Viser arkivet for stikkord notodden

Mye mer mersmak for feiring av livet, landet og lagnaden

Mersmak mersmak for mange. Altså matfestivalen i Skien denne helgen.
Det er så gøy når man får til noe her i fylket og folket stiller opp og støtter det hele. Og bygatene i Skien lørdag var akkurat slik som bygatene i fylkets hovedstad burde være. Ofte.
Liv og stemning, musikk og handel, latter og glede. Dette kan vi få til om alle gode krefter samler seg, kommunene sier ja i stedet for nei når de er i tvil og folket, de 50 000 i Skien og gjerne de 165 000 i hele Telemark også er med.
Det gjelder forresten ikke bare Skien. Kragerø, Notodden, Bø, Porsgrunn – ikke minst Porsgrunn – Langesund, Stathelle, Bø, Brevik, Åmot, Rjukan, Seljord, Gvarv, Lunde, Ulefoss, Prestestranda, Kviteseid, Treungen – det kryr av flotte steder som burde dyrke fram sine egne arrangementer, tilpasse dem til andres arrangementer og invitere resten av fylket på gjestebud. Ikke for det, det finnes allerede rikelig av slikt.
Men man burde nok vært litt mer synkron. Alt fra marked i stemningsfulle snøfylte gater i Kviteseid til baccalao i Brevik og tidvisse stjerneparader i Langesund er vi vant med. Og setter pris på. Men mye vil ha mer og jeg synes det er så mye bra som burde ut i lyset, ut i gaten, og fram i folks bevissthet her hos oss.
Vi bør feire mer – feire oss selv og feire Telemark. Og da blir man glad når hele Grenland – og mange flere – stiller opp slik som nå i helgene i Skien. Den vise vise-mannen Trygve Hoff skrev en nydelig vise – vals i august – med slikt innhold:
Det blinke nån tåra i vika der vest
kor juni og juli har gått som en fest.

Mens vår egen, ikke fullt så muntre Henrik Ibsen, så enden på festen nesten før den var begynt:
Det var en fest kun, -
før natten den sorte;
hun var en gjest kun, -
og nu er hun borte.

Personlig så synes jeg altså at vi fester alt for lite i dette landet.
Da snakker jeg ikke om fyll og fanteri. Men bare det festlige som ligger i å feire livet, landet og lagnaden.
Og gjerne landbruket – slik vi gjorde på en måte i Skien denne helgen.
Og det tør jeg å si, til og med en mørk mandag morgen!

..og snart er det jul..

Og så er fredagen på plass igjen. Før man helt fikk tatt farvel med forrige helg – som for egen del strakk seg litt ut i uken – så var ’an her igjen.
Dagene går så rasende fort. Dager blir til uker og uker til år. Ikke før har man sarvet rundt i knebukse og spilt klinkekuler så kommer afp-tilbudet i posten.
Og det ene valget avløser det andre. Bare politikerne er de samme. Det er som med fotballhaterne, de sier ofte at om hver mann hadde fått hver sin fotball så hadde de sluppet å krangle om den ene. Sånn er det nok med stolene på Stortinget også. Litt flere stoler – så hadde alle fått en hver.
Bildene fra en og annen sporadisk debatt der inne på Løvebakken, avslører jo stadig at det knapt er en stol i bruk uansett.
I den politiske debatten har jeg fått med meg at Bård Hoksrud (Frp) vil at mopedene skal gå fortere, skatten bli mindre, asylsøkerne hvitere og ølet skal skumme mer. På den annen side er Terje Lien Aasland (Ap) kjapp med å parere at alt dette skal han ordne i neste periode. Asgeir Drugli (Rødt) mener at Telemark stort sett er elendig på det meste og vi har 30 000 for få innbyggere i fylket. Ikke en gang forplantning fikser vi ifølge trønderen på Notodden. Superminister Erik Solheim (SV) har vært i Langesund og håndhilst på omtrent hver eneste av fuglene som har fått vaska seg, som det heter i en sang.
Og det sier jeg uten å ville være nebbete.
Forresten har jeg stor sans for ordfører Jon Pieter Flølo i Bamble som understreker at han gjerne vil bruke feriedager på å være frivillig, men slett ikke på å vaske fugl. Som syndere i sommersol svabrer han svaberg i stedet. Anja Hjelseth (Sp) – som egentlig er en drivendes dyktig politiker – har nå snart så liten oppslutning på meningsmålingene i Telemark at hun kan samle hele gjengen hjemme hos seg. Og få tatt høstonna. Om Venstre og Tonje Løwer Gurholt blir med på treffet, så er det mulig de må ta bestestua i bruk, men ellers så holder det godt med kjøkkenet.
Folkestyret er en fin ting.
Det vil si, folket er bra. Det er alt styret som sliter på.
Men, altså, tilbake til gud-skje-lov-det-er-fredag. Og ikke bare det. Mandag kveld er det bare fire måneder til julepresangene er åpnet…

