Viser arkivet for stikkord porsgrunn

Er Vikre redd?

Det virker som Thorleif Vikre i Frp er vettskremt av By og nærmiljølista i Porsgrunn. «Lista» er den gruppen mennesker som prøver å stable på beina et politisk alternativ i porsblomstens by. Vikre bruker alle kjente og ukjente knep i boka til å latterliggjøre ildsjelene som prøver å redde noen grendeskoler i Porsgrunn kommune.
Strengt tatt er det eneste folkene bak lista har gjort seg skyldige i, så langt, å prøve å etablere et alternativ til flertallet som besluttet å legge ned en rekke skoler i Telemarks nest største kommune.
Om de lykkes med å få på beina et slagkraftig alternativ gjenstår å se. Det er slett ikke sikkert, for når en del politiske og økonomiske realiteter blir mer nærgående, er det ofte krevende å holde all energien og idealismen som preger folk i en slik aksjon samlet.
Men det forsvarer ikke den hersketeknikken og den arrogante og nedlatende stilen som den godt betalte og profesjonelle politikeren Thorleif Vikre har lagt seg til, i diskusjon med Lene Nenseth og andre i By og nærmiljølista.
For oss som ser det hele litt utenfra virker det nærmest panikkartet. Det gjelder åpenbart for Vikre å latterliggjøre bygde-entusiastene så mye at de ikke får tak i de proteststemmene som vanligvis går til Frp og Vikre.
Pussig nok støtter Porsgrunns Dagblad (PD) Vikre på lederplass. Også de bortimot forlanger at By og nærmiljølista skal komme opp med et alternativt budsjett allerede nå. Nesten to år før noe som minner om en valgkamp, et valg, og eventuell posisjoner i bystyret er aktuelt.
Det kravet mener jeg er både meningsløst og forunderlig.
Man bør selvfølgelig kunne vente at denne grasrotbevegelsen i god tid før neste valg lager et program som sier mer helhetlige ting om hvor de vil med Porsgrunn kommune om velgerne gir tilstrekkelig mandat og tillit. Men at man er par måneder etter at man har etablert en slik liste, først og fremst knyttet til en konkret sak, forlanger at man skal ha klart et komplett budsjett blir bare tøvete. Og er antakelig et litt pinlig eksempel på den nagende frykten som Vikre nok føler om protestlista faktisk skal få så stor oppslutning i et valg – som den tilsynelatende har blant folk flest i Porsgrunn akkurat nå.

Skål for Elvis & Vangen

Han kom han ut med ny plate for en uke siden. Og i dag fyller han 75 år.
Så kom ikke her.
Antakelig er det et skår i gleden av Elvis som er mannen, døde for nesten 33 år siden.
Men businessen rundt mannen fortsetter, tilsynelatende totalt uten å være påvirket av at mannen har vært i jorden lenger enn flertallet på kloden har levd.
Jeg må ile til og understreke at jeg elsker Elvis.
Musikken.
Jeg mener på mange måter at han skapte en helt ny sjanger. Jeg mener derimot ikke at han skapte rock, slik enkelte hevder. Det hadde svarte artister i sørstatene i USA skapt lenge før Elvis platedebuterte i 1953.
Han debuterte forresten med en liten singel som hadde disse to sangene: «My Happiness» og «That’s When Your Heartaches Begin» i et tilbud platestudioet Sun i Memphis hadde der man kunne synge inn sin egen singel for fire dollar.
Mytene om at hans første plate var That’s All Right (mama) – som burdagsgave til moren er konstruert i ettertid. Den ble ikke innspilt før sommeren 1954.
Men Elvis er fortsatt stor og musikken hans og hans udødelige stemme, er noe helt for seg selv og aldeles fantastisk.
Det er på en måte et apropos til denne udødeligheten som jeg stusser over. Det har kommet ut flere plater med Elvis etter han vandret ut av livet, enn mens han var på denne kloden. Noe som man selvfølgelig kan kritisere fordi slikt blir drevet fram av en musikkindustri som bokstavelig talt går over lik for å tjene penger.
Men i tillegg til den kritiske innfallsvinkelen må det jo på mange måter være et pluss at stadig blir unge mennesker glade i Elvis.
Min gode kollega, Andrè Kolve i Porsgrunn, var ikke født da Elvis vandret heden – men digger kongen uansett.
I dag skal jeg forresten få lov å være med å feire enn annen stor artist. Også fra Porsgrunn: Anders Vangen. Han er 50. Som han selv sier: «Jeg har vært 50 så lenge jeg kan huske. Og kommer til å fortsette med det til jeg er 80».
Jeg synes det er ganske passende, jeg, at to store artister feires samme dag.
Når det gjelder Elvis er det fortsatt liv i karrieren, mens med Anders Vangen er det heldigvis liv i både karrieren og mannen.
Og siden det er fredag kan jeg si det med uvanlig oppriktig innlevelse: Skål for begge to, enten det blir med Elvis’ og «It’s Now or Never», eller operaklassikeren «O Sole mio» som passer godt for Anders.
Sangen er akkurat den samme – og stemmene er i verdensklasse.

