Viser arkivet for stikkord skien

Trygghet!

Det mangler ikke på vilje til å forstå. Jeg skulle gjerne skjønt hvorfor det er så overordentlig viktig å legge ned alle disse småskolene. Det mangler på evne til å forstå. Jeg forstår ikke at det er riktig. Eller snarere, jeg er overbevist om at det ikke er riktig – for å snakke rett ut.
Jeg har respekt for våre lokalt folkevalgte. Det er folk som påtar seg en utakknemlig jobb, som får mye kjeft – og som slett ikke alltid får den skryt de fortjener.
Men deres, altså de ulike flertallene i Porsgrunn, Skien og en rekke andre kommuners syn på skolen begriper jeg ikke.
I fjor var det Skien som herjet. Og de er langt ifra i mål ennå. Fordi det hele var for kjapt, lite gjennomtenkt, planlagt og, for å si det som det er, for lite klokt.
Og nå kjører Porsgrunn samme forhastede panikkprosessen.
De vil kvitte seg med skolene i

Bergsbygda
Bjørkedal
Hovet
Sandøya.

I tillegg skal de legge ned deler av skolen i Brevik. Jeg blir uvel. Svært lange tradisjoner, samlingspunkt i bygda, læringsinstitusjon, feststed, 17. mai, og sommer, alt skal settes en bred strek over, i hui og hast noen høstkvelder i bystyret. Det virker som om man tenker som så at til kjappere, til mer brutalt og til mer arrogant nedleggelse av skolene kommer, til fortere er det også glemt.

Antakelig er det på et vis riktig at det blir glemt. Og for den enkelte elev trenger det ikke være dramatisk.
Verden går videre. Om en bygd går på et slikt tragisk nederlag, så kan man ikke dyrke de tapte slag.
Men er det riktig av den grunn?
Det finnes tilfeller der skolenedleggelse er riktig. Når foreldre, lærere og kommune bortimot er omforent med at det ikke lenger er grunnlag for en lokal grendeskole, så kan det være på sin plass å gjøre endringer. Det kan også finnes pedagogiske årsaker og praktiske. En skole kan bli for liten. Det skal jeg ikke skrive meg bort fra.
Men det er ikke slike forhold som er utslagsgivende i de fleste foreslåtte skolenedleggelsene nå.
Tvert imot.
Jeg forstår ikke at noen, ikke en, av de foreslåtte skoleavviklingene i Porsgrunn er spesielt godt fundert.
Meg har de definitivt ikke overbevist, verken rådmann Johansen, ordfører Beyer eller utvalgsleder Christian Tynning Bjørnø.
Noen ganger mistenker jeg at det finnes et eller annet form for vikarierende motiver i bakgrunnen, som aldri blir åpen og offentlig. Og som driver fram slike nedleggelser. Og begrunner vedtakene med det som måtte passe der og da.
Økonomien er jo der alltid. Aldri vanskelig å skylde på økonomien. Selv i en kommune som Skien, som har bygget en fantastisk fritidspark, som har brukt voldsomme summer på et fotballstadion, som opprettholder en flyplass som det, dessverre, ikke er markedsmessig grunnlag for, så har de likevel mage til å skylde på økonomien når de tar ifra unger skolen deres, og ifra grender mange hundre års tradisjon og fellesskap.
Også i Porsgrunn er det slik. Økonomien får hovedskylden.
Men, om man husker godt: Økonomien fikk også skylden i fjor da rådmannen kom med det svært så lite geniale forslaget å slukke gatelysene på natten. I år har man skjønt at det ikke var så lurt. Selv om økonomien, angivelig, er enda verre. I en kommune med tusenvis av årsverk, var innsparinger tilsvarende et halvt årsverk nok til å gjøre tiltak som fikk en negativ reklameomtale verdt flere millioner.
Jeg har selv snakket med folk ansatt i Porsgrunn kommune som forteller at de ofte er syke og sykemeldt på grunn av fremmedgjøring, på grunn av at man sliter med å identifisere seg med slik kuttiver, slik arrogant holdning til kommunenes egentlige eksistensgrunnlag.
Der er det penger å spare: Dette fantastiske som skjer når folk er begeistret og ivrig – og føler de er med.
Vikarierende motiver, bortforklaringer og dårlig analyserte impulsivforslag gjør folk triste – og syke.
