Viser arkivet for stikkord paris

Fransk åpning – med engelsk end

I disse dager er det årsdagen for angrepet på Bastillen i 1789, som altså utløste den franske revolusjonen. Derfor feirer også Frankrike sin nasjonaldag i dag, tirsdag.

Våre bolde franske venner og alle frankofile nordmenn har en spesielle grunn til å feire i dag siden det i tillegg altså er et rundt år. For 220 år siden skjedde dette.

Og det skjedde fordi landets elite og ledende politikere ikke var i nærheten av å forstå hva som rørte seg i folket. Ikke ulik en rekke andre politikere i de mer enn 200 årene som har gått siden. John F. Kennedy, den amerikanske presidenten, uttrykte akkurat dette fenomenet på en glitrende måte: “Vi ønsker ikke å være som lederne under den franske revolusjonen, som sa: Der går mitt folk. Jeg må finne ut hvor de går hen, så jeg kan lede dem”.

Det har forresten alltid vært et ambivalent forhold mellom Frankrike og USA. Noe som kom spesielt til uttrykk da nesten hele verden, ikke minst Frankrike, uttrykte misnøye med den skandaløse Irak-krigen. Og pubertale reaksjonære amerikanske ledere ville “svare” på franske kritikk med å omdøpe blant annet “french fries” – altså pommes frites – til “freedom fries”. De frityrkokte potetbitene stammer for øvrig opprinnelig fra Belgia. Samtidig lurte man på om dette også ville endre de sanselige begrepene fransk kyss og fransk åpning. “Freedom-kiss” går til nød an og “freedom opening” må sies å være svært presist.

Men nå er det uansett nye tider. Frankrike og USA snakker sammen igjen. På fransk og engelsk. Noe som minner meg om min første tur til Paris. Ubehjelpelig på fransk, som jeg var og er, hadde jeg trent på den ene viktige setningen som skulle ta meg og drosjesjåføren fra flyplassen og inn til sentrum i Paris.

Stakkato, men etter mitt syn forståelig, klarte jeg å trykke min parisiske adresse ut av meg. Sjåføren så tomt på meg. Så tomt som kun en fransk drosjesjåfør kan se. Det var da også den eneste gangen, noensinne, jeg har fått et tydelig og greit svar fra en franskmann i Paris.
På engelsk…

Istid og svartedau'

I dag er det 300 år siden et av de kraftigste utslagene på det man gjerne kaller «Den lille istid» startet. På denne dagen, i 1709, startet en to måneder lang iskald periode i Europa. Frosten la seg som et drepende teppe over deler av Europa.
Frankrike var et av landene som ble hardest rammet. Seinen var islagt. I tillegg la det seg is på omtrent hele den franske kysten mot Atlanterhavet.
Bare i Paris skal det ha dødd mer enn 24 000 mennesker på grunn av kulde.
Man kom også så sent i gang med våronna at avlingene sviktet dramatisk mange steder. Og det ble hungersnød.
Egentlig er forskere ganske uenige om mye når det gjelder Den lille istid. Både hva det kom av og hvor lenge den varte. Men det var i alle fall en svært kald og kjølig periode som varte noen hundre år, med spesielt kalde perioder rundt 1660, 1770 og 1850. Pluss enkelt-år, som vinteren 1709 og 1812.
1812 rammet Norge knallhardt. Og regnes også for å være det siste året det har vært omfattende hungersnød hos oss.
Men etter 1850 har det gradvis blitt varmere. Det finnes forskere som mener at klimaet fortsatt er inne i en omstillingsfase etter Den lille istiden. Og at klimaendringene som har skjedd i det siste, egentlig handler om annet enn menneskelig aktivitet. Noen av dem begrunner dette vitenskapelig. Andre mener at hele miljødebatten kun er en politisk strategi iscenesatt av folk som vil tjene på det. Økonomisk eller politisk.
På den annen side finnes det jo også forskere som mener røyking er direkte kjernesunt. Om man leter godt nok, kan man finne folk som mener det meste.
I historiske skrifter står det om at isbreene i Norge vokste såpass på i løpet av Den lille istid at mange gårder måtte flyttes. Noen hevder også at det er en sammenheng mellom Svartedauden og Den lille istid. Mange døde. I svære områder var det bortimot en halvering av befolkningen. Og mange gårdsbruk ble liggende brakk. Man mener at skogen, som tok over mange jorder fikk CO2- og metan-nivået i atmosfæren til å synke. Dermed ble drivhuseffekten svakere og klimaet kaldere.
I hvor stor grad klimaendringene vi nå ser som er menneskeskapt vet ingen.
Men jeg føler meg rimelig overbevist om at vi som mennesker, og jorda som vårt hjem, ikke vil ta direkte skade av at vi tar litt mer hensyn…

Jeg er ikke bra, men Bjørnson er verre

En kompis skal gifte seg i dag. 080808.
8. august 2008. Han ble tilfridd av sin tilkommende på skuddårsdagen. Slik kvinner en dag, hvert fjerde år, får lov til å gjøre.
Så alle magiske tall, gamle tradisjoner og det meste ellers skulle være i skjønneste orden for brudeparet og framtiden.
Det er i grunn pussig hvor mye lit mange setter til nettopp slike tall. Kinesiske myndigheter, og hele den gigantiske kinesiske nasjonen, har jo lagt åpningen av de olympiske leker til i dag.
Som antakelig skal gi dem både gull og grønne skoger.
Men, altså. Lykketallet 8 håper jeg bringer med seg lassevis av alt godt til både kinesere og mine venner, Grethe og Magne. Om det er tallet som skaper det gode anes ikke.
Tallenes tale er klar er det et gammelt uttrykk som heter. Men jeg har forundret meg over at det slett ikke er så enkelt. Blir tallene store nok er de svært så uklare.
Hør bare:
En amerikansk billion er en europeisk milliard. En amerikansk trillion er en europeisk billion. En amerikansk quadrillion er en europeisk billiard. Og en amerikansk quintillion er en europeisk trillion. Og en amerikansk trillion var, som den våkne leser nok fikk med seg, en europeisk billion. Nå slipper de aller fleste å belemres med slike tall. I alle fall på kontoen.
Men altså, i dag står i åtte-tallets tegn. Og kinesere og brudepar gleder seg nok stort. På en så høytidelig dag er det all grunn til å trekke fram landsfader Bjørnstjerne Bjørnson, som noe belærende slo det fast:
«Tall kan aldri bli morsomme, min pike, når de ikke vedrører ens egen formue. Men det vet Gud at de ofte ikke er morsomme da heller».
Det var slett ikke noe antydning til mine venner, brudeparets, økonomi etter bryllupet. På tross av at de har invitert på frodig bryllupsfest. Bjørnstjerne Bjørnson var gift i 52 år med sin Karoline og han døde i Paris.
Hans siste verk var:
«Når den ny vin blomstrer».
Når det gjelder bryllupsfesten har jeg tenkt å si noe slikt som vår egen Ibsen sa om nettopp Bjørnson, ad utagerende fornøyeligheter: «Jeg er ikke bra, men Bjørnson er verre!»
Men i takt med dagens dato så tror jeg muligens vi ved bordet bestiller åtte flasker, først som sist. I ren og skjær respekt for bryllupsdatoen…