Konge på haugen eller kronprins på odden?

Den enøyde er konge i de blindes land. Som det heter – lett omskrevet – i et gammelt ordtak.
Og den som har varm, tørr, ren og komfortabel campingvogn, campingbil eller hotellrom i Øst-Telemark og de dalstroka der akkurat nå, er antakelig, om ikke konge på haugen – så i det minste kronprins på odden.
Notodden.
Vigdis Hjort skrev jo en bok, «Hjulskift», som var tuftet på akkurat dette med å være våt og kald på bluesfestivalen på Notodden. Om man skal tro boken så gikk det ikke så lenge før hun bare var våt. For å være en smule direkte.
Det vil si, det var hovedpersonen i boken, Louise, som traff en kar i bilbransjen – fra Skien, som befant seg i det leiet. Noe også Vigdis Hjort muligens gjorde. Da hun gjorde grunnarbeidet til boken. På Notodden.
Nå antyder jeg slett ikke noe form for gruppe-erotikk mellom de fire, for mens både bilmannen fra Skien og forfatteren Hjort i aller høyeste grad eksisterer, så var bilselger Truls og litteraturprofessor Louise fiktive personer.
Om enn tilsynelatende uttallige trekk felles med de to.
Et frodig utdrag fra boken: «Han tar seg en konjakk og lager gin-tonic til henne, det blir bare festligere dette, hun danser uten sko, snart har hun trusene av. De gjør det i sofaen, og drikker videre uten klær på, så gjør de det på teppet, så danser de litt, så legger de seg i sengen…»
Oppsan!
Var kanskje vel mye fra Vigdis Hjorts bok?
Uansett, akkurat nå – i skrivende stund – og muligens også i lesende stund, er jeg overstrømmende glad for ikke å ligge i telt på Notodden. At bluesfestivalen har en tendens til å være fuktig, og at fredag morgen ofte er krevende nok i godvær, er nå så sin sak.
Men maken til stormbyger som røsket i Telemark i går ettermiddag er det ikke ofte vi opplever på denne siden av ekvator, denne siden av september og denne siden av Golfstrømmen.
I nevnt rekkefølge.
For oss som bare kanskje skal nyte blues denne helgen, sendes det en varm – og knusktørr tanke – til de som har planlagt sin livslykke rundt helgen med musikk i fire/fjerdedelstakt ved Heddalsvannets bredd. Trøsten er at det kunne vært verre:
Man kunne ha planlagt livslykken sin rundt avkastningen på bankaksjer i USA. Eller satset framtiden på Stein-Erik Hagens tanker om dugnad, spleising og fellesskap.
Da tror jeg rett og slett en dyvåt morgen med hamrende hode – og hamrende blues i Øst-Telemark tross alt er til å leve med…