Det de nå er i ferd med å gjøre i den vitale bygde-byen, eller by-bygda Porsgrunn er å fjerne livsnerven i mange vitale småsamfunn.
Der folk har funnet fram til den gyldne kombinasjonen av landlige kvaliteter og bymessige tilbud.
Der unger og voksne trives og lever og lærer og blir. Helt til de kanskje ikke blir der lenger. Fordi skolen er borte.
Jeg synes ikke det er grunn til å dramatisere det hele alltid. Det er mange som har vesentlig lengre vei til skolen enn alle i Porsgrunn vil få, selv om rådmannens mest krakilske og våte nedleggingsdrøm blir virkelighet.
Men spørsmålet er mer hva vi skal satse på som samfunn framover.
Jeg hører stadig om stordriftsfordelen. Hvor kommer respekten for smådriftsfordelene fram?
Når skal noen være like kreativ og like pådrivende for å finne fram til alt man sparer på i små skoler. Som kjøring og trafikk og co2-utslipp.
Eller som nærhet og trygghet og mange unger som hver eneste dag blir sett og lærere og rektorer som kan navnene på ungene. Og foreldrene.
Så er kravene i dag til skolen mye større enn før, da man etablerte omtrent det skolemønsteret vi har nå. Det skal ikke underslås.
Men når vi har teknologi som gjør at folk kan sitte på torvet i Kabul i Afghanistan og sende video av seg selv med sin mobiltelefon til torvet i Brevik, fortløpende og billig, så burde det vel være mulig for en kommune som Porsgrunn å samordne alle de spesielle kravene.
Man må kunne bruke effekten av løpende enkel kommunikasjon og effektiv administrasjon og teknologisk effektivisering på alle mulige plan. Og bruke den effekten til fordel for ungene som kanskje kan rusle til skolen i et trygt nærmiljø?
Det skulle vel ikke være slik at mange av nedleggelsen kommer fordi rådmann og ordfører, administrasjon og politikere, vil ha litt færre papirer å bla igjennom, litt færre budsjetter å sjekke?
Og bare så det er sagt: Vi bruker ufattelig mye penger på helse i dette landet. Det finnes ikke et eneste sted på jorden, ikke en eneste nasjon, der myndighetene bruker tilnærmet så mye på sykestell og helsevesen og leger og sykepleiere og medisiner og utstyr og bygninger og omorganiseringer og styre og stell av vår helse som i Norge.
På mange måter vel og bra. Men sett i et totalt bilde så blir det jo litt underlig, og slett ikke sikkert lønnsomt heller at vi samtidig skal jakte på hver eneste lille veldrevne, harmoniske bygdeskole som om det var et trofè på en rådmann eller ordføres skrytevegg.
Det virker som om man nærmest girer hverandre opp til å være tøffeste gutten i rådmannsklassen, når det gjelder å snu opp ned på livet til seks-og-sju-og-åtte-og niåringer. Mens man på andre ting nærmest ser på det som blasfemi når noen stiller spørsmål til pris og drift og effektivitet. Der man ikke skal drøfte en gang, offentlige utlegg på titalls millioner og hundretalls og milliarder av kroner som pøses ut.
Vel, da skal jeg si det som det åpenbart er vanskelig for de fleste lederne i dette landet å si:
Kanskje vi nå bør holde litt igjen på den ekstreme kostnadsøkningen når det gjelder alle mulige grep på sykehusene.
Kanskje vi nå som samfunn bør satse på trygghet. Trygghet for unger på skolen.
Trygghet for eldre som trenger omsorg.
Selv om vi da må droppe alle mulige og umulige nye og spennende og kreative forskningsprosjekter og mer og mindre konstruerte diagnoser samt praktbygg i milliardklassen.
Vi trenger slett ikke være best på alt mulig i verden her hos oss i Norge.
Men om vi valgte å være best på trygghet til unge mennesker på vei inn i livet.
Og best på verdighet til eldre på vei ut av det, så hadde vi hatt et overordnet samfunnsprosjekt som i alle fall jeg trodde på.
Sannheten er at det antakelig er lønnsomt i seg selv. Spesielt om man snart nå i dette landet lærer seg å forstå alle verdiene som ligger i smådriftsfordeler!

