Viser arkivet for stikkord politi

Lov & rett i Telemark

Å ta ansvar.
Å lede.
Å være modig, klok og prinsipiell – er vel noe vi alle streber etter.
De aller fleste har høye idealer for seg selv. Ingen liker å gjøre noe som er i konflikt med sin egen overbevisning.
Jeg vet at det har plaget mange politifolk lenge at Politiets Fellesforbund (PF) har utviklet seg i retning av en lovløs sammenslutning.
Ikke fordi at lederen, Arne Johannessen går ut og truer med ulovligheter. Det gjør han ikke. Men alle vet at politiet og PF – hver gang de nå forhandler om et eller annet – gjør det med bakenforliggende trusler om ulovlige aksjoner.
Derfor er det også både imponerende, klokt og riktig av Telemarks politimester, Anne Rygh Pedersen, å melde seg ut i protest. Det er riktig av henne å melde seg ut i protest – og hennes begrunnelse var svært presis.
Jeg har stor respekt for fagbevegelsen i dette landet. Norge hadde ikke vært et så fantastisk land som Norge er uten at fagbevegelsen hadde gått foran og kjempet for vanlige arbeidsfolks rettigheter. Fagbevegelsen har rett og slett en vesentlig del av æren for at rikdommen i dette landet er bedre fordelt enn andre steder på vår velsignede klode.
Men disse seirene, disse avgjørende slagene, har i all hovedsak foregått gjennom lov og rett – ved hjelp av avtaleverk og forhandlinger. Og slett ikke med ulovlige, ville, tariffstridige aksjoner.
Hadde det vært en kultur i Norge for den typen ulovligheter i arbeidskampen, så hadde vi også fått langt dårligere resultater. Det er min klare overbevisning.
I land der fagbevegelsen har vært uansvarlig, ustyrlig, og har begått ulovligheter så er det to sentrale ting som har skjedd.
Det er lagt opp til et lovverk gjennom politiske vedtak som har svekket fagbevegelsene kraftig.
Fordi noen prøvde å tilrane seg goder uten å gå veien om forhandlinger og lovlige aksjoner – så har en sentral del av arbeidsfolk fått dårligere vilkår. Ikke bedre.
Se bare på England. Gjennom 70- og 80-tallet florerte det med ville streiker. Det førte både Tory’ene til makten, det førte til Margaret Thatcher og innføring av svært fagforeningsfiendtlige lover. Og det har ført til at oppbyggingen av nivået for de ikke-privilegerte ble satt mange tiår tilbake.
Min egen tidligere yrkesgruppe, typografene, var de verste i Storbritannia. De hadde lønninger som andre bare kunne drømme om. De hadde arbeidstid, ferie og andre rammer som var absurd gode. Og de presset på for å få enda mer, også ved bruk av ulovligheter. Noe som til slutt skapte flertall politisk for å endre lovene slik at de ble satt på porten. Mange går fortsatt ledig. De hadde nemlig forbeholdt seg retten til ikke å tilegne seg kunnskap som det var behov for.
Hvem er vinnerene og taperene da?
Et samfunn kan ikke godta å være gissel for folk som ikke følger loven. Enten de gjør det ikledt en, i utgangspunktet, fornuftig arbeidskamp. Eller de gjør det i skjul av å være glade i å kjøre motorsykler.
Den kraftige høyredreiningen i England hadde neppe skjedd om fagbevegelsen hadde oppført seg lovlydig og noenlunde ansvarlig.
Derfor er det mer enn pussig når en mann som Kåre Fostervold, en av Frps to stortingsrepresentanter fra Telemark, går ut og kritiserer politimesteren for å ha meldt seg ut av PF. Og også resten av Frp som henger seg på. Det er pussig av flere årsaker.
Frp kritiserer altså politimesteren som tar et oppgjør med ulovlighetene som har foregått. Noe som er en klar indirekte støtte til ulovlighetene.
Og han kritiserer i tillegg – dermed – at politimesteren selv kan velge hvor hun vil være medlem.
Bak dette ligger det i Fostervolds skrale argumentasjon at Rygh Pedersen er medlem av Arbeiderpartiet. Og hun dermed angivelig har latt seg bruke i et partipolitisk spill. Det Frp-argumentet holder ikke fra politikammeret på Myren til Skien sentrum en gang. For i akkurat det samme partiet er også PF-leder Arne Johannessen medlem.
Sånn sett har både Kåre Fostervold, Frp – og kanskje også Arne Johannessen og PF vist noe av sitt sanne ansikt og intensjon: Gjennom å skape kaos, frustrasjon skulle de tvinge seg til betingelser som de ikke klarte å oppnå i forhandlinger.
Jeg har fått med meg at politimester Anne Rygh Pedersen mener at lokalt i Telemark har man fulgt reglene. Det er bra. Jeg har også absolutt inntrykk av at den lokale tillitsmannen, Tor Ragnar Steffensen, er en solid fyr som ikke driver med organisatorisk snusk.
Men sist jeg skrev om denne saken så fikk jeg henvendelser fra minst fire-fem politifolk i Telemark som fortalte om måten man ble mobbet og skremt på plass, om man ikke fulgte de uskrevne lovene om å bryte loven. Og folk var såpass redd for represalier at de ikke turde å fortelle om dette åpent i avisen.
Når store, sterke og vanligvis uredde politifolk er mer redd sine egne kolleger- enn kjeltringene de skal fakke – så har vi et problem.
Og det er et problem som kanskje ikke Arne Johannessen og Politiets Fellesforbund har skapt, men det er et problem de har et solid medansvar for å løse.
At politiet sa nei til en avtale som ville gitt den enkelte omlag 40 000 i lønnstillegg får man respektere. Selv om flere har hevdet at dette vel indikerer at lønnsnivået neppe kan være så ille fra før.
At de velger å takke nei fordi de ikke vil gi fra seg en del rettigheter er en del av deres frie rett.
Men prisen for å takke nei til det tilsynelatende rause tilbudet – fordi de ønsket et enda bedre oppgjør, må også betales.
Og det er slett ikke folk flest i dette landet som skal betale den prisen, ved at forbrytere og kjeltringer skal få fritt leide, at politiet skal sykemelde seg kollektivt, eller at man skal sabotere det arbeidet man driver med, som å bomme med vilje på skytetrening.
Det er uakseptabelt.
Jeg kjenner altså en god del politifolk i Telemark. Nesten uten unntak er dette solide mennesker som faktisk har valgt – bevisst – å være en del av ordensstyrken i dette landet. Mange av dem har en dyptgående og spesielt utviklet rettferdighetssans og ønsker å være med på å bidra til at Norge skal være et godt og trygt land.
Jeg vet at mange mener seg urettferdig behandlet av arbeidsgiveren, både når lønningen kommer og når man blir innkalt til drøye ekstravakter.
Men det gjelder ikke bare i politiet.
Da må man kjempe for rettferdighet med rene våpen. Ikke slik pøbler gjør det.
Jeg håper at Rygh Pedersens modige beslutning vil føre til en endring i riktig retning.
Det er nemlig uakseptabelt – og folk i Norge kommer ikke til å godta – at politiet for å sikre seg bedre betingelser, begår ulovligheter.
Og sannheten er at konsekvensene av det man har drevet med det siste året, til syvende og sist kan og vil ramme dem selv. Og oss. Det vil ramme vårt felles politikorps, som vi alle er avhengig av fungerer.
Bare spør typografene i Fleet Street i London.
Anne Rygh Pedersen tok denne uken et viktig og riktig skritt. La oss håpe at også Politiets Fellesforbund nå skjønner alvoret.
Det eneste folk ber om er lov og rett.