Trygghet!

Det mangler ikke på vilje til å forstå. Jeg skulle gjerne skjønt hvorfor det er så overordentlig viktig å legge ned alle disse småskolene. Det mangler på evne til å forstå. Jeg forstår ikke at det er riktig. Eller snarere, jeg er overbevist om at det ikke er riktig – for å snakke rett ut.
Jeg har respekt for våre lokalt folkevalgte. Det er folk som påtar seg en utakknemlig jobb, som får mye kjeft – og som slett ikke alltid får den skryt de fortjener.
Men deres, altså de ulike flertallene i Porsgrunn, Skien og en rekke andre kommuners syn på skolen begriper jeg ikke.
I fjor var det Skien som herjet. Og de er langt ifra i mål ennå. Fordi det hele var for kjapt, lite gjennomtenkt, planlagt og, for å si det som det er, for lite klokt.
Og nå kjører Porsgrunn samme forhastede panikkprosessen.
De vil kvitte seg med skolene i

Bergsbygda
Bjørkedal
Hovet
Sandøya.

I tillegg skal de legge ned deler av skolen i Brevik. Jeg blir uvel. Svært lange tradisjoner, samlingspunkt i bygda, læringsinstitusjon, feststed, 17. mai, og sommer, alt skal settes en bred strek over, i hui og hast noen høstkvelder i bystyret. Det virker som om man tenker som så at til kjappere, til mer brutalt og til mer arrogant nedleggelse av skolene kommer, til fortere er det også glemt.

