Viser arkivet for stikkord odd

Børven og Johnsen - igjen

Sesongstarten har vært elendig poengmessig, men Odd Grenlands spill har blitt bedre og bedre. Trener Dag-Eilev Fagermo skal da også ha ros for kontinuiteten og tro på det han mener fungerer best. De siste sesongers resultater, med Odd i toppen hvert år, har vært mer enn noen kunne forvente. Men nå som Odd skulle ta det siste steget, og selv uttalte medaljemålet, må poengene komme også i sesonginnledningen – ikke minst for å trekke publikum til stadion. Ingen kan forvente en lignende høstsesong som i fjor. Derfor må de kommende kampene brukes til å sanke poeng – og til å underholde.
Da er vi tilbake til spørsmålet mange har stilt etter at Frode Johnsen kom tilbake fra Japan, og Odd Grenland plutselig sto med to toppspisser i Johnsen og Torgeir Børven. Flere varianter har blitt prøvd, alt fra skeive kanter til en spiss som indreløper. Ingen av delene har fungert godt nok.
Fagermo sverger til en standard 4-3-3-formasjon med et dypt anker på midtbanen. Tidligere kunne han variere med to dype og én fremskutt, men den versjonen har vi ikke sett på lang tid. Det må være lov til å lure på hvorfor. Et annet spørsmål er hvorfor Odd aldri kan spille 4-4-2 når de har to så til de grader typiske spisser i Johnsen og Børven. Spillere – og spesielt matchvinner-typer – bør spille der de er best. Fagermo har avvist 4-4-2-spørsmålet hver gang det har dukket opp og sier at «det er uaktuelt». Jeg synes fortsatt det hadde vært verdt et forsøk eller flere. Tanken på både Johnsen og Børven i feltet på likt, sammen med en Simen Brenne og en kantspiller, virker som en suksessformel for meg.
Vi kan uansett ikke ta Fagermo eller Odd på resultater de siste sesongene. Men nå som poengene ikke kommer kunne det vært spennende å se noe nytt, noe mer uforutsigbart.
Med Magnus Lekven ute, kanskje til etter ferien, ville i alle fall jeg latt meg friste av 4-4-2, selv om det ville rokket litt ved både kontinuiteten og spillemønsteret. Odd kunne også startet med det samme laget som mot Fredrikstad i 4-4-2, da som følger: Hansen – Eriksen, Fevang, Hagen, Jonassen – Krogsgård, Samuelsen, Brenne, Güven – Johnsen, Børven. Da med Samuelsen dypt og Brenne fremskutt i en diamant på midten. Jeg synes det er verdt et forsøk. Fagermo er mest sannsynlig helt uenig.
Eller hva med en mindre justering til 4-2-3-1/4-2-1-3, da med Samuelsen/Brenne litt dypere, med større offensiv frihet til Brenne, samtidig som Frode Johnsen er hengende spiss bak Torgeir Børven. For er det noe jeg er sikker på, så er det at Torgeir Børven bør være den fremste av de fremste.
Skulle vi bli virkelig kreative frister 3-5-2-formasjonen. Spesielt interessant er den formasjonstanken når Odd presser og styrer så til de grader som mot Fredrikstad. Da er det etter min mening råflott å ha fire bak – selv om en back er med framover. Jeg forstår grepet med å flytte Frode Johnsen fram mot et mer og mer baktungt FFK-lag, men jeg ville ikke flyttet Børven ned på midtbanen. I stedet kunne Børven blitt der oppe og jaktet mål sammen med Frode Johnsen, og en ballsikker spiller som Morten Fevang kunne blitt flyttet opp i midtbaneleddet. Det ville skapt enda mer uforutsigbarhet, enda flere sjanser og en målfarlig mann som Fevang ville kommet inn i boksen. Kanskje det kunne vært med og sikret det eller de målene som ga tre poeng.
Hva som hadde skjedd – hvis eller om – får vi aldri vite. Det hadde bare vært interessant og sett noe nytt i jakten på poeng. Og aller helst både Frode Johnsen og Torgeir Børven helt på topp – sammen.
Noen vil sikkert hevde dette bare er tull. Nå gjelder det heller å ha tro på systemet som har skaffet resultater i en årrekke, og ikke vingle og bli fristet til å gjøre noe annerledes. Jeg ser det argumentet også.
Likevel, jeg savner lekenheten og uforutsigbarheten. Og jeg savner mål. Til spillerne i sort og hvitt.

