Viser arkivet for stikkord obama

Fredens velsignelser

Det er under et år siden. Vi sto rett opp og ned på asfalten i åtte timer. I solsteiken. I sørstatene. I USA. I Kissimmee. Mannen som drømte om å bli USAs neste president skulle holde tale. Og det gjorde han. Hvilken tale han holdt. Han holdt en tale som gjorde at selv utagerende skeptikere til det amerikanske systemet, til den amerikanske presidentembetet – fikk fornyet tro og håp.
Hope var da også selve rammen for kampanjen.
Og «change», forandring, var drivstoffet.
Jeg har registrert alle skeptikere, alle spydige kommentarer, alle indignerte, misunnelige og konsekvent kritiske røster.
De er der alltid.
Siv Jensen i Frp sto i første rekke av kritikerne. I går også.
Men det spiller i grunn ingen rolle for meg.
Jeg synes nobelkomiteen har truffet svært godt med denne prisen.
Vel, hva har han fått til da, som forsvarer en Nobels fredspris?
Barack Obama har, på ni måneder, fra innsettelsen tidlig i år, fått til ganske mye internasjonalt. Og noe mindre i sitt eget land. Hvilket også er kritikken som rammer han i USA nå.
Det viktigste er antakelig tilbaketrekkingen av det skandaløse våpenskjoldet i Øst-Europa som Bush med åpne øyne ville gjennomføre – og samtidig føre verden inn i en, bortimot garantert, ny kald krig.
Obama stoppet det – og alene er det nesten verdt hele fredsprisen.
Han holdt også en meget viktig, en mektig tale, i Egypt, og strakk ut en hånd til den muslimske verden.
For Vesten er det nemlig slik at vi kan velge aggresjon og konfrontasjon med den muslimske verden, eller vi kan prøve å respektere dem, slik vi forlanger at de skal respektere oss.
Obamas tale i Kairo var et uhyre viktig skritt i retning av at verden må komme seg videre fra islamfobi og diskriminering.
Jeg anerkjenner ingen fanatiske fundamentalister, jeg. Enten de er muslimer, hinduer eller kristne. Eller ateister. Ekstremisme er uansett en uting.
Men jeg respektere alles rett til å ha en oppriktig tro på det de vil, en lengsel etter en Gud, slik deres mor og far fortalte om.
Sannheten er at den muslimske verden er like glad i fred som den kristne. Og like klar for ufred. På en dårlig dag. Eller når de blir tråkket på.
Obama viste disse titalls millioner en helt ny respekt i den talen i Kairo. Og har dermed lagt grunnlag for en mer fredelig framtid gjennom det.
Han droppet altså det skandaløse våpenskjoldet som skulle bruke hundretalls milliarder på enda mer militær teknologi, enda flere soldater og ikke-fredselskende mekanismer.
Han har kommet med forsonende signaler i forhold til Cuba. Og Latin-Amerika.
På så kort tid, og med kunnskap om hvor krevende det var å rydde opp i amerikansk utenrikspolitikk etter åtte Bush-år, er dette en god tildeling.
Tilbake til en sen høstdag i USA i fjor.
Se på bildet. De hadde stått der lenge. Og køen økte time for time. Køen av folk som ville høre. Til slutt var det vel bortimot 50 000 som ventet på Obama.
Mannen som var et svar på deres håp.
Mannen som var et svar på Martin Luther Kings drøm.
Mannen som var et svar på et åpent rasesår som har røsket i USA i flere hundre år.
Talen var sterk. Utstrålingen var merkbar idet tropesolen ble til kald natt.
Jeg så at folk gråt.
Jeg så at folk smilte og jublet og hojet og ba. Det sto folk i folkevrimmelen og takket sin skaper. Ikke fordi de mente at Barack Obama var Jesus – men fordi han var et svar på deres drømmer om en bedre verden. Om en fredeligere verden.
Nobels fredspris er ikke bare en pris for det folk har gjort. Det er også en pris for å stimulere det komiteen håper de skal gjøre. Framover.
Fortiden er det uansett ikke så lett å gjøre noe med.
Det finnes en krig i Irak som aldri var riktig – og som, i kraft av dødstall, blir mer feil for hverdag.
Den er Obama i ferd med å avvikle.
Det finnes en annen krig. I Afghanistan, som kanskje var riktig da den ble startet for åtte år siden. For å fange terroristene som hadde ansvar for terrorangrepet på New York. Den krigen blir mer og mer feil.
Og er Obamas ansvar nå. Slik den er Jens Stoltenbergs ansvar.
Og NATOs.
Og Vestens.
Jeg håper på at fredsprisen kan være et stimulans til å søke nye løsninger også i Afghanistan.
Aldri i verdenshistorien har noen klart å krige seg til fred. Aldri i verdenshistorien har man klart å bombe ett land til harmoni.
Det finnes kun en måte å få til forsoning, og det er å snakke med motparten. Snakke med sine fiender.
Når svarte sør-afrikanere klarte å forsone seg med sine personlige plageånder gjennom hundrevis av år.
Når latinamerikanere er i ferd med å omskape sin verdensdel fra junta og fascistregimer til demokrati og framgang, så må det vel være mulig for den desperate overmakten å finne en løsning i Afghanistan.
Allerede har den krigen der vart vesentlig lengre enn 2. verdenskrig. Og for det afghanske folket har krigen vart i flere generasjoner.
Gråtende barn, isønderskutte kropper, enker og faderløse. Lidelse og nød.
Vel, i går fikk Barack Obama Nobels fredspris. Jeg synes det var en riktig, en klok og en viktig tildeling.
Spesielt fordi den skal berømme det som skal skje – i tillegg til det som har skjedd.
Måtte freden som velsigner vårt land også velsigne andres.