Antakelig er det på et vis riktig at det blir glemt. Og for den enkelte elev trenger det ikke være dramatisk.
Verden går videre. Om en bygd går på et slikt tragisk nederlag, så kan man ikke dyrke de tapte slag.
Men er det riktig av den grunn?
Det finnes tilfeller der skolenedleggelse er riktig. Når foreldre, lærere og kommune bortimot er omforent med at det ikke lenger er grunnlag for en lokal grendeskole, så kan det være på sin plass å gjøre endringer. Det kan også finnes pedagogiske årsaker og praktiske. En skole kan bli for liten. Det skal jeg ikke skrive meg bort fra.
Men det er ikke slike forhold som er utslagsgivende i de fleste foreslåtte skolenedleggelsene nå.
Tvert imot.
Jeg forstår ikke at noen, ikke en, av de foreslåtte skoleavviklingene i Porsgrunn er spesielt godt fundert.
Meg har de definitivt ikke overbevist, verken rådmann Johansen, ordfører Beyer eller utvalgsleder Christian Tynning Bjørnø.
Noen ganger mistenker jeg at det finnes et eller annet form for vikarierende motiver i bakgrunnen, som aldri blir åpen og offentlig. Og som driver fram slike nedleggelser. Og begrunner vedtakene med det som måtte passe der og da.
Økonomien er jo der alltid. Aldri vanskelig å skylde på økonomien. Selv i en kommune som Skien, som har bygget en fantastisk fritidspark, som har brukt voldsomme summer på et fotballstadion, som opprettholder en flyplass som det, dessverre, ikke er markedsmessig grunnlag for, så har de likevel mage til å skylde på økonomien når de tar ifra unger skolen deres, og ifra grender mange hundre års tradisjon og fellesskap.
Også i Porsgrunn er det slik. Økonomien får hovedskylden.
Men, om man husker godt: Økonomien fikk også skylden i fjor da rådmannen kom med det svært så lite geniale forslaget å slukke gatelysene på natten. I år har man skjønt at det ikke var så lurt. Selv om økonomien, angivelig, er enda verre. I en kommune med tusenvis av årsverk, var innsparinger tilsvarende et halvt årsverk nok til å gjøre tiltak som fikk en negativ reklameomtale verdt flere millioner.
Jeg har selv snakket med folk ansatt i Porsgrunn kommune som forteller at de ofte er syke og sykemeldt på grunn av fremmedgjøring, på grunn av at man sliter med å identifisere seg med slik kuttiver, slik arrogant holdning til kommunenes egentlige eksistensgrunnlag.
Der er det penger å spare: Dette fantastiske som skjer når folk er begeistret og ivrig – og føler de er med.
Vikarierende motiver, bortforklaringer og dårlig analyserte impulsivforslag gjør folk triste – og syke.
Det de nå er i ferd med å gjøre i den vitale bygde-byen, eller by-bygda Porsgrunn er å fjerne livsnerven i mange vitale småsamfunn.
Der folk har funnet fram til den gyldne kombinasjonen av landlige kvaliteter og bymessige tilbud.
Der unger og voksne trives og lever og lærer og blir. Helt til de kanskje ikke blir der lenger. Fordi skolen er borte.
Jeg synes ikke det er grunn til å dramatisere det hele alltid. Det er mange som har vesentlig lengre vei til skolen enn alle i Porsgrunn vil få, selv om rådmannens mest krakilske og våte nedleggingsdrøm blir virkelighet.
Men spørsmålet er mer hva vi skal satse på som samfunn framover.
Jeg hører stadig om stordriftsfordelen. Hvor kommer respekten for smådriftsfordelene fram?
Når skal noen være like kreativ og like pådrivende for å finne fram til alt man sparer på i små skoler. Som kjøring og trafikk og co2-utslipp.
Eller som nærhet og trygghet og mange unger som hver eneste dag blir sett og lærere og rektorer som kan navnene på ungene. Og foreldrene.
Så er kravene i dag til skolen mye større enn før, da man etablerte omtrent det skolemønsteret vi har nå. Det skal ikke underslås.
Men når vi har teknologi som gjør at folk kan sitte på torvet i Kabul i Afghanistan og sende video av seg selv med sin mobiltelefon til torvet i Brevik, fortløpende og billig, så burde det vel være mulig for en kommune som Porsgrunn å samordne alle de spesielle kravene.
Man må kunne bruke effekten av løpende enkel kommunikasjon og effektiv administrasjon og teknologisk effektivisering på alle mulige plan. Og bruke den effekten til fordel for ungene som kanskje kan rusle til skolen i et trygt nærmiljø?
Det skulle vel ikke være slik at mange av nedleggelsen kommer fordi rådmann og ordfører, administrasjon og politikere, vil ha litt færre papirer å bla igjennom, litt færre budsjetter å sjekke?
Og bare så det er sagt: Vi bruker ufattelig mye penger på helse i dette landet. Det finnes ikke et eneste sted på jorden, ikke en eneste nasjon, der myndighetene bruker tilnærmet så mye på sykestell og helsevesen og leger og sykepleiere og medisiner og utstyr og bygninger og omorganiseringer og styre og stell av vår helse som i Norge.
På mange måter vel og bra. Men sett i et totalt bilde så blir det jo litt underlig, og slett ikke sikkert lønnsomt heller at vi samtidig skal jakte på hver eneste lille veldrevne, harmoniske bygdeskole som om det var et trofè på en rådmann eller ordføres skrytevegg.
Det virker som om man nærmest girer hverandre opp til å være tøffeste gutten i rådmannsklassen, når det gjelder å snu opp ned på livet til seks-og-sju-og-åtte-og niåringer. Mens man på andre ting nærmest ser på det som blasfemi når noen stiller spørsmål til pris og drift og effektivitet. Der man ikke skal drøfte en gang, offentlige utlegg på titalls millioner og hundretalls og milliarder av kroner som pøses ut.
Vel, da skal jeg si det som det åpenbart er vanskelig for de fleste lederne i dette landet å si:
Kanskje vi nå bør holde litt igjen på den ekstreme kostnadsøkningen når det gjelder alle mulige grep på sykehusene.
Kanskje vi nå som samfunn bør satse på trygghet. Trygghet for unger på skolen.
Trygghet for eldre som trenger omsorg.
Selv om vi da må droppe alle mulige og umulige nye og spennende og kreative forskningsprosjekter og mer og mindre konstruerte diagnoser samt praktbygg i milliardklassen.
Vi trenger slett ikke være best på alt mulig i verden her hos oss i Norge.
Men om vi valgte å være best på trygghet til unge mennesker på vei inn i livet.
Og best på verdighet til eldre på vei ut av det, så hadde vi hatt et overordnet samfunnsprosjekt som i alle fall jeg trodde på.
Sannheten er at det antakelig er lønnsomt i seg selv. Spesielt om man snart nå i dette landet lærer seg å forstå alle verdiene som ligger i smådriftsfordeler!