Svart og hvitt blod

Det startet med noen sanger og utviklet seg derfra. Vi ble bare enige en gang på starten av 2000-tallet, jeg og noen venner. Enige og tro om at Tor Gunnar Johnsen var mannen for oss. Den slanke Odd-spilleren med den lyse luggen, outsideren som aldri fikk skikkelig dreis på karrieren sin før en skade satte ham ut av spill for godt. Men han spilte med hjertet utenpå drakta. Han var vår mann, og vi trykket ham til brystet. Fanklubben fikk 29 medlemmer, det samme nummeret som Johnsen hadde bakpå drakta. Vi sang av våre lungers fulle dybde når Tor Gunnar løp nedover vingen. Brent fast er den svette klemmen jeg fikk på Ullevål i 2000, etter at han hadde avgjort cupfinalen ved å legge opp til Christian Flindt-Bjergs seiersscoring.

Vi elsket ham og han elsket oss.

Etter at Tor Gunnar forsvant, har vi hatt andre favoritter på Odd-laget, men ingen som kunne matche ham. I ettertid ser jeg at det var irrasjonelt å være så oppslukt i en spiller at vi dedikerte en egen del av russetoget til hans ære, og stoppet hele toget da han dukket opp i folkemengden. Men det er nettopp det jeg vil frem til. Fotballen er ikke bestandig rasjonell, den er en cocktail av følelser, engasjement og fanatisme du ikke alltid kan kontrollere. Tro meg.

Jeg vet at jeg ikke alltid fremstår som rasjonell når jeg reiser meg opp og hyler mot dommeren på stadion, når jeg roper mot TV-skjermen under bortekamper, eller løper skrikende rundt med Odd-flagg i hagen fordi Frode Johnsen scorer på overtid. Mange ville mener det var dumskap å stå på isglatte tretribuner i 10 kuldegrader og fryse seg gjennom Kongsvinger – Odd. Hvem i all verden kan forstå at vi barberte oss før hver oddekamp for å slippe inn for en femtilapp. Det er ingen logikk i dette. I hvert fall ikke for de som ikke skjønner ekte fotballglede.

For meg handler fotball om underholdning, om å se en spennende og angrepsrettet versjon av verdens beste idrett, noe jeg til tider har sett med Odd. Men det bleker ikke hele lerretet. Da hadde jeg latt være å gå på kamp da det buttet imot. Først og fremst er det et spørsmål om tilhørighet og patriotisme, om lojalitet til klubben og dens historie. Derfor er dette mitt lille kjærlighetsmanifest til klubben i mitt hjerte. En kjærlighet som startet 17. august 1994, da jeg så Odd bli knust 4-1 av Moss i kvartfinalen i cupen, hjemme på Falkum. Tapet var bittert, men jeg fikk et første møte med Sannerholten, Deila og ErikP. Kjærligheten ble dyrket frem gjennom ungdomsårene og den blåøyde idoliseringen av Tor Gunnar Johnsen, og lever fortsatt. Foran hver kamp blir jeg halvkvalm av spenning. Og jeg tror jeg vet hva det skyldes. Man kobler sin egen identitet opp mot fotballen, og lar spillet på banen styre følelseslivet, på godt og vondt. Det har historiske årsaker.

På min farmors gamle kommode står en rekke nedstøvede pokaler som fyller hjertet mitt med stolthet. De var min farfars, fra tiden hans som centre-half i Odd på 50-tallet. Det var den tiden da fotballen var pengeløs, problemløs og forbeholdt de lokale gutta. Arbeidsfolka betalte 25 øre for å parkere sykkelen sin utenfor stadion, og etter kampen var det ned på Gimle for en bokkøl eller to.
Den største pokalen fikk farfar, Harald Johansen, for å ha spilt Odd opp i hovedserien. Pokalene er gamle og matte, men i mine øyne skinner de. De minner meg om de dype røttene jeg har i klubben, helt fra tippoldefar ble norgesmester i turn for Odd sammen med Hjalmar Johansen.
Men det er litt rart. Den hvitkledde klubben fra de finere deler av byen burde egentlig ikke tiltale meg. Jeg har alltid hatt mer sansen for arbeiderklassens klubber enn fiffens tumleplass. I så fall burde jeg kanskje valgt meg Skidar.