Elver og Bekkemellem...

Det er noen debatt-gjengangere i våre aviser her i Telemark.
I går prøvde for eksempel PD, for antakelig 100. gang, å dra i gang debatten om denne elva som renner mellom Skien og Porsgrunn.
For PD er det svært viktig at denne elva heter Porsgrunnselva. For noen (få?) i Skien er det vesentlig at elva blir omtalt som Skienselva.
Men for resten vil jeg tro det viktigste er at vi tar vare på denne livsnerven i Grenland. Bedre enn vi gjør nå, med båtvrak og skraphauger langs bredden.
Et annet slikt tema, som stadig dukker opp i avisene er en favn ved. Ikke for å ta gleden fra de som dyrker diskusjonene, den kommer nok uansett, men en favn ved har altså alltid vært forskjellig i forskjellige land, til forskjellige tider med forskjellige målesystemer. I dag er en favn, i vedsammenheng to mål: En meterfavn (småfavn) og en storfavn. Meterfavn er lik 2 m × 2 m × 0,6 m = 2,4 m³ eller 4 m × 1 m × 0,6 m = 2,4 m³, mens en storfavn er lik 2 m × 2 m × 3 m = 12 m³. Men man må gjerne være uenig – om man ønsker: «hallota@ta.no»
Jeg har ikke oppfunnet favnen, selv om jeg har fått levert to storsekker ved for sesongen. Og storsekker er vel omtrent en småfavn, eller?
Andre gjengangere i pressen er forsmådde politikere som forteller «sannheten» i bokform. Og i går kom en bok, passelig forhåndslekket til redaksjonene i Oslo. Da Karita Bekkemellem ble skiftet ut som statsråd mente hun at statsminister Jens Stoltenberg «sviktet fullstendig som leder, og opptrådte feigt og pinglete». Og det brukte redaksjonene i Oslo store deler av kapasiteten til å diskutere i går ettermiddag og kveld. Men hvorfor ble hun skiftet ut? Tja, si det. Kan det være at hun ikke var dyktig nok?
Et tegn i tiden er det i alle fall at Frps og Carl I. Hagens Eli Hagen synes det var en «fantastisk bok av en fantastisk dame». Hun er nok helt uhildet.
Vel, Skienselva heter åpenbart det, helt til den begynner å hete Porsgrunnselva. Og det heter den helt til den slutter å være elv. Etter mitt syn er uansett Skiens- og Porsgrunnselva egentlig en fjord.
Og en favn ved varmer i alle fall godt. Apropos gjengangere.
I dag er det fredag, og jeg har overhodet ikke nevnt noen som helst former for kunstig stimuli i Sant å si. I seg selv burde vel det være verdt en skål…?

