Viser arkivet for stikkord pd

Husk å leve

Vi har alle en historie å fortelle. Det var utgangspunktet da jeg blant 77 andre forfattere og skribenter ble kontaktet av Kagge Forlag. Bakgrunnen var å forsøke å fortelle en historie som har rørt ved oss og som kanskje har forandret vårt liv, historier som kunne være til inspirasjon og ettertanke. Historiene ble til boka ”Husk å leve” og den ble utgitt i 1999. Jeg bladde i bokylla mi forleden og rent tilfeldig falt denne boka ut i hendene mine og jeg tok den opp. Det går en skjebne gjennom livet, og jeg grøsset på ryggen da jeg satte meg ned i godstolen med et godt glass Chablis og drømte meg tilbake til et veiskille i mitt tidligere liv, og absolutt ikke uten betydning for resten av livet. Hør her, dette var min historie i boka ”Husk å leve” i 1999:

”Tilfeldig veivalg?

Min store drøm var å bli bibliotekar, for jeg elsket bøker og litteratur. Da jeg begynte i åttende klasse, fikk jeg muligheten til å prøve meg i yrket. Vi skulle ha arbeidsuka, og jeg skulle utplasseres på Klevstrand skolebibliotek i nabokommunen. Jeg var overlykkelig!

Første arbeidsdag pyntet jeg meg i min lyseblå skaidrakt og de høye, hvite platåstøvlettene i plast. Jeg følte meg voksen og flott. Struttende av selvtillit steg jeg på morgenbussen og inntok en halv time senere mitt kommende arbeidssted for en uke, full av forventning.

Etter en halv times velkomst og orientering fikk jeg tildelt en arbeidsoppgave. Jeg ble plassert i et kott i kjelleren der jeg skulle sortere kartotekkort. Kottet var omtrent to ganger to meter, og det var fylt opp av kartotekskap fra gulv til tak, med en masse små skuffer i. På hvert kartotekkort sto det skrevet en boktittel og et forfatternavn, og en beskrivelse av bokas innhold. Min oppgave var å sortere kortene alfabetisk etter forfatternavn, og etter inndelingene i temaene roman, fakta, lyrikk.

Det var bare èn lyspære i rommet, og den hang i taket og skapte skygge der jeg vekselvis satt på huk eller sto oppreist for ikke å bli støl. I dette kottet ble jeg værende hver dag i fem dager, bare avbrutt av en halv times matpause oppe i lyset blant bøkene og menneskene. I matpausen sugde jeg inn lukten av bøker, en lukt jeg elsket over alt på jord. Ingen kom ned i kjelleren og så hvor fin jeg var.

Da arbeidsuka var over, var jeg kurert for lysten på bibliotekaryrket. Jeg hadde også mistet noen drømmer og illusjoner. Og jeg hadde fått en viktig kunnskap om voksnes likegyldighet overfor barns behov for oppmuntring og veiledning for å få arbeidslyst og arbeidsglede.

Fire år senere var jeg ferdig med medialinjen ved Skjeberg folkehøgskole og skulle ha arbeidsuke igjen. Jeg ble plassert i lokalavisa PD fordi jeg hadde uttrykt ønske om å få prøve meg som journalist. Etter første felles morgenmøte i redaksjonen ble jeg satt rett ut i aktivt arbeid: dekke en pressekonferanse om en ny bedrift som var etablert i lokalsamfunnet, og å lage en helsides lørdagsartikkel med bilde og tekst om hvordan vårens anmarsj kunne merkes.

Jeg fikk full panikk, selvsagt. Jeg fikk ingen annen opplæring enn beskjeden om å bruke mitt talent. Talent? Jeg fikk selvsagt full tenning, en tenning som spredte seg i hele meg og varte i tjue år. Tenningen økte til engasjement, til forelskelse, kjærlighet lidenskap. Dessuten: arbeidslyst og arbeidsglede tjuefire timer i døgnet.

Dersom jeg igjen skulle velge, ville valget fortsatt ha vært enkelt: full tenning framfor likegyldighet.”

Dette skrev jeg altså i boka ”Husk å Leve” i 1999, tenk så mye rart jeg har vært med på. Nå er vi i 2010 og jeg er på ny på jakt etter arbeidsgleden og mindre likegyldighet – og full tenning. Jeg vil gjenopplive mine gamle, godt gjemte talenter i formidlingkunst og fortelle de gode historiene om alle de fine og spennende menneskene som bor i Porsgrunn og Bamble. Derfor skal jeg om noen uker slutte som informasjonssjef i Porsgrunn kommune og begynne som journalist i Porsgrunns Dagblad. Ringen er sluttet.

Elver og Bekkemellem...

