Viser arkivet for stikkord nrk

Hompetitten Kaye

Det var som å oppleve en solid runde med «lørdagskveld med Erik Bye» fra godstova i hine hårde.
På internett, på nrk.no finnes det et sted med gamle historiske øyeblikk. I alle varianter. Som når Hans Wilhelm Steinfeldt banner og steiker og blir overvåket av russiske telefonavlyttere, som andre programlederes forsnakkelser og feil – men også hjertevarme klipp fra fjernsynets barndom.
Og da er vi inne på det som jeg – med glede – formidler, som ligger akkurat her:
http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/393651
Det er en svært ung pike, kan det være Anita Hegerland?, sammen med NRKs pikekor, vil jeg tro, vanskelig å finne eksakte opptegnelser om det, men det er i alle fall noen unge jenter som synger «Hompetitten». Av Alf Prøysen.
Samtidig, ikke et annet sted, men akkurat samme stedet er Danny Kaye, den legendariske amerikanske underholderen gjest i studio hos Erik Bye. Og lar seg rive med av Hompetitten. Det hele utvikler seg til et aldeles herlig innslag der Danny Kaye homper opp og ned og jentene kniser.
Han tar seg også en tur bak koret og kiler et par av jentene som har store problemer med å holde seg alvorlig. Men det er da også hele poenget – å ikke være så alvorlig. I dag hadde vel noen anmeldt ham til sedelighetspolitiet, så mistenksomme som alle er blitt. Men det er uansett en annen sak.
Rent fjernsynsfaglig vet ikke jeg om dette er bra eller dårlig. Men personlig så fikk det meg umiddelbart i strålende humør. Og jeg husket godt hvordan det var i heimen på lørdagskveldene i det ungene mine spydig kaller for «gamle dager». Akkurat som jeg var født da.
Min mor og far var riktignok fra den tiden, men det blir noe annet. Hø-hø.
Vi hadde en sort/hvitt-tv lenge etter at farger var blitt normale. Men det var mye som var mot norrrmalt hjemme hos oss. Tv hoppet og danset og måtte bankes i ryggen omtrent hvert tiende minutt. Men når Erik Bye kom på besøk i stova gjorde verken sort/hvitt eller banking noe.
Svært mange store tv-øyeblikk har en tendens til å blekne med årene. Men hompetitten med Danny Kaye, Erik Bye og mange unge korjenter gjorde akkurat det motsatte. Det er noe av det mest fargerike jeg har sett på mange år.
I alle fall i sort/hvitt…

Agurker og Nyhetskanalen

Jeg har det siste året blitt en lidenskapelig tilhenger av Nyhetskanalen. TV2s kanal som sender nyheter mer eller mindre døgnet rundt.
Nye tall denne uken har vist at den norske Nyhetskanalen er langt mer populær enn for eksempel CNN som har hele verden som lekegrind.
Siste uken hadde Nyhetskanalen en markedsandel på 2.5 prosent. Ifølge nettstedet «E24» har CNN om lag 1.5 prosent markedsandel i USA, Murdochs Sky News har 0.9 prosent i Storbritannia og til og med kanongode BBC ligger under TV2 på sin egen hjemmebane der BBC News har 2.0 prosent. Altså mot TV2s Nyhetskanalens 2.5 prosent.
Det fine med denne kanalen til TV2 er at du kan få med deg en sveip innom nyhetene når du vil. Og når det passer deg.
Med andre ord er det vel i ferd med å bli slutt på tiden hvor det var langt framskreden dårlig folkeskikk å ringe til folk mens Dagsrevyen var på luften. Den gangen bygde da godtfolk også opp aktivitetsplaner, foreningsliv og sosial omgang rundt NRKs sendeskjema – og altså spesielt Dagsrevyen.
Nå vil jeg anta at mange ikke aner når Dagsrevyen går en gang. Fordi det går nyhetsprogram, også på NRK, hele kvelden.
Og Nyhetskanalen altså hele døgnet.
Så må vi leve med at også Nyhetskanalen er fanget av myten som muligens oppsto i Atlanta, Georgia, der CNN har hovedkvarter, at nyhetene blir bedre desto mer pompøs vignettene mellom innslagene – og vignettmusikken – er.
Likevel er de imponerende gode, ankerpersonene til TV2 som klarer å presentere nyheter løpende hele tiden. Og de er flinke til å ta ting på sparket. I motsetning, for eksempel, til den gangen NRKs Hans Wilhelm Steinfeldt var misfornøyd med et eller annet i NRK og skjelte ut sine egne teknikere på direkten. Slik antakelig bare Steinfeldt kan skjelle ut noen. Jeg kan ikke tenke meg annet enn at det finnes en lydmann i NRK med varige merker i sjelen etter den episoden.
Det hører forresten med til akkurat den historien at Steinfeldt i den senere tiden har blitt en meget dyktig programleder på NRKs utmerkede radioprogram Dagsnytt 18 – som de innimellom (hvorfor ikke permanent?) også sender som tv på NRK 2.
Så kan man selvfølgelig lure på om det rett og slett skjer nok i vårt herlige land til å fylle løpende nyhetssendinger døgnet rundt.
Jeg har hatt gjester fra blant annet Russland, som satt og måpte i sofaen da jeg forklarte dem noen av innslagene i landets ledende tv-nyheter. Det var oppslag på riks-tv i Norge av en karakter som ikke ble nevnt med en notis i lokalavisene der øst. Blant annet at riks-tv meldte om trafikkulykker. I Russland, sa en, hadde de bare meldt fra om det skulle forekomme en dag uten dramatiske dødsulykker på veiene. Det ville vært en sensasjon, fortalte den russiske journalisten.
Nyhetene i Norge er rett og slett relativt udramatiske i forhold til mange andre land. Og det skal vi være glade for.
Det er et uttrykk som heter «Intet nytt er godt nytt». Men myknytt kan også være godt nytt. Spesielt om de er der fordi de tragiske og dramatiske tingene rett og slett ikke har skjedd i Norge siste døgn.
Da smaker ikke agurkene så dårlig, likevel…