Mediemakt og ordfører Andersen

Ordfører Rolf Erling Andersen kritiserte TA og Varden i uvanlige krasse ordlag i TAs spalter i går.
Ved flere ulike anledninger har TA kommet i den situasjonen at vi blir kritisert når vi driver med litt mer gravende journalistikk.
Slik skal det være. Og det skulle bare mangle.
Er man kritisk selv, så må man også finne seg i at man kan bli utsatt for kritikk.
Det tåler vi da også godt og plasserte Andersens innlegg på framtredende plass i avisen.
Varden klarer helt sikkert å svare for seg selv, men jeg vil gjerne anføre i forhold til ordførerens angrep følgende sentrale elementer som han dessverre underslår i sin indignasjon over TAs dekning av utbyggingen på fotballstadion på Falkum:
Ordføreren skriver:

«I Telemarksavisa var artikkelen direkte misvisende, og var et forsøk på å mistenkeliggjøre undertegnede og administrasjonen, uten å vise til de vedtak som var fattet av bystyret og som forklarte sammenhengene».

Vårt hovedanliggende er å informere befolkningen i Skien om de faktiske forhold rundt denne utbyggingen. Om den informasjonen er slik at folk blir mistenksomme – så får det være en del av meningsbrytningen som er sunn.
Mener vi.
Vi har over tid vært langt framme og sett på den politiske prosessen rundt byggingen at Odds nye stadionanlegg på Falkum.
Det er mye å anføre der.
At det hele hadde et preg av en politisk turboprosess kommer tydelig fram. Spesielt fordi vi gjentatte ganger har opplevd at folk som har stemt for løsningene i ettertid har kritisert dem.
Da er det jo lett å hevde at de ikke har fulgt med i timen. Enten det gjelder nåværende stortingsrepresentant Geir Bekkevold (KrF) som i forrige uke sa til TA:

«Jeg har ikke kjennskap til noen avtale kommunen har gjort med Skagerak arena eller et tribuneselskap som Kontorbygg eier med varighet av 40 år.»

Tidligere har Høyres gruppeleder Jan Olav Stensrød sagt til TA:

«Det var en vanvittig hastesak Arbeiderpartiet kjørte i 2006. Andre reguleringsplaner ble droppet, private barnehager ble trenert. Nå sitter kommunen i baret, det er et kjempespill Rolf Erling Andersen har satt i gang.»

Gustav Søvde i Venstre kom med følgende, i realiteten ganske oppsiktsvekkende utspill, til TA:

«Jeg har mistet oversiktet over hvor mye penger vi har brukt på nye Odd stadion.»

Og Nils Olav Skilbred i Fremskrittspartiet har sagt til TA:

«Farten var jo enorm. I en av sakene Kontorbygg skulle drøfte ble vi innkalt på to timers varsel. Det handlet om millioner av kroner. Noen kjørte saken. Det var Rolf Erling Andersen og Trond Ballestad i Senterpartiet som ledet Kontorbygg og som satt i prosjektgruppa for nye Odd stadion.»

Det kan også være at prosessen bare har tydeliggjort det den, rent juridisk, måtte tydeliggjøre – og ikke det den burde gjøre kjent.
Uansett så er ikke dette TAs anliggende.
At folk som er innvalgt som framtredende tillitsvalgte for befolkningen i Skien kommune, i Høyre, Venstre, KrF og Fremskrittspartiet ikke klarer – eller kan – følge med i timen, er nå så sin sak.
Men når disse framtredende politikerne åpenbart ikke klarer det, er det vel litt drøyt å prøve å underslå TAs forsøk på å informere vanlige lesere og beboere.
Slik jeg definerer TAs rolle i saken er det å gjøre mest mulig av de faktiske forhold kjent for befolkningen i Telemark og i Skien.
Det gjelder både Falkum og andre ting.
Folkeopplysning er fortsatt en viktig oppgave for TA.
Som det som kom fram i TA i forrige uke:
Når Skien kommune har inngått en omfattende leieavtale på 40 år, med et sentralt, stort nytt byggverk som ikke er ferdig, så mener vi faktisk at folk har krav på å få vite det.
40 år er langsiktig i de fleste henseender. Og spesielt langsiktig i en del av det lokaldemokratiske Norge der de fleste tidshorisonter ikke overstiger «neste valg» som skjer hvert fjerde år.
40 år er ti bystyreperioder.
Mener TA at det er gjort noe ulovlig i saken med utbygging på Falkum?
Vi har registrert at juridiske fagfolk antyder det. Vi på vår side har innhentet informasjon og tilgjengeliggjort den for leserne.
Men vi har ikke påstått at ordføreren eller andre har gjort bevisste ulovligheter.
Men det er neppe tvil om at et så omfattende, så dyrt og så sentralt prosjekt som Falkum stadion burde forankres langt bedre både i bystyret og i Skiens befolkning.
Og derfor formidler vi altså sentrale fakta i saken.
Vår mål med reportasjene om Falkum er å orientere folk om det som faktisk skjer.
Vi er verken imot Odd Grenland eller stadion. Snarere tvert imot. Vi er for alle gode ting for Telemark og Grenland.
Men de omfattende økonomiske bindingene som er lagt på fellesskapets midler i omtrent en generasjon fram i tid hører også med og skal slett ikke forbigås i stillhet, slik man kan få inntrykk av at ordføreren helst ville.
Så får det våge seg da, at en ellers meget god ordfører for Skien blir uvanlig hårsår i dette tilfellet.
Den prisen er vi som avis både nødt til å betale – og betaler villig.

