge med dere videre i livet. Dere vil klare å nå akkurat så langt dere vil. Det er en mulighet for at Adagio kan bli satt opp på spilleplanen på Filmsentret Charlie til høsten, det hadde vært spennende å se filmen i hele sin bredde på stort lerret. Denne kreative gjengen har allerede laget 21 kortfilmer og en langfilm. Og de er enda ikke fylt tjue år…………….