Som hovtramp i brystet av glede

Neil Young kommer til Norge i sommer. Men ikke til Telemark som TA kom i skade for å skrive i vinter. Geografi er viktig, og vi bommet med noen få fylker og et par måneder.
Canadieren, som er «forever Young», kommer til Oslo i august.
Derimot kommer Elton John til Telemark. Og Falkum. Som også kalles Odd stadion. Eller Skagerak Arena. Alt etter hvem du spør. Kommer gjør han i alle fall. Billettsalget var veldig bra i starten. Det har slakket litt ned i en periode, men vil garantert ta seg opp igjen når den magiske datoen, 20. juni, nærmer seg.
Problemet i Grenland er at folk ikke er vant med at ting blir utsolgt. Og blir noe sedat når det gjelder å skaffe seg adgangstegn.
Men jeg vil anta at det blir et rush den siste uken, når folk skjønner at dette er det største som skjer på konsertfronten i Skien på mange år. Kanskje siden legendariske Beach Boys var Helge Siljans gjester i Bryggeparken i 1993.
En annen canadier, Leonard Cohen, kommer også til Grenland i sommer. Han skal synge i Langesund 16. juli. Og jeg har allerede gledet meg lenge. Apropos store navn: Bruce Springsteen kommer til Bergen nå over helgen, mens The Eagles sang om Hotel California i den samme byen forrige helg.
Og ikke bare det, som det heter i en velkjent TA-reklame:
Alan Jackson kommer også til Norge. Han er kanskje den største av alle de store countryartistene i verden nå.
Han kommer, jeg hadde nær sagt treffende nok, til Bergen travpark i Åsane, 15. august. Treffende for blant kritikerne kalles gjerne countrymusikk for hestejazz. For min del må man gjerne kalle det for trav&galoppop.
Alan Jackson er fantastisk uansett.
Vi har mye å glede oss til. Og da har jeg ikke nevnt teaterfestivalen i Porsgrunn, bluesfestivalen på Notodden, folkemusikkfestivalen i Bø, Seljords mange tilbud, Nissedal, Haukeliseter, etc ennå. Vi kan se fram mot en eventyrlig sommer, vi som er glade i musikk, i sol og festivitas. Jeg låner Hamsuns udødelige ord: «Det dunker som hovtramp i brystet av glede.» Og legger til: pass på å få din del av de trampende hover…

Kjærlighet på Notodden

Helgen har brakt med seg en stor leseopplevelse for meg. I tillegg til en smule hyllest til det druer kan foredles til. Og humle.
Tor-Arne Moen fra Notodden ga nylig ut sin første roman; «Brønnørreten», og derfor har jeg i noen dager nå pleid møysommelig omgang med den gamle hedersmannen og ungkaren Tøger Lindeman. Han driver en urmakerforretning i Notodden, og er en europeisk autoritet på spesielle gammeldagse urverk. Han lever sitt ensomme liv mellom klokker og harejakt.
Tøger er nemlig absolutt ingen autoritet på kvinnfolk. En uheldig opplevelse i Sauherad 53 år tilbake med en voldsom ereksjon i bildet, har skremt Tøger bort fra alt som har med kvinner å gjøre. Og slik har årene gått. Helt til det dukker opp en rekke parafymerte brev fra Havanna i ungkarens postkasse på Notodden.
Etter en absurd – og eventyrlig godt skildret biltur i fylla til Gardermoen, er gamle Tøger plutselig blitt samboer med en vakker, svart, sensuell og ytterst erotisk kvinne fra Cuba. Som oppelver et ganske solid kultursjokk med overgangen fra 30 grader langs Malacon til en meter snø og 30 minus ved Heddalsvannet. Sånn omtrent er storyen. Og den har jeg, med liv og lyst, levd meg inn i de siste dagene.
Romanen berører en del spørsmål som nok kan være politisk betente. Som det mange, ikke rent lite nedlatende kaller postordrebruder. Nå er ikke Moens story om en postordrebrud i vanlig forstand, men den har noen av elementene. Men Moen skriver så bra, så varmt, og så vakkert om både den tilårskomne gamle Tøger – og om Ilena, samt Une fra Sauherad, at man kan ikke annet enn å bli glade i dem. Og de oppnår også å bli glade i hverandre. Så derfor både bukker og takker jeg Moen for boken. Og historien. Som han også, personlig, dukker opp i som en sjanglende maler. Noe som han muligens har gjort grundig fordypningsarbeid i å kunne dikte inn i sin egen bok.
Dette er altså en bok om kjærlighet. Mellom en gammel skrue på Notodden og en frodig frøken fra Havanna. Velbekomme til deg som vil ha noen gode opplevelser i ordets selskap.
Det grunnleggende spørsmålet når all den forutsigbare moralske indignasjonen dukker opp må være: Er det for mye kjærlighet i verden? Nei, det er ikke det.
Kunsten er å ta vare på den som måtte komme rekende.
Selv på Notodden en nedsnødd februardag.

