Viser arkivet for stikkord kragerø

Bedre fra august til juli enn fra juli til august

Det var en fornøyelse å dele ut TA til folk i Kragerø lørdag. Så mange positive mennesker er det sjelden man treffer på en gang.
Det er også stas når folk kommer bort og forteller at de har holdt TA trofast i 60 år. Eller var det 62 år? Det var litt uklart om et strålende vennlig par vi møtte hadde abonnert siden 1948 eller 1950.
De minte forresten litt om mine nydelige gamle besteforeldre som aldri kranglet om noe gjennom et langt liv, unntatt om de hadde hatt svinestek eller oksestek i bryllupet sitt.
Våren 1937.
Akkurat det kunne de aldri enes om. Men ellers tror jeg de var enig om det absolutt meste.
Tilbake til Kragerø der TA altså hadde «stand» i helgen. Denne lille kystbyen forandrer seg ganske radikalt sommerstid. Jeg tror egentlig det er ved St. Hans endringene setter inn for fullt. Og de pleier vare ut skoleferien.
På godt og på vondt, selvfølgelig.
Selv om jeg mener at Kragerø er enda mer sjarmerende mellom august og juli enn mellom juli og august.
Men det er naturligvis som baken og smaken.
Eller motsatt.
Før i tiden hadde Kragerø, har jeg lest, om lag fem dagsaviser. Mens det kun er den gode lokalavisen «KV» som nå har Kragerø som sin utgiverkommune.
Mens TA etter beste evne prøver å følge med i det som skjer, gjennom vårt lokalkontor.
Og vår TA-båt som stort sett har fast tilhold i området.
Så får vi se da, om alle som hadde varme og vennlige ord om TA, men ikke er abonnenter, gjør om det hyggelige kytet til håndfaste bestillinger.
Såpass kynisk er jo verden, at det er vanskelig å leve av godord alene.
Men det er uansett vesentlig bedre med godord enn det motsatte. Det er ikke fritt for at vi har smakt på det også.
«Selvskryt skal man høre på, det kommer fra hjertet» – heter det i et gammelt ord.
Vel, ikke kjenner jeg så godt til anatomiens åndelige tilstand, men jeg lurer jo litt på hvor selvforakten kommer fra.
Kan det være hjernen?
Ikke vet jeg, men etter en festlig helg føler jeg på meg at den mer kritiske selvinnsikten kommer fra leveren.
I alle fall mandag morgen…

Høst i Full City

Jeg tenker tilbake på sommeren i år. Jeg hadde planlagt norsk julisommer, med utgangspunkt fra Langesund, med grilling og konserter og vennetreff i Steinvika. Ja, du vet. Men det var vel etter Leonard Cohen`s opptreden på tusenårsstedet i Krogshavn at himmelens sluser åpnet seg. Leonard Cohen skal ikke ha skylden for at den telemarkske sommeren ble uventet regnfull. Og hva skjedde? Jo, energien og initiativet dabbet litt av. Jeg leste bunkevis med bøker i regnværet som vedvarte og vedvarte, minst ei bok om dagen. Jeg ble ferdig med alle utgitte bøker av Camilla Läckberg, Tom Egeland, Jo Nesbø og Jan Guillou. Så gikk jeg løs på Gunnar Staalesens forfatterskap om Varg Veum, fra bok 1 og oppover. Da ble Facebook veldig til hjelp, for jeg spurte mine venner om noen hadde Varg Veum-bøker å låne meg. Tusen takk, jeg fikk låne en bunke.