Politiskaut og overtid

Jeg mener at politiuniform og hijab ikke hører sammen. I liket med mange andre.
Akkurat som jeg mente at gitar og cowboyhatt ikke var noe passende antrekk på utmarsj i militæret. Selv om en sørlending på Evjemoen, under min førstegangstjeneste, insisterte på det. Før han ble sendt hjem.
Men selv om jeg mener at hijab ikke er noe naturlig del av politiutrustningen, så stusser jeg noe over formen på debatten som raser nå.
For det første er det slett ikke slik, som noen hevder, at «ingen andre i verden» ville tillatt dette. I Storbritannia bruker kvinnelige muslimske politifolk som ønsker det hijab. Uten at det har ødelagt England.
For det andre så kan ikke problemet være så omfattende, så totalt avgjørende på det norske samfunnet at det skal skremme alt og alle, slik jeg har sett på en del nettdebatter.
Om norsk kultur, norsk tradisjon, norske verdier og hele norske livsmønster er knyttet til at kvinnelig politi med muslimsk bakgrunn ikke bruker hijab, så er den norske kulturen dårlig forankret.
Sannheten er vel snarere at dette gjelder svært, svært få.
Ikke er det nok politi i Norge fra før.
Ikke er det nok kvinnelig politi.
Ikke er det nok muslimer i politiet, for å gjenspeile samfunnet.
Og antallet kvinnelige muslimske politifolk er ikke noe omfattende gruppe. For å si det forsiktig.
At Politidirektoratet har gått inn for dette begrunner de slik:
«…ut fra en samlet vurdering… positivt til at det gis anledning til å benytte religiøst hodeplagg til politiuniformen. Vi mener at hensynet til å rekruttere bredt og sikre at politiet representerer alle samfunnslag, uavhengig av livssyn og etnisitet, må komme foran et strengt krav til en nøytral politiuniform».
Dem om det. Jeg er uenig. Men ikke så uenig at jeg tror Norge som sivilisert samfunn står i fare.
Så vidt meg bekjent handler dette om en kvinne.
Keltoum Hasnaoui Missoum fra Sandnes, opprinnelig fra Algerie, søkte om å bruke hijab under politiutdanningen. Den endelige beslutningen skal ikke være tatt, som det har kommet fram i noe forvirrede utsegn fra justisministeren. Det blir spennende.
Og jeg er altså imot hijab i politiet. På samme måte som jeg er imot at politiet i landet vårt ikke rekker å gjøre jobben sin, fordi de er så travelt opptatt med å nekte overtid..