Men fy søren, som jeg elsker Odd.

Og jeg sliter med å forklare hvorfor. Arv og miljø kan være noe av grunnen til at jeg går såpass av hengslene for 11 menn i hvitt. Jeg har en onkel, fetter, far, bror og mange venner som alle holder med Odd. Min lille sønn (fire uker) og nevø (1,5 år) skal introduseres tidsnok. Men i tillegg er det er noe dypt mytologisk med å gå på kamp på Falkum, å gå forbi Karl Ingolf «Skruen» Pedersens hus, å samles sammen med venner, synge sanger og la seg rive med.

I dag møter Odd Lillestrøm til kamp på Falkum. For meg er den kampen spesiell.
17 år etter at jeg så Torjus for første gang for Odd, spiller han en av sine siste kamper i den hvite drakta. Det er ikke fritt for at jeg vil felle en liten tåre for den slepne og iskalde spilleren fra Gulset.
Om det er underholdning, rasjonalitet eller kildeklar lidenskap som får deg til å like Odd, synes jeg du skal gå på kamp i dag. Odd har nemlig en god sjanse. Om så skjer, er da en liten smakebit av seiershymnen «Æ bæ Oddrane vant» for mye å be om for en gammel nostalgiker?

(Bildet: MITT FØRSTE MINNE: Smått legendariske Roger Engh og Ronny Deila jubler etter førstnevntes mål i kvartfinalen mot Moss på Falkum 17. august 1994. Kampen endte 4-1 til Moss. Odds lag: Ola Larsen, James McGurthy, Ronny Deila, Kurt Semb, Arild Jensen, Knut H. Hagen, Tor A. Sannerholt, Roger Engh, Bent Tommy Larsen, Ole Halvor Kolstad, Erik Pedersen. Sistnevnte pådro seg et rødt kort, uten at det bør overraske noen. )

Brann bør slutte å jamre

Odd vant helt fortjent over Brann lørdag. Og – i all beskjedenhet – omtrent på samme måten som en herværende morgenavis hadde skrevet på sporten i forkant.
Det ble rett og slett en magisk kveld der dramatikk, omdiskuterte mål, glede, sang, stemning, irritasjon, krangel og kjærlighet til fotballen sto i sentrum. Slike kvelder er selve kjernen i fotballen.
Hadde andremålet som Kovacs puttet da Opdal fikk en skade, vært avgjørende – så hadde det nok vært enda mer omdiskutert. Men vi som så kampen på nært hold – samtlige – var ikke i tvil. Odd var best.
Og det gjelder uansett hvor i landet man kom ut av sin mor. Odd var suverene. Så er det absolutt en dimensjon i fotball som handler om hva som hadde skjedd om Kovacs hadde sparket ballen ut over sidelinjen i stedet for i mål. Odd hadde vunnet uansett og Kovacs hadde blitt helt over alle helter. Også i Bergen. Tror jeg.
Hadde Brann-spillerene gjort noe slikt?
Neppe.
I alle fall ikke mange av dem. Og helt sikkert ikke Eirik Bakke.
Men fotballens største helter – noen av dem – hadde kanskje vist et slikt storsinn. Som for eksempel Arne Larsen Økland da han sørget for at dommeren annullerte sitt fjerdemål i hans bundesligadebut for mange år siden. Alle som elsker fotball husker den kampen.
Uansett, ingen kan klandre Kovacs for å gjøre det han er betalt for: Putte goaler.
Brann på sin side bør slutte å jamre. Å tape for et bedre laget er fotball-livet slik det skal være.
Personlig så elsker jeg Brann. Det går ikke over. Men man må likevel kunne ta nederlag som menn – ikke drittunger.
Og la det være sagt:
Den rausheten, den gleden og den festen vi opplevde på byen i Skien etter kampen lørdag sier litt om hvorfor Odd er i ferd med å bli noe langt mer enn en klubb fra nordre bydel i denne byen.
Brann-supportere og Odd-supportere diskuterte og drakk, sang og skålte.
Man kan jo bli rent lyriske av mindre.
Før kampen hadde jeg satt ut et stort Brann-flagg foran huset på Gulset. Da vi, munter, glad og fuktig (på grunn av ehm.. regnet) kom hjem sent natt til søndag var flagget stjålet. Noen hadde latt iveren og gleden over Odds seier gå ut over vår midlertidige huspynt.
Men etter en lang og svett skogstur søndag hadde pinadø Brann-flagget blitt pent levert tilbake også. Det sier litt om denne fantastiske byen i dette fantastiske fylket. Til og med pøblene er høflige her.
Lykke til videre Odd. Måtte Kovacs – og de andre guttene nå helt til kongen og bøtten på Ullevaal!