Elver og Bekkemellem...

Det er noen debatt-gjengangere i våre aviser her i Telemark.
I går prøvde for eksempel PD, for antakelig 100. gang, å dra i gang debatten om denne elva som renner mellom Skien og Porsgrunn.
For PD er det svært viktig at denne elva heter Porsgrunnselva. For noen (få?) i Skien er det vesentlig at elva blir omtalt som Skienselva.
Men for resten vil jeg tro det viktigste er at vi tar vare på denne livsnerven i Grenland. Bedre enn vi gjør nå, med båtvrak og skraphauger langs bredden.
Et annet slikt tema, som stadig dukker opp i avisene er en favn ved. Ikke for å ta gleden fra de som dyrker diskusjonene, den kommer nok uansett, men en favn ved har altså alltid vært forskjellig i forskjellige land, til forskjellige tider med forskjellige målesystemer. I dag er en favn, i vedsammenheng to mål: En meterfavn (småfavn) og en storfavn. Meterfavn er lik 2 m × 2 m × 0,6 m = 2,4 m³ eller 4 m × 1 m × 0,6 m = 2,4 m³, mens en storfavn er lik 2 m × 2 m × 3 m = 12 m³. Men man må gjerne være uenig – om man ønsker: «hallota@ta.no»
Jeg har ikke oppfunnet favnen, selv om jeg har fått levert to storsekker ved for sesongen. Og storsekker er vel omtrent en småfavn, eller?
Andre gjengangere i pressen er forsmådde politikere som forteller «sannheten» i bokform. Og i går kom en bok, passelig forhåndslekket til redaksjonene i Oslo. Da Karita Bekkemellem ble skiftet ut som statsråd mente hun at statsminister Jens Stoltenberg «sviktet fullstendig som leder, og opptrådte feigt og pinglete». Og det brukte redaksjonene i Oslo store deler av kapasiteten til å diskutere i går ettermiddag og kveld. Men hvorfor ble hun skiftet ut? Tja, si det. Kan det være at hun ikke var dyktig nok?
Et tegn i tiden er det i alle fall at Frps og Carl I. Hagens Eli Hagen synes det var en «fantastisk bok av en fantastisk dame». Hun er nok helt uhildet.
Vel, Skienselva heter åpenbart det, helt til den begynner å hete Porsgrunnselva. Og det heter den helt til den slutter å være elv. Etter mitt syn er uansett Skiens- og Porsgrunnselva egentlig en fjord.
Og en favn ved varmer i alle fall godt. Apropos gjengangere.
I dag er det fredag, og jeg har overhodet ikke nevnt noen som helst former for kunstig stimuli i Sant å si. I seg selv burde vel det være verdt en skål…?

