Viser arkivet for stikkord langesund

Lyden i Langesund

Willie Nelson i Langesund

Jeg er imponert over hva de har fått til på Wrightegaarden opp gjennom årene.
De har etablert den sjarmerende scenen i den deilige sommerbyen i Bamble som en sentral nasjonal scene.
Mange er sikkert ikke klar over hvor mye som skal til, i form av arbeid, kostnader, stayerevne, overtalingskunster og risiko for å få til det som man har klart rundt Wrightegaarden.
Jeg har også respekt for at noen mennesker i Langesund føler seg plaget av støyen. Men om den til dels for lave lyden på tirsdagens Willie Nelson-konsert er et utslag av de kompromissene som fylkesmann, kommune og arrangører har prøvd å finne fram til, er det fare på ferde.
Det er rett og slett slik at når folk velger å bruke mange penger på en musikk-opplevelse, så forventer man også at lyd og andre fasiliteter står i stil med prisen.
Nå kan det hende at det var 77-åringens egen stemme som var litt svekket. Og bandet hans har jo alltid vært preget av like mye lojalitet til gamle venner som kvalitet.
Desto viktigere er det at alle andre forutsetninger er de beste.
Og om det skulle bli slik framover at artistene opplever et lunket publikum i Langesund fordi lyden er for lav eller for dårlig, så er jeg redd for at det ufattelige arbeidet som er investert over mange år i dette unike spillestedet kan være tapt.
Jeg krysser fingrer og tær for at lydproblemene lar rette på seg. Og for at Wrightegaardens engasjerte drivere får rammebetingelser til å leve med. Og av.
Mister Telemark, Bamble og Langesund denne perlen, er det ikke slik at det ligger en ny perle og venter neste gang man vasser i skjæresteinene.

Langesund à la Knausgård – kapittel 3

Noen av oss kan av og til ha problemer med å skille mellom hva som er selvbiografisk – og hva som er fiksjon eller oppdiktet. De fleste forfattere sier at romanene deres ikke er selvbiografiske, men at de har selvbiografiske trekk og at resten er fri diktning. Mange av oss andre vanlige dødelige hører av og til historier bli fortalt oss så levende, og med så mange gjenfortellinger, at vi til slutt tror at vi har opplevd dem selv.

De verste eksemplene på dette synes jeg kan komme fra koner som skal fortelle en historie som ektemannen har opplevd i militæret. Dette skjer som oftest i selskapelig samvær, når gutta slipper løs skjorteknappen og starter på den uendelige fortellingsrunden over alle de morsomme og elleville opplevelsene de hadde i militæret. Sjelden er latteren løsere menn imellom, og vi damer kan kjenne varmen fra samhørigheten deres. Det er gjerne når fortellingene er på sitt lystigste at en av konene kan overta midt inne i ektemannens historie og fortelle videre som om hun var tilstede da den historien som ektemannen forsøkte å fortelle om oppsto.

For oss andre blir gjerne dette noen pinlige minutter mens vi forsøker å late som ingenting, men vi kjenner følelsen av ektemannens ydmykelse: kona var jo ikke der da det skjedde, og ei heller var hun inne i ektemannens verden på dette tidspunktet!

Når jeg nå har lest de fire første bøkene til Karl Ove Knausgård ”Min kamp” så kan jeg fornemme at han går ut og inn av virkelighet og fiksjon. Men den første PR-kampanjen for bokprosjektet hans fortalte jo om hvor nådeløst han i bok nummer èn ville beskrive oppgjøret med sin egen far, sin egen fars negative karaktertrekk og triste skjebne der han drakk seg i hjel. I bok nummer èn hengte han ut aller mest sin far og farmor. I bok nummer to gikk det mest ut over hans nevrotiske kone som visstnok hadde vært innlagt for depressives. I bok nummer tre var det aller mest guttunge-oppvekst med puppesniking og snikrøyking.

I bok nummer fire handler det fortsatt mest om Knausgård selv, bl.a. beskrivelser av livet som 18-årig lærervikar nordpå der livet aller mest besto i å drikke seg dritings i helgene og febrilsk jakte på unge jenter eller hvilken som helst kvinne å ligge med. Finne noen å ligge med var livets besettelse. Akk o ve, noe så kjedelig å lese om.

Jeg oppfatter av intervjuene Karl Ove Knausgård underveis nå har gitt, at han erkjenner at han mer i de senere bøkene enn de to første har begynt å bruke fiktive navn for å beskytte enkeltpersoner. Han erkjenner til og med at han har opptrådt umoralsk i bok nummer èn der han nådeløst særlig beskriver sin far og farmor med negative karaktertrekk. Og farmoren, som altså vokste opp i Langesund, benevnes ikke med mye ære i beskrivelsene.

Vi som hadde en ungdomstid sammen i Langesund forbinder mye av denne tiden med sommersol, badeliv, båtturer og vennskap i skjærgården. Det er ingen fiksjon, jeg er hundre prosent sikker på at jeg har opplevd det. Sommeren 1972 var vi deltakere i en helt spesiell seremoni med dåp av en motorbåt, eller en kogg, som vi sier i Langesund. Seremonien foregikk på ei brygge i Bamble-skjærgården. Gudmoren var utpekt av de to rederne, og selve dåpen ble fulgt til tonene av ”Gamle Jægermarsj” på sveivegrammofon.

Koggen ble døpt ved at gudmoren kastet ei flaske alkoholfri brigg, hengende i ei snor, selvsagt, inn mot skutesiden. Flasken knustes slik den skulle, og ølskummet flommet ned over skroget. Koggen ble døpt for ”Alkohåla” til stor jubel fra de to rederne og alle oss andre i vennegjengen. Vi tror neppe noen av oss fortalte foreldrene våre om navnet på motorbåten som tok oss med på så mange flotte og til tider lystige helgeturer. Men vi ler fortsatt hver gang vi snakker om den.