Hva er det som har skjedd med det litt triste fotballaget fra Grenland?

Det som har skjedd på Falkum, rundt klubben i Telemarks hjerte, er ganske unikt. Odd Grenland har tatt steget over fra å være en liten klubb med bortimot det dårligste publikumstekket blant toppklubbene i Norge – til å bli en folkebevegelse.
Og i morgen klokken 20.00 vil det, med overveiende sannsynlighet, være mer enn 10 000, kanskje bortimot 12000 mennesker som samles. Allerede i dag, lørdag, passerte man 10 000 solgte billetter.
På tross av tv-sending, ustabilt vær og fortsatt ferietid.
Og de samles for at Odd Grenland skal bli det første laget i årets serie som slår Rosenborg.
Det er til og med sannsynlig ( i alle fall i mitt hode) at Odd tar denne skalpen.
Mange mener at det er for mye fotball i avisene. Og jeg er – både tilbøyelig til å være enig – og i alvorlig grad – medansvarlig for dette.
Hovedgrunnene til at det er så mye fotballstoff i avisene er imidlertid at det er så mange som er svært interessert. At det også finnes relativt mange som er revnende likegyldig forandrer ikke det faktum at de som virkelig er opptatt av fotball er usannsynlig opptatt av det. Mange har fotball som bortimot sin eneste interesse.
Nok om det. Sannheten er at Odd Grenland, de som jobber der, de som spiler for klubben, trenerteamet og alle de frivillige har gjort en formidabel jobb.
Sakte men sikkert har man bygget opp et gjennom-profesjonelt apparat som har omformet kampene på stadion fra å være vel og bra og sjarmerende amatørmessig til å bli strømlinjeformet superarrangementer.
Og enda bedre tror jeg det blir når Odd stabiliserer seg på rundt 10 000 tilskuere. For det tror jeg de vil gjøre.
Denne utviklingen har publikum registrert og premiert. Først og fremst ved å stille opp på kampene.
Noen sier at den fantastiske utviklingen har kommet på grunn av den nye stadion. Det er selvfølgelig det noe i. Men andre klubber har også fått ny stadion uten å få dette til. Som Sandefjord. Og Start.
Noen sier at den fantastiske utviklingen har kommet på grunn av de gode resultatene.
Det er også selvfølgelig riktig.
Men Odd har jo hatt gode resultater og befunnet seg på tredjeplass i serien, sent i sesongen, også før. Uten at folk har gått mann av huse i Telemark.
Noen sier det er fordi Odd spiller bra, fordi Fagermo har så tydelig profil og fordi – det ene og det andre.
Alt er litt rett – men det er summen av svært mye som er hele sannheten.
Derfor skal man ikke underslå at mange mennesker har gjort en svært solid jobb over tid. Og det har nå begynt å betale seg.
Betale seg så mye at Odd har tatt steget opp fra publikumsgjørmen til å bli sånne lag som Ålesund og Fredrikstad og Viking. Etter mitt syn, det handler ikke bare om nakne tall men også om nedslagsfelt, mediaoppmerksomhet og historie, så er de forbi Vålerengen, Lillestrøm, Bodø Glimt, Tromsø, Molde, og bare litt bak Brann og Rosenborg som nok er størst fortsatt. På publikum.
Odd stadion er blitt et fort. Og tribunene er blitt en åpenbaring av stadig bedre supportere, stadig dypere røtter i den sunne patriotismen, og et stadig viktigere lim for samhold og optimisme her i fjorden.
Og det er den dimensjonen med fotball som gjør at dette er noe mer enn 11 overbetalte karer som leker seg i arbeidstiden.
En klubb som Odd er et symbol, en felles historie, omforente opplevelser, glede og skuffelse har en verdi langt ut over de to timene man sitter sammen med ti tusen andre.
Og når noen har gjort en så god jobb som det Odd – i medgang og motgang – har klart de senere årene, så skulle det bare mangle at vi ikke også berømmer det.
Det er jo ikke slik at media er tause når folk gjør noe dårlig, noe dumt. For å si detforsiktig.
Da burde vi også absolutt berømme det motsatte.
Odd Grenland er blitt hovedleverandør av store sportsøyeblikk i Telemark. Stadig flere lar seg rive med. Flere enn noen gang vil gjøre det i morgen når Rosenborg skal sendes hjem i skam og forbønn i Nidarosdomen.
Og allerede neste lørdag er det duket for nok et jublende høydepunkt på Falkum. Da skal Brann gjeste Skien i kvartfinalen i cupen.
Fotballen er rund, stafett er stafett, cup er cup og ingen aner hvordan den kampen går.
Men i morgen er vi alle enige om at Rosenborg skal grisebankes så mye at frykten for svineinfluensa øker i Trondheim.