Men så gikk lasteskipet ”Full City” på grunn natt til fredag 31. juli. Jeg hadde fortsatt ti dager igjen av ferien, men vi som hører inn under beredskapsutvalget ”Interkommunalt Utvalg mot akutt forurensing i Telemark” slapp alt vi hadde av videre sommerplaner og hoppet inn i klær og sko og dro direkte til oppmøtestedet. Vi ble aktive medarbeidere i ”Full City”-aksjonen i Telemark, og vi var en fullt operativ organisasjon på flere hundre mennesker i løpet av to døgn. Det har vært en fornøyelse, bare for å ha sagt det. Siden 31, juli har jeg imidlertid ikke hatt tid til å lese flere Varg Veum-bøker, men jeg skal spørre mine venner om jeg kan få låne bøkene deres helt til juleferien.

Så deilig med høsten. Men hvor ble sommeren av? Den stakk en liten tur innom i slutten av juni, men forsvant. Så kom den igjen i september. Det fine høstværet har vært godt for Full City-mannskapene på ca 25 personer som hver eneste dag jobber med strandrensing i Telemarksskjærgården i Bamble og Kragerø. Det største problemet vi har hatt er et unormalt stort høyvann, det har hindret at mannskapene får trykkspylt svabergene så langt ned som oljen sitter under vannlinja.

Jeg har bodd ved havet i hele mitt liv. Men allikevel må jeg stadig spørre havnekaptein Asbjørn Høie som jeg jobber sammen med for tiden: – Hvorfor er det så unormalt stort høyvann nå da? Han kikker rolig på meg over brillekanten og gjentar tålmodig sine tidligere forklaringer: – Det er fordi det har vært uvær på Vestlandet i over en måned, og da presses vannstanden her hos oss oppover. Eller han kan si: – Det var uvær i Skagerak sist helg, og med sørøstlige strøm- og vindforhold så presses vannstanden på Telemarkskysten oppover. Det er mulig at jeg som kystbeboer burde ha visst svaret, men sannelig er det godt å ha fagfolk til å svare på spørsmål man lurer på. Alle kan ikke være eksperter på alt, det er derfor vi har fagfolk.

Så kan jeg komme til å spørre Jan Kristoffersen fra Skjærgårdstjenesten i Bamble mine stadig gjentagne spørsmål: – Hvor mye høyere enn normalt er vannstanden nå da? Jan synes aldri jeg stiller dumme spørsmål, han gir i alle fall ikke utrykk for det, og kikker over sundet fra der vi har stabskontor på Langesund Havneterminal denne høsten. Det er tidligere Kystlink`s lokaler. Jan ser over til Langøya og sier: – Vannstanden er sånn omtrent 75 cm høyere enn normalt, det er litt problematisk for spylearbeidet vårt. Jan Kristoffersen er en del av den strandrådgivergruppen som er på befaring på hvert eneste skjær, hver eneste strand og hver eneste fjord på Bamble- og Kragerøkysten. Denne arbeidsgruppen lager planer for oljerensing av hvert eneste område, på kort sikt og på lang sikt. Det er ganske imponerende å betrakte på nært hold. Og de sier at de føler seg svært trygge på at kysten vår og strendene våre som vi er så glad i, skal være rene til vanlig bruk neste sommer.

Dette er min fredelige, harmoniske høst. Og midt oppe i det hele står jeg med begge beina i forberedelsene til ny cabaret for Langesund Damekor som har premiere fredag 13. november. Tittelen er ”Friserte havfruer”, og jeg kan love dere et show med mye musikk, latter og galskap, og mange havfruer! ”Hvorfor kjenner jeg ikke stress?” spør jeg meg selv. Antagelig fordi stress var det vi opplevde etter Full City-forliset 31. juli og noen uker framover. Etter en slik opplevelse blir hverdagslivet veldig fredfylt, aller mest fordi oppryddingsaksjonen etter Full City har gått så bra. Kysten vår er snart kvitt det aller meste av oljegriseriet. Det har vært en kompleksitet i denne aksjonen, men allikevel kan vi altså si at vårt største problem har vært høy vannstand. Da har vi ikke stort å klage over!