En annen historie som jeg ikke er helt sikker på om jeg selv var med på, eller om jeg bare har fått den gjenfortalt så utrolig levende gang på gang er denne: Det var ei mørk og tåkefylt sommernatt, og gjengen var på motorbåttur et sted nedover Bamblekysten, men hadde lovet foreldrene å komme hjem i løpet av natta. På denne tiden var det kun tåkeluren fra Langøytangen Fyr vi hadde å rekognosere etter.

Historien forteller at noen av passasjerene begynte å synes at båtturen over Rognsfjorden tok unormalt lang tid. De syntes heller ikke at omgivelsene forandret seg gjennom tåkeveggen, det så ut som om båten sto stille. Det var helt riktig. Båten sto stille. Den sto bom fast på et skjær, og verken skipperen eller passasjerene hadde peiling på hvor lenge de hadde stått stille. I fellesskap fikk de basket motorbåten av skjæret og kom seg omsider hjem i tåkedisen. Men var jeg ombord????

Det jeg imidlertid er helt sikker på er den utrolige flausen jeg skapte den gang jeg danset swing på Korvetten og jeg glapp taket på dansekavaleren. Jeg mistet balansen, ramlet bakover, og falt rett inn i orkesteret. Jeg traff musikeren som spilte fløyte og fløyten hans brakk i to deler. Jeg var flau og unnskyldte meg på det mest inderlige. Den tsjekkiske musikeren taklet episoden sporty og sa: – It`s no problem, madam, now I have two flutes – det er ikke noe problem, nå har jeg to fløyter.

Og denne siste historien er garantert selvbiografisk og ingen fiksjon!

(Bildet av “M/S Alkohåla” og vennegjengen trykkes med redernes tillatelse.)

Langesund à la Knausgård – kapittel 2

Selv etter at jeg fylte førti år mistet jeg noen illusjoner om guttene jeg gikk på skolen sammen med. Det var en tidligere skolekamerat som da fortalte meg at: ”Du skjønner det, at i puberteten så var vi gutta mest interessert i jentene med de største puppene, og det var ikke deg!” Jeg nevner ingen navn, historien er pinlig nok fra før, for meg.

Pytt, pytt, like greit å få det på plass slik at man ikke går i fella og tror man er noe. Mange andre illusjoner er jo også blitt mistet underveis i livet. Jeg husker en gang som 16-åring da ungdomsbladet Det Nye hadde et arrangement i teatersalen i Porsgrunn rådhus, jeg var en av to jenter som ble kalt opp på scenen i en spørrekonkurranse for å konkurrere om en gavepakke på sminke. Jeg hadde kledd meg i lyseblå skai-drakt med miniskjørt. Øyenskyggen var lyseblå, den matchet med drakten, så jeg følte meg veldig fin.

– Når man sminker seg på øynene, skal man ta hensyn til klærne eller øyenfargen? spurte programlederen.

– Klærne! svarte jeg med lyseblå øyenskygge til mine grå-grønne øyne. Spørsmålet gikk også til den andre jenta, og hennes svar var:

- Til øynene. Det var selvsagt hun som vant og jeg som tapte, selv om alle kunne se at det ville ha vært helt feil med grønn øyenskygge til min lyseblå drakt.

- Skittpreik! tenkte jeg på bussen hjem til Langesund.

”Det ligger en roman i ethvert menneskes liv”, er et sitat fra Geir Berdahl som er forlagsredaktøren til Karl Ove Knausgård. Jeg er en av dem som fortsatt tviler sterkt på det, etter å ha lest Knausgårds bøker ”Min kamp” 1, 2 og 3. Knausgård har levd et like kjedelig liv som deg og meg, men han skriver altså prisbelønte bøker om det.

Jeg lider meg gjennom bøkene hans og synes det er temmelig uinteressant å lese hva han og kona krangler om, hva de spiser til middag, hvor sterkt han misliker de andre barnehageforeldrene og hvor fulle han og kameratene blir når de går ut på by`n. Det er like likegyldig for meg å lese om hans barndomsskildringer med gutta som lå i grasset og sneik på jentene, deres våte guttungedrømmer om jentene med puppene, smugrøykinga, lek med fyrstikker i skogen, og den første kjærlighetssorgen. Jeg strever med å se hva som er så revolusjonerende nytt i dette. Noe må det jo være, siden han både er bestselger og prisbelønt. Det er visstnok både oppsiktsvekkende og nyskapende at han skriver om sitt eget liv, sin familie og noen navngitte, virkelige personer i omgivelsene.

Jeg strekker meg til å si at hans litterære språk er drivende godt. Temaene synes jeg at jeg har hørt om hele livet.

Men derfor, inspirert av Karl Ove Knausgårds memoarer, så kan vi fortelle om våre egne dagligdagse opplevelser gjennom livet, i Langesund for eksempel, de fortellingene er like kjedelige og alminnelige som Knausgårds. For øvrig passer det fint å fortelle fra Langesund, for der bor det mange slektninger av Karl Ove Knausgård. Det ble jeg fortalt da jeg fikk en telefon etter at jeg skrev en kronikk om Langesund à la Knausgård for to uker siden. Det hadde seg nemlig slik at farmor til Karl Ove Knausgård var fra Langesund, i Skaugårdsgate, faktisk. Oldefaren var los og bodde i Langesund. Så i Langesund har forfatteren Karl Ove Knausgård flere tremenninger og firmenninger, blant annet. Det er ikke sikkert at tremenningene er så stolte av det, hvis de har lest bøkene.

