Viser arkivet for stikkord lunde

110 år - i lange underbukser

På fjernsynet her en dag fikk man møte kvinnen som høyst sannsynlig er landets eldste person.
Og antakelig, muligens, den eneste gjenlevende nordmann og kvinne som er født på 1800-tallet.
Hun fylte 110 år nå sist søndag. Altså var hun født 15. november i det herrens år 1899.
Det er nå så, men jeg oppdaget plutselig at vedkommende var en kjent person. For meg. Ingeborg Mestad er nemlig født og oppvokst samme stedet som jeg. Om enn noe tidligere. (Denne presiseringen var for å parere sannsynlige morsomheter fra mine egne unger).
Stedet er Espeland i Arna i Bergen i Hordaland.
Da jeg «googlet» på «110 år» og «Espeland» kom det forresten opp en link til Janusfabrikken som har produsert ullunderbukser på Espeland i 110 år.
Tenk å komme fra et sted som har så lite å skryte av at produksjonen av lange vinterunderbukser i ull er det beste.
Men Espeland er bra det. Og det er de lange undikene også.
Men det slo meg også da jeg ble påminnet Ingeborgs 110-årsdag, at i går hadde bestefaren min vært 105 år. Om han fortsatt hadde levd.
Han vokste også opp på Espeland. Og han kjente nok Ingeborg litt, så få folk som bodde der. Men han var jo bare guttungen i forhold til henne, fem år og tre dager yngre.
Ingeborg har tre sønner, en av dem, Kåre Mestad, er i 70-årene.
Han fortalte til Bergens Tidende at moren fungerer bra selv om syn og hørsel er svekket. Hun jobbet forresten som sykepleier helt til hun fylte 70. Det var på sekstitallet.
Da jeg leste og hørte om Ingeborg på Espeland dukket et kostelig dikt av Alf Haugland opp. Han er fortsatt bare en ungdom på noen-og-åtti. Han og kona bor fortsatt oppe i vakre Lunde i Nome i Telemark. Han skriver i sin munterhet – og se for deg konfeksjonsbutikken i Lunde når du leser:

«Stimuli» er eit fint ord

Kjøpte ei tangatruse
til kona mi på
40-års bryllupsdagen vår
eg

tykte nok dei såg litt
rart
på meg i
klesbutikken men…

eg visste ikkje
då at kona mi hadde vore der
dagen
før
og kjøpt eit par
lange underbukser til
meg

Benjamin Franklin var vel den første som sa noe i retning av: «Alle vil leve lenge, men ingen vil bli gammel». Men med et par gode lange ullunderbukser fra Espeland, så holder man det vel gående noen år ekstra…

Fra skolen til afp

Det er usedvanlig hyggelig å få besøke så mange flotte steder i Telemark. I det siste har jeg vært over alt, føles det som.
Tirsdag var jeg hos glade pensjonister i nydelige Lunde – der jeg kom tre kvarter for tidlig, tok en farris på den lokale Mix-sjappen, og oppdaget at jeg, ifølge lokal tid, var ett kvarter for sen. Møtet skulle starte klokken 19.00, sto det i mine papirer. De som inviterte holdt på 18.00. Mulig det går en ukjent tidssone omtrent ved Ulefoss.
Noen dager før dette kom jeg for sent til Drangedal. Men da var det på grunn av asfaltarbeider og rødt lys. Men man kan ikke både klage på veiene, og på at de legger ny asfalt, så alle tok det med godt humør. Jeg er ikke lommekjent i den tradisjonsrike skogsbygda Drangedal. Hvilket også var grunnen til at jeg ikke fant en parkeringsplass i tråd med det kongelige norske justisdepartements innerste ønsker. Derfor parkerte jeg langs veien. På en vei som i alle fall så lite trafikkert ut, selv etter drangedalsnorm.
Møtet med veteranene var svært hyggelig. Jeg følte virkelig at jeg fikk kontakt. Jeg snakket om utviklingen av Norge fra et lutfattig land til den velstanden vi opplever i dag. Jeg snakket om takknemligheten som vi bør ha, og vise, for dem som gikk foran oss og bygde opp Norge. Avslutningsvis la jeg opp til en lett lyrisk avrunding, en stemningsmessig dempet tone som skulle innramme det jeg hadde på hjertet.
Plutselig ble roen brutt av en svær, uniformert politimann som kom inn i lokalet. Og hans ærend ble fort kjent: En eller annen notorisk kjeltring hadde feilparkert bilen sin utenfor.
Politiet hadde fått, skriver og siger, åtte telefoner om tildragelsen fra bygdefolket.
Kjeltringen var meg.
Det ble organisert en umiddelbar re-parkerings-aksjon, jeg slapp bot med løfte om bedring. Begge besøkene, både i Lunde og Drangedal, var uansett vel anvendt tid. Riktignok heter det i et tysk ordtak:
«De eldre sier alltid at tidene blir verre. Tidene er som de alltid har vært, de eldre blir verre».
Det tror jeg er feil.
Tidene blir faktisk bedre og bedre. Og ikke bare det. De eldre blir yngre og yngre også.
Det er antakelig bare et tidsspørsmål før man går rett fra høyere utdanning til Afp.
Da gjelder det bare å ikke komme for sent.