September for de ikke-apokalyptiske

Potente skøyere

Det er sagt så mye fint om våren. Ikke en dikter med respekt for seg selv – og jorda – unngår våren i sin diktning. Sommeren har utallige høysanger, vakre ballader – livsbejaende hyllest og vel fortjent åtgaum.
Den gnistrende vinteren har også fått sitt – «Går d’ikke fykende
går d’ikke rykende».
Til og med høstens farger, dunkelhet og godt vær ute – til å være inne i – blir påhusket både her og der.
Men september er en måned som ikke ofte blir hyllet. Så la oss bruke dagen i dag, den første av 30 septemberdager, til å gi også september sin rettmessige klapp på skulderen.
Dette er en overgangsmåned. Vi er i år-syklusenes overgangsalder – altså.
Mer her i Telemark enn mange andre steder, fordi sommeren – spesielt ute i vår vakre skjærgård – gjerne henger igjen litt – godt ut i september. Bortimot 20 graders badevann er ikke uvanlig, selv om jeg tror kanskje det er litt under i år.
Bading i september er ikke noe særsyn i Bamble, Porsgrunn og Kragerø. Derfor var de da også spesielt fortvilet, det eldre paret jeg traff i Krogshavn den skjebnesvangre morgenen etter at Full City gikk på en stjernesmell i de alt for tidlige høststormene som røsket i landet vårt den natten.
– Og vi som bader her til oktober sa de – og september er best, lite folk og varmt i vannet.
I år ble det nok mindre av den slags med svineriet som kleber seg til svaberg og fugler.
Men, altså, september er her nå, der sommeren motvillig slipper taket ved sjøen og vinteren melder sin ankomst i høyere strøk.
Det sier jo da også mye om vårt kjære fylke. I tillegg til måneden som smiler til oss ubrukt og fin i dag.
Smiler gjør kanskje du også av soppen på bildet. Jeg er ingen soppekspert. Langt derifra, men jeg skjønner at dagens tre staute og struttende utgaver av sorten likevel kan påkostes en liten dragning i munnregionen av smile-kategorien. For de så jo litt søte ut, de tre. På sitt uskyldige, men dog, ehm, potente vis.
Vel, uansett og alikevel. Enten det er med glede eller vemod, med imøtekommenhet eller motstand du møter måneden, september, så er den her.
Og få har vel sagt det bedre enn Herman Wildenvey, mannen som døde for 50 år siden nå i september, i «Fergemann Tid» fra diktsamlingen «Mine sangers bok» fra 1966:

Gå inn av din høstlige haves port
og lytt i den stille kveld.
Det er som du hører en båt ro bort
og båten er jorden selv

Den legger ut fra en sommers strand
med sommerens liv om bord
Og tiden, tiden er fergemann
som puster og ror og ror.

Det er som et ekko rundt omkring
av svinnende åretak.
Og tiden ror i sin vante ring
og legger en sommer bak.

Blomster og vekster og busker og trær
- står som de ikke tør
å spørre hvor kursen i kvelden bær,
men luften omkring dem spør:

Hvor ror du hen, du Jordens båt,
fergemann Tid – hvorhen?
Og haven suser forgrått og våt.
Kommer du snart igjen?

Om man ikke er altfor apokalyptisk av sinnelag – så er det godt håp om det. At Fergemann Tid vil levere oss en ny vår og sommer om litt.
Men nå er september her. Og alle disse dagene – som kommer og går – det er som dikteren sa – nettopp de som er livet.