Det er noen debatt-gjengangere i våre aviser her i Telemark.
I går prøvde for eksempel PD, for antakelig 100. gang, å dra i gang debatten om denne elva som renner mellom Skien og Porsgrunn.
For PD er det svært viktig at denne elva heter Porsgrunnselva. For noen (få?) i Skien er det vesentlig at elva blir omtalt som Skienselva.
Men for resten vil jeg tro det viktigste er at vi tar vare på denne livsnerven i Grenland. Bedre enn vi gjør nå, med båtvrak og skraphauger langs bredden.
Et annet slikt tema, som stadig dukker opp i avisene er en favn ved. Ikke for å ta gleden fra de som dyrker diskusjonene, den kommer nok uansett, men en favn ved har altså alltid vært forskjellig i forskjellige land, til forskjellige tider med forskjellige målesystemer. I dag er en favn, i vedsammenheng to mål: En meterfavn (småfavn) og en storfavn. Meterfavn er lik 2 m × 2 m × 0,6 m = 2,4 m³ eller 4 m × 1 m × 0,6 m = 2,4 m³, mens en storfavn er lik 2 m × 2 m × 3 m = 12 m³. Men man må gjerne være uenig – om man ønsker: «hallota@ta.no»
Jeg har ikke oppfunnet favnen, selv om jeg har fått levert to storsekker ved for sesongen. Og storsekker er vel omtrent en småfavn, eller?
Andre gjengangere i pressen er forsmådde politikere som forteller «sannheten» i bokform. Og i går kom en bok, passelig forhåndslekket til redaksjonene i Oslo. Da Karita Bekkemellem ble skiftet ut som statsråd mente hun at statsminister Jens Stoltenberg «sviktet fullstendig som leder, og opptrådte feigt og pinglete». Og det brukte redaksjonene i Oslo store deler av kapasiteten til å diskutere i går ettermiddag og kveld. Men hvorfor ble hun skiftet ut? Tja, si det. Kan det være at hun ikke var dyktig nok?
Et tegn i tiden er det i alle fall at Frps og Carl I. Hagens Eli Hagen synes det var en «fantastisk bok av en fantastisk dame». Hun er nok helt uhildet.
Vel, Skienselva heter åpenbart det, helt til den begynner å hete Porsgrunnselva. Og det heter den helt til den slutter å være elv. Etter mitt syn er uansett Skiens- og Porsgrunnselva egentlig en fjord.
Og en favn ved varmer i alle fall godt. Apropos gjengangere.
I dag er det fredag, og jeg har overhodet ikke nevnt noen som helst former for kunstig stimuli i Sant å si. I seg selv burde vel det være verdt en skål…?

VG får mest pressestøtte i Norge

Ikke bare har Norge fått nye statsråder de siste dagene.
Vi har også fått et nytt utvalg. Statlig sådan. Det er mediestøtteutvalget. Som altså skal se på pressestøtten.
I TA er vi svært stolte av at vi antakelig er den første og eneste vanlige avisen i Norges historie som har mistet pressestøtte.
Årsaken var at vi klarte å drive avisen i pluss.
Og gir nå TA ut uten produksjonsstøtte.
Alle som mottar statsstøtte har selvfølgelig et ekstra ansvar for å gjøre alt man kan for å drive så bra og effektivt som mulig. Statsstøtten skal hjelpe å holde skuten flytende. Men roingen bør man besørge selv.
Det er forresten ikke hvem som helst som er utpekt til å lede dette utvalget. Det er tidligere kulturminister Valgerd Svarstad Hauglands gamle statssekretær som skal bestemme. Yngve Slettholm er administrerende direktør i Kopinor. Og var svært sentral da P4 mistet radiokonsesjonen i Norge – til Kanal 24. Eller hva de nå heter for tiden.
Uansett, det finnes mange pussige sider med pressestøtten. Som at avisen Varden, vår kjære konkurrent, mange ganger for året skrev om pressestøtten da TA fikk. Og ikke Varden. Det vil si, Varden fikk også, men Varden omtalte kun det som TA fikk. Det de selv kunne håve inn ble forbigått i øredøvende stillhet.
For sannheten om pressestøtten kom svært tydelig fram i en omfattende reportasje i Aftenposten forleden. Nemlig at pressestøtten er en sum av momsfritaket, som er svært mye og produksjonsstøtten som er noe mindre.
Hvilket også forteller oss at Varden nå får mer i pressestøtte enn TA.
Om du skulle være i tvil.
Noe som nok kommer overraskende på en del.
Men like oppsiktsvekkende er det vel at de to avisene i Norge som får mest pressestøtte verken er Dagsavisen, BA, Nationen eller Vårt Land. Ikke er det Klassekampen heller. Det er VG og Aftenposten.
Gjennom det samme momsfritaket.
Grovt regnet består momsfritaket av over én milliard kroner hvert år, mens den direkte pressestøtten i statsbudsjettet er foreslått økt fra 301,8 millioner i 2009 til 311,3 millioner neste år.
Men, på tross av at vi selv klarte å frigjøre oss fra pressestøtten, er jeg for den. Både fordi TA trengte den, fordi vår kjære søsteravis i Porsgrunn, PD, trenger den.
Og i tillegg, fordi, kanskje og muligens, andre aviser i umiddelbar nærhet kan komme til å trenge den.
Hvem nå det kan være…