..gleder meg til...semi'en

Mandag er dagen til å snakke om fotball. Igjen. Slik mandagene ofte er vel egnet til akkurat det temaet.
Til irritasjon og fortvilelse for folk som er like interessert i fotball som sylteagurker er i glass. Slik føler nok anti-fotballfolk det er å være i en kantine mandag etter kamp.
Derfor skal jeg ikke trette folk med meninger om verken Odd-Start eller Molde-Brann. Der jeg kunne ment mye om svaksynte dommere og den slags. Hvilket jeg også gjør, men ikke her.
Derimot kunne jeg tenke meg å skrive litt om Odd-Brann. Som skal møtes i kvartfinalen i cupen, etter trekningen før helgen.
Lørdag 8. august er datoen.
Fotball er lidenskap og fotball er kjærlighet – men det handler også mye om hat. De fleste fotballfolk jeg kjenner føler nesten like stort hat til en eller annen klubb, som de har kjærlighet til sin egen.
En kamerat av meg, la oss kalle ham Lasse (hvilket er veldig praktisk – siden han heter det) makter ikke å si Manchester United. Han nekter å ta navnet på Englands beste lag i sin munn. Han har, konsekvent de 15-16 årene jeg har kjent ham, kalt de geniale fotballspillerne fra Old Trafford for scum. Altså avskum. Ganske sikkert ikke ølskum.
Hatet er ekte, oppriktig og lidenskapelig.
I tillegg til hat handler fotball også om hevn. Og når Odd møter Brann i august – om retten til å spille semifinale – og nesten være i cupfinalen, så handler det også om hevn.
Brann vil ganske sikkert ha hevn for å ha blitt latterliggjort og ydmyket av nyopprykkede Odd nå i mai. Og for de som har fulgt med en stund tror jeg også Odd vil ha hevn for det forsmedelige semifinaletapet for Brann. Du husker vel det? Ååhh, ånei, du er ikke skikkelig Odd-supporter altså, har bare kastet deg på nå i det siste.
Jo, det var altså i 1976.
Førstedivisjonslaget Brann spilte mot annendivisjonslaget Odd.
Hvordan det gikk?
Jeg er rett og slett for beskjeden og høflig til å rippe opp i det. Men Brann møtte tredjedivisjonslaget Sogndal i finalen.
Nok om det.
Jeg gleder meg altså stort til kvartfinalene mellom Odd og Brann. I tillegg gleder jeg meg til semi’en også…

Er det bare Odd som slitar?