Mye mer mersmak for feiring av livet, landet og lagnaden

Mersmak mersmak for mange. Altså matfestivalen i Skien denne helgen.
Det er så gøy når man får til noe her i fylket og folket stiller opp og støtter det hele. Og bygatene i Skien lørdag var akkurat slik som bygatene i fylkets hovedstad burde være. Ofte.
Liv og stemning, musikk og handel, latter og glede. Dette kan vi få til om alle gode krefter samler seg, kommunene sier ja i stedet for nei når de er i tvil og folket, de 50 000 i Skien og gjerne de 165 000 i hele Telemark også er med.
Det gjelder forresten ikke bare Skien. Kragerø, Notodden, Bø, Porsgrunn – ikke minst Porsgrunn – Langesund, Stathelle, Bø, Brevik, Åmot, Rjukan, Seljord, Gvarv, Lunde, Ulefoss, Prestestranda, Kviteseid, Treungen – det kryr av flotte steder som burde dyrke fram sine egne arrangementer, tilpasse dem til andres arrangementer og invitere resten av fylket på gjestebud. Ikke for det, det finnes allerede rikelig av slikt.
Men man burde nok vært litt mer synkron. Alt fra marked i stemningsfulle snøfylte gater i Kviteseid til baccalao i Brevik og tidvisse stjerneparader i Langesund er vi vant med. Og setter pris på. Men mye vil ha mer og jeg synes det er så mye bra som burde ut i lyset, ut i gaten, og fram i folks bevissthet her hos oss.
Vi bør feire mer – feire oss selv og feire Telemark. Og da blir man glad når hele Grenland – og mange flere – stiller opp slik som nå i helgene i Skien. Den vise vise-mannen Trygve Hoff skrev en nydelig vise – vals i august – med slikt innhold:
Det blinke nån tåra i vika der vest
kor juni og juli har gått som en fest.

Mens vår egen, ikke fullt så muntre Henrik Ibsen, så enden på festen nesten før den var begynt:
Det var en fest kun, -
før natten den sorte;
hun var en gjest kun, -
og nu er hun borte.

Personlig så synes jeg altså at vi fester alt for lite i dette landet.
Da snakker jeg ikke om fyll og fanteri. Men bare det festlige som ligger i å feire livet, landet og lagnaden.
Og gjerne landbruket – slik vi gjorde på en måte i Skien denne helgen.
Og det tør jeg å si, til og med en mørk mandag morgen!

Latter

Nå har det vært så mye alvor med oljesøl, med statsråder og politikere i kø, med et valg som seiler opp (det vel ikke akkurat lite stoff om Jens og Jensen i avisene i dag), med finanskrise og det ene verre enn det andre – at jeg rett og slett følte behov for dundrende befriende latter.
Jeg ser heller ikke bort fra at en og annen leser av TA kjenner det samme behovet. Om ikke andre behov.
Uansett har latter mange helsefremmede effekter, det både forlenger livet – hvilket er viktig for mange. Men gjør også livet lettere å leve. Og hvem vil ikke leve så lett at det nesten blir latterlig. Om ikke uutholdelig lett da.
Derfor fant jeg fram boken «Norsk humor» (Samlaget 1995) da jeg satt og svettet over tastaturet i går ettermiddag.
Starten på denne boken går slik som dette:
«Det er skrive store utgreiingar og bandsterke bøker om humor. Resultatet er det nedslåande at ingen kan seie noko sikkert om kva det er. Teoriane om det er sprikjande frå før-kristen til i dag, men det er semje om at det er noko som får folk til å dra munngipane frå kvarandre med eit glimt i augo…»
Og so burtetter og so burtetter. Som det vel heter i de kretser.
Vel, man kan i alle fall ikke hevde at svaret på min lengsel etter litt latter ble funnet.
Sånn umiddelbart.
I den boken.
På tross av sine 310 sider.
Men helt burte var ikke den heller. Da den kunne presenter noen gamle muntre tildragelser. Som dementiet til Fredrik Stabel og Darwin P.Erlandsen i Norsk Dusteforbund. Dementiet gikk slik:
Hr. president.
Tillat meg på denne måte å dementere ryktet om at jeg første juledags morgen skal ha trengt meg inn på hybelen til min fhv. forlovede og slukt tre liter sats i den tro at det var risengrøt. Det var omvendt.
Hvilket er et brukbart dementi.
Og apropos brukbare dementi. Muligens det beste vi har hatt i TA var da det ble tatt en kar for promillekjøring på Jomfruland. Telemark er ikke større enn jeg må innrømme at mistanken gikk i en bestemt retning. Også hos oss i redaksjonen, selv om vi ikke visste. Men tanken slo oss. Om det var journalisters generelt kritiske fantasi – erfaringsgrunnlag, miljø eller selvkjennskap (på seg selv kjenner en andre) skal ikke jeg ha sagt. Men mange trodde nok at en slik tildragelse neppe kunne finne sted på et så lite befolket sted som Jomfruland uten å ha en viss person i hovedrollen. Det var da også Knut Johnsen som selv tok kontakt med oss. For å dementere at den absolutt anonyme politi-notisen hadde noe som helst med ham å gjøre. Det var rett og slett ikke Knut som hadde kjørt i animert tilstand på den vakre øen utenfor Kragerøy. Og selv om ingen heller hadde påstått det, så han seg nødt til å rykke ut i avisen for å understreke det, i og for seg, overraskende poenget.
Altså at det var en annen som var skyldig.
Nå har det i ettertid slått meg hvor tungvint det måtte være å innføre denne formen for motsatt bevisbyrde. Med dertilhørende offentliggjøring. Av alle, store og små, forbrytelser som man ikke har begått. For når jeg tenker etter så er det rett og slett ufattelige mange kjeltringestreker som ikke jeg er ansvarlig for. I alle fall, en god del.
Eller omvendt…