Visste du forresten at Fantomet bodde i Langesund en periode? Det er helt sant, for vi var en hel gjeng som så han. Gjengen møttes på Kirkebakken en mørk høstkveld, for ryktene var begynt å gå om at Fantomet var sett i Langesund. Derfra gikk vi i samlet flokk ned til den gamle brannstasjonen i Storgata, og inne i bakgården sto det en stige oppetter veggen der det helt øverst var et åpent, sort hull inn i et lagerrom. En etter en kravlet vi opp stigen og stirret intenst inn i det svarte rommet, og riktig nok: Der! Langt der inne så vi de lysende øynene og maska til Fantomet! Det var godt at vi hadde hverandre, for dette var skikkelig skummelt, altså!

Er dette noe interessant å fortelle da? tenker vel du der du sitter og leser nå. Neida, det er bare et barndomsminne og historien er ikke særlig oppsiktsvekkende i det hele tatt, men hvis Karl Ove Knusgård hadde fortalt den, så hadde den kanskje blitt til stor litteratur.

Jeg kunne jo også fortelle historien om da vi var på hjemme-alenefest og vi alle drakk oss pære fulle og syke på en av pappaenes hjemmelagede pærevin, og vi fikk mageknip og spydde rundt husveggene hele gjengen resten av kvelden. Husets ene toalett ble jo raskt opptatt. Ingen festlig historie, men vi er sammen om den, og hendelsen kommer til å binde oss i gjengen sammen for resten av livet. Det var noen lidelsestimer å komme gjennom, og gutta var de som hadde det mest vondt der de lå sammenkrøpet, for de hadde drukket flest glass av den sure pærevinen. Vi jentene trøstet så godt vi kunne. Jeg nevner ingen navn, for historien er pinlig nok fra før, for oss alle.

Og da, da var det ingen av gutta som brydde seg om hvem av jentene som hadde store eller små pupper…

Langesund à la Knausgård

”Det ligger en roman i ethvert menneskes liv”, sa Geir Berdahl som er forleggeren til Karl Ove Knausgård i et portrettintervju med Dagens Næringsliv sist lørdag. Så da skulle det jo egentlig bare være å sette i gang å skrive hver vår roman om oss selv og vårt liv. Det kan bli kjedelige greier.

Jeg har lesedilla for tiden. Jeg har bestemt meg for at de neste månedene skal jeg lese bøker i hver en ledig stund. Derfor leser jeg omtrent et par bøker i uken for tiden. Akkurat nå har jeg lest de to første bøkene til Karl Ove Knausgård, både for å få en ny leseopplevelse, men også for å vite hva Knausgård-debatten handler om, slik at jeg kan ha min egen oppfatning av bøkene og forfatteren, og jeg er klar for bok nr tre. Ser dere, jeg har begynt å skrive mange setninger med bisetninger etter hverandre, for det gjør Knausgård, og da tenkte jeg, at da kan jeg også teste ut å gjøre det.

Jo da, Knausgård har et glimrende språk og fortellerevne, og jeg begynner så smått å bli litt begeistret, selv om det satt langt inne. Hans beskrivelser av egen barndom, ungdom, oppvekst, studietid, småbarnspapparolle og kunstnerliv er fornøyelig. Så er visstnok alle personene i bøkene reelle mennesker som lever eller har levd, noe ikke alle av de nevnte levende liker noe særlig, og dette blir det selvsagt debatt av. Denne kronikken er ikke en undervurdering av Knausgårds romaner, derimot inspirert av dem.

Så hvis vi tar denne forleggeren på ordet og begynner å skrive roman fra vårt liv, så kan det hende at bøkene i alle fall ville blitt bestselgere i lokalsamfunnet vi bor i, fordi folk vil kunne lese om seg selv og andre de kjenner, ved navns nevnelse. Altså, vi kunne jo begynne med å fortelle om ungdomstida i Langesund der vi i venneflokken hver eneste sommer på fredagene tok med sovepose og telt og dro på båttur i den omkringliggende skjærgård. Så slo vi opp teltene på holmer og skjær og festet og flørtet hele helgen, solte oss og badet, og drakk øl om kvelden.

Jeg satt en gang en hel kveld med ei flaske pils i handa i Skolebukta på Håøya, for jeg syntes det var forferdelig vondt å drikke øl, men jeg fikk nå truet den ned. Og etter hvert så begynte jeg å like smaken. Noen par begynte å gå helt for seg selv med en gang vi kom i land, og vi så dem ikke før vi skulle dra hjem igjen sånn ut på søndag ettermiddag. Og det hendte da sannelig at vi drakk oss på en snurr der ute på skjæra, men det gikk bra, for vi hadde omsorg for hverandre. Og vi overlevde på kneippbrød med leverpostei, reker og loff, eller pølser stekt på bålet. Knausgård forteller alltid hva de spiser og drikker i romanene sine, så da må jo vi også gjøre det.

Dette er det da ingenting spesielt med, tenker vel du, og det har du helt rett i. Det var bare slik vi vokste opp. Resten av året var vi på Korvetten så å si hver eneste helg, med unntak av langturer til Kjelleren i Porsgrunn eller Hawk i Skien. Vi sto i kø inne i Korvetten-trappa fra klokka seks på kvelden, og ved midnatt måtte vi komme oss hjem på en eller annen måte, enten ved å rekke bussen, eller ved å haike, og jammen fikk vi haik hver gang.

