Viser arkivet for stikkord musikk

Magi samlet på ett sted

Jeg tilhører den generasjonen som vokste opp med platespiller hjemme. Da jeg var liten var det rene magien å sette på en plate, jeg husker særlig musikken fra Dizzie Tunes som jeg alltid lot meg fasinere av. Foreldrene mine sverget til musikk fra 50 og 60 tallet, og Roger Whitaker, på plate og dermed kan jeg fremdeles nynne mange av de gamle slagerne, jeg husker også de små plastikkplatene som kom som reklame i postkassa. På plastikken var det reklame for musikk man kunne få kjøpt på postordre.

Så kom kassettspilleren der vi kunne ta opp musikk rett fra Ti i skuddet. (Bare man klarte å sette på pause før lyden av metnometerknappene kom). Og selvfølgelig walkman, jeg husker fremdeles hvordan en nabo spilte inn Live in Japan fra Deep Purple på kassett til meg slik at jeg kunne ta med musikken overalt.

Snart kom walkman med CD, de nådde vel ikke akkurat opp til navnet sitt siden det var ekstremt vanskelig å gå med den. Men jeg husker ledningen man kunne koble inn på en kassett direkte fra walkman slik at jeg faktisk kunne spille av musikk i bilen. Den sommeren var det James Ingram som dominerte i bilen, bare avbrutt av alle dumper i veien som stoppet CD spilleren.

Nå er magien den lille iphonen og jeg innrømmer gjerne at jeg er hektet. Plutselig kan jeg bære rundt på flere tusen spor med musikk og nå er skrittet tatt helt ut. CD samlingen er satt på loftet og stereoanlegget er byttet ut med en liten ipodgris som kan spille av musikken min døgnet rundt. Men den samme følelsen av magi som jeg hadde da jeg snurret i gang min første plate, den er der fremdeles.

En historisk innspilling

«Do They Know It’s Christmas?» er en sang mange av oss har et forhold til, skrevet av Bob Geldof og Midge Ure, spilt inn, produsert og mikset i løpet av 24 timer. Årsaken til at hele innspillingen skjedde i løpet av 24 timer var at artistene fikk et døgn med gratis studiotid, men sangen var starten på en bølge der artister over hele verden stilte opp for å skaffe penger til sultkatastrofen i Etiopia.

Det som er ekstra gøy er at det i dag er på dagen 25 år siden sangen ble spilt inn. Initiativet ble tatt av Bob Geldof fordi han så en dokumentar på tv om katastrofen, og i løpet av kort tid ble prosjektet stablet på beina. Selve sultkatastrofen var egentlig ingen nyhet, den hadde pågått i over tre år, men verden fikk virkelig øynene opp for det som skjedde etter at artistene gikk i studio.

Sangen ble en kjempehit, solgte en million eksemplarer på kort tid og lå flere uker på listetoppen i England, ikke rart med en artistliste som var det aller ypperste England og Irland kunne by på, mange med hver sin linje som de sang solo på. Og senere kom andre etter, «We are the world» fra USA, «Sammen for livet» her i Norge og til og med en egen sang fra artistene i Stavanger. Og i dag er det altså 25 år siden det hele startet.

Glemmer vi meningen bak sangen? Ja, så absolutt. Men jula er en fin anledning til å huske det som Bono sang: «Tonight thank God it’s them instead of you.». Det er en linje til ettertanke for oss alle.

Her kan du se sangen med video

Hva føler du?

Det er herlig når man kan ha diskusjoner som kun er basert på følelser og lite fakta. Et eksempel er listene som vi i TA har hver lørdag der telemarkinger setter opp sine favoritter over de ti beste platene gjennom alle tider. Det fører til heftige diskusjoner på mange arbeidsplasser og hjem, og det er mange som river seg i håret over alle de merkelige platene som blir satt opp på lista. Men de som lager listene er i sin fulle rett til å velge hva de vil, det er deres liste og deres valg, og de har faktisk full eiendomsrett over sine valg. Ingen kan overprøve, ingen andre kan bestemme, men du kan selvfølgelig være helt uenig. For listene er kun basert på følelser og der er det ingen som kan overprøve listens eier.

Musikk er en ting, fotball er et annet godt eksempel på diskusjoner basert på følelser, det har sikkert vært mange diskusjoner allerede denne helga siden den engelske fotballen er i gang igjen. Du kan slå i bordet med alle statistikker i verden dersom en kollega hevder at Leeds er klodens beste fotball-lag, men du klarer ikke å overbevise en dedikert fan om noe annet enn at Leeds snart rykker opp og vinner Champions league.

Det er rett og slett herlig med en usaklig diskusjon der ingen egentlig kan vinne. Hva mener du er verdens beste plate? Eller hvem er verdens beste gitarist og trommis? Hva er den beste sangen som er skrevet, den flotteste balladen eller det beste riffet? Det beste laget? Du kan jo være med på diskusjonen på Origo, i kommentar feltet under her, og si din mening. Der ingen kan overprøve deg.