Kritisk i avisbransjen

Det er harde tider i avisbransjen.
Hvilket man merker både her og der.
Heldigvis mest der.
Altså i det store utland.
Og nå har den absolutte dramatikken nådd en hederskronet London-avis. «Evening Standard» blir nemlig gratisavis. Og håper dermed å øke opplaget.
Det er som en annen avis jeg kjenner godt, den begynner på V – og fortsetter med arden – de ga også ut noen gratisaviser her og der. Porsgrunnsposten og Skiensposten. Men leserne sa takk for seg – selv om de to var gratis.
Ting kan bli for billig.
Det er som en syrlig konkurrent uttalte i gårsdagens «The Guardian» om Evening Standard: «Dette handler rett og slett om at avisledelsen har gitt opp å ta seg betalt for produktet sitt».
Noe som i neste omgang gjør at de ikke kan levere leserne det nyhetsbildet de leverte før.
Slik er det bare.
For å kunne drive noenlunde kvalitetsmessig journalistikk så må man rett og slett ha inntekter.
Allerede mandag 12. oktober er det visstnok slutt for Evening Standards del. Som betalt avis. Hvilket er besluttet av den nye eieren, tidligere KGB-offiseren Aleksandr Lebedev. Og da må det jo være sant. Altså Pravda. For å bruke en annen avistittel.
Dermed er det muligens helt slutt for en annen London-avis. Nemlig den nåværende gratisavisen, «London Lite». Som stort sett har hentet stoffet sitt fra Evening Standard. Den enes død – blir den andres totalte undergang i Englands avisbransje.
Så dramatisk er det fortsatt ikke i Norge.
Men det har ryktes at Dagbladet har vært inne på tanken om gratisavis. Og vi har altså hatt tilløpene hos vår ærede konkurrent Varden. Med de to «Postene». Som endte opp post mortem.
Kampen om leserne handler, tror jeg, i stor grad om hvilken nisje man skal velge. Og hvor kritisk en skal være til sin samtid.
Napoleon sa noe slikt som dette:
«Jeg frykter tre kritiske aviser mer enn tusen bajonetter».
Personlig frykter jeg aviser som er kritisk til alt og alle. Unntatt seg selv.
Da tror jeg man fort havner i et kritisk forhold til sine lesere.
Som, uansett hvordan man snur og vender på det meste, er den kritiske masse for en avis…

Mye mer mersmak for feiring av livet, landet og lagnaden

Mersmak mersmak for mange. Altså matfestivalen i Skien denne helgen.
Det er så gøy når man får til noe her i fylket og folket stiller opp og støtter det hele. Og bygatene i Skien lørdag var akkurat slik som bygatene i fylkets hovedstad burde være. Ofte.
Liv og stemning, musikk og handel, latter og glede. Dette kan vi få til om alle gode krefter samler seg, kommunene sier ja i stedet for nei når de er i tvil og folket, de 50 000 i Skien og gjerne de 165 000 i hele Telemark også er med.
Det gjelder forresten ikke bare Skien. Kragerø, Notodden, Bø, Porsgrunn – ikke minst Porsgrunn – Langesund, Stathelle, Bø, Brevik, Åmot, Rjukan, Seljord, Gvarv, Lunde, Ulefoss, Prestestranda, Kviteseid, Treungen – det kryr av flotte steder som burde dyrke fram sine egne arrangementer, tilpasse dem til andres arrangementer og invitere resten av fylket på gjestebud. Ikke for det, det finnes allerede rikelig av slikt.
Men man burde nok vært litt mer synkron. Alt fra marked i stemningsfulle snøfylte gater i Kviteseid til baccalao i Brevik og tidvisse stjerneparader i Langesund er vi vant med. Og setter pris på. Men mye vil ha mer og jeg synes det er så mye bra som burde ut i lyset, ut i gaten, og fram i folks bevissthet her hos oss.
Vi bør feire mer – feire oss selv og feire Telemark. Og da blir man glad når hele Grenland – og mange flere – stiller opp slik som nå i helgene i Skien. Den vise vise-mannen Trygve Hoff skrev en nydelig vise – vals i august – med slikt innhold:
Det blinke nån tåra i vika der vest
kor juni og juli har gått som en fest.