Det var på Korvetten at vi Langesundsungdommer ble kjent med gutter og jenter fra Stathelle, Vest-Bamble, Brevik og Heistad. Vi ble sammensveiset, og vi visste alltid at vi traff kjente når vi dro på Korvetten. Slikt blir det par og bryllup av. Bare spør Langesundfolk og Breviksfolk rundt deg som var voksne unge på sytti- og åttitallet om hvor de traff mannen eller kona si, og svaret er nesten ganske sikkert nitti prosent: på Korvetten.

Dette er da ikke interessant å lese om, sier du, og det har du helt rett i. For det er helt alminnelige historier. Men hvis du er god til å skrive på forfattervis og i tillegg setter navn på ekte, levende mennesker inn i fortellingene du skriver, så kan jo dette bli veldig interessant lesning for mange. Ganske pikant, faktisk. Kanskje dette til og med hadde blitt et mer skandaløst forfatterskap enn Knausgårds. En besnærende tanke. Men jeg tør ikke engang her å forsøke meg med bare å dikte opp noen navn og prøve meg fram, for jeg tror du hadde kjent dem igjen okkesom.

Det hadde allikevel og forresten vært veldig spennende å skrive ei sånn bok om ungdomstida og alle vennene. Det går jo an å skrive bok og bare trykke den opp i hundre eksemplarer og kun selge dem på Tarangers eftf. bokhandel til kjentfolk, og for øvrig beholde noen av bøkene og gi dem bort som vennegave på 50- og 60-års dagen. Eller du kunne gi boka bort i bryllupspresang når de gifter seg for andre eller tredje gang. Å hildrande du, for en skandale!

Og da, da tror jeg at det hadde vært lurt å flytte til Sverige.

Sosiale medier som aksjonsverktøy

Slå ring rundt Wrightegaarden

Jeg er blitt utfordret av noen likesinnede entusiaster til å fortelle om noen av mine spesifikke erfaringer med sosiale medier på internett. For et par uker siden var vi en gjeng venner, kolleger, politikere og kontakter som møttes til en sosial kveld om sosiale medier, det skjedde på Kafé K i Porsgrunn. Allegro Grenland var en av arrangørene, sammen med undertegnede. For øvrig en morsom forhistorie, men det kan vi ta en annen gang. Vi hadde ganske enkelt behov for å diskutere sosiale medier med noen likesinnede. Nils Ragnar Myhra i Team Consulting og Venstre-politikeren Tonje Løwer Gurholt var to av innlederne, og de har siden skrevet blogg om sin bruk av sosiale medier i jobb og fritid her på Origo.

Siden jeg har informasjon og kommunikasjon som yrke så har jeg utforsket noen av de sosiale mediene over lengre tid, men ikke alle. Jeg er ingen ekspert, men jeg har i praksis erfart at enkelte av de sosiale mediene er effektive verktøy, avhengig av hva de skal brukes til og hvilken målgruppe man ønsker å nå. Siden kommunikasjonsfaget og mediene endrer seg hele tiden, er det urealistisk å tro at jeg skulle ha mulighetene til å kunne gå på kostbare kurs i regi av jobben for å lære. Dessuten ser jeg at ved å prøve og feile tilegner man seg en kunnskap som det er umulig å lære ved bare å overvære forelesninger eller å lese en lærebok.

Jeg er en bruker av Facebook, Twitter og Origo. Facebook bruker jeg både i fritid og i min nåværende jobb som kommunikasjonsansvarlig i Full City-aksjonen i Telemark. Selv om jeg vet at jeg aldri kan være en helt og holdent privatperson på Facebook, så bruker jeg Facebook i en blanding av fag og privat. Jeg bruker Facebook bevisst i å sende ut budskap til mine 600 Facebook-venner, men av og tillater jeg meg å være bare personlig. Jeg er med i et par lukkede Facebook-grupper sammen med private venner, og det vi skriver der kan bare vi i gruppen se. En av gruppene heter for øvrig ”The Summergirls of Langesund 2009”. Var det noen av dere som trodde at modne damer ikke kan ha det moro?

Origo er, som Nils Ragnar Myhra også sier, et nettsamfunn for lokalmiljøet Telemark i mitt hode. Mine kronikker i TA annenhver uke legger jeg ut på Origo, og jeg blogger noe. Nå, så lenge etter, kan jeg fortelle at strategien i Wrightegaarden-aksjonen med bruk av sosiale medier var effektiv. Da jeg tok initiativet til Støttegruppen Lenge Leve Wrightegaarden som konsertsted sommeren 2008 sammen med noen ungdommer, brukte jeg bevisst Facebook til å plante et stofftips til mediene, og jeg var spent på hvilket medium som først fanget opp nyheten om støtteaksjonen. TA`s Eirik Haugen var den første som oppdaget nyhetsverdien i min noe uskyldige dagens kommentar, og han tok kontakt for å lage et TA-oppslag. Jeg lovet å gi TA en god historie dagen etter, ved å kunne klare å samle en stor gjeng på torget i Langesund. Bestående av mennesker som ville slå ring rundt Wrightegaarden som konsertsted.

Det kunne ha blitt en fiasko. Men ved å sette i gang en SMS-aksjon som et kjedebrev, kunne vi dagen etter stille opp 150 personer på Langesund torg, og det ble et flott bilde i TA og en hektisk start på en aksjon som varte i noen måneder. Den mest intensive aksjonsdelen pågikk inntil Bamble kommunestyre vedtok forutsigbare rammebetingelser for Wrightegaardens konsertopplegg i februar 2009. At Fylkesmannen overprøvde Bamble kommunestyres vedtak for konsertsesongen 2009 gjorde at vi i aksjonsgruppa holdt en mindre synlig aktivitet gående de neste månedene, hvordan det pågikk vil jeg faktisk ikke røpe. Akkurat den delen tapte vi i første runde med vedtak fra Fylkesmannen om reduserte antall konserter, men vi tror ikke vår sak er tapt for framtiden. Byggeplanene for utvidet scene med støyreduserende bygg og tiltak gikk tross alt igjennom.