Og husk at det også finnes en egen sone på Origo som heter: “Så lenge det rocker gir vi pokker.” Anbefales…

Barry fri sone?

«I Write the Songs», «Weekend in New England», «Mandy» og «Copacabana». Du kjenner kanskje sangene, men vet du hvem artisten er? Barry Alan Pincus, mest kjent under artistnavnet Barry Manilow, amerikansk sanger, komponist og produsent.

I dag er det 63 år siden han ble født, på min lille Pondus-bordkalender kom denne, for mange, fullstendig unyttige opplysningen frem da jeg bladde over på en nye side. Det som er litt gøy med Barry Manilow er striden han førte mot en radiostasjon i Los Angeles i 1994, faktisk gikk den gode artisten til søksmål mot radiostasjonen. Og grunnen var at de reklamerte for seg selv ved å skryte av at de «ikke spilte Manilow musikk.» Dette like artisten dårlig, han truet med søksmål og forlangte 28 millioner dollar i erstatning. Og to dager etter trakk radiostasjonen tilbake reklamen, det er utrolig hva et lite søksmål kan gjøre med de som lager radioreklame.

Det er liten tvil om at musikken til Manilow er ganske irriterende, ikke minst fordi man synger på sangene i flere dager etter at man har hørt dem, det er rett og slett umulig å bli kvitt dem igjen. Derfor er jeg ganske rask med å slå av enhver radiostasjon som forsøker å lage Barre-grøt av hjernen min. Men å reklamere med Barry Manilow fri sone er vel ganske arrogant i forhold til en artist som har solgt mange plater.

Og det sier jeg selv om jeg nå kommer til å nynne på «Copacabana» i flere dager bare fordi jeg har tenkt på Manilow.

Sommeren jeg var 18...

Det er lett å bli nostalgisk når man hører på musikk fra den tiden man var ung. Jeg lærte en gang at skal en radiostasjon kapre en gruppe lyttere er det bare å spille musikk fra den tiden lytterne var 18 år. For alle har musikalske minner fra den sommeren man var 18 år, det kan være kjærlighet, opplevelser, ferier eller mennesker man møtte. Og vi skjønner alle at Radio Norge har funnet denne suksessformelen med sin musikkprofil.

For min del er det sommeren 1987 som gjelder. Det var året da Bon Jovi kom med “Living on a prayer” og Rick Astley presenterte trommemaskinen i “Never gonna give you up.” Tiffany fikk en hit med “I think we`re alone now” og T`Pau sang om “China in your hand.” Og Bee Gees fikk en ny vår med “You win again.” Johnny Logan vinner melodi grand prix med “Hold me now.”

Dette var musikk som ble gitt ut på singleplater, lagt over på kassett og puttet i anlegg i slitne biler av oss som tok lappen det året. Det er rart hva musikk får frem av minner, hver gang jeg for eksempel hører sanger fra det albumet Whitesnake kom med i 1987 tenker jeg på den 18 år gamle tyskeren Michael Rust som landet med et småfly på den røde plass. Rett og slett fordi det også skjedde i 1987.

Så nå håper jeg Ken-Willy og Terje i Telemarkssendinga legger om musikkprofilen og spiller kun musikk fra 1987, da har dere kapret meg som lytter for evig og alltid!

Hva er dine beste musikalske minner fra den tiden du var 18? Legg inn dine favoritter her, det er alltid morsomt å høre hva som ligger bak slike minner.

Herlige toner fra Bratsberg

Helt siden 1978 har Bratsberg Amt jazzorkester gledet oss alle med smittende musikk. New Orleans og tradjazz-sjangeren har hele tida vært orkesterets varemerke og det er ganske enkelt umulig å sitte stille med foten når orkesteret drar i gang.

I kveld er det publikum på Louise`s i Skien som får oppleve de svingende toner (se egen sak i morgendagens TA) og jeg er ganske sikker på at alle kommer til åkose seg.

Bratsberg Amt var det gamle navnet på Telemark fylke og musikken som bandet svinger opp med, er vel som navnet, nostalgisk. I fjor feiret Bratsberg Amt jazzorkester sitt 30-års jubileum, men allerede før 1978 var det seks unge korpsmusikanter i Skien som var blitt inspirert av Ytre Suløens Jassenemble og dannet Storyville jazzband. Mange av TAs lesere husker sikkert med glede jazzmiljøet i Skien på den tiden med Club La Boheme og søndagsjam. Og i mars 1978 så altså Bratsberg Amt jazzorkester dagens lys, tre av besetningsmedlemmene fra dette året er fremdeles med.

Jeg må innrømme at jeg alltid blir glad når jeg hører tonene fra Bratsberg, det er feiende flott musikk med høy kvalitet og jeg håper orkesteret får mange gode år til der de kan glede oss alle med sin smittende musikk. En stor takk til Jan Cato Ellefsen, Inge Osdalen, Per Thorstensen, Øyvind Strand, Thorstein Nyhus, Ivar A.Gundersen og Thore Karlsen for mange flotte opplevelser de første 31 årene.

