Viser arkivet for stikkord medier

Sosiale medier som aksjonsverktøy

Slå ring rundt Wrightegaarden

Jeg er blitt utfordret av noen likesinnede entusiaster til å fortelle om noen av mine spesifikke erfaringer med sosiale medier på internett. For et par uker siden var vi en gjeng venner, kolleger, politikere og kontakter som møttes til en sosial kveld om sosiale medier, det skjedde på Kafé K i Porsgrunn. Allegro Grenland var en av arrangørene, sammen med undertegnede. For øvrig en morsom forhistorie, men det kan vi ta en annen gang. Vi hadde ganske enkelt behov for å diskutere sosiale medier med noen likesinnede. Nils Ragnar Myhra i Team Consulting og Venstre-politikeren Tonje Løwer Gurholt var to av innlederne, og de har siden skrevet blogg om sin bruk av sosiale medier i jobb og fritid her på Origo.

Siden jeg har informasjon og kommunikasjon som yrke så har jeg utforsket noen av de sosiale mediene over lengre tid, men ikke alle. Jeg er ingen ekspert, men jeg har i praksis erfart at enkelte av de sosiale mediene er effektive verktøy, avhengig av hva de skal brukes til og hvilken målgruppe man ønsker å nå. Siden kommunikasjonsfaget og mediene endrer seg hele tiden, er det urealistisk å tro at jeg skulle ha mulighetene til å kunne gå på kostbare kurs i regi av jobben for å lære. Dessuten ser jeg at ved å prøve og feile tilegner man seg en kunnskap som det er umulig å lære ved bare å overvære forelesninger eller å lese en lærebok.

Jeg er en bruker av Facebook, Twitter og Origo. Facebook bruker jeg både i fritid og i min nåværende jobb som kommunikasjonsansvarlig i Full City-aksjonen i Telemark. Selv om jeg vet at jeg aldri kan være en helt og holdent privatperson på Facebook, så bruker jeg Facebook i en blanding av fag og privat. Jeg bruker Facebook bevisst i å sende ut budskap til mine 600 Facebook-venner, men av og tillater jeg meg å være bare personlig. Jeg er med i et par lukkede Facebook-grupper sammen med private venner, og det vi skriver der kan bare vi i gruppen se. En av gruppene heter for øvrig ”The Summergirls of Langesund 2009”. Var det noen av dere som trodde at modne damer ikke kan ha det moro?

Origo er, som Nils Ragnar Myhra også sier, et nettsamfunn for lokalmiljøet Telemark i mitt hode. Mine kronikker i TA annenhver uke legger jeg ut på Origo, og jeg blogger noe. Nå, så lenge etter, kan jeg fortelle at strategien i Wrightegaarden-aksjonen med bruk av sosiale medier var effektiv. Da jeg tok initiativet til Støttegruppen Lenge Leve Wrightegaarden som konsertsted sommeren 2008 sammen med noen ungdommer, brukte jeg bevisst Facebook til å plante et stofftips til mediene, og jeg var spent på hvilket medium som først fanget opp nyheten om støtteaksjonen. TA`s Eirik Haugen var den første som oppdaget nyhetsverdien i min noe uskyldige dagens kommentar, og han tok kontakt for å lage et TA-oppslag. Jeg lovet å gi TA en god historie dagen etter, ved å kunne klare å samle en stor gjeng på torget i Langesund. Bestående av mennesker som ville slå ring rundt Wrightegaarden som konsertsted.

Det kunne ha blitt en fiasko. Men ved å sette i gang en SMS-aksjon som et kjedebrev, kunne vi dagen etter stille opp 150 personer på Langesund torg, og det ble et flott bilde i TA og en hektisk start på en aksjon som varte i noen måneder. Den mest intensive aksjonsdelen pågikk inntil Bamble kommunestyre vedtok forutsigbare rammebetingelser for Wrightegaardens konsertopplegg i februar 2009. At Fylkesmannen overprøvde Bamble kommunestyres vedtak for konsertsesongen 2009 gjorde at vi i aksjonsgruppa holdt en mindre synlig aktivitet gående de neste månedene, hvordan det pågikk vil jeg faktisk ikke røpe. Akkurat den delen tapte vi i første runde med vedtak fra Fylkesmannen om reduserte antall konserter, men vi tror ikke vår sak er tapt for framtiden. Byggeplanene for utvidet scene med støyreduserende bygg og tiltak gikk tross alt igjennom.

Støttegruppen Lenge Leve Wrightegaarden som konsertsted fikk opp mot 5000 støttespillere på Facebook, og de er der fortsatt, selv om intensiteten selvsagt er borte inntil det blir nødvendig å vekke aksjonen opp igjen. Men mange personer som ikke er på Facebook bad om at det ble satt i gang en fysisk underskriftskampanje i tillegg, og før kommunestyrets møte i februar kunne vi overlevere 1500 underskrifter til Bamble-ordfører Jon Pieter Flølo før kommunestyrets møte. Det er opplagt at aksjonen ble en lokal maktfaktor som politikerne måtte lytte til.

