Viser arkivet for stikkord muhammed

Jødemobbing

Det er urovekkende, det som skjer med jøder rundt i verden. Dessverre er det noen som tror at kritisk tilnærming til Israels krig på Gaza, legitimerer negativ holdning til jøder.
Jeg mener det er urimelig. En urett blir ikke rett – og nøytralisert av en ny urett.
Og nå opplever jøder over hele verden at de blir hundset og plaget. Igjen.
I England. I Danmark. I Latin-Amerika. I Frankrike.
Det kommer stadige rapporter om jødemobbing.
Derfor mener jeg det var bra da Pressens Faglige Utvalg (PFU) i går slo hardt ned på dette.
Det var Det mosaiske trossamfunn, Senter mot antisemittisme og Imre Hercz, en overlevende etter nazistenes konsentrasjonsleirer som klaget TV2 og Otto Jespersen inn for utvalget. Etter at Jespersen i en monolog sammenlignet jøder og skadedyr.
Selv om Jespersen, slik jeg ser det, helt opplagt ikke er rasist, så har han bommet grovt her.
Jeg har store problemer med å akseptere satirisk humor som til de grader nedverdiger folk basert på rase. Det må jo, i himmelens navn, være mulig å både være morsom og satirisk uten å tråkke folk ned i dritten.
Og det kan hende at et folk som har opplevd mer forfølgelse, mer ond utryddelse og flere etniske tragedier enn de fleste, bør kunne påberope seg litt ekstra beskyttelse.
Jeg mener at PFU gjorde en klok vurdering i forhold til Jespersens jødesatire. Men PFU – og Vær Varsom – som er regelverket for PFU er ikke jus i Norge. Kun presseetikk.
Burde denne typen satire så vært forbudt ved lov?
Nei, det tror jeg ikke.
På samme måten som jeg også mener at publisering av Muhammed-karikaturene i Norge ikke burde være forbudt. Bare forhindret. Av redaktøren.
Det som gjør debatten litt vanskelig er nettopp denne avveiningen. Den muligheten som loven gir til å publisere slikt, burde man bruke til å la det være.
Krevende resonnement?
Javisst, men så er det en krevende verden også. Med tro og tvil og det som ligger midt i mellom.
Den britiske politikeren Edward Bulwer-Lytton skrev at «Humor er åndens solskinn».
Det kan jeg være enig med.
Synd det så ofte er overskyet…