obama-1

obama-2

..og verden ble bitte-litt bedre..

Ny mann – nye muligheter

Har du håp om forandring?
Det var akkurat de to ordene, hope og change – som dyttet velgerne i historiske retning i USA senhøstes. Mot den første afro-amerikanske presidenten noensinne. Ja faktisk mot den første presidenten som ikke er en middelaldrende hvit herre.
Nå stiller en hel verden seg spørsmålet:
Er det håp?
Blir det forandring?
Klokken 18.00, norsk tid, taes Barack Obama i ed som amerikansk president. Og blir det som amerikanerne selv ubeskjedent kaller «leader of the free world».
Et av hans absolutt største problemer – jeg har ikke gått på det kurset der de lærer at alle problemer bare er utfordringer, men et av Obamas absolutt største problemer er at forventningene til mannen er umulig å innfri.
Spørsmålet er om det tar en dag, en uke, eller en måned før de første rapportene om skuffelse og beskyldninger om løftebrudd kommer.
Mannen har en tiltakende krise i økonomien. Han har en tragisk krig i Irak. Han har en svært vanskelig krig i Afghanistan. Og han har en umulig krig på Gazastripen å håndtere.
I tillegg har han sett – og vil antakelig se videre, at USAs prestisje og posisjon i verden er dramatisk redusert under åtte år med George W. Bush vanstyre.
Alt dette forventer mange av hans trofaste tilhengere at han skal snu opp ned på, nærmest over natten.
Det vil han ikke klare.
Dessverre er jeg redd for at Barack Obama blir en skuffelse for mange. Av nettopp den grunnen. At det ikke er mulig å innfri det velgerne forlanger.
Noen få dager før Obama ble valgt nå i november hørte jeg han tale live for en jublende folkemasse i Kissimmee like utenfor Orlando i USA.
Ikke bare ga han fattige, arbeidsledige, desillusjonerte og kjempende amerikanere håp.
Han ga oss som var der troen på at han kunne innfri disse håpene.
Jeg tror fortsatt at Barack Obama kan det.
47-åringen har en utstråling, en intelligens, en energi og et program som er en kraftig forbedring for det amerikanske folket. Ikke minst fattigfolk.
Likevel må vi ikke glemme at USA i sitt utrykk, sin maktbruk, sin selvoppnevnte verdensposisjon er en imperialistisk supermakt.
Det kommer man ikke bort fra.
Og fire eller åtte år med Obama kommer neppe til å forandre dramatisk på det. Selv om jeg tror USAs dager som den suverene, eneste og ganske arrogante utøveren av verdenspolitirollen er over.
Jeg tror også at USA som forbilde i alle mulige sammenhenger er over.
De har gjennom valgskandalene i Florida for åtte år siden, der det var Høyesterett, ikke velgerne, som avgjorde hvem som ble president svekket sin anseelse som det «demokratiske fytårn» på kloden.
De har gjennom krigen mot og i Irak vist at de er villig til å sette i gang en gigantisk og tragisk militær operasjon, basert på en løgn.
De har gjennom håndteringen av orkanen Katrina vist at de er ytterst sårbare, og at deres samfunnssystem har vesentlige mangler når krisen inntreffer. Total t døde 1836 menensker, mer enn 1500 i New Orleans-området.
Og de har gjennom finanskrisen, som oppsto i USA, men har smittet hele verden, vist at deres utøvelse av kapitalismen både har mange feil og mangler – og slett ikke er det trylleformularet for velstand og vekst som ledende amerikanske økonomer har hevdet.
Faktisk i så stor grad at kapitalismen som system kommer til å endres kraftig i kjølvannet av dette.
Seriøse aktører mener til og med at USA kan gå «konkurs». De har i alle fall lagt opp til det største budsjettunderskuddet siden krigen.
Men, altså, på tross av dette har jeg et oppriktig håp, og en begrunnet tro på at det skal bli bedre. Både i USA og verden.
Både fordi jeg mener Barack Obama er en imponerende mann med mange gode holdninger. Og fordi stort verre enn åtte år under Bush kan det neppe bli.
I natt blir han USAs 44. president og verden blir aldri den samme igjen.
Og i det legger jeg at jeg tror den blir bitte litt bedre.