Støttegruppen Lenge Leve Wrightegaarden som konsertsted fikk opp mot 5000 støttespillere på Facebook, og de er der fortsatt, selv om intensiteten selvsagt er borte inntil det blir nødvendig å vekke aksjonen opp igjen. Men mange personer som ikke er på Facebook bad om at det ble satt i gang en fysisk underskriftskampanje i tillegg, og før kommunestyrets møte i februar kunne vi overlevere 1500 underskrifter til Bamble-ordfører Jon Pieter Flølo før kommunestyrets møte. Det er opplagt at aksjonen ble en lokal maktfaktor som politikerne måtte lytte til.

Kampen for Wrightegaarden ble også gjort til en nettdebatt, der jeg som kulturaktivist i mitt lokalmiljø var vertskap for debatten. Det ble en heftig debatt og en hektisk periode med 234 debattinnlegg og er lest 4500 ganger. Erfaringen fra Wrightegaardsaksjonen kan jeg nyttiggjøre i jobben min, og jeg vet hvilke råd jeg vil ønske å gi til mine ledere om å starte og/eller delta i nettdebatter.

Etter min erfaring kan jeg si at jeg synes det er forkastelig med mulighetene til å være anonym i nettdebatter. Anonymiteten spiller inn både useriøse personer og en språkbruk i innlegg som jeg synes redaktøren av nettstedet ikke skal tillate. Jeg har for øvrig også erfart at til og med journalister kan tillate seg å opptre både som anonym provokatør og anonym debattant i en nettdebatt. For meg er dette et udiskutabelt presseetisk overtramp. Jeg ønsker ikke at slike erfaringer skal gjøre meg like kynisk og sleip som dem, men jeg skal innrømme at dette har gjort meg både trist og betenkt. Allikevel ville jeg ikke vært oppdagelsen foruten, den har gitt meg enda en lærdom.

En annen gang har jeg tenkt å fortelle om min erfaring med bruk av sosiale medier i informasjons- og kommunikasjonsstrategien under Full City-aksjonen i regi av Interkommunalt Utvalg mot Akutt forurensing i Telemark. Vil du være med, så heng på.

Høst i Full City

Jeg tenker tilbake på sommeren i år. Jeg hadde planlagt norsk julisommer, med utgangspunkt fra Langesund, med grilling og konserter og vennetreff i Steinvika. Ja, du vet. Men det var vel etter Leonard Cohen`s opptreden på tusenårsstedet i Krogshavn at himmelens sluser åpnet seg. Leonard Cohen skal ikke ha skylden for at den telemarkske sommeren ble uventet regnfull. Og hva skjedde? Jo, energien og initiativet dabbet litt av. Jeg leste bunkevis med bøker i regnværet som vedvarte og vedvarte, minst ei bok om dagen. Jeg ble ferdig med alle utgitte bøker av Camilla Läckberg, Tom Egeland, Jo Nesbø og Jan Guillou. Så gikk jeg løs på Gunnar Staalesens forfatterskap om Varg Veum, fra bok 1 og oppover. Da ble Facebook veldig til hjelp, for jeg spurte mine venner om noen hadde Varg Veum-bøker å låne meg. Tusen takk, jeg fikk låne en bunke.

Men så gikk lasteskipet ”Full City” på grunn natt til fredag 31. juli. Jeg hadde fortsatt ti dager igjen av ferien, men vi som hører inn under beredskapsutvalget ”Interkommunalt Utvalg mot akutt forurensing i Telemark” slapp alt vi hadde av videre sommerplaner og hoppet inn i klær og sko og dro direkte til oppmøtestedet. Vi ble aktive medarbeidere i ”Full City”-aksjonen i Telemark, og vi var en fullt operativ organisasjon på flere hundre mennesker i løpet av to døgn. Det har vært en fornøyelse, bare for å ha sagt det. Siden 31, juli har jeg imidlertid ikke hatt tid til å lese flere Varg Veum-bøker, men jeg skal spørre mine venner om jeg kan få låne bøkene deres helt til juleferien.

Så deilig med høsten. Men hvor ble sommeren av? Den stakk en liten tur innom i slutten av juni, men forsvant. Så kom den igjen i september. Det fine høstværet har vært godt for Full City-mannskapene på ca 25 personer som hver eneste dag jobber med strandrensing i Telemarksskjærgården i Bamble og Kragerø. Det største problemet vi har hatt er et unormalt stort høyvann, det har hindret at mannskapene får trykkspylt svabergene så langt ned som oljen sitter under vannlinja.

Jeg har bodd ved havet i hele mitt liv. Men allikevel må jeg stadig spørre havnekaptein Asbjørn Høie som jeg jobber sammen med for tiden: – Hvorfor er det så unormalt stort høyvann nå da? Han kikker rolig på meg over brillekanten og gjentar tålmodig sine tidligere forklaringer: – Det er fordi det har vært uvær på Vestlandet i over en måned, og da presses vannstanden her hos oss oppover. Eller han kan si: – Det var uvær i Skagerak sist helg, og med sørøstlige strøm- og vindforhold så presses vannstanden på Telemarkskysten oppover. Det er mulig at jeg som kystbeboer burde ha visst svaret, men sannelig er det godt å ha fagfolk til å svare på spørsmål man lurer på. Alle kan ikke være eksperter på alt, det er derfor vi har fagfolk.

