Viser arkivet for stikkord regjeringen

Fattigdom og Kristin Halvorsens bryst

Den siste uken har fattigdomsproblemene vært et hett valgtema. Blant annet fordi Kristin Halvorsen kom med noen løfter som hørtes ut som hun skulle fjerne all fattigdom i Norge over natten.
Det var ikke akkurat det hun sa – men det var svært nærliggende å oppfatte det slik. Det var rett og slett slumsete kommunikasjon fra henne.
Vår svært så aktive samfunnsdebattant Halvor Juul kunne i lørdagens TA på prominent Hallo TA-plass fortelle at han hadde brukt en av de mange valgsendingene på tv til å følge med på finansminister Kristin Halvorsens bryst.
Nå kan det sikkert være mange gode grunner til nettopp det, men de grunnene er vel i all hovedsak forbeholdt hennes mann Charlo, vil jeg tro.
Likevel hadde vår meningssterke venn i Porsgrunn funnet ut at han kunne se på den rødmende hudfargen på hennes bryst at Halvorsen løy.
Om verden er så enkel, så vil nok også rettspleien her i landet blir vesentlig mer effektiv fremover. Selv om rødmende bryst kan bli sterk kost for ærede dommere.
Det hele handler altså om en svært viktig sak: Fattigdom.
Det oppleves sikkert rart for våre eldre – som virkelig har smakt på fattigdom og naken nød – hva som dagens samfunn kaller å være fattig.
Jeg hørte en som uttalte seg: Ja, vi henter mat hos Frelsesarmeen. Vi må jo ha råd til ferie vi også.
Jeg unner alle både mat og ferie, men jeg tror mange ville prioritert å kjøpe mat før ferieturer – om man hadde det spesielt trangt en periode.
Men mange av partiene bør uansett gå i seg selv og innrømme noen brølere.
Kanskje spesielt den rødgrønne regjeringen. Og SV.
Men de bør ikke innrømme at de ikke har gjort noe. For det har de.
De har prøvd å vedta og bevilge seg bort fra at vi har fattige mennesker i Norge.
Det er umulig.
Fattigdom er ikke en budsjettpost fra å bli utryddet.
Derfor bør partiene gjerne beklage. Men det de bør beklage er at de har forenklet og banalisert problemet.
Dette med fattigdom i et rikt land som Norge er så sammensatt og vanskelig at det slett ikke egnet for en tabloidisert tv-debatt.
Og man risikerer å gjøre store feil i et forsøk på å gjøre rett.
Jeg vil faktisk gå så langt som å hevde at folk som er voksne, friske og ikke vil jobbe bør være fattige.
Og da står jeg selvfølgelig i fare for å fornærme en masse mennesker.
Men smak litt på det:
Om du er voksen – og frisk – men ikke vil jobbe, bør du likevel ha en god økonomi da?
Er det rimelig at folk som rett og slett ikke vil bidra på sitt nivå, gjennom stønader og annet skal ha omtrent de samme materielle godene som folk som sliter i en og to jobber, betaler sine regninger og tar seg av sine familier?
Er man syk er saken noe annet.
Får man ikke jobb er saken noe annet.
Om man ikke er voksen er saken noe annet.
Om man tar videreutdannelse er saken også noe annet. For det gjør man for å få jobb. Og da vil man jobbe.
Men sosialdemokratiets gamle slagord holder fortsatt, mener jeg:
Gjør din plikt og krev din rett.
Om man ikke gjør sin plikt så mener jeg at det heller ikke er urimelig at rettighetene blir noe mer beskjedne.
Men som skremte høns når bonden har bestemt seg for å lage frikassé løper våre folkevalgte rundt i fattigdomsdebatten nå.
Og overbyr hverandre i hvor fantastiske grep man skal få til mot fattigdommen.
Det å sette inn tiltak som hindrer – igjen – voksne, friske folk – som ikke vil jobbe – som hindrer dem i å ta i et tak – vil muligens dempe litt utslag av fattigdom.
Men det vil forsterke noe annet – som er minst like viktig:
Det vil forsterke et inntrykk av at det spiller ingen rolle om man gjør sin plikt, for rettigheter har man uansett.
Dette mener jeg ikke for å være kald, kynisk eller gi blaffen i folk som har det vanskelig.
Snarere tvert imot.
Jeg tror det beste for folk som er voksne og friske er å jobbe.
Man kan ikke angripe fattigdommen uten å angripe årsaken til den.
Da kreves det også at vi er ærlige nok til å innrømme at dette ikke lar seg løse uten medvirkning fra den enkelte.

Forfulgte milliardærer - noe for Amnesty?

Stein Erik Hagen hadde i går et nytt utfall mot regjeringen.
Etter mange litt puslete – mange vil si ynkelige – angrep prøver han seg på en ny vri. Det sto i Dagens Næringsliv.
Hele debatten er litt pussig. Hagen angriper regjeringen – tror det er fjerde gang i litt bred offentlig sammenheng den nesten-adelige kolonialhandleren gjør det. Regjeringen svarer. Enten det er statsministeren eller finansministeren som påtar seg jobben, så kan Hagen ikke si at han ikke er blitt tatt på (et slags) alvor. Et par ganger har han da også dummet seg loddrett ut i debatt. Da går den inngiftede godseieren ut og påberoper seg den noe spesielle posisjonen som personlig forfulgt milliardær.
En ny nisje for Amnesty kanskje?
For noen uker siden kulminerte det med at han innkalte TV2 til sitt palass i Kragerø-skjærgården for å fortelle om at han måtte flykte til Sveits på grunn av skattetrykket.
Dagen etterpå trakk han det tilbake. Da presiserte Rimi-Hagen at det ikke var ham, men barna hans, som ble så trakassert av regjeringen at de måtte finne seg et passende kanton ved Genevesjøen for å slikke sin tapte ære og andre formueskatte-sår.
I DN i går så forlanger han at finansministeren skal svare ham på noen spørsmål om formueskatten.
Mange har glemt grunnlaget for debatten rundt dette. Personlig så ser jeg at enkelte – for eksempel bønder med noen kuer på bås – kan bli urimelig formuebeskattet. Men det som var hovedanliggende for få år siden når man strammet inn på beskatningen av de aller rikeste i dette landet, var at de var nullskatteytere.
De aller fleste var enige om at det var urimelig at noen av våre rikeste mennesker ikke skulle betale ett øre i skatt.
Dermed så fikk man en formuebeskatning som gjør at folk som Stein Erik Hagen betaler bitte litt i overkant av en, en ja, prosent skatt.
Stakkars.
I TA intervjuet vi forresten en av våre lokale milliardærer, Kjetil Holta på Notodden, som støttet Hagen. Men han skulle ikke emigrere ennå. Fordi han gjerne ville at hans unge datter skulle gå på norsk skole først. Akkurat som Hagens unger har gjort.
Snakk om dobbeltmoral.
De vil gjerne nye godt av fordelene ved å bo i Norge. Men den ytterst beskjedne prisen de betaler for disse godene – vil de snike seg unna så fort som mulig.
Det er nesten synd Rimi-Hagen ikke eier Rimi lengre. Så jeg kunne unngått å handle der. Hvilket jeg strengt tatt gjør uansett.
Vel, Hagen savner nok meg like lite som jeg vil savne ham.
I Sveits…