Mange har sett den pussige reklamen som VG teppebomber landet med i disse dager:
Odd sliter.
Det handler om – så vidt jeg har forstått – to par som i en eller annen sammenheng er tiltrukket av hverandre. To av de fire menneskene er sogar i samme seng. En mann og en kvinne, altså en slik miks-double som var ganske vanlig før i tiden.
Imidlertid oppstår det som man muligens kan karakteriseres som en pinlig pause mellom de to. Uvisst av hvilken grunn.
Det kan være at man slett ikke skulle tilbrakt tiden i samme seng.
Det kan være at man absolutt burde tilbrakt tiden i samme seng, men ikke samtidig. Det ser da også ut til å være en hotellseng.
Det kan også være slik at man burde brukt fellestiden i samme seng til noe helt annet og mer potent, enn det man i den pinlige tausheten gjør, og prøver å dekke over det med det banebrytende utsagnet: Odd sliter.
Som altså, angivelig, dukker opp fordi noen har lest det på en såkalt henvisningsplass i VG.
Og nå må jeg korrigere litt til. For mannen i sengen i pinligheten sier ikke Odd sliter. Han sier – med soleklart bergensk tonemål – Odd slitar.
Odd i fotballsammenheng er selvfølgelig Odd Grenland. Mannen i sengen er ikke fra Grenland. Men refererer likevel til Odds angivelige slit.
Skal jeg være urovekkende ærlig så forstår jeg ikke vitsen. Med reklamen. Men som sleipe reklamefolk gjerne sier når de ikke helt treffer: «Det at du snakker om denne reklamen var akkurat vår hensikt».
Javisstnei.
Dessuten sliter ikke Odd. Odd Grenland er derimot helt i teten av norsk fotball. Trioen Rosenborg, Molde og Odd er på topp.
Derfor kan det være en annen grunn til slitet.
Enn Odd.
Denne uken var jeg gjest i en såkalt sommerprat på radio. Der programlederen i en eller annen pussig sammenheng kom til å omtale sin stoltet, sitt ærefulle forplantningsorgan, som «Mr. Johnson».
Kan det være sånn med bergenseren også at han kaller tjommyen der nede for Odd? Jeg har i grunn alltid vært skeptisk til folk som har satt navn på denne delen av kroppen. Enn si etternavn.
Det kan tyde på at man ikke kjenner sin egen kropp særlig godt.
Å være dis med akkurat dette, virker vel fornemt.
Men, altså, VG og reklame. Om at Odd sliter. Man skal ikke se bort fra at problemet slett ikke er Odd – eller Mr. Johnson, eller bergenseren i hotellsengen. Men derimot at – VG slitar…

Supporter – kun for spesielt interesserte

Som tidligere leder for Oddrane Supporterklubb er jeg noe som likner på en offentlig supporter. Jeg kan sitte på en benk inne på ett kjøpesenter også kan vilt fremmede komme bort til meg å begynne å prate fotball med meg, og det er jo selvsagt bare stas. Men prøv nå for guds skyld ikke å ta opp andre temaer enn fotball med oss supportere, da ramler vi ut. Jeg av alle skjønner jo at vi supportere har en mye lavere sosial status enn vanlige mennesker, og det skulle da blot mankere. Se på oss, da!

Alle supportere er enten arbeidsledige eller trygdede, og skulle du råke borti en sjelden kropp med noe som likner på fast arbeid så kan du banne på at personen jobber på ett lager, legger asfalt, tømmer søppel og jeg har faktisk vært borti en kar som har jobbet seg opp til å sitte i kassa på Rema, han kaller vi bare for Røkke. Nei, det skulle tatt seg ut om vi skulle begynt å menge oss med bedriftsledere, ingeniører, selgere, dataprogrammerere, forsikringsfolk, lærere, politikere og andre samfunnsnyttige individer. Har du helt vanlig jobb som hvilken som helst lovlydig borger så har du rett og slett ingen ting i en supporterklubb å gjøre.

Forresten så hadde vanlig mennesker mest sannsynlig ikke skjønt bæret av hva vi snakket om allikevel, vi kommuniserer kun ved grynt og andre gutturale lyder som man skal ha ganske lang fartstid som supporter for i det hele tatt kunne tyde.