Kritisk i avisbransjen

Det er harde tider i avisbransjen.
Hvilket man merker både her og der.
Heldigvis mest der.
Altså i det store utland.
Og nå har den absolutte dramatikken nådd en hederskronet London-avis. «Evening Standard» blir nemlig gratisavis. Og håper dermed å øke opplaget.
Det er som en annen avis jeg kjenner godt, den begynner på V – og fortsetter med arden – de ga også ut noen gratisaviser her og der. Porsgrunnsposten og Skiensposten. Men leserne sa takk for seg – selv om de to var gratis.
Ting kan bli for billig.
Det er som en syrlig konkurrent uttalte i gårsdagens «The Guardian» om Evening Standard: «Dette handler rett og slett om at avisledelsen har gitt opp å ta seg betalt for produktet sitt».
Noe som i neste omgang gjør at de ikke kan levere leserne det nyhetsbildet de leverte før.
Slik er det bare.
For å kunne drive noenlunde kvalitetsmessig journalistikk så må man rett og slett ha inntekter.
Allerede mandag 12. oktober er det visstnok slutt for Evening Standards del. Som betalt avis. Hvilket er besluttet av den nye eieren, tidligere KGB-offiseren Aleksandr Lebedev. Og da må det jo være sant. Altså Pravda. For å bruke en annen avistittel.
Dermed er det muligens helt slutt for en annen London-avis. Nemlig den nåværende gratisavisen, «London Lite». Som stort sett har hentet stoffet sitt fra Evening Standard. Den enes død – blir den andres totalte undergang i Englands avisbransje.
Så dramatisk er det fortsatt ikke i Norge.
Men det har ryktes at Dagbladet har vært inne på tanken om gratisavis. Og vi har altså hatt tilløpene hos vår ærede konkurrent Varden. Med de to «Postene». Som endte opp post mortem.
Kampen om leserne handler, tror jeg, i stor grad om hvilken nisje man skal velge. Og hvor kritisk en skal være til sin samtid.
Napoleon sa noe slikt som dette:
«Jeg frykter tre kritiske aviser mer enn tusen bajonetter».
Personlig frykter jeg aviser som er kritisk til alt og alle. Unntatt seg selv.
Da tror jeg man fort havner i et kritisk forhold til sine lesere.
Som, uansett hvordan man snur og vender på det meste, er den kritiske masse for en avis…

September for de ikke-apokalyptiske

Potente skøyere

Det er sagt så mye fint om våren. Ikke en dikter med respekt for seg selv – og jorda – unngår våren i sin diktning. Sommeren har utallige høysanger, vakre ballader – livsbejaende hyllest og vel fortjent åtgaum.
Den gnistrende vinteren har også fått sitt – «Går d’ikke fykende
går d’ikke rykende».
Til og med høstens farger, dunkelhet og godt vær ute – til å være inne i – blir påhusket både her og der.
Men september er en måned som ikke ofte blir hyllet. Så la oss bruke dagen i dag, den første av 30 septemberdager, til å gi også september sin rettmessige klapp på skulderen.
Dette er en overgangsmåned. Vi er i år-syklusenes overgangsalder – altså.
Mer her i Telemark enn mange andre steder, fordi sommeren – spesielt ute i vår vakre skjærgård – gjerne henger igjen litt – godt ut i september. Bortimot 20 graders badevann er ikke uvanlig, selv om jeg tror kanskje det er litt under i år.
Bading i september er ikke noe særsyn i Bamble, Porsgrunn og Kragerø. Derfor var de da også spesielt fortvilet, det eldre paret jeg traff i Krogshavn den skjebnesvangre morgenen etter at Full City gikk på en stjernesmell i de alt for tidlige høststormene som røsket i landet vårt den natten.
– Og vi som bader her til oktober sa de – og september er best, lite folk og varmt i vannet.
I år ble det nok mindre av den slags med svineriet som kleber seg til svaberg og fugler.
Men, altså, september er her nå, der sommeren motvillig slipper taket ved sjøen og vinteren melder sin ankomst i høyere strøk.
Det sier jo da også mye om vårt kjære fylke. I tillegg til måneden som smiler til oss ubrukt og fin i dag.
Smiler gjør kanskje du også av soppen på bildet. Jeg er ingen soppekspert. Langt derifra, men jeg skjønner at dagens tre staute og struttende utgaver av sorten likevel kan påkostes en liten dragning i munnregionen av smile-kategorien. For de så jo litt søte ut, de tre. På sitt uskyldige, men dog, ehm, potente vis.
Vel, uansett og alikevel. Enten det er med glede eller vemod, med imøtekommenhet eller motstand du møter måneden, september, så er den her.
Og få har vel sagt det bedre enn Herman Wildenvey, mannen som døde for 50 år siden nå i september, i «Fergemann Tid» fra diktsamlingen «Mine sangers bok» fra 1966:

