Viser arkivet for stikkord oslo

Miljø og millioner

Mediebyrået Retriever og reklamebransjen påstår nå at Grand Hotel i Oslo fikk medieoppmerksomhet for 44 millioner kroner i forrige uke. Hovedgrunnen, og bildebruken, var knyttet til at den amerikanske presidenten, Barack Obama, sto på altanen på Grand og vinket.
Det vil si at de beregner verdien på omtalen sett som reklame. Og kom til 44 millioner.
Personlig så tror jeg at det langt på vei er denne typen vidløftig omgang med pengebegrepet som er årsaken til hele finanskrisen. Man begynner å prise verdien på aldeles abstrakte størrelser. Altså luftige anslag av nesten usynlige verdier. Og kommer fram til astronomiske tall. Så tar man gjerne opp lån, med sikkerhet i den typen beregninger, og kommer frem til enda mer absurde verdivurderinger. Og plutselig så har man et 100 prosent belånt luftslott.
Jeg tror nemlig ikke verden er sånn innrettet at om Alfonzo sitter på en fortausrestaurant i Buenos Aires og leser et lite innslag i avisen «La Nacion» eller «La Prensa» der nede og dermed også kanskje støter bort i en sak om «altanen på el Grande Hotel i Oslo» – så ringer han umiddelbart til reisebyrået og booker inn en tur til hovedstaden i dette rare landet som ligger nesten på Nordpolen.
Likevel er det ikke tvil om at Obamas besøk i Norge var en form for en suksess for landet vårt. Ingen ting gikk galt, med unntak av felen til Alexander Rybak og alle hjerter gledet seg.
Nå er det ikke bare Oslo som har vært omtalt i det siste. I København, har politiet, med ganske bestemt eller brutal hånd, røsket i og arrestert rundt 800-900 unge mennesker. De, og noen tusen miljøaktivister til, kjemper for miljøet på blanke nevene. Pussig nok tilsynelatende ved å demonstrere mot andre som kjemper for det samme miljøet.
Folkene inne i de lune salene kjemper for miljøet, folkene ute i de kalde gatene kjemper også for miljøet. Og samtidig mot de inne i salene. Og politiet kjemper mot dem. Og for de andre.
Eller motsatt.
Miljømøtet i Danmark er for øvrig mer omtalt enn altanen på Grand Hotel der Obama vinket i to minutter og 35 sekunder.
Det spørs likevel om all reklame er god reklame.
I alle fall ikke for miljøet…

Dårlig forstand - eller hukommelse?

Jeg hørte om snøværet i Finnmark i helgen. Og haglebygene i Oslo.
Samtidig har vi fått et snev av litt svalere luft inn over oss. Det kan godt hende at vi denne uken ikke må stikke hodet ned i fryseboksen for å tenke kjølig avmålt gjennom noe.
Men jeg synes likevel at den fantastiske godværsperioden i det siste har vært nydelig. Ikke minst fordi jeg denne gangen var så heldig at jeg var bortreist i de ganske kjølige ukene før sommeren svulmet som en blomst. Og jeg kom tilbake til gamlelandet og Telemark akkurat i det sommeren tok i et krafttak og beveget termometrene på rette siden av 20, og etter hvert 25-grensen.
Skal vi tror værmeldingen så får vi noen helt greie 18-, og 19-graders dager denne uken før vi til helgen igjen kan storkose oss godt oppe på 20-tallet.
Jeg har både erfart, da kjøleanlegget i TA tok sommerferie i forrige uke, og gjennom en del saker i avisene, at mange plages av varmen.
Og jeg forstår godt at når det nærmest går på livet løs må noe gjøres. Samtidig så er jeg slett ikke sikker på om det ville vært en god investering for gamlelandet vårt å bruke de milliardene som skal til for å oppgradere alle gamle bygg slik at livet er like svalt og komfortabelt de to-tre dagene i året, som vi er over 30 grader.
Slik bør være forbeholdt eldre og helse. Synes jeg.
Så kan vi andre kjøle oss ned med en brus, en is eller en dukkert i lunsjen.
Men, selvfølgelig, noe skal vi ha å klage på. Og om denne uken blir så pass sval som det er varslet, så vil det vel være skatten, regjeringen, momsen, veiene, togene, strandloven, bensinprisen og utlendingene som får det.
Da kan det være verdt å tenke på det den franske filosofen François de La Rochefoucauld for omtrent 350 år siden sa: «Alle klager over sin dårlige hukommelse, men ingen over sin dårlige forstand».
I Norge kan man kanskje antyde det underlige i at vi snakker så mye om det bittelille vi ikke har, og så lite om alt det fantastiske vi har…