Den eneste statusen vi kan oppnå er velutviklede stemmebånd og en voksen ølmage. Her er hierarkiet knallhardt og jo større mage og jo høyere man kan brøle, jo høyere status innad i supporterklubben har man. Alt annet er i utgangspunktet likegyldig.

Det er ikke vanskelig å kjenne igjen en fotballsupporter, takk og lov. Vi har enten ikke hår, eller så har vi barbert vekk det håret vi har igjen. Det er på en måte opplest og vedtatt. Når vi skal pynte oss så er det kun ett plagg som gjelder og det er verdens flotteste plagg, den hvite gilde Oddedrakta. Det er det ytterste plagget uansett når vi kler på oss. Vi går i fotballdrakta hele døgnet, bortsett fra Røkke på Rema, da. Han slipper selvsagt unna. Men når han kommer hjem fra 10-timersvakta si, er han ikke sein om å få på seg drakta i en fantefart.

Vi spiser kun kebab og pølser og det inntas alltid gående fra trygdeleiligheten vår og på vei til en eller annen pub. En dag uten pub er en dag uten mening. Så det sier seg selv at vi ikke klarer å ta vare på noe kone eller barn. Det skulle tatt seg ut. Det er vel ikke ett eneste fornuftig kvinnfolk som hadde orket å bo sammen med en sånn som oss. Vi har jo unger da, men de bor selvsagt ikke sammen med oss. De er fra den tiden hvor kvinnfolka trodde at vi kunne omvendes slik at vi ville være en og annen kveld hjemme sammen med mor og barn. Men jøssenammen, det er jo noen som tror på julenissen også… Og jenter kan jo ikke være supportere…

Hva vi gjør om vinteren? Jo det skal jeg si deg. Da er det engelsk fotball som gjelder. De fleste har ett like lidenskapelig forhold til sitt engelske lag som til sin egen mor. De med lavest selvtillit har selvsagt valgt seg ett rødt lag å holde med for å ikke stikke seg ut i mengden. Mens de av oss som har turt å ha egne meninger holder selvsagt med ett lag med andre farger på drakta. Dette får vi selvsagt svi for når de røde flokkdyrene trommer sammen mot oss for å skulle fortelle hvor tjukke i huet vi er som ikke går i rødt om vinteren, som en annen nisse. Men nok av det…

For folk som har lekt med tanken på å rive rævva si løs fra det trange, kalde plastikksetet man har blitt tildelt på Skagerak Arena for å forsøke å stå under en fotballkamp å synge og støtte laget sitt, har jeg en ting å si. La vær! Fotball stående og syngende sammen med andre sjelefrender er kun for spesielt interesserte. Ikke bare er det flaut fordi naboen i gata hjemme hos deg kan se at du synger, men det er jo selvsagt også under en hver vanlig manns verdighet å menge seg med oss trygdede. Jeg skjønner selvsagt også at det er flaut å betale mindre for ett sesongkort enn vanlige mennesker. Folk kan jo tro at du har dårlig råd i tillegg.

Spillerne, heltene våre (og dine), setter sikkert ikke pris på støtte allikevel…

Vel, vel… vi feitinger liker også å… eh… tja… støtte laget!

Ha en særdeles god en!

Kim
satt i bås

Advarer norsk toppfotball mot jakt på brasilianere

Til sine tider er Alanzinho et eventyr å følge på norske fotballbaner. Stabæk har truffet innertieren med denne brasilianeren, men jeg er ikke overrasket. Klubben fra Bærum er dyktig til å hente utlendinger som virkelig har noe å tilføre laget, selv om det hører med til historien at det ikke dreier seg om billige investeringer.

Alanzinho-suksessen inspirerer andre norske klubber til å se mot Brasil. Så også Odd Grenland, som vurderer å sende Einar Rossbach til fotballens mekka.

Men det er kanskje ikke så dumt å lytte til Rosenborgs talentspeider Stig Torbjørnsen, som advarer mot importer fra Brasil. Han mener at det, med unntak av Alanzinho, er mye «tredjesortering» som agentene vil kvitte seg med fra hjemlandet til Pele i norsk toppfotball i dag.