Det er det dummeste jeg har hørt i hele mitt liv...

I går var jeg i nydelige Lunde. På den videregående skolen som er nesten like stor som resten av sentrum i den lille og vennlige grenda tilsammen.
Det er krevende – men også givende å forsøke å kommunisere med unge mennesker.
Ikke minst i flokk så har de gjerne et kroppsspråk som sier noe slik som: «Det du sier nå er vel antakelig det dummeste jeg har hørt i hele mitt liv».
Jeg tror i grunn ikke de mener å si dette, alltid. Såpass selvtillit har jeg. Men de ligger bakover på stolene så jeg er redd både stolrygg og ryggrad skal brekke – eller framover over bordene i en utagerende sovestilling som kan skremme folk selv med langt framskreden insomnia (søvnløshet) til å slumre i 10-12 timer på direkten.
Jeg var i en sal med rundt 100 mennesker i går, og jeg så hvite iPod-ledninger skinne både her og der. Så det er ikke flate veien og rett i mål om man skulle prøve å formidle et budskap til en slik flokk. Likevel så innbiller jeg meg at man faktisk får med ett og annet i slike sammenhenger. I hvert fall har jeg blitt konfrontert med noe av det jeg har sagt, så lenge som et år senere – etter tilsvarende seanser som jeg har hatt på andre skoler. Så det hender det spirer bitte litt av frø som blir sådd.
Sannheten er at vi som kryper mot, ikke akkurat avslutningen på livet, men i alle fall er kommet mer enn halvveis på mange måter har mistet evnen til å lære. Mens unge sjeler fortsatt ikke er så besudlet av erfaring, kunnskap og den slags fanteri.
Derfor liker jeg ungdommer.
Og lærer mye av dem.
Selv om det egentlig er for sent for meg.
Jeg lærte også av gjengen i Lunde. Og det er uansett meningen at unge mennesker skal se litt likegyldige ut. Slike at resten av oss ikke blir uutholdelige arrogante.
Det å være ung er en tilstand. Men det går over.
Så får det være opp til den enkelte å vurdere om det er en trøst. Einstein, som ikke var spesielt dum verken som ung eller gammel sa noe slikt som «I ungdommen dreier alle tanker seg om kjærlighet. Med årene går all kjærlighet over til tanker».
Det er likevel slett ikke opplagt at folk blir klokere med årene. Det eneste som er ganske sikkert i så måte, er at man blir eldre… med årene..

Mye mer mersmak for feiring av livet, landet og lagnaden

Mersmak mersmak for mange. Altså matfestivalen i Skien denne helgen.
Det er så gøy når man får til noe her i fylket og folket stiller opp og støtter det hele. Og bygatene i Skien lørdag var akkurat slik som bygatene i fylkets hovedstad burde være. Ofte.
Liv og stemning, musikk og handel, latter og glede. Dette kan vi få til om alle gode krefter samler seg, kommunene sier ja i stedet for nei når de er i tvil og folket, de 50 000 i Skien og gjerne de 165 000 i hele Telemark også er med.
Det gjelder forresten ikke bare Skien. Kragerø, Notodden, Bø, Porsgrunn – ikke minst Porsgrunn – Langesund, Stathelle, Bø, Brevik, Åmot, Rjukan, Seljord, Gvarv, Lunde, Ulefoss, Prestestranda, Kviteseid, Treungen – det kryr av flotte steder som burde dyrke fram sine egne arrangementer, tilpasse dem til andres arrangementer og invitere resten av fylket på gjestebud. Ikke for det, det finnes allerede rikelig av slikt.
Men man burde nok vært litt mer synkron. Alt fra marked i stemningsfulle snøfylte gater i Kviteseid til baccalao i Brevik og tidvisse stjerneparader i Langesund er vi vant med. Og setter pris på. Men mye vil ha mer og jeg synes det er så mye bra som burde ut i lyset, ut i gaten, og fram i folks bevissthet her hos oss.
Vi bør feire mer – feire oss selv og feire Telemark. Og da blir man glad når hele Grenland – og mange flere – stiller opp slik som nå i helgene i Skien. Den vise vise-mannen Trygve Hoff skrev en nydelig vise – vals i august – med slikt innhold:
Det blinke nån tåra i vika der vest
kor juni og juli har gått som en fest.

Mens vår egen, ikke fullt så muntre Henrik Ibsen, så enden på festen nesten før den var begynt:
Det var en fest kun, -
før natten den sorte;
hun var en gjest kun, -
og nu er hun borte.

Personlig så synes jeg altså at vi fester alt for lite i dette landet.
Da snakker jeg ikke om fyll og fanteri. Men bare det festlige som ligger i å feire livet, landet og lagnaden.
Og gjerne landbruket – slik vi gjorde på en måte i Skien denne helgen.
Og det tør jeg å si, til og med en mørk mandag morgen!