TA-invest og sannheten

TA-invest er ikke engang i slekt med den TA som utgis hver dag i Telemark. Selv om det kan høres slik ut.
De fleste har nå fått med seg hvordan denne aksjespareklubben, med det TA-lignende navnet, men med geografisk tilknytning til Vestfold og Oslo – har lurt, svindlet eller på annet vis, fått verdier på om lag 500 millioner, en halv milliard, til å fordunste.
Noen få har tjent på dette, mange har tapt, og det eneste som så langt ikke har blitt belyst i media er sannheten. For den kjenner ingen.
Antakelig med et mulig unntak for de to, samboerne, som forvaltet og organiserte det hele.
At det er både legmann og prest, kjendiser innen idrett, journalister og forhenværende Høyre-statsråder blant de mange som står med et langt skjegg i en gigantisk postkasse, burde ikke forundre.
Fordi vi vil så gjerne tro på folk. Og antakelig er vi noe naive her i landet.
Det kan til og med hende at hele denne klubben var legitim og uten plett og lyte lenge, helt til de, og resten av verden, gikk på tidens aksjekrakk.
Vi i TA (ikke invest) har altså fått mange muntre kommentarer til det klingende navnet på aksjeklubben.
Jeg har ikke helt klart å fange opp hvorfor disse spekulantene har pyntet seg med TA-navnet. Men jeg garanterer at de ikke har hatt så mye som en femtiøring med vår økonomi å gjøre.
Femtiøringer blir forresten lite når det gjelder økonomien til vår kjære konkurrent, Vardens, eiere. Det britiske selskapet Mecom med fornemme David Montgomery i spissen, er nå så totalt nedkjørt økonomisk at han har tappet både kassakreditt og andre verdier fra avisene han eier i Norge – og i Telemark.
Han lever fra måned til måned, og fra hånd til munn. Såpass alvorlig er det at Dagens Næringsliv antydet at det kan bli vanskelig for folk som jobbet i disse avisene å få mai-lønningene sine. Da står ikke verda til – St. Hans.
Men så ille er det neppe.
Og jeg ønsker oppriktig at ikke våre venner i Varden, Telen, Kanalen og KV i Kragerø skal lide en slik skjebne. Jeg tror det ikke heller.
Det er vel antakelig for dem som hos oss selv. Det er ikke vanskelig å få utgiftene til å strekke til…

De behagelige bussekspressrutene

sørlandsekspressen-250-hoy

Jeg satt på ekspressbussen hjem fra Oslo og tenkte på kommunikasjon. Det kan jo ligge så mangt i ordet ”kommunikasjon”, både den logistikkmessige betydningen av ordet og den mellommenneskelige forståelsen av samme ord. Mens jeg satt der og så ut bussvinduet slo det meg at det er veldig lenge siden jeg sist tok toget. Jeg har ganske enkelt sluttet å ta toget, av bekvemmelighetshensyn. Når vi skal ta toget fra Porsgrunn vet vi ikke på forhånd om vi først må ta tog-bussen til Larvik og deretter får komme på toget fra Larvik til hovedstaden. Vi vet dessuten heller ikke om toget er i rute, og her snakker jeg av erfaring.