Gå inn av din høstlige haves port
og lytt i den stille kveld.
Det er som du hører en båt ro bort
og båten er jorden selv

Den legger ut fra en sommers strand
med sommerens liv om bord
Og tiden, tiden er fergemann
som puster og ror og ror.

Det er som et ekko rundt omkring
av svinnende åretak.
Og tiden ror i sin vante ring
og legger en sommer bak.

Blomster og vekster og busker og trær
- står som de ikke tør
å spørre hvor kursen i kvelden bær,
men luften omkring dem spør:

Hvor ror du hen, du Jordens båt,
fergemann Tid – hvorhen?
Og haven suser forgrått og våt.
Kommer du snart igjen?

Om man ikke er altfor apokalyptisk av sinnelag – så er det godt håp om det. At Fergemann Tid vil levere oss en ny vår og sommer om litt.
Men nå er september her. Og alle disse dagene – som kommer og går – det er som dikteren sa – nettopp de som er livet.

Mye mer mersmak for feiring av livet, landet og lagnaden

Mersmak mersmak for mange. Altså matfestivalen i Skien denne helgen.
Det er så gøy når man får til noe her i fylket og folket stiller opp og støtter det hele. Og bygatene i Skien lørdag var akkurat slik som bygatene i fylkets hovedstad burde være. Ofte.
Liv og stemning, musikk og handel, latter og glede. Dette kan vi få til om alle gode krefter samler seg, kommunene sier ja i stedet for nei når de er i tvil og folket, de 50 000 i Skien og gjerne de 165 000 i hele Telemark også er med.
Det gjelder forresten ikke bare Skien. Kragerø, Notodden, Bø, Porsgrunn – ikke minst Porsgrunn – Langesund, Stathelle, Bø, Brevik, Åmot, Rjukan, Seljord, Gvarv, Lunde, Ulefoss, Prestestranda, Kviteseid, Treungen – det kryr av flotte steder som burde dyrke fram sine egne arrangementer, tilpasse dem til andres arrangementer og invitere resten av fylket på gjestebud. Ikke for det, det finnes allerede rikelig av slikt.
Men man burde nok vært litt mer synkron. Alt fra marked i stemningsfulle snøfylte gater i Kviteseid til baccalao i Brevik og tidvisse stjerneparader i Langesund er vi vant med. Og setter pris på. Men mye vil ha mer og jeg synes det er så mye bra som burde ut i lyset, ut i gaten, og fram i folks bevissthet her hos oss.
Vi bør feire mer – feire oss selv og feire Telemark. Og da blir man glad når hele Grenland – og mange flere – stiller opp slik som nå i helgene i Skien. Den vise vise-mannen Trygve Hoff skrev en nydelig vise – vals i august – med slikt innhold:
Det blinke nån tåra i vika der vest
kor juni og juli har gått som en fest.

Mens vår egen, ikke fullt så muntre Henrik Ibsen, så enden på festen nesten før den var begynt:
Det var en fest kun, -
før natten den sorte;
hun var en gjest kun, -
og nu er hun borte.