Mens vår egen, ikke fullt så muntre Henrik Ibsen, så enden på festen nesten før den var begynt:
Det var en fest kun, -
før natten den sorte;
hun var en gjest kun, -
og nu er hun borte.

Personlig så synes jeg altså at vi fester alt for lite i dette landet.
Da snakker jeg ikke om fyll og fanteri. Men bare det festlige som ligger i å feire livet, landet og lagnaden.
Og gjerne landbruket – slik vi gjorde på en måte i Skien denne helgen.
Og det tør jeg å si, til og med en mørk mandag morgen!

Brann bør slutte å jamre

Odd vant helt fortjent over Brann lørdag. Og – i all beskjedenhet – omtrent på samme måten som en herværende morgenavis hadde skrevet på sporten i forkant.
Det ble rett og slett en magisk kveld der dramatikk, omdiskuterte mål, glede, sang, stemning, irritasjon, krangel og kjærlighet til fotballen sto i sentrum. Slike kvelder er selve kjernen i fotballen.
Hadde andremålet som Kovacs puttet da Opdal fikk en skade, vært avgjørende – så hadde det nok vært enda mer omdiskutert. Men vi som så kampen på nært hold – samtlige – var ikke i tvil. Odd var best.
Og det gjelder uansett hvor i landet man kom ut av sin mor. Odd var suverene. Så er det absolutt en dimensjon i fotball som handler om hva som hadde skjedd om Kovacs hadde sparket ballen ut over sidelinjen i stedet for i mål. Odd hadde vunnet uansett og Kovacs hadde blitt helt over alle helter. Også i Bergen. Tror jeg.
Hadde Brann-spillerene gjort noe slikt?
Neppe.
I alle fall ikke mange av dem. Og helt sikkert ikke Eirik Bakke.
Men fotballens største helter – noen av dem – hadde kanskje vist et slikt storsinn. Som for eksempel Arne Larsen Økland da han sørget for at dommeren annullerte sitt fjerdemål i hans bundesligadebut for mange år siden. Alle som elsker fotball husker den kampen.
Uansett, ingen kan klandre Kovacs for å gjøre det han er betalt for: Putte goaler.
Brann på sin side bør slutte å jamre. Å tape for et bedre laget er fotball-livet slik det skal være.
Personlig så elsker jeg Brann. Det går ikke over. Men man må likevel kunne ta nederlag som menn – ikke drittunger.
Og la det være sagt:
Den rausheten, den gleden og den festen vi opplevde på byen i Skien etter kampen lørdag sier litt om hvorfor Odd er i ferd med å bli noe langt mer enn en klubb fra nordre bydel i denne byen.
Brann-supportere og Odd-supportere diskuterte og drakk, sang og skålte.
Man kan jo bli rent lyriske av mindre.
Før kampen hadde jeg satt ut et stort Brann-flagg foran huset på Gulset. Da vi, munter, glad og fuktig (på grunn av ehm.. regnet) kom hjem sent natt til søndag var flagget stjålet. Noen hadde latt iveren og gleden over Odds seier gå ut over vår midlertidige huspynt.
Men etter en lang og svett skogstur søndag hadde pinadø Brann-flagget blitt pent levert tilbake også. Det sier litt om denne fantastiske byen i dette fantastiske fylket. Til og med pøblene er høflige her.
Lykke til videre Odd. Måtte Kovacs – og de andre guttene nå helt til kongen og bøtten på Ullevaal!

Derfor vinner (nok) Odd i dag

Min smule personlige ambivalens skal ikke få gjennomsyre analysen. For mye taler nok for at Odd slår Brann lørdag.

Brann har enkeltspillere som på sitt beste imponerer stort. De kan kontre, overspille og putte goaler fortere enn en trønder kan stave “huseklepp”. Problemet er imidlertid at Brann, slik de har spilt i år, er et hytt og pine-lag som mangler struktur og fasthet i forsvaret, som mangler resolutt inngripen på midten, og som mangler samhandling i angrepet.

At Huseklepp har blomstret i år, har blitt en sovepute for Brann-laget. Det har overskygget det begredelige faktum at Brann i perioder spiller elendig fotball.

Mot Lyn mandag denne uken var det flaks som gjorde at rødtrøyene kunne hente et poeng fra Oslo. En konkurstruet skandaleklubb i absolutt bunn av tabellen uten folkelig støtte, med et trenerproblem helt opp til kampstart, med den beste spilleren “sykemeldt” og den nest beste spilleren solgt på kampdagen – overkjørte guttene fra Bergen.

Odd på sin side er gjennomorganisert. Trener Dag-Eilev Fagermo vet nøyaktig hvilken fotball Odd skal spille. Og nøyaktig hvile typer spillere som kan utføre hans teorier.

I tillegg har Odd forstått at kampen ikke er over før dommeren blåser etter drøye 90 minutter. De kjemper til blodet spruter og siste sekund.