Svart, hardt og rusfritt.

I helga er det duket for høstens store metallhappening og det skjer her i Telemark. Motstøyfestivalen på Notodden trekker metallfans fra hele verden.

Jeg vet ikke om folk i Telemark egentlig er klar over hvor stort dette arrangementet er, fra 130 besøkende det første året i 2002 til over 1000 besøkende i fjor. Da sto internasjonale metallstorheter som Immortal og Mayhem på scena, i år kommer blant annet Satyricon, Gorgoroth og Finntroll. Notodden er en sterkt merkevare blant de som liker denne musikken og fra byen kommer et av de store Black Metal band, nemlig Emperor. Det blir garantert svart, hardt og rusfritt på Notodden denne helga. De som står bak festivalen fortjener nemlig ros, ikke bare for et profesjonelt opplegg, men også fordi dette er et rusfritt arrangement.

Folk kommer for å høre musikk, rett og slett, og de “driter i fylla” som arrangørene sier. Motstøyfestivalen ble startet opp på eget initiativ av ungdommer på Notodden i 2002, det er en ikke-kommersiell gruppe som bruker eventuelle overskudd til å ekspandere festivalen. Og som arrangørene selv skriver: “Det er vanlig at festivaler har en av hovedinntektskildene i øl, og derfor er det ganske spesielt at en rusfri festival i en liten by som Notodden har kunnet gå rundt i sju år. Når man ikke kan by på øl, må man by på gode artister.” Dette bør ikke minst politikerne i blues og metallbyen Notodden sette pris på.

For selv om musikken og stilen er fremmed for mange er dette også en festival som setter Notodden på kartet.

Suspensjon uten hodebry

Først må jeg få lov til å si at jeg elsker måten gårsdagens bestemann på Tinfos, Oneil Thompson, spiller fotball. Med spilleforståelse, ro og pasningsfot i eliteklassen er han en fryd å følge. Hans arrogante holdning gjør bare spilleren enda mer fantastisk. Mot Haugesund var Thompson meget god, men fikk dessverre et gult kort som gjør at han mister bortemøtet med Løv-Ham onsdag. Trist er det selvsagt, men overhodet ingen krise for Notodden.

Stopperplassen er kanskje den posisjonen i en bred NFK-tropp som er best bemannet. Om Thompson er ute, skal ikke det ha mye å si når NFK reiser til Bergen for å revansjere hjemmetapet for Løv-Ham tidligere i sesongen. Laget har nemlig både Lars Lien og Christer Fjellstad parat til å steppe inn, noe som må være en nydelig følelse for NFK-trener Jan Halvor Halvorsen.

NFK viste lovende takter før pause i går, men klarte ikke følge opp etter hvilen.. Notodden hadde lite å stille opp med utover i 2. omgang og en spiller som Fabian Taylor var en skygge av seg selv. Notodden var ikke flinke nok til å brette spillet ut på kantene. Verken Tor-Mattis Kåven eller Håvard Kleven ble ofte nok satt opp en mot en, noe som ofte førte til spill igjennom midten – som igjen førte til brudd og kontringer i mot.

Men med tanke på at flere av de andre topplagene i 1. divisjon avga poeng i går er det ingen grunn til å henge med hodet for Notodden-guttene. Det kommer til å bli en spennende høst.