POLITI på ville veier

Arne Johannessen som tidligere var lensmann i Sogndal, Gjest Baardsens hjembygd, ble gjenvalgt med stående akklamasjon som leder for Politiets Fellesforbund på deres landsmøte på Røros i går.
En måling viser samtidig at nesten halvparten av landets befolkning, 44 prosent, ikke støtter politiets metoder for høyere lønn.
Til VG sier Johannessen: En fagforening må velge sine strategier, og vi har valgt våre. Vi er villige til å kjøre en tøff linje også videre. Problemet er ikke at linjen er tøff. Problemet er at den er ulovlig.
Og politiet, hvis oppgave er å sørge for at loven blir holdt, er ute på meget tynn is når de selv går foran og bryter den.
I går var også justisminister Knut Storbergets på Politiets Fellesforbunds landsmøte på Røros. Han ble møtt med kjølighet. Og virket nervøs på talerstolen.
Egentlig burde vi som befolkning være svært kjølige mot det en del i politiet driver med nå.
Det er ganske sikkert ikke vanskelig å få folk flest til å nikke til at politiet trenger mer ressurser. Det er sikkert også mange som mener at politiet burde få bedre betalt.
Men det må jo være svært problematisk for hele styringssettet i landet vårt at politiet nå er i framste rekke i å begå ulovligheter.
Politiet, som hyller seg selv og hverandre på landsmøtet på Røros driver samtidig med det vi kalte for ville aksjoner i fagbevegelsen. De drar lønnskampen sin langt over det som er lovlige rammer for arbeidslivet i Norge, nemlig fredsplikten.
Når de som skal ivareta lov og orden her i landet bryter de samme lovene selv for å sikre seg selv bedre personlige forhold så er det meget alvorlig.
Jeg har stor respekt for arbeidet politiet driver. Vi er også, i all hovedsak, velsignet med et godt politikorps i Norge.
Men jeg kjenner flere, også innenfor politiet i Telemark, som er svært betenkt i at nettopp ordensmakten, er utøver av denne typen ulovligheter.
Selv om politiet skal ha fått skolering fra flygelederne i aksjonsformer, så er det politiet driver med enda verre.
Det er en skam at flere av de mange ansvarlige politimestrene i landet vårt ikke har tatt avstand fra aksjonene på eget kammer. De har åpenbart ikke skjønt sin rolle – og i ren feighet setter de ikke tingene på plass.
Når 22 politi samtidig melder seg syke i Stavanger så handler ikke det om en epidemi, men om brudd på de lovene og reglene som omhandler arbeidslivet i Norge.
Politidirektør Ingelin Killengreen har sagt at «flere aksjonslignende forhold som er satt i gang av politiet rundt i landet, synes å ligge på kanten av det ulovlige» – noe som også er en veik bagatellisering av forholdene som utarter seg.
Og når Arne Johannessen strålende og selvtilfreds legger fram undersøkelser som visstnok skal bevise av det norske folk støtter politiet – så er det en sannhet med kraftige dragninger mot bedrag.
Fordi spørsmålene som ble stilt er formulert slik at alle bør svare ja på det. På samme måte som vi også bør svare ja på om lærere, hjelpepleiere, bussjåfører, vaskehjelper og en rekke andre sentrale deltakere i samfunnspuslespillet får for dårlig økonomisk uttelling i forhold til arbeid og ansvar.
Det er uansett ikke poenget.
Det finnes systemer, regler, forhandlinger, tariffperioder og ordninger for slikt.
Anarki er ikke måten å drive lønnsforhandlinger. Anarki er det som nettopp politiet skal stå i første rekke for å motvirke.
Det er svært alvorlig, langt mer alvorlig enn det mange aktører har tatt inn over seg, det som nå foregår på politikamrene i landet vårt.
Personlig ble jeg aktiv i fagbevegelsen som 16-åring. Hos typografene i Grafisk som ble betegnet som blant de råeste. Det første jeg lærte var at man skulle være tøff og hard, men være det gjennom lover og regler.
Jeg har på lederplass i denne avisen til og med støttet streiker som har rammet oss selv. Jeg har en dyp og ekte oppfatning av at fordelingen av ressursene i samfunnet må bli bedre.
Men det er gjennom lovlige streiker. Gjennom lovlige markeringer.
Det politiet nå driver med er helt ødeleggende for akkurat dette. Og i nesten omgang kan det bli ødeleggende for lovlig og rettferdig lønnskamp.
Det kan føre til innskjerping av egenmelding-systemet. Det kan føre til ville streiker også hos andre i sentrale samfunnsposisjoner.
Men i tillegg fører det fort til at alle dem, politiske og ellers, som ønsker å svekke arbeidsfolks rettferdige kamp for bedre vilkår får vann på mølla.
Når ikke politiet vil følge lovene i landet vårt, hvordan kan man da forlange at resten skal gjøre det?