Et par giganter, spesielt ungareren Péter Kovács, lager mål på bestilling. Høy, kraftig, uredd og nådeløs makter han å presse seg fram til den ene avgjørende situasjonen etter den andre. Det han mangler på finesse og eleganse – og det er for så vidt en god del, tatt i betrakting av at han kommer fra Puskás-landet, tar han igjen på en brennende vilje og en buldrende fysikk.

At Odd i tillegg har en matchvinner i mål i form av keeper Arni Gautur Arason og en klassisk midtbanestrateg i Morten Fevang kan bli det som avgjør. Ut over det har de juvelen Chukwuma “Bentley” Akabueze – som Fagermo, vel friskt, mener er verdt 40 millioner – og en gammel kjenning i Bergen og Åsane, Alex Valencia som har antydet gryende form – gjør at dette nok går Odds vei. I tillegg så har man terrieren Jakob Sørensen. En undervurdert spiller.

Førsteomgangen til Odd mot Brann i seriekampen i vår var en oppvisning i god fotball, og utspill av rødtrøyene som så ut som småguttespillere som hadde fått lov å være med de store karene på trening.

Viljen til å vinne noe er også sterk i Odd. Man har gått fra å være et småtrist og grått lag til å bli en publikumsfavoritt. I forrige serieomgang, der Odd spilte 1-1 mot Rosenborg, var også Falkum det stedet i Norge som hadde flest tilskuere. 11295 sjeler så at Odd hadde barene i kne i førsteomgang. Selv om RBK nok vinner serien i år.

Mine personlige preferanser står ikke i veien for at jeg tror dette går Odds vei.

Og skal først noen slå guttene fra Bergen ut av cupen – er det helt greit at det er aristokratene i norsk fotball, Odd, som gjør det. Jeg har da også fortalt en del bergensere at Odd var i alle de fem første cupfinalene og vant fire av dem. De er også fortsatt på topp i Norge med totalt 12 cuptrumfer. Slikt gjør inntrykk vest for langfjellene.

Five O'clock i Skien

Jeg tror i grunn ikke mange skjønner hvor stort det er. For countryfolket. At Alan Jackson kommer til Skien. Innenfor denne sjangeren er han ikke det spøtt mindre enn Bruce Springsteen eller U2 er for rockere.
Og han selger gjerne flere plater enn dem også.
Strengt tatt har countrymusikk alltid blitt stemoderlig behandlet i Norge. Av NRK som knapt er i stand til å sende noe som holder mål i sjangeren, unntatt det avlatet de leverer sent fredag natt med noen videoer som man kan betale i dyre dommer for at de setter på sin jukeboks-sending.
Det samme gjelder både radio og de andre tv-kanalene.
Musikkpolitiet. Den militante gruppen med journalister som sitter inne i Oslo og bestemmer fra dag til dag hva vi skal lytte på og se på – er stort sett helt make. Og de liker stort sett akkurat den samme musikken.
Det er ikke country.
Når NRK Telemark sender radio her hos oss så snakker vi om et av, i forhold til folketallet, universets mest populære radioprogram.
Og dermed også landets mest populære.
Men når de setter på musikk for den store lyttende skare telemarkinger, så er det også ofte oslo-bestemt musikk.
De energiske morgenvertene Ken Willy Wilhelmsen og Terje Nordkvelle prøver riktignok innimellom å lure inn litt country – men jeg antar de blir kalt inn på teppet om Garth Brooks, George Strait, Brad Paisley og Alan Jackson dukker for hyppig opp. I stedet for det musikk-juntaen i Oslo har bestemt.
Radio Grenland er det like eins med. Og enda «yngre» profil. Og dermed enda lengre unna. De som bestemmer mesteparten av musikken der sitter forresten i Rogaland.
Når det gjelder P4 og Radio Norge – så virker det som om det utelukkende er listetopper fra 80- og 90-tallet som gjelder. Minste felles multiplum som ingen misliker. Og countrymusikken var stort sett ikke på listene da. Som nå. Fordi countrymusikken for mange ble kjøpt på bensinstasjoner. Eller importert fra Rocade Music i Bergen – eller direkte fra USA for de som virkelig var interessert.
Nå blir det lastet ned på nettet. Gjerne med et amerikansk kredittkort i bunn slik at man får alt det nye med en gang, på iTunes, ikke bare det norske iTunes bestemmer – i Oslo – at skal bli tilgjengelig.
Derfor er det også så forfriskende at vi på torsdag skal få besøk av nettopp Alan Jackson.
At han kommer til Telemark fordi de ikke klarte å selge nok billetter i Danmark og trailerruten går gjennom her og over Haukeli, spiller ingen rolle. Det er da også ruten som har den beste country-radioen i Norge. Radio Vest Telemark. I Rauland.
For billettsalget i Skien har det antakelig vært et minus at Jackson ble lansert for konsert i Bergen allerede tidlig i vår. Svært mange av de virkelig dedikerte country-entusiastene i Norge har allerede booket seg inn med reise og hotell og billetter der vest. Noe som antakelig gjør det litt drøyt å satse på Skien i tillegg. Arrangøren melder uansett at prosjektet allerede er i pluss. På samme måte som Helge Siljan i Ibsenhuset har hatt noen av sine store suksesser med Willie Nelson og Kris Kristofferson. Countryfolket vet hva som er genuint. Og savner å få det oftere.
Jeg har flere ganger vært inne på forskjellen mellom country og køntri.
Countrymusikk er en sjanger der hele fundamentet er det oppriktige og autentiske. Countrymusikken – og artistene – må oppleves som spesielt ekte for å fungere.
Derfor mener jeg at norske køntriartister i stor grad ikke helt får det til. I alle fall om repertoaret er preget av at man skal utgi seg for å komme fra Texas. Men egentlig kommer fra Trondheim. Det er ikke nok å sette en cowboyhatt på hodet. Det blir litt som når bulgarere spiller Bruce Springsteen i en hotellbar. Det finnes nok elver i Sofia også, men The River blir ikke det samme likevel.
Men det finnes unntak. Hederlige. Som E68, Ni liv (som før hadde det herlige navnet Bygdebillyband) eller Vassendegutane. De synger på dialekt. De bruker musikkstilen til country – og opplevelser fra Bø-gata. For eksempel. Og blir dermed ekte.
Dessuten så er ikke countrymusikken så fjern fra den norske folkemusikken som man kanskje skulle tro.
Når Knut Buen er i slag så er ikke det helt fjernt fra de aller beste felespillerne i Nashville.
Countrymusikken er blitt preget gjennom tiår og hundreår av europeiske utvandrere – som ble amerikanske innvandrere og tok med seg musikken sin til det nye og forjettede land.
Og Norge, sammen med Irland, var de som eksporterte flest folk – relativt sett i forhold til folketallet – til Amerika.
Det må jo ha påvirket musikken. I tillegg er det både tyske, engelske, skotske trekk ved musikken. Og mye, mye mer.
Countrymusikken blir nesten alltid sette ned på som litt bondsk, litt harry, litt primitiv.
Tekstene handler åpenbart om for små ting for de store tenkerne. Som hjem og familie, jobb, utfordringer i hverdagslivet, skilsmisser, kjærlighet, ungene dine og huset ditt. Kanskje bilen din og pappaen din også. Og mor. Glem aldri mor.
Så kan jo den som mener at slikt ikke er viktig ta opp hånden.
Selvfølgelig er de nære ting – for å sitere Kurt Foss og Reidar Bø som gjorde den sangen kjent, eller Arne Paasche Aasen som skrev den, selvfølgelig er de nære ting viktig.
Det at det faktisk er svært stor andel av befolkningen i Norge som liker countrymusikk, og enda flere i Telemark, – ligger det en solid dose motkultur i.
Folk finner seg ikke i at det skal sitte noen tilårskomne halvhippier i Oslo og bestemme hvilken musikk de skal like. Eller noen mye yngre hippe typer som hele tiden skal definere hva som er in og ut.
Personlig gir jeg blaffen i hva som er inn eller ut. Og jeg liker ekte, enkel musikk.
Førstkommende torsdag er Alan Jackson inn. Og jeg skal ut. Og på Stevneplassen. Dessuten begynner konserten klokken 17.00. Og som kjennere vet: It’s Five O’Clock Somewhere.
Torsdag er det i Skien…
Ha en god helg, Telemark!