Leppestiften som valgkamp-våpen

Det er nesten så en synes synd på amerikanerne som har fått leppestiften inn i valgkampen som ett av valgkamp-våpnene. Men samtidig kan man tillate seg å fryde seg over at feminine verktøy har slått knockout på det samme folket. Det viser seg at Sarah Palin har tatt USAs hvite kvinner med storm etter at hun ble valgt til republikanernes og John McCains visepresidentkandidat. Og man kan ikke unnlate å undres over om det kan se ut som om demokratenes presidentkandidat Barack Obama begynner å snuble på scenekanten og bli like mye tradisjonell manne-mann som en presidentkandidat som påstår han ønsker forandring.

- Hva er forskjellen på en hockeymamma og en pitbull? spurte Sarah Palin til republikanernes landsmøte. – Leppestift! sa hun og landsmøtetaket løftet seg av et latterbrøl og overrasket begeistring. – Jeg er en pitbull med leppestift, tilføyde hun.

Selvfølgelig en flåsete kommentar, men den ble oppfattet som den selvironien hun tydeligvis uttalte den med. John McCain overrasket absolutt alle da han kunngjorde at han ville utnevne den noe ukjente Alaskas guvernør til sin visepresidentkandidat.

Barack Obama kunne ha vist sin påståtte vilje til forandring ved å utnevne Hillary Clinton til sin visepresidentkandidat. Han kunne med det også ha vist respekt for sin sterke, flotte, kvinnelige motkandidat i den demokratiske prosessen som med hårfint flertall til slutt valgte Barack Obama som presidentkandidat. I stedet valgte han så kjedelig som det i det hele tatt går an: Joe Biden, en gjenganger i tidligere tapte nominasjonskamper. (Hvem husker vel noe mer om ham akkurat nå?)

Hva gjør så Barack Obama for å forsøke å komme på offensiven igjen etter den kraftige Palin-effekten de siste to ukene? Han plumper uti med følgende kommentar: “- McCain sier han skal forandre Washington, men han er nøyaktig lik George W. Bush. Du kan smøre leppestift på en gris, men den kommer fremdeles til å være en gris.” Noen av oss oppfatter kommentaren som forsøk på latterliggjøring av Sarah Palin.

Det amerikanske nyhetsbyrået AP spør: Hva er forskjellen på den amerikanske valgkampen før og etter partienes landsmøter? Svaret er leppestift. Ordet leppestift vil nå bli brukt like mye som ordet forandring. Fri og bevare oss alle, og særlig amerikanerne. En måling som ble gjennomført fredag for en uke siden av det amerikanske Gallup viser at McCain nå har en oppslutning på 54 prosent mens Barack Obama har 44 prosent av velgerne bak seg.

Dette kommer til å bli en skitten innspurt på en valgkamp, og mange kommentatorer sier at Obama har mistet uskylden med sitt leppestift-angrep. Professor Ole Moen ved Universitetet i Oslo uttalte til Aftenposten denne uken at Barack Obama klart er blitt mer aggressiv i talene sine etter at McCain har klatret på målingene. De harde gutta som tilhører den maskuline grupperingen i det demokratiske partiet har vunnet internt i partiet ved nå å få en mer aggressiv valgkamp.

Sarah Palin har noen erkekonservative holdninger som kan få noen og enhver av oss til å rykke forskrekket bakover i sofakroken av sammensetningen: motstander av selvbestemt abort, motstander av sex før ekteskapet, motstander av homofiles rettigheter, kristen pinsevenn som er medlem av våpenlobbyorganisasjonen National Rifle Association. Men hun blir omfavnet av amerikanske kvinner for sitt alminnelige småbyliv med fem barn der datteren på sytten er blitt gravid utenfor ekteskap og hennes femte barn har Downs syndrom.

Nå pøses det ut drittpakker over hele den amerikanske valgkampen, og det kan godt hende at Sarah Palin kjapt blir revet ned fra pidestallen på grunn av påstått ureglementerte reiseregninger og påstått forsøk på misbruk av politisk makt ved å prøve å få sparket en politimann som var tidligere svoger som lå i skilsmisseforhandlinger med hennes søster.

For å si det sånn: Sarah Palin har i alle fall ikke gjort den amerikanske valgkampen kjedeligere. ”Forandring” har vært Barack Obamas store visjonære budskap gjennom hele sin valgkamp hittil. Mens det altså er Sarah Palin som har forandret hele det amerikanske, etablerte politiske miljøet og ført til at USA`s kvinner er rammet av en begeistret sarahmania.

Den amerikanske valgkampinnspurten blir noe annet enn det ekstraordinære landmøtet i det norske Senterpartiet, for å si det forsiktig.