GRAND PRIX som fredsprosjekt

Mulig det er naivt, nærmest som en eventyrtenkning (fairytale) å regne. Men da vil jeg gjerne være naiv. Jeg har stor tro på kultur som fredsprosjekt. Jeg har stor tror på kulturens indre kraft til å gjøre folk gladere, livene bedre og «fienden» noe mindre djevelsk. Jeg tror faktisk dette kan ha en reell virkning.
Når folk over landegrensene møtes i kulturell sammenheng, så bidrar man til å få et litt annet syn på de andre.
Når folk i Kroatia deler ut 12 poeng til Bosnia-Hercegovina, så betyr det noe.
At folk på Kypros tilgodeser Hellas med mange poeng, er antakelig kulturelt og historisk forståelig. Men når juryen i Bulgaria strør om seg med superlativer til Tyrkia, så kan det ha en vesentlig større og mer verdifull virkning enn at det sikret Tyrkia en god 4. plass i melodikonkurransen. Men når de historiske dødsfiendene i Armenia også deler poeng til Tyrkia – så må man bli imponert.
Det er også stilig å se at stort sett jødiske Israel deler ut poeng til muslimske Aserbajdsjan.
Man kan selvfølgelig strekke dette alt for langt. Men det at man i kulturens verden er langt mer rause enn i politikkens, den militærstrategiske, eller økonomiens verden er vel verdt å ta med seg.
Når folk, det snakkes om at det var en milliard, sitter og ser på tv-bilder fra et feststemt Moskva der kultur, sang og musikk, dans og glede er innholdet så har det betydning for den alminnelige oppfatningene av verden og den mektige naboen i øst, som mange av disse landene, Norge inkludert, har fryktet helt ned til nivået der unger lå våken om natten og var redd for atombomber.
Tallene viste også at 2 003 000 fulgte sendingen til NRK fra Moskva. Og på et tidspunkt, klokken 22.30 var det 2 292 000 nordmenn som så de flotte bildene og hørte det fryktelige gnålet til Synnøve Svabø.
Det er da også et litt morsomt poeng at Åge Aleksandersen så sent som i 1980 hadde en grand-prixlåt som handlet nettopp om frykten for Moskva og Sovjetunionen. Den kom likt med Sverre Kjelsbergs «Sami Ædnan» og het «Bjørnen sover». Omstemming av de to beste førte imidlertid Mattis Hætta & co til finalen den gangen. Men Åges sang var en sterk politisk tekst knyttet til Sovjetunionens innmarsj i Afghanistan. Der forøvrig Norge nå står med soldater. Som et tragisk eksempel på historiens gang.
At man den gang sang sanger om Sovjet og Moskva som krigsherrer, men nå deltar i festlig fellesskap i nøyaktig samme byen sier mye.
Blant annet sier det mye om kulturen som forsonende kraft.
Og signalene som strømmet ut fra Moskva i helgen var forbrødring. Det var fellesskap. Gjensidig respekt. Livsglede. I tillegg til usannsynlig mye vås fra NRKs programleder Synnøve Svabø da. Jeg vurderte å gå til væpnede aksjoner da hun holdt på som verst. Mot fjernsynet.
Men at hele Europa kan samle seg om noe som dette er flott. Og at hele Europa i tillegg har muligheten til å se det skal ikke undervurderes. Dette er selvfølgelig det er positivt for fredstanken.
På samme måten som når den fabelaktige gjengene fra Grenland Friteater, holder byvandringer på Cuba eller sprer glede og teater i Kina. Noe som gjør at folk kommer litt nærmere. Folk som synger sammen, som danser sammen som ler sammen er rett og slett mindre lysten på å gå til krig mot hverandre.
Så får det heller våge seg da, at silikonen truet med å sprenge en og annen bluse i Moskva. Sprenger man ikke verre ting enn skjorteknapper så er verden på rett vei…

Er det noe å bråke for?

Det kan virke litt pussig at deler av kulturlivet i Telemark mobiliserer for å redde en liten kjenningsmelodi på 10 sekunder. For noen virket det sikkert rart når Varden en høstdag ryddet førstesiden for å fortelle Telemark at “Knut Buen raser mot NRK,” eller når TA onsdag kunne fortelle slutten av historien, nemlig at Telemarkssendinga beholder Sigmund Grovens melodi.

Når NRK Telemark starter sine sendinger hver morgen har det alltid vært tonsatt av “Brudemarsj fra Seljord” som er spilt inn av Sigmund Groven på munnspill og da det ble kjent at NRK vurderte å fjerne den, ble det bråk. Knut Buen reagerte sterkt og det er egentlig ikke så vanskelig å forstå, forklaringen tror jeg ligger i at dette har med identitet og tilhørighet å gjøre. NRK har allerede tatt fra oss store deler av lokalsendinga fra Telemark, derfor er det mange som vil slåss for det som er igjen. Grovens melodi er ikke bare et viktig varemerke for Telemarkssendinga, men også for Telemark som fylke og i en tid der alle radiosendinger blir mer urbane og hippe, er det et viktig signal at noe som er lokalt og norsk blir beholdt.

Derfor er jeg helt enig med Knut Buen når han sier at dette er et positivt signal til befolkningen i Telemark. Dessuten tror jeg Telemarkssendinga tjener på en lokal forankring og en kjenningsmelodi som folk identifiserer med vårt distrikt. Det er godt at NRK også har skjønt det.

Les saken i TA