Personlig så synes jeg altså at vi fester alt for lite i dette landet.
Da snakker jeg ikke om fyll og fanteri. Men bare det festlige som ligger i å feire livet, landet og lagnaden.
Og gjerne landbruket – slik vi gjorde på en måte i Skien denne helgen.
Og det tør jeg å si, til og med en mørk mandag morgen!

God dag - og god Juul!

Halvor Juul er en kar jeg har sans for. Selv om han, på beste Bækkelund-maner har trukket seg som meningsleverandør – og gjort comeback akkurat like mange ganger. Bækkelund var vel på avslutningsturnè omtrent 20 ganger.
Som Bækkelund mener også Juul noe.
Om det meste.
Og han har meningers mot.
Det er ikke de som gir uttrykk for sine meninger som undergraver folkestyret. Det er derimot de som aldri tør å si noe åpent og ærlig.
Forleden dag trykte PD i Porsgrunn et leserbrev fra Jan Erik Lunde som synes det var synd at Halvor Juul hadde sluttet å skrive innlegg.
Samme dagene hadde imidlertid Halvor Juul minst to på trykk i TA. Både i Hallo-TA-spalten og på Synspunkt. Så det er mulig den godeste Lunde, også en kar med mange meninger, rett og slett leser feil avis.
At Halvor Juul skal ha vært utsatt for trusler finner vi aldeles sjokkerende. Og uforståelig.
At han noen ganger er en smule ramsalt i sine betraktninger og med en solid ironisk underliggende tone strør saftige mengder med sarkasmer over sine innlegg burde ikke forlede noen til å utsette den godmodige mannen for noe annet en klapp på skulderen. Noe han også, i følge helt ferske avisinnlegg, får mye av.
I november 2001 kunne TA presentere Telemarks fremste «kverulanter». Altså de fem-seks-syv aller ivrigste avisdebattanter her hos oss. Jon Ingebretsen, Monica Wingerstad og Halvor Juul var blant dem.
Og Juul ble intervjuet på bredt vis. Sammen med Carl Angell-Petersen. TA arrangerte et møte mellom de to. Da de møttes var dialogen slik:
God dag. Halvor Juul.
Ja, jeg har sett navnet. God dag, god dag.
- Angell-Petersen her. God dag.
Ja jeg har jo sett navnet. God dag. God dag.
Jeg antar det også ble en god dag.
Og jeg har, personlig, ofte en god dag når meningsføre mennesker mener ting. Enten jeg er uenig eller veldig uenig.
Halvor Juul – har ofte en syrlig avslutning på sine innlegg. Innlegg som, om man skal være pinlig nøyaktig, har en forholdsvis klar slagside mot den sittende rød-grønne regjeringen.
Hvilket også er bra.
Maktkritisk bør samfunnskommentatorer være.
Avslutningen på Halvors innlegg for tiden er gjerne: «Godt valg 14. september». Hvilket er en god avslutning.
Personlig har jeg bare behov for å legge til bitte litt: Og god Juul!