Kampen for Wrightegaarden ble også gjort til en nettdebatt, der jeg som kulturaktivist i mitt lokalmiljø var vertskap for debatten. Det ble en heftig debatt og en hektisk periode med 234 debattinnlegg og er lest 4500 ganger. Erfaringen fra Wrightegaardsaksjonen kan jeg nyttiggjøre i jobben min, og jeg vet hvilke råd jeg vil ønske å gi til mine ledere om å starte og/eller delta i nettdebatter.

Etter min erfaring kan jeg si at jeg synes det er forkastelig med mulighetene til å være anonym i nettdebatter. Anonymiteten spiller inn både useriøse personer og en språkbruk i innlegg som jeg synes redaktøren av nettstedet ikke skal tillate. Jeg har for øvrig også erfart at til og med journalister kan tillate seg å opptre både som anonym provokatør og anonym debattant i en nettdebatt. For meg er dette et udiskutabelt presseetisk overtramp. Jeg ønsker ikke at slike erfaringer skal gjøre meg like kynisk og sleip som dem, men jeg skal innrømme at dette har gjort meg både trist og betenkt. Allikevel ville jeg ikke vært oppdagelsen foruten, den har gitt meg enda en lærdom.

En annen gang har jeg tenkt å fortelle om min erfaring med bruk av sosiale medier i informasjons- og kommunikasjonsstrategien under Full City-aksjonen i regi av Interkommunalt Utvalg mot Akutt forurensing i Telemark. Vil du være med, så heng på.

Den digitale sosiale medieverden

Vi mennesker skal aldri slutte å snakke sammen. Det burde i utgangspunktet være unødvendig å si det, men det virker jo som om noen tviler på akkurat dette. Jo da, vi mennesker kan både være sosiale med den fysiske tilstedeværelsen, men det utelukker ikke at vi også kan være sosiale i bruken av de digitale sosiale mediene. Digitale sosiale medier er en betegnelse for blant annet blogg, chat med MSN, Youtube, SMS, e-post, Skype, Wikipedia, Google, på Facebook og andre nettsamfunn som f.eks Twitter og VG`s Nettby.

Jeg filosoferte litt omkring om endringen i mitt sosiale liv her om dagen, for jeg har bunkret en haug med bøker til jul. Og jeg gleder meg og har store forventninger til å skru av klokka og sette av tid til de late julemorgenene med ei god bok i sofakroken. Gammeldags lese-jul, altså.

For noen uker siden svarte jeg på en web-basert spørreundersøkelse om bruken av digitale, sosiale medier. Undersøkelsen ble gjennomført av Research International på oppdrag av Kommunikasjonsforeningen og Sermo Consulting. Målgruppa var informasjons- og kommunikasjonsfagfolk i både næringsliv og offentlig sektor. Bakgrunnen for undersøkelsen ligger i tiden – det er millioner av blogger, selvlagede musikkvideoer og medlemmer av ulike nettsamfunn over hele verden.

Resultatet av undersøkelsen viser at informasjons- og kommunikasjonsmedarbeidere er aktive brukere av de digitale sosiale mediene både privat og i jobbsammenheng, men bare halvparten av arbeidsgiverne og bedriftene de jobber i er aktive brukere. Og blant brukerne er det igjen bare halvparten av disse som har innsikt i markedsføringseffekten av bruken av de digitale sosiale mediene. Det er ingen bedrifter som nevnes for at de har utmerket seg spesielt med suksess i markedsføring eller annen kontakt med sine viktigste målgrupper gjennom digitale sosiale medier.

Litt faglig synsing fra mitt ståsted: Alle de nevnte digitale sosiale mediene er kommet for å bli – og de blir helt sikkert flere. Ungdommen kommuniserer med sine venner hele døgnet – de fleste av de unge er ikke usosiale vesener som burer seg inne på rommet sitt uten kontakt med vennene sine. De har kontakt med vennekretsen sin på ulike måter mesteparten av sin våkne tid.

Nettsamfunnet Facebook er en fantastisk sosial møteplass. Det har mange betenkelige sider, men flest positive. Det er et faktum at kikkere av alle slag har funnet et nytt nøkkelhull å luske i, og dette er en kjensgjerning som det er veldig greit at en har i bakhodet når man er på nettet. Hver og en av oss bør lage oss en Vær-varsom-plakat for egen opptreden på internett, og det finnes noen verktøy for begrensing av innsyn som kan tas i bruk.