Den mest bekvemmelige måten å reise til Oslo på for undertegnede er å ta ekspressbussrutene, enten Grenlandsekspressen, Konkurrenten eller Sørlandsekspressen. Jeg sverger aller mest til Sørlandsekspressen, for den kjører kun strake veien langs E18. Grenlandsekspressen er litt mer svingete over Siljan og indre Vestfold, det er ikke fullt så enkelt å lese avisene da. I tillegg har vi Telemarksekspressen som er kjekk til Torp Flyplass Sandefjord. En hovedstadstur med ekspressbussen er en behagelig reise, for da kan du sette deg på bussen og sitte varmt og fredelig i to timer og ti minutter og så være framme. Underveis kan du forsyne deg med aviser og kaffe. Ekspressbussen stopper bare på noen få utvalgte stoppesteder. Dessuten er bussen alltid i rute, det kan jeg si av erfaring.

- Velkommen om bord på Sørlandsekspressen, sier sjåføren ved starten av hver reise og gir oss følelsen av at vi skal ut og fly. Men vi skal ganske enkelt bare bli gjort oppmerksom på bekvemmelighetene om bord og enkelte stoppesteder. Og når vi stiger av bussen etter gjennomfart gjennom tre fylker blir vi ønsket velkommen tilbake.

Sånn sett har NSB spilt seg selv ut over sidelinjen for mange av oss i Grenland. Mens vi venter på Eidangertunellen som fortsatt er langt ut i det blå. Jeg har ikke lenger tid til å ta toget, for jeg vil vite når jeg kommer hjem, og jeg vil hjemover presis. Det kan hende at jeg skal rekke korøvelse eller klubbmøte på kvelden når jeg kommer hjem igjen fra Oslo, og da er det et ork å skulle måtte gå av toget i Larvik og inn på en buss, og så videre til Porsgrunn. Dessuten skal jeg videre med bil fra Porsgrunn og hjem til Langesund, så en oslotur kan faktisk være en hel liten verdensomseiling noen ganger.

Blant alle norske ekspressbussoperatører er det sterkest konkurranse på strekningen Kristiansand – Oslo med 19 avganger daglig, fordelt mellom Sørlandsekspressen, Lavprisekspressen og Konkurrenten. Nå tar jeg heller ekspressbussen til Oslo framfor bilen, og tog er altså ikke lenger noe alternativ. Sånn sett stemmer mine reisevaner godt overens med konklusjonene i en rapport fra Transportøkonomisk Institutt med tittelen ”Ekspressbussruter – et sammensatt marked” av Leiren, Samstad, Fearnley og Minken fra 2007. Rapporten gir et nytt bidrag til historieskrivingen om ekspressbussystemet i Norge og er interessant lesning for oss som er interessert i slike sære temaer. Rapporten kan fortelle at ekspressbussrutene skårer høyt på kundetilfredshetsmålinger. Høy lojalitet sammen med høy tilfredshet tyder på at passasjerene frivillig velger ekspressbussen og ikke fordi de er nødt.

Den samme rapporten konkluderer også med at dersom ekspressbussrutene skulle opphøre eller bli redusert vil om lag halvparten av passasjerene som forsvinner fra ekspressbussene bli overført til bil. Under en tiendedel av passasjerene ville ha valgt toget som alternativ. Det er derfor bilen er den største konkurrenten til ekspressbussene, mens konkurransen mot tog, båt og fly er svært liten, ifølge rapportens konklusjoner. Jo da, det kan stemme etter mine egne opplevelser, og tydeligvis statistisk også for flere av dere lesere. Det er klart at den aller mest behagelige reisemåten til Oslo er egen bil der du kan spille musikk så høyt du vil og du fraktes tørrskodd hjemmefra til bestemmelsesstedet som for eksempel Oslo. Men tanken på bilkøen ut av Oslo på ettermiddagstid er god grunn nok for meg til å velge ekspressbussen som alternativ til egen bil.

I går var jeg tur-retur Porsgrunn-Oslo med Sørlandsekspressen, og jeg kom hjem presis etter rutetiden. Fordi jeg tok ekspressbussen våget jeg å gjøre en avtale om et engasjement i Skien med tjuefem minutters margin. Hvis jeg hadde planlagt å ta toget hjemover, hadde jeg ikke turt å gjøre noen avtale, av frykt for at toget ville være forsinket. Jeg har altså klokketro på ekspressbussens rutestabilitet. Og det er vel en fin attest å bringe videre!