Så kan jeg komme til å spørre Jan Kristoffersen fra Skjærgårdstjenesten i Bamble mine stadig gjentagne spørsmål: – Hvor mye høyere enn normalt er vannstanden nå da? Jan synes aldri jeg stiller dumme spørsmål, han gir i alle fall ikke utrykk for det, og kikker over sundet fra der vi har stabskontor på Langesund Havneterminal denne høsten. Det er tidligere Kystlink`s lokaler. Jan ser over til Langøya og sier: – Vannstanden er sånn omtrent 75 cm høyere enn normalt, det er litt problematisk for spylearbeidet vårt. Jan Kristoffersen er en del av den strandrådgivergruppen som er på befaring på hvert eneste skjær, hver eneste strand og hver eneste fjord på Bamble- og Kragerøkysten. Denne arbeidsgruppen lager planer for oljerensing av hvert eneste område, på kort sikt og på lang sikt. Det er ganske imponerende å betrakte på nært hold. Og de sier at de føler seg svært trygge på at kysten vår og strendene våre som vi er så glad i, skal være rene til vanlig bruk neste sommer.

Dette er min fredelige, harmoniske høst. Og midt oppe i det hele står jeg med begge beina i forberedelsene til ny cabaret for Langesund Damekor som har premiere fredag 13. november. Tittelen er ”Friserte havfruer”, og jeg kan love dere et show med mye musikk, latter og galskap, og mange havfruer! ”Hvorfor kjenner jeg ikke stress?” spør jeg meg selv. Antagelig fordi stress var det vi opplevde etter Full City-forliset 31. juli og noen uker framover. Etter en slik opplevelse blir hverdagslivet veldig fredfylt, aller mest fordi oppryddingsaksjonen etter Full City har gått så bra. Kysten vår er snart kvitt det aller meste av oljegriseriet. Det har vært en kompleksitet i denne aksjonen, men allikevel kan vi altså si at vårt største problem har vært høy vannstand. Da har vi ikke stort å klage over!

Møtet med blide mennesker i miljøaksjonen etter "Full City" i Telemark

”Vi har snakket med mange blide mennesker ute på strendene i hele dag, det gav oss en god følelse for en vellykket miljøaksjon etter skipsforliset av ”Full City”.” Dette sa fire fagpersoner som var på et to dagers besøk i Langesund denne uken, de representerte Interkommunalt Utvalg mot Akutt forurensing i Sør-Trøndelag. Foranledningen for besøket var at de ville se og lære av aksjonen etter forliset av ”Full City”.

Norges kystlinje er lang og hardfør, og de færreste av oss er naive og tror at det aldri mer igjen vil skje en ulykke av den karakter som ”Full City” er blitt for oss i Telemark, Vestfold og Aust-Agder. Derfor er det en god leveregel at vi må lære av hverandre, slik Sør-Trøndelag ønsket av oss i Telemark denne gang. Vi utveksler erfaring om aksjonsform, utfordringer og organisering.

”Blide mennesker”. Jeg tenkte på de ordene en stund. ”Bare blide mennesker” – stemmer det? Og faktisk er det helt sant, med en margin på 99.99,99 prosent. Den 00.00,01 negative prosenten representerer en dame som i et møte med oss mente at oljeulykken utenfor Telemarkskysten var altfor alvorlig til at man kunne trekke på smilebåndet når man snakket om noen av erfaringene man hadde gjort seg i aksjonsledelsen etter den første uken. Vi har møtt mange kritiske og bekymrede mennesker etter skipshavariet, og både kritikken og bekymringene har vi hatt forståelse for, og vi har forsøkt å imøtekomme dem.

I disse sju ukene siden skipshavariet med ”Full City” skjedde, har jeg som kommunikasjonsansvarlig for aksjonen i Telemark møtt hundrevis av nye mennesker. De har kommet og gått fra hele landet. De har meldt seg som frivillige strandrensere eller fuglevaskere. De har også representert profesjonelle yrkesgrupper innen brann, redning og beredskapsgrupper i hele Norge og har respondert positivt på henvendelsen fra ledelsen i IUA Telemark om å bistå med mannskaper i aksjonen på Telemarkskysten med sin kompetanse og erfaring. Verdifull menneskelig og faglig erfaringsutveksling har skjedd.

De smiler alle sammen. De har en god replikk på lur. Det lyser engasjement i øynene deres. De spøker og de ler. Det er veldig mye galgenhumor etter hvert som vi blir trøttere og trøttere. Men til slutt kjenner vi hverandre så godt at vi vet at vi kan spøke og le om det aller meste av pip-pip-vask og oljebyen Langesund. Bare se på bildene som følger denne kronikken, så ser du et lite knippe av mennesker jeg har jobbet sammen med i det siste. De personene du ser på bildene driver for det meste med strandrensing i Bamble eller Kragerø, eller i stab og depot på Langesund Havneterminal. Skjønner du at jeg er i ekstra godt humør om dagen?

Miljøaksjonen i Telemark går veldig bra med gode resultater på strender og strandlinje. Vi legger ikke legger skjul på at vi har hatt uventede og til dels smertefulle utfordringer underveis. Det har vært maktkamper som vi bare aner har politiske undertoner, og det har vært praktiske utfordringer forbundet til bemanning av mannskapslagene med frivillige. Det første løste vi med å vise lojalitet til fattede vedtak uten å furte. Det andre løste vi ved å ansette frivillige på langtidskontrakter, for å sikre effektivitet og erfaring inn i aksjonen.