Jeg mener at alle voksne mennesker, inkludert ledere på alle nivåer skal kjenne mulighetene som ligger i de digitale sosiale mediene. Hvis du ikke gjør det, vil du sakke akterut ganske snart, og det er vel ikke ønskelig for ledere verken i offentlig sektor eller i næringslivet. Det er klart at ledere skal ”google” søkere til ledige stillinger! Google er et fantastisk verktøy for en leder som vil hvite hva slags person denne søkeren til en nøkkelstilling er. Og det er like selvfølgelig at en søker til en stilling skal ”google” lederen før jobbintervjuet, for å få et inntrykk av hva slags type sjef en skal møte. Kanskje synger sjefen i kor eller spiller i musikkorps på fritiden for eksempel – da har du jo ett tema å småprate om før alvoret begynner.

De digitale sosiale mediene er først og fremst lettvinte verktøy til å holde kontakten med venner, bekjente og familie. Vi kommuniserer og vi konverserer. Noen av oss leker oss. Og vi har kunnskap om hvordan vi skal bruke verktøyene profesjonelt, om påtrykket fra den øverste ledelse plutselig skulle overraske med et oppdrag på Facebook for eksempel.

Jeg hører til dem som i mange år har vært en aktiv blogger her på TA-bloggen på Origo.no. Det skal sannelig innrømmes at det ikke alltid er like enkelt å takle alle direkte innspill fra dere som har en mening om hva jeg skriver, men det meste av innspill fra lesere lar seg besvare. Og det er jo fantastisk i det hele tatt å få umiddelbar respons.

Det er klart at jeg også har betenkeligheter med at blogger jeg skriver i dag kan brukes som oppslagsverk om min person også om ti år. Da har jeg ganske sikkert skiftet mening om det meste flere ganger. Men allikevel…. Jeg vil anbefale alle som opererer i det offentlige rom å legge seg inn i google-alert for å få varsel når man selv blir omtalt i mediene. Det vil nok skje at noen og enhver får bakoversveis når man ser hvilke søk som kommer opp. Liker du bildet av deg selv sett utenfra? Hvis ikke, er det ingen andre enn nettopp deg selv som kan justere det bildet.

I julen vil jeg både vanke i de sosiale familiære og vennelags-selskaper – og jeg vil nok være innom de digitale sosiale medier for å kommunisere med mine venner der. Men mest av alt vil jeg sitte med nesa i ei bok. Den totalt, usosiale aktivitet.

God jul og Godt Nytt-år!

Skole og utdannelse

Jeg var på skolen i dag.
Sikkert mange som tenker at det var på tide jeg satte meg på skolebenken, men i dag er jeg så heldig at jeg skal fikk lov til å snakke til elevene.
På den nye, flotte skolen som heter Hjalmar Johansen videregående.
Der er det en voldsom bøling med medie-elever. Noen av dem kjenner jeg til fra før, andre ble nye bekjentskaper. En flott gjeng!
Og i dag fikk jeg anledning til å prate litt om dette yrket som jeg har valgt.
Det er stressende og fælt, men det er bedre enn å jobbe – som jeg pleier si.
Disse medielinjene i Norge har «tatt litt av». Det vil si, etter hva jeg skjønner er det et titalls medieklasser til sammen bare i Telemark.
Både i Skien, Porsgrunn og vel også i Seljord.
Noe som vil bli en stor utfordring for mediebransjen om ungdommene tenker på å få jobb etterpå.
Og dermed også en enda større utfordring for ungdommene selv.
Om det seiler opp et par-tre hundre nye mediearbeidere i Telemark i året og årene som kommer, så er det rett og slett ikke jobb til alle. Selv i vår fæle medietid.
På den annen side er mediebransjen blitt svært så bred. I tillegg til aviser og radio og tv og internettaviser så finnes det reklamebyråer, trykkerier og andre som ønsker å omgi seg med en smule mediekunnskap.
Ethvert mellomstort og stort selskap ansetter, har jeg inntrykk av, noen journalister som gjennom pressemeldinger og annet skal få bedriften til å ta seg godt ut.
PR-folkene lykkes ikke alltid. For å si det høflig.
Men det gjør da jammen ikke vi som er i denne bransjen heller.
Og det er noe av det utfordrende når man driver avis:
Man får gjerne mangfoldiggjort sine tabber i 20-30 000 eksemplarer. Dummer du deg ut, så ser ikke flausene bedre ut etter en omgang i rotasjonspressen.
Uansett hadde jeg glede av å møte de unge ved Skien fritidspark i dag.
De vil, helst sikkert, få en vesentlig bedre utdannelse enn det jeg ble påkostet.
Det skal ikke mye til.
Så får jeg trøste meg med de gamle ordene til Mark Twain: «Jeg har aldri latt skolegangen påvirke utdannelsen min». Og med egen skolegang i friskt minne fristes jeg å legge til: Nei, det skulle tatt seg ut