Hans Eivind Øygarden

Når en by blir et begrep

En blå by (2) (1)

Bluesfestivalen på Notodden er nå større enn byen. Med det mener jeg ikke at festivalen har blitt for stor, har est ut over kommunegrensene, eller har fått mammutsyken. Men at selve begrepet Notodden mange steder forbindes med en festival, mer enn med en by.
Det er helt sant.
I tillegg er selve arrangementet som starter i dag, blitt større en summen av enkelthendelser. Mange reiser til festivalen, mer enn til konsertene. Og mange reiser nok til festivalen uten en gang å oppsøke konsertene. Så stor er festivalene blitt.
Den fantastiske gjengen på Notodden har altså klart å etablere en festival som et begrep. Om man skal bruke markedsføringsuttrykk så har de «brandet» Notodden internasjonale bluesfestival på en så glimrende måte at den på mange måter lever sitt eget liv, nesten uavhengig av hvem de klarer å signere for opptredener.
Notodden bluesfestival har begynt å dukke opp som del av det permanente tilbudet som finnes i dette landet. Som Holmenkollrennet, cupfinalesøndagen, Festspillene i Bergen og russetiden.
Det siste eksempelet er for øvrig ikke helt tilfeldig valgt. For det er neppe tvil om at festivalen også er en hektisk tredagers forsinket russefeiring for tilårskomne karer og kvinner.
Bluesfestivalen på Notodden har til og med begynt å dukke opp som bakteppe for litterære kunstuttrykk, som i Vigdis Hjorts bok «Hjulskift» som innledes av heftig sex på bluesfestivalen, i regnværet, og fortsetter med mer og mindre det samme i Skien. Der festivalen på Notodden er en slags fødselshjelper til et forhold som finnes både i litterær sammenheng – og etter hva jeg har skjønt også fantes i virkeligheten. Det får uansett være Hjort og bilmannen hennes sin sak.
Utenfor Telemark bruker altså mange begrepet «Notodden» om festivalen, heller enn om byen. Jeg overhørte blant annet i Bergen flere som satt rundt et pub-bord forleden. Den ene spurte: «Skal dere til Notodden» og de andre nikket. Ingenting tydet på at de skulle til Notodden for å råne eller for å hoppe på ski i Heddalsbakken. Sannheten var at navnet Notodden var blitt synonymt for disse glade bergensere med en festival i Øst-Telemark den hete helgeovergangen mellom juli og august.
Betyr det noe da?
Ja. Kampen om oppmerksomhet, kampen om publikums tid, ikke minst kampen om publikums penger, og kampen om å bli sett, synliggjøre sin hjemkommunes fortreffelighet og kvaliteter er så stor, så viktig, så avgjørende og essensielt i vårt – kanskje noen ganger overfladiske – mediesamfunn at det er et mesterstykke for et sted som Notodden å få dette til.
Ingen andre småsteder i Norge har klart noe lignende. Og i alle fall har absolutt ingen i landet vårt, knapt i Europa, klart å bygge en slik posisjon på blues, på rotekte medrivende musikk, som har røtter dypt ned i slavetidens elendighet.
Man kan ikke annet enn å bøye seg i støvet.
Er bluesen blå slik navnet og bildet antyder? Dette fabelaktige bildet er tatt av Torhild Kleppo som nettopp viser Notodden. I ekte blått lys, en magisk morgen for ikke lenge siden.
Tja, jeg har hatt mange fornøyelige diskusjoner om akkurat det temaet. Jeg mener på mange måter at bluesen er brun – som menneskene som skapte denne musikken.
Men akkurat det spiller liten rolle.
Det som er viktig er at bluesen er her. På Notodden. Akkurat nå, fra i dag og minst de neste 72 timene. Som vil bestå av store opplevelser, fantastiske stunder, fuktige, forvirrende og feberhete øyeblikk. Og tusener av mennesker som reiser hjem til sitt, i Alta, Oslo, Bodø, Kongsberg, Fredrikstad, Skien, Porsgrunn, Kragerø og Arabygdi med masse kultur i minnet og en stor opplevelse i kofferten. Tilført dem med stil, eleganse og ærbødighet av den vesle byen ved Heddalsvannet som er en metropol, selv i internasjonal sammenheng – de kommende dagene.
Jeg bøyer meg i støvet for hva de har fått til på Notodden. Byen. Folket. Kommunen.
Å gjøre en litt støvete liten by til et begrep krever talent, pågangsmot og dyktighet som de fleste ikke har. Men som de har på Notodden.
Heldigvis.