Muhammed og Habakuk

Det finnes fortsatt en ufattelig lyst og trang til å diskutere de såkalte karikaturtegningene av Muhammed i alle mulige slags fora.
Etter å ha fulgt og deltatt i nettdebatt gjennom TA-bloggen her på Origo.no har jeg oppdaget en pussighet.
Nesten uavhengig av hvilket tema man begynner med, så har man en del debattanter som havner hos Muhammed.
Det er åpenbart en voldsom dragning mot islam i folket. Et sug etter Allah.
Skal jeg være uforskammet ærlig så er jeg selv ikke så fryktelig opptatt av Muhammed. Eller andre profeter.
Jeg husker riktignok vi fant fram til profeten Habakuk i Det gamle testamentet på konfirmasjonsundervisningen. Men det var i utelukkende pubertal glede av å si navnet hans, med trykk på siste stavelsen.
Du og du hvor modige vi var hos kateket Almelid. Vi finleste Habakuk’en som kvisete 14-åringer for å finne enda mer som kunne fornøye våre uutviklede hjerner, men fant bare dystert stoff som:
«Fjellene ser dig og bever, vannstrømmer styrter frem; avgrunnen lar sin røst høre, den løfter sine hender mot det høie».
Når så denne danske avisen, Jyllands-Posten laget karikaturtegninger, og det norske tidsskriftet Magazinet fulgte opp, ble det et himmelsk spetakkel.
Og dette har blitt debattert og debattert.
Til lengre unna man er de ganske dramatiske opptøyene, de uakseptable truslene fra terrorister som gjemte seg bak islam, til flere tøffinger melder seg på. Gjerne anonymt. Og har klare og prinsippfaste holdninger til hva alle andre burde gjort. Og hva, spesielt avisredaktørene, gjorde feil da det sto på som verst.
Angivelig forsvarte ikke en gang redaktørene Magazinets rett til å publisere disse tegningene. Noe som er positivt feil. Alle forsvarte retten til å gjøre det, men mange forsvarte ikke klokskapen i det.
Vettet er vel noenlunde likelig fordelt, så hva som var klokt eller uklokt er ikke jeg klok nok til å avgjøre. Klok av skade, antakelig.
Personlig synes jeg at Norges Lover er et brukbart regulativ av mye. Og jeg finner mange lover som er relevante. I tillegg til den om ytringsfrihet.
Som Diskrimineringsloven:
Trakassering på grunnlag som nevnt i § 4 første ledd er forbudt. Med trakassering menes handlinger, unnlatelser eller ytringer som virker eller har til formål å virke krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende eller ydmykende.
Så kan man jo lure da, hvem som skal bestemme hva som er krenkende.
Hva som skal trykkes er nemlig krystallklart i Lov om redaksjonell fridom i media: «Medium som nemnt i § 2 skal ha ein redaktør. Med redaktør er i denne lova meint den som tek avgjerd om innhaldet i mediet eller om ein del av dette».
Og da er det vel bare til å kjøre debatt.
Eller som man sier om visse kverulerende kanaljer der vestfra, som jeg sto til konfirmasjon: Koble hjernen i fri og la kjeften gå på tomgang…

Stikk den!

Det virker som om hvert eneste solgløtt nå er en «trailer» til en amerikansk skrekkfilm:
«The revenge of the…ehm…veps.»
Hver eneste kopp kaffe, hver eneste rolige utetime, blir avbrutt av ett av to, gjerne i kombinasjon:
Aldeles ville bier som summer rundt en med en aggressivitet som man antakelig ikke har sett siden tyskerne prøvde å ta Vinje i 1940. Biene er helt ville, og summer rundt som skvadroner på oppdrag. Som Kovacs på corner, Bentley i kontringer og Jakob Sørensen hele tiden.
«Float like a butterfly, sting like a bee» som Muhammed Ali så poetisk uttrykte det.
Det andre som gjør utetimene til en prøvelse disse augustdagene er alle dem som er mer enn normalt engstelig for veps.
Altså hysteriske kvinner og menn som hopper og danser og fekter med armer og bein og gjør selv den mest rolige lunsj til en oppvisning i breakdance på amfetamin.
Og da blir selvfølgelig vepsen med på leiken. De danser med, og byr opp gang på gang på en måte som får dansebandfestivalen i Seljord til å virke som en slumrende affære i campingvognskyggene.
Dette fikk meg til å slå opp på vepser i passende oppslagsverk. Og et sted fant jeg følgende beskrivelse:
«Stikkvepser. Mange av artene spiller en viktig rolle i bestøvingen av planter. Flere grupper er sosiale».
Og jeg merket meg med akkurat den siste setningen:
«Flere grupper er sosiale».
Det er i hvert fall ikke å ta for hardt i. Videre kan man lese at «Veps kan være meget plagsomme utover på sommeren, da samfunnene har vokst seg store. På seinsommeren og høsten har dronningene ofte sluttet å legge flere egg, kanskje er de døde. Arbeiderne har ikke larver de skal mate og stelle og begir seg ut på jakt etter mat.»
Altså, de verken får kose seg med dronningen, eller har tunge pliktoppdrag som oppdragere og foresatte.
Og dermed finner de det for godt å plage oss.
Egentlig er ikke veps så ulik «anna folk» – som han sa. Men jeg tenker som så at om dronningen hadde sluppet dem til litt oftere, så hadde kanskje vi andre fått fred.
Stikk den!