Ustyrtelig morsom trist jævel

Hvert eneste år dukker Jan Eggum opp her i fjorden.
Altså Grenland.
Og i Kragerø.
Der han kveld etter kveld skaper stor stemning i kystbyen.
Men ved inngangen til den helgen – den sist gjennomførte, som nå bare er et dunkelt minne en tidlig mandag morgen, klarte Jan å samle en meget entusiastisk gjeng på Kafe K i Porsgrunn. Noe han i og for seg gjør hvert år.
Han delte publikum opp i flere kategorier. Og i et løssluppent sommerhumør kategoriserte han en del – «de som har fyrt siden klokken 11, og som nå lurer på om det er Sigvart Dagsland eller Lars Klevstand som står her og snakker».
Det var muligens et par-tre av den kategorien i Porsgrunn fredag kveld også – men mange var det ikke.
Og flertallet var både bevisst på hvor de var – og hvem de hørte på. Altså sjefsmelankolikeren som på sitt beste rett og slett er ustyrtelig morsom.
En bekjent kunne like etter konserten fortelle meg at det var første gang han var på Eggum. Han hadde vært ytterst skeptisk til kameratens forslag til ramme rundt den aktive tørsteslukkingen fredag kveld, men hadde blitt overveldende positivt overrasket. Han kunne fortelle at han fant Eggum så ustyrtelig morsom mellom sangene at han holdt streng disiplin over blæren, og gikk bare på do mens Eggum sang.
Så kan det muligens være noe uklart om det var et pluss eller et minus.
Det er bortimot 40 år siden Jan Eggum debuterte på Konsertpaleet i Bergen. Der skal han, i følge ryktet, ha kommet med følgende åpningsreplikk:
«Julen er avlyst. Josef har tilstått». I følge det samme ubekreftede ryktet lot han være å sprite opp sine konserter med morsomheter i mange år etter det.
Men hans utagerende melankoli – blir i alle fall godt krydret med lakoni – om lakoniske kommentarer kan omtales slik. Victor Hugo skrev noe slikt som at «Melankolien er gleden ved å være bedrøvet».
Personlig har jeg mer sans for gleden ved å være glad.
Og når sannheten skal fram var det nettopp den gleden Jan Eggum tryllet fram på sin konsert.
Så får det være at jeg for lengst har fått med meg at mange i Norge har bestemt seg for flere tiår siden for at Eggum er en trist jævel. En deprimerende sutrepave med gitar.
Og de nekter å forandre på den oppfatningen, uansett hvor mange ganger han motbeviser det. Jeg vet også at ved å skrive pent om ham – så irriterer jeg mange av dem.
Og det er jo en liten enkel glede å ta med seg…

Er det viktigst å komme først - eller å gå sist?

Fredagen er her igjen.
Dagen for vidløftige betraktninger.
Det minner meg forresten om en serie vi tidligere hadde i TA: Tanker fra Tinget. Der alle våre stortingsrepresentanter kunne gi uttrykk for sitt syn. Det hører vel med til historien at på folkemunnet, på desken i avisen, het serien Tomme tanker fra Tinget.
Og apropos det hadde jeg nær sagt, så tenkte jeg på akkurat dette med menneskets trang til å komme først. I alle sammenhenger.
Den som kommer først til møllen får først malt heter det jo, noe som kommer fra det eldgamle tyske ordtaket: «Die ok irst to der molen kumt, die sal erst malen».
Forløperen til ordtaket før den tyske varianten skal visstnok være latinsk: «Potior temore, potior jure» – Den som kommer først har første rett.
Også vår egen helt, Ivar Aasen hadde sine varianter: «Fyrste fuglen fær fyrste kornet» og «Den som kjem fyrst åt elden fær best varma seg».
Årsaken til de mange gode ordtakene om å komme først – og dette handler slett ikke om erotikkens verden, om du skulle lure dine egne tankebaner i den retningen, men årsaken til at jeg ble inspirert av dette er debatten om skjenketider i Porsgrunn og Skien.
Nå har altså Skien besluttet å stenge skjenkestedene klokken 02.00. Porsgrunn har ikke besluttet noe som helst, og vil kunne skjenke folk til 02.30 en stund til. I alle fall dersom storting og regjering bestemmer seg for ikke å bestemme seg.
Alt reguleres av alkoholloven, altså «Lov om omsetning av alkoholholdig drikk» som regulerer veldig mye av dette i minste detalj. Men som også overlater en del til kommunalt selvstyre.
Og i det siste har pub-næringen i Skien rast – egentlig med rette – mot muligheten for at det ikke er samme stengetid i Skien som i Porsgrunn.
Konsekvensene aner ingen, men det er sikkert en god del som kommer til å velge byen ved ælva på grunn av at de kan hive innpå i to kvarter lengre enn i Ibsens gamle by.
Så mens det å komme først er en fordel i alle andre sammenhenger, slik ordtakene viser, så er det å gå sist viktig på en pub.
Men jeg velger å se lyst på det også:
Uansett når du kommer og går på en pub – så er kornet allerede malt.
Og skulle du komme for tidlig, så hører kanskje et annet ordtak hjemme: Aldri så galt at det ikke er godt for noen…