Fra Porsgrunn til Punjab

PD, vår kjære søsteravis i Porsgrunn, har virkelig slått til. Fredag kunne de over hele førstesiden sin proklamere at de kom ut dagen etter også.
De glemte riktignok, i farten, å gjøre noe særlig nummer av at de faktisk ikke kommer ut i dag. Mandag. De har rett og slett droppet mandagen som avisdag. At de glemte å – sette noe særlig fokus på – som det heter i vårt fantastiske avisspråk, nettopp det faktum at de ikke lenger kan tilby leserne sine stoff fra helgen på mandag, skal vi ikke dvele ved siden de kunne glede både seg selv og sine lesere med sin splitter nye lørdagsavis nå i helgen. Den var forresten god.
PD har dessverre hatt nedadgående opplag de senere årene. Men det har aldri hindret avisen i, bortimot daglig i perioder, å rakke ned på Varden og TA. I en ikke lite spydig tone har de i alt fra leder, petiter og andre steder hengt seg opp i det meste som rører hos de avisene de konkurrer mot. Vi får rett og slett jevnlig så ørene flagrer av vår kollega i Porsgrunn.
Men fra i dag er altså mandagen PD-fri. PD er imidlertid ikke den eneste avisen som må spare i det nye året. Knapt noen i Norge går klar. Ikke minst alle de avisene som har laget så mange bilag at de knapt har hatt tid til å lage selve avisen.
Dagbladet, med redaktør fra Porsgrunn, som raser aldeles sjokkerende mye ned i opplag i det siste, avfeier de fleste tallene med at det er «akkurat som planlagt i budsjettet». Det er nesten som de gamle kvinnene i Sogn og Fjordane som satte sin ære inn på å lage ferdig mat og fryse ned til egen gravferd.
Og Aftenposten som kommer både morgen og kveld (det må være herlig) vil sannsynligvis droppe aftenen i år. Og bare komme om morgenen. Noe som bør være tilstrekkelig for den gamle tanta.
Men tilbake til hjemlige forhold her i Telemark. Når det gjelder PD så har de i noen år nå hatt en forbausende bredde i stoffet sitt. Gjennom såkalt telegramstoff som de fyller opp avisen med. Så i perioder er PD bedre på Bagdad enn Bamble. Og jevngod på Punjab og Porsgrunn. Onde tunger vil ha det til at forskjellen blir stadig mindre uansett. Punjab betyr egentlig «landet med fem elver», mens Porsgrunn er berømt for sin ene som slynger seg gjennom den fine byen.
Full dekning fra minst seks elver er ikke verst.
Den som leser PD – får se. Om ikke i dag, så kanskje i morgen…

Snakk om nyhetsteft

Spekulasjonene om store sammenslåinger i pressen her i landet fortsetter. På Nord-Vestlandet skal Adresseavisa være lysten på et par av avisene i Møre og Romsdal, mens Vardens eiere Mecom, skal visstnok, i følge rykter i andre medier, sitte i forhandlinger med TAs eiere A-pressen. Noe som førte til en litt lattermild stemning da noen av oss fra TA helt tilfeldig møtte noen fra Varden på supperestauranten «Sitt ned» i Skien i går. Det ble spøkt noe om felles kantine.
Skjønt, uansett hvordan det blir og ikke blir med eiere og aviser, med Mecom og Edda og A-pressen, så håper og tror jeg at både Varden og TA fortsetter som sterke og gode selvstendige aviser.
TAs eiere sitter også på eierskapet til PD i Porsgrunn. Uten at jeg tror noen vil hevde at det er noe utbredt kameraderi mellom redaktørene i de to avisene. For å si det høflig.
Men tilbake til suppekaféen i Skien. Dette stedet har blitt et yndet lunsjsted her i byen. Både for pressefolk og folk som er i skikkelig arbeid. De serverer de nydeligste supper, hjemmebakt brød og mye annet snadder. Og menyen passer visstnok spesielt godt for oss i media, i følge vittige tunger, så mange suppegjøker som det er her.
Tidligere var det annerledes. Allerede fra før lunsjtid. Det var ikke suppe som var på den daglige menyen for journalister, da jeg begynte i bransjen. Skjønt, det var absolutt flytende.
Det går fortsatt gjetord om den gangen det begynte å brenne på en populær bule for pressefolk i Bergen. Det gikk heldigvis bra. Brannen ble slukket. Og i BA sto det dagen derpå:
«…det slo ned som en bombe i byens pressekorps da det i går formiddag begynte å brenne på Wesselstuen. Store deler av journalistene var på plass allerede før brannen brøt ut. Snakk om nyhetsteft».
Men sånn er det ikke lenger. Nå går det i suppe. Til lunsj.
Men siden det er fredag, så er det mulig vi bør påspandere oss litt mimring om gamle dager utover kvelden. I ren respekt for tidligere tider. Som har, hva skal man si, dunstet bort…