Viser arkivet for stikkord skole

En fornuftig løsning

Riksantikvaren går inn for å frede hele S-bygget til Lunde barneskole, samt inventar som kateter, tavler, brannalarmer og høyttalere. I dag er det markering på sentrumskolen i Skien, det kan du lese mer om i onsdagens utgave av TA.

Jeg skal med en gang innrømme at jeg er litt inhabil i denne saken siden jeg selv har barn på Lunde barneskole, men dermed har jeg selv sett noen av de utfordringene skolen har med nedslitte klasserom og et skrikende behov for vedlikehold. De som jobber på skolen gjør en fantastisk jobb og gjør hver dag sitt beste for elevene, men det er nok mange som har ventet på at skolen kan bli pusset opp og som har vært spent på hva slags krav som blir satt fra Riksantikvaren. Nå er det klart og jeg syntes det er mye fornuftig i den løsningen man har funnet.

I første omgang kan det kanskje virke rart at man freder fast inventar som garderobehyller/knaggrekker, høyttalere, servanter, tavler, lamper og elektriske brytere. Også kateter og materialskap må stå, mens alt vedlikehold og istandsetting må skje med tradisjonelle materialer og metoder. Når man ser på historien til skolen er dette likevel ikke så rart. Småskolebygget er tegnet av Karen og Odd Brochmanns arkitektkontor og sto ferdig i 1957. Blant annet er alle klasserommene på skolen utformet med en åttekantet planløsning som også er gjennomgangstema i hele skolebygget.

Jeg syntes man har funnet fornuftige løsninger for alle parter, nå er det bare å vente på at oppgraderingen av skolebygget kan begynne. Det fortjener både de som har kjempet for fredning og ikke minst de ansatte og elevene ved skolen.

Skole og utdannelse

Jeg var på skolen i dag.
Sikkert mange som tenker at det var på tide jeg satte meg på skolebenken, men i dag er jeg så heldig at jeg skal fikk lov til å snakke til elevene.
På den nye, flotte skolen som heter Hjalmar Johansen videregående.
Der er det en voldsom bøling med medie-elever. Noen av dem kjenner jeg til fra før, andre ble nye bekjentskaper. En flott gjeng!
Og i dag fikk jeg anledning til å prate litt om dette yrket som jeg har valgt.
Det er stressende og fælt, men det er bedre enn å jobbe – som jeg pleier si.
Disse medielinjene i Norge har «tatt litt av». Det vil si, etter hva jeg skjønner er det et titalls medieklasser til sammen bare i Telemark.
Både i Skien, Porsgrunn og vel også i Seljord.
Noe som vil bli en stor utfordring for mediebransjen om ungdommene tenker på å få jobb etterpå.
Og dermed også en enda større utfordring for ungdommene selv.
Om det seiler opp et par-tre hundre nye mediearbeidere i Telemark i året og årene som kommer, så er det rett og slett ikke jobb til alle. Selv i vår fæle medietid.
På den annen side er mediebransjen blitt svært så bred. I tillegg til aviser og radio og tv og internettaviser så finnes det reklamebyråer, trykkerier og andre som ønsker å omgi seg med en smule mediekunnskap.
Ethvert mellomstort og stort selskap ansetter, har jeg inntrykk av, noen journalister som gjennom pressemeldinger og annet skal få bedriften til å ta seg godt ut.
PR-folkene lykkes ikke alltid. For å si det høflig.
Men det gjør da jammen ikke vi som er i denne bransjen heller.
Og det er noe av det utfordrende når man driver avis:
Man får gjerne mangfoldiggjort sine tabber i 20-30 000 eksemplarer. Dummer du deg ut, så ser ikke flausene bedre ut etter en omgang i rotasjonspressen.
Uansett hadde jeg glede av å møte de unge ved Skien fritidspark i dag.
De vil, helst sikkert, få en vesentlig bedre utdannelse enn det jeg ble påkostet.
Det skal ikke mye til.
Så får jeg trøste meg med de gamle ordene til Mark Twain: «Jeg har aldri latt skolegangen påvirke utdannelsen min». Og med egen skolegang i friskt minne fristes jeg å legge til: Nei, det skulle tatt seg ut

Eksamen-smell

Mange begynner på skolen i disse dager. Eller på gymnaset.
Jeg så et svensk tv-program om det samme denne uken, og der kalte de fortsatt den teoretiske delen av videregående for gymnasium. Om det er korrekt i Sverige, eller bare et utslag av at folkemunnet noen ganger er konservativt vet jeg ikke.
Men det førte i alle fall til at jeg prøvde å finne ut litt om denne underlige skolen. Gymnasiumet. På åttitallet ble dette omdøpt til videregående skole i Norge. Opprinnelig kommer uttrykket angivelig fra det gamle Hellas der gutter i tenårene fikk sin «legemlige og åndelige utdannelse» som det står skrevet, i gymnasion. Der skal det legemlige ha vært spesielt viktig. Og de unge menn trente nakne, slik ordet gymnos på gresk betyr nettopp naken. Siden spredde det seg. Ikke nakenheten, men ordet gymnas, som ble brukt i store deler av Europa.
Sverige fikk sitt første gymnasium i 1620. Mens Danmark etablerte et gymnasium i Malmø i sitt daværende Skåne nesten hundre år tidligere. Norge fikk slike anstalter ved innføringene av skolelovene i 1869. Og dermed fikk man muligheten til å ta examen artium, som igjen ga mulighet til høyskoler og universiteter.
Jeg merket meg allerede for noen år sidene at ungene mine gliste rått når jeg brukte begrepet gymnas i diskusjoner og mine bestrebelsene på at ungene skulle få noe mer solid utdannelse enn faren.
På samme måte som vi nok gliste når våre foreldre snakket om framhaldskolen.
Og, for å ta den:
Folkeskolen eksisterte til vi fikk 9-årig grunnskole i 1969. Året før jeg tannlaus og glisende inntok Lone skole og første klasse. Og sa så mye dumt at mutter’n fortsatt blir flau når familien mimrer om den tiden. Det er en annen historie.
Men før den 9. årige skolen var det syv obligatoriske år, eventuelt et år på Framhaldskolen, og kanskje et par-tre år på realskolen. Før det igjen var visst dette middelskolen.
Og da skulle det meste være på plass.
I alle fall såpass på plass som man kan forvente av en kanalje som bare klarte å karre seg inn på yrkesskolen. Men i stedet har gått på flere eksamen-smeller. I livets skole…