Miljøaksjonen i regi av Interkommunalt Utvalg mot Akutt forurensing i Telemark (IUA Telemark) er foreløpig planlagt fram til nyttår 2009. IUA Telemark vil ha en viss beredskap våren 2010 i fall det skulle vise seg nødvendig å gjøre ytterligere tiltak mot oljeforurensing langs strendene og svabergene i Telemark. Målet er at strendene våre skal bli like rene som de var før 31. juli 2009 da ”Full City” gikk på grunn. Hvis dette lykkes, skal vi være evig takknemlige blant annet overfor de blide, hyggelige og engasjerte personene du ser på bildene i denne artikkelen. Det er like vemodig hver gang vi må ta avskjed med en eller flere. Jeg er en av mange som vil komme til å savne dere. Takk for hjelpen!

Mye mer mersmak for feiring av livet, landet og lagnaden

Mersmak mersmak for mange. Altså matfestivalen i Skien denne helgen.
Det er så gøy når man får til noe her i fylket og folket stiller opp og støtter det hele. Og bygatene i Skien lørdag var akkurat slik som bygatene i fylkets hovedstad burde være. Ofte.
Liv og stemning, musikk og handel, latter og glede. Dette kan vi få til om alle gode krefter samler seg, kommunene sier ja i stedet for nei når de er i tvil og folket, de 50 000 i Skien og gjerne de 165 000 i hele Telemark også er med.
Det gjelder forresten ikke bare Skien. Kragerø, Notodden, Bø, Porsgrunn – ikke minst Porsgrunn – Langesund, Stathelle, Bø, Brevik, Åmot, Rjukan, Seljord, Gvarv, Lunde, Ulefoss, Prestestranda, Kviteseid, Treungen – det kryr av flotte steder som burde dyrke fram sine egne arrangementer, tilpasse dem til andres arrangementer og invitere resten av fylket på gjestebud. Ikke for det, det finnes allerede rikelig av slikt.
Men man burde nok vært litt mer synkron. Alt fra marked i stemningsfulle snøfylte gater i Kviteseid til baccalao i Brevik og tidvisse stjerneparader i Langesund er vi vant med. Og setter pris på. Men mye vil ha mer og jeg synes det er så mye bra som burde ut i lyset, ut i gaten, og fram i folks bevissthet her hos oss.
Vi bør feire mer – feire oss selv og feire Telemark. Og da blir man glad når hele Grenland – og mange flere – stiller opp slik som nå i helgene i Skien. Den vise vise-mannen Trygve Hoff skrev en nydelig vise – vals i august – med slikt innhold:
Det blinke nån tåra i vika der vest
kor juni og juli har gått som en fest.

Mens vår egen, ikke fullt så muntre Henrik Ibsen, så enden på festen nesten før den var begynt:
Det var en fest kun, -
før natten den sorte;
hun var en gjest kun, -
og nu er hun borte.

Personlig så synes jeg altså at vi fester alt for lite i dette landet.
Da snakker jeg ikke om fyll og fanteri. Men bare det festlige som ligger i å feire livet, landet og lagnaden.
Og gjerne landbruket – slik vi gjorde på en måte i Skien denne helgen.
Og det tør jeg å si, til og med en mørk mandag morgen!

..og snart er det jul..

Og så er fredagen på plass igjen. Før man helt fikk tatt farvel med forrige helg – som for egen del strakk seg litt ut i uken – så var ’an her igjen.
Dagene går så rasende fort. Dager blir til uker og uker til år. Ikke før har man sarvet rundt i knebukse og spilt klinkekuler så kommer afp-tilbudet i posten.
Og det ene valget avløser det andre. Bare politikerne er de samme. Det er som med fotballhaterne, de sier ofte at om hver mann hadde fått hver sin fotball så hadde de sluppet å krangle om den ene. Sånn er det nok med stolene på Stortinget også. Litt flere stoler – så hadde alle fått en hver.
Bildene fra en og annen sporadisk debatt der inne på Løvebakken, avslører jo stadig at det knapt er en stol i bruk uansett.
I den politiske debatten har jeg fått med meg at Bård Hoksrud (Frp) vil at mopedene skal gå fortere, skatten bli mindre, asylsøkerne hvitere og ølet skal skumme mer. På den annen side er Terje Lien Aasland (Ap) kjapp med å parere at alt dette skal han ordne i neste periode. Asgeir Drugli (Rødt) mener at Telemark stort sett er elendig på det meste og vi har 30 000 for få innbyggere i fylket. Ikke en gang forplantning fikser vi ifølge trønderen på Notodden. Superminister Erik Solheim (SV) har vært i Langesund og håndhilst på omtrent hver eneste av fuglene som har fått vaska seg, som det heter i en sang.
Og det sier jeg uten å ville være nebbete.
Forresten har jeg stor sans for ordfører Jon Pieter Flølo i Bamble som understreker at han gjerne vil bruke feriedager på å være frivillig, men slett ikke på å vaske fugl. Som syndere i sommersol svabrer han svaberg i stedet. Anja Hjelseth (Sp) – som egentlig er en drivendes dyktig politiker – har nå snart så liten oppslutning på meningsmålingene i Telemark at hun kan samle hele gjengen hjemme hos seg. Og få tatt høstonna. Om Venstre og Tonje Løwer Gurholt blir med på treffet, så er det mulig de må ta bestestua i bruk, men ellers så holder det godt med kjøkkenet.
Folkestyret er en fin ting.
Det vil si, folket er bra. Det er alt styret som sliter på.
Men, altså, tilbake til gud-skje-lov-det-er-fredag. Og ikke bare det. Mandag kveld er det bare fire måneder til julepresangene er åpnet…

Rykk tilbake til start

fullcity Danny Twang05

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sagt til meg selv de siste tre ukene: – Rykk tilbake til start, begynn på nytt igjen. Helt siden jeg ble vekket ut av sommerferien og innkalt som kommunikasjonsansvarlig for IUA Telemark i forbindelse med skipshavariet av lasteskipet ”Full City” ved Såstein utenfor Langesund, har mesteparten av døgnet bestått i å være serviceinnstilt overfor mediene. Det er viktig at journalister og fotografer har gode arbeidsforhold for å lage sine intervjuer, artikler og reportasjer om konsekvenser, aksjon for oljeopprydding, framdrift i strandrensing og framtidsutsiktene for en havarist på grunn.