På månens mørke side

I går var det 37 år siden musikken som senere ble til en av verdens mest populære plater, ble fremført for første gang. 17 februar 1972 ble musikken fra Pink Floyds «Dark side of the Moon» oppført i Rainbow Theatre. Etter at albumet ble sluppet året etter lå det fantastiske 741 uker på Billboard-listen, lenger enn noe annet album i historien. Plata var inne på «Billboard Top 200» i 740 uker (mer enn 14 år) uten å falle ut en eneste gang (1500 uker totalt).

Albumet er også det nest mest solgte i verden gjennom tidene og er solgt i over 35 millioner kopier siden det kom ut. (Bare «Thriller» med Michael Jackson har solgt mer, der er salgstallene ca 110 millioner eksemplarer) Og for å gi deg et bilde av albumets popularitet, det er beregnet at en av 14 amerikanere under 50 år eier «Dark side of the Moon.» Nettsetdet Wikipedia kan fortelle at albumet oppdages av stadig nye lyttere, i 2003 ble 250 000 kopier solgt og platebransjen regner med å selge omlag 8000 kopier i uken hvert år fremover. Mange fans av Pink Floyd regner dette albumet som høydepunktet, selv om jeg må innrømme at jeg er mer svak for «The Wall» fra 1979. Likevel, «The dark side of the Moon» var nyskapende fordi det blandet elementer fra rock med elektronisk musikk, dessuten tok det opp filosofiske spørsmål som tid, penger, død og krig.

Så i dag er kanskje dagen for å ta frem plata igjen og hylle et av rockehistoriens største suksessband med over 200 millioner album over hele verden.

Verdens verste sang

I desember kåret vi tidenes beste og verste julesang her i TA, noe som førte til en ørliten storm av reaksjoner på ta.no.

I forrige uke satt jeg opp min liste over de beste platene gjennom alle tider og i går fulgte kollega Dan Hagen opp med sin aller, ALLER beste plate gjennom alle tider. Det er fantastisk morsomt å lage lister som kun er basert på hva man føler og der man ikke trenger å ta hensyn til fakta i det hele tatt. Etter en liten runde på nettet i dag har jeg forstått at det finnes mange slike lister, en som fanget min oppmerksomhet heter “den verste sangen” og er en liste der folk kan si sin ærlige mening om musikk-makkverk som har kommet ut.

Øverst på denne lista finner du Vanilla Ice med “Ice Ice Baby.” Min favoritt på lista er Bobby McFerrin, “Don’t worry be happy” som er en sang så irriterende at man risikerer at virkningen er stikk motsatt av det sangen legger opp til. Også Starship med “We built this city” har fått mange stemmer på denne lista, det er vel også fortjent spør du meg. På 80-tallet herjet Paul McCartney og Stevie Wonder med sin plage " Ebony and Ivory" som sikkert har mange fans, likevel er den på lista sammen med Eddie Murphy med "Party all the time, " Billy Ray Cyrus med “Achy Breaky Heart” og Wang Chung med "Everybody Have Fun Tonight "

Vil du se alle sangene og bli med i diskusjonen? Sjekk lenken som ligger ved her.

Tidenes verste sang

Dilla på Ni liv

Jeg har fått fullstendig dilla på “Det var den gong” og dermed har jeg samtidig fått en skikkelig Telemarkslåt på hjernen. Vanligvis er det å få en låt på hjernen ikke særlig bra, det finnes vel nesten ikke noe som er mer irriterende enn å våkne opp om natta og nynne til en sang man både er lei og absolutt ikke liker. Sånn er det heldigvis ikke med “Det var den gong.” Gruppa Ni liv har laget en imponerende god sang som jeg faktisk ikke har blitt lei, til tross for nynning i flere dager, kanskje deler jeg litt av nostalgien i teksten, men først og fremst er dette en feiende god låt med et refreng det er lett å synge med på. Også på Bø-dialekt også da gitt.

I sin seks år lange fartstid har Ni liv gitt ut fire plater, vunnet Norsktoppen “tri gonger” på rad (som gruppa selv skriver på sine hjemmesider) og hatt en radiohit hvert år siden 2006. (“Sitt litt te”, “Armen tett rondt jenta mi” og “Det var den gong.” Gruppa har også spilt over 200 konserter rundt i Norge og fått glimrende kritikker, ikke minst her i TA, for sine utgivelser. Så kanskje dette er en låt du også skal laste ned eller kjøpe i din nærmeste platebutikk?

Man sier ofte at noe av det mest irriterende man kan gjøre, er å gi en sang man har fått på hjernen videre til noen andre. Når det gjelder “Det var den gong” har jeg ikke snev av dårlig samvittighet for å gi den videre til deg.