Hva er det som har skjedd med det litt triste fotballaget fra Grenland?

Det som har skjedd på Falkum, rundt klubben i Telemarks hjerte, er ganske unikt. Odd Grenland har tatt steget over fra å være en liten klubb med bortimot det dårligste publikumstekket blant toppklubbene i Norge – til å bli en folkebevegelse.
Og i morgen klokken 20.00 vil det, med overveiende sannsynlighet, være mer enn 10 000, kanskje bortimot 12000 mennesker som samles. Allerede i dag, lørdag, passerte man 10 000 solgte billetter.
På tross av tv-sending, ustabilt vær og fortsatt ferietid.
Og de samles for at Odd Grenland skal bli det første laget i årets serie som slår Rosenborg.
Det er til og med sannsynlig ( i alle fall i mitt hode) at Odd tar denne skalpen.
Mange mener at det er for mye fotball i avisene. Og jeg er – både tilbøyelig til å være enig – og i alvorlig grad – medansvarlig for dette.
Hovedgrunnene til at det er så mye fotballstoff i avisene er imidlertid at det er så mange som er svært interessert. At det også finnes relativt mange som er revnende likegyldig forandrer ikke det faktum at de som virkelig er opptatt av fotball er usannsynlig opptatt av det. Mange har fotball som bortimot sin eneste interesse.
Nok om det. Sannheten er at Odd Grenland, de som jobber der, de som spiler for klubben, trenerteamet og alle de frivillige har gjort en formidabel jobb.
Sakte men sikkert har man bygget opp et gjennom-profesjonelt apparat som har omformet kampene på stadion fra å være vel og bra og sjarmerende amatørmessig til å bli strømlinjeformet superarrangementer.
Og enda bedre tror jeg det blir når Odd stabiliserer seg på rundt 10 000 tilskuere. For det tror jeg de vil gjøre.
Denne utviklingen har publikum registrert og premiert. Først og fremst ved å stille opp på kampene.
Noen sier at den fantastiske utviklingen har kommet på grunn av den nye stadion. Det er selvfølgelig det noe i. Men andre klubber har også fått ny stadion uten å få dette til. Som Sandefjord. Og Start.
Noen sier at den fantastiske utviklingen har kommet på grunn av de gode resultatene.
Det er også selvfølgelig riktig.
Men Odd har jo hatt gode resultater og befunnet seg på tredjeplass i serien, sent i sesongen, også før. Uten at folk har gått mann av huse i Telemark.
Noen sier det er fordi Odd spiller bra, fordi Fagermo har så tydelig profil og fordi – det ene og det andre.
Alt er litt rett – men det er summen av svært mye som er hele sannheten.
Derfor skal man ikke underslå at mange mennesker har gjort en svært solid jobb over tid. Og det har nå begynt å betale seg.
Betale seg så mye at Odd har tatt steget opp fra publikumsgjørmen til å bli sånne lag som Ålesund og Fredrikstad og Viking. Etter mitt syn, det handler ikke bare om nakne tall men også om nedslagsfelt, mediaoppmerksomhet og historie, så er de forbi Vålerengen, Lillestrøm, Bodø Glimt, Tromsø, Molde, og bare litt bak Brann og Rosenborg som nok er størst fortsatt. På publikum.
Odd stadion er blitt et fort. Og tribunene er blitt en åpenbaring av stadig bedre supportere, stadig dypere røtter i den sunne patriotismen, og et stadig viktigere lim for samhold og optimisme her i fjorden.
Og det er den dimensjonen med fotball som gjør at dette er noe mer enn 11 overbetalte karer som leker seg i arbeidstiden.
En klubb som Odd er et symbol, en felles historie, omforente opplevelser, glede og skuffelse har en verdi langt ut over de to timene man sitter sammen med ti tusen andre.
Og når noen har gjort en så god jobb som det Odd – i medgang og motgang – har klart de senere årene, så skulle det bare mangle at vi ikke også berømmer det.
Det er jo ikke slik at media er tause når folk gjør noe dårlig, noe dumt. For å si detforsiktig.
Da burde vi også absolutt berømme det motsatte.
Odd Grenland er blitt hovedleverandør av store sportsøyeblikk i Telemark. Stadig flere lar seg rive med. Flere enn noen gang vil gjøre det i morgen når Rosenborg skal sendes hjem i skam og forbønn i Nidarosdomen.
Og allerede neste lørdag er det duket for nok et jublende høydepunkt på Falkum. Da skal Brann gjeste Skien i kvartfinalen i cupen.
Fotballen er rund, stafett er stafett, cup er cup og ingen aner hvordan den kampen går.
Men i morgen er vi alle enige om at Rosenborg skal grisebankes så mye at frykten for svineinfluensa øker i Trondheim.

Våt afp-drøm

Nå har finanskrisen virkelig fått dramatiske konsekvenser. I Storbritannia har 2377 puber blitt stengt det siste året. Det vil si at mellom seks og sju puber blir lukket i England, Skottland og Wales – hver eneste dag.

Mannen som leder organisasjonen for pubeiere på de britiske øyene, David Long, mener at politikerne er ansvarlig for dette. Fordi man stadig har pådyttet pub’ene flere regler. Om det er riktig, skal jeg ikke ta stilling til, men jeg har mer sans for et annet argument. Long sier nemlig at man bør verdsette pubens betydning i lokalsamfunnet. Rent sosialpolitisk, hevder Long, fungerer ofte puben – også kalt “local” som et lim mellom folk.

Det er jeg enig i.

Denne uken ble det faktisk lagt fram et forslag i Parlamentet der representantene ble oppfordret å støtte sine lokale puber. Både Labour-representant Lynne Jones og Greg Mulholland fra de liberale sto bak forslaget. Man må i alle fall slutte med det tøvet som stadig legger til grunn at puben er et arnested for misbruk. Faktum er at rusmisbruket er vesentlig verre andre steder. Mens det å nyte en pint eller tre, for de aller fleste er en hyggelig sosial affære, slett ikke en last.

Nå finnes det fortsatt 53 466 puber igjen i Storbritannia, så det er vel mulig å tilsnike seg et pint – fortsatt.

Jeg har en tjommy her østpå som er mer dedikert i så måte enn de fleste: Johnny postmann fra Skien

Han reiser stadig til England og Skottland. Og fører nøye statistikk. Drøyt 2000 puber har han besøkt.

Alle må bidra med sitt for å motvirke finanskrisen og Johnny har jobbet forebyggende med dette gjennom nesten fire tiår.

“Besøkt” betyr at han minst skal konsumere en pint der. Men det må være real ale, ikke tynn lager.

Rekorden er forresten 112 puber på en to-ukers tur. Med madammen. Jeg bøyer meg, akkurat nå, her jeg sitter og skriver, i støvet av ren respekt.

Johnny er like over 60 år. Om han fortsetter sin hobby i 30 år, til han er over 90, så vil det si at han fortsatt kan besøke nesten fem pub’er i de neste 30 år. Daglig. Uten å gå i sine egne fotspor.

Om dette skulle høres strevsomt ut for det utrente øyet, så er det motsatt for pubelskere.
En afp-tilværelse med testing av Storbritannias 53 466 gjenværende puber har ikke bare muligheten til å bli fuktig. Det er som en våt drøm…