Det er helt nødvendig for en aksjonsledelse av denne karakter, å la mediene fortelle sine historier, slik at offentligheten og innbyggere både i nærområdet og over hele landet blir klar over hva som har skjedd og hvilke tiltak som iverksettes for å rydde opp.

Det finnes utrolig mange ulike medier i Norge. Det visste jeg jo fra før, men det er allikevel overveldende å oppleve det i praksis: Flere radiokanaler lokalt og nasjonalt, ulike TV-kanaler lokalt og nasjonalt, aviser, nettaviser, helgebilag, kjendisblad, fagblader, fagforeningsblader, partiaviser, organisasjonsblader og organisasjonsnettaviser, frilans-journalister og frilans-fotografer og frilans-filmfotografer. De fleste vil lage sine egne vinklinger, og det er laget mye bra journalistikk om konsekvensene etter ”Full City”-forliset på Telemarkskysten. Vi som har stått midt oppe i det hele har lite eller ingenting å klage på. Vi håper det er gjensidig.

Litt forunderlig har det dog vært å oppleve hvor lite journalister internt i egne medier ser ut til å snakke sammen og oppdatere hverandre om sakens fakta og framdrift. I starten var jeg av og til overrasket over å få to telefoner fra samme medium i løpet av noen minutter, og spørsmålene var naturlig nok stort sett de samme fra alle journalister. Jeg forstår at det både kan være strategisk og praktisk for et mediehus å skille redaksjonene for papiraviser og nettaviser, men det er allikevel en krevende oppgave å oppleve det på nært hold. For oss som skal informere og intervjues går det til tider i gjennomsnitt 2X15 minutter for hver mediehenvendelse på telefonen. Om igjen og om igjen.

Skipsforliset ved Såstein skjedde 31. juli – svært mange nordmenn hadde både en og to uker igjen av sommerferien sin. Det gjaldt selvsagt også journalister. Det kom stadig nye journalister til, både fra medier som tidligere hadde vært til stede, men også fra nye medier som hadde fattet interesse for skipsforliset og oljetilgrisingen av fjorder og strender. Jeg trodde jo i utgangspunktet at alle journalister hadde fulgt med i nyhetsbildet, og at de var fullt oppdatert om hendelsesforløp og framdrift. Men så var ikke tilfelle. De fleste nye journalister som ble satt til å dekke saken hadde ikke fulgt med fra starten og trengte å bli oppdatert fra ulykkens dag en. Enten hadde de vært på ferie i utlandet, eller journalister er som folk flest: inntil det angår en selv, så følger man bare med sånn halvveis fra sidelinjen.

Det var da jeg trakk pusten dypt og tenkte stille for meg selv mens jeg tok fart: Rykk tilbake til start. Hva, hvor, når og hvordan.

IUA Telemark har i forbindelse med aksjonen etter ”Full City” laget en informasjons- og kommunikasjonsstrategi for akuttfasen og for strandrensefasen som vi nå går inn i. Her heter det blant annet at ”IUA Telemark skal formidle informasjon på en god og troverdig måte til befolkningen. Vår informasjon skal være hurtig, åpen og samordnet”.

Kravet til hurtighet i informasjonen har vært den største utfordringen i akuttfasen. Dette skyldes at mediene i dag har deadline omtrent en gang i timen. Det som ikke produseres til kveldssendingen eller til avisutgaven neste dag, blir lagt ut på det enkelte mediets nettutgave. Min opplevelse er at kravet til hurtighet i informasjonen ikke lenger gjelder bare mediene, men det gjelder innbyggerne også.

Hvis de hundrevis av enkeltpersoner som har stilt direkte spørsmål om det nettopp de er opptatt av, ikke har fått svar i løpet av noen timer, så ringer de mediene og ber om oppslag og plass til beklagende meningsytringer. Denne utålmodige mekanismen skjer enten spørsmålene gjelder lenser eller fjerning av oljetilgrisede fritidsbåter, eller hvordan komme seg gjennom eller ut av den lensestengte Kreppa eller Åbyfjorden og ut til hytta mi, for eksempel.

En sjelden gang har det hendt at det har tatt noen timer å få ut relevant informasjon. Det opplevde vi blant annet sist lørdag og søndag da beboere i Ekstrand var særdeles bekymret for planene om å slepe ”Full City” inn til Nato kaia og de lurte på hvor lenge skipet var planlagt å bli liggende her. Årsaken til at det tok ett døgn før vi kunne komme med svaret om at den aktuelle tidsfristen er at skipet skal fjernes innen 10. september, var at det skulle visse juridiske avtaler på plass mellom de aktuelle partene. Da vi kunne informere om dette, opplevde vi i IUA Telemark at roen senket seg også over de fleste Ekstrandbeboerne.

Informasjon er 70 prosent av all krisehåndtering, sier vi i vår Informasjons- og kommunikasjonsstrategi. Vi opplever at det stemmer med erfaringen.