RBK-speideren får støtte av tidligere Lyn-spiller Tommy Nilsen, som bor og driver fotballskole i Rio. Han tror det er vanskelig å lykkes med brasilianske spillere i Norge. Nilsen sier at brasilianerne er veldig hjemmekjære. Familien står i sentrum, og penger og luksus har de fleste ikke noe forhold til. I tillegg er situasjonen i Brasil uoversiktlig. Mangel på struktur, et tungrodd byråkrati og korrupsjon preger også fotballen.

Det vil stille Odd og Rossbach overfor betydelige utfordringer, dersom klubben bestemmer seg for å gjøre et framstøt i Brasil. Spørsmålet er om det er bryet verdt. Håpet om å finne en ny Alanzinho synes ikke å være stort i den økonomiske virkeligheten Odd Grenland opererer.

Runar Pedersen

VIF-Odd i september

Odd møter Vålerengen i semifinalen på Ullevaal.
Kampen spilles torsdag 25. september klokken 19.
Etter den tristeste kampen jeg har sett i hele mitt liv, cupfinalen 2002, ser jeg fram til at Odd-guttene skal slå nådeløst tilbake. Den gangen ble det 1-0 til VIF, men det var ikke det tristeste. Problemet var at fotballgleden – og kunnskapen – åpenbart hadde tatt høstferie. I tillegg var Odds cupfinalesang, Sputniks: Ett lag på banen. Det laget var ikke Odd. Og det hjalp ikke på humøret at den glade trubaduren fra Drangedal gjorde sin entre i fotball-sangenes vidunderlige verden.
Men om man tar utgangspunkt i første omgangen mot Fredrikstad lørdag – der de rundspilte østfoldingene – tror jeg dette kan gå. Legger man til moralen i laget da de fikk to i trynet i andre omgang – styrker det troen på finaleplass.
Ikke minst fordi VIF ganske sikkert vil undervurdere guttene fra Falkum. Sammen med klanen og restene av deres noe oppskrytte publikum. Som ikke er mange. VIF klarte ikke å mobilisere mer enn omtrent halvparten så mange publikummere i kvartfinalen i Oslo søndag, som det Odd klarte i kvartfinalen i Skien lørdag.
Kanskje vi denne torsdagen i september kan oppleve for hele VIF-laget i år, det vi så med VIF-direktøren i fjor. Da Jan-Erik Aalbu, til de grader ble tatt med buksene nede. Han sto med benklærne rundt anklene på Falkum, til stor applaus fra den oppskrytte klanen. Selv når man “driter på draget” bør man beholde buksene på.
Spesielt da.

En indikasjon på hva som venter neste år

Det har kanskje tatt litt av i Fredrikstad. Årets seriesuksess kan se ut til å ha gått til hodet på Østfolds meget fotballinteresserte hovedstad. Så pass at bare noen hundre av de godt over 10 000 som følger hjemmekampene fra tribunen, finner det bryet verdt å reise til Skien for å støtte laget i kvartfinalen i morgen kveld. De vil vente til semifinalen, og mener det ikke er noen stor sjanse å ta.

La oss håpe at også klubben og laget bærer preg av supporternes nedlatende holdning til en cupmotstander fra 1. divisjon, selv om jeg ikke ville satt mange kronene på det.

Også Fredrikstad må jo ha fundert litt på hvor stor avstanden mellom topp elite og topp 1. divisjon egentlig er, og føle seg i det minste en tanke usikker foran det tradisjonsrike cupmøtet med Odd Grenland.

Én kamp er langt fra en hel seriesesong, men lørdagens cupfest vil til en viss grad indikere hvor mye påfyll Odd kommer til å trenge i en eventuell eliteserie. Det blir hovedpoenget i morgen, ved siden av det viktigste, å ta seg til en ny semifinale. Og gjør klubben det, vil Dag-Eilev Fagermo få et svar han kan være bekvem med.

Odd Grenland er ikke bare cuplaget framfor noen sett i et historisk perspektiv. Også de ti siste årene har Odd vært best i Norge i NM. En erfaring som både forplikter og som kan bli nyttig å ta med seg ut på banen klokka 19 lørdag kveld.

Runar Pedersen