Ustyrtelig morsom trist jævel

Hvert eneste år dukker Jan Eggum opp her i fjorden.
Altså Grenland.
Og i Kragerø.
Der han kveld etter kveld skaper stor stemning i kystbyen.
Men ved inngangen til den helgen – den sist gjennomførte, som nå bare er et dunkelt minne en tidlig mandag morgen, klarte Jan å samle en meget entusiastisk gjeng på Kafe K i Porsgrunn. Noe han i og for seg gjør hvert år.
Han delte publikum opp i flere kategorier. Og i et løssluppent sommerhumør kategoriserte han en del – «de som har fyrt siden klokken 11, og som nå lurer på om det er Sigvart Dagsland eller Lars Klevstand som står her og snakker».
Det var muligens et par-tre av den kategorien i Porsgrunn fredag kveld også – men mange var det ikke.
Og flertallet var både bevisst på hvor de var – og hvem de hørte på. Altså sjefsmelankolikeren som på sitt beste rett og slett er ustyrtelig morsom.
En bekjent kunne like etter konserten fortelle meg at det var første gang han var på Eggum. Han hadde vært ytterst skeptisk til kameratens forslag til ramme rundt den aktive tørsteslukkingen fredag kveld, men hadde blitt overveldende positivt overrasket. Han kunne fortelle at han fant Eggum så ustyrtelig morsom mellom sangene at han holdt streng disiplin over blæren, og gikk bare på do mens Eggum sang.
Så kan det muligens være noe uklart om det var et pluss eller et minus.
Det er bortimot 40 år siden Jan Eggum debuterte på Konsertpaleet i Bergen. Der skal han, i følge ryktet, ha kommet med følgende åpningsreplikk:
«Julen er avlyst. Josef har tilstått». I følge det samme ubekreftede ryktet lot han være å sprite opp sine konserter med morsomheter i mange år etter det.
Men hans utagerende melankoli – blir i alle fall godt krydret med lakoni – om lakoniske kommentarer kan omtales slik. Victor Hugo skrev noe slikt som at «Melankolien er gleden ved å være bedrøvet».
Personlig har jeg mer sans for gleden ved å være glad.
Og når sannheten skal fram var det nettopp den gleden Jan Eggum tryllet fram på sin konsert.
Så får det være at jeg for lengst har fått med meg at mange i Norge har bestemt seg for flere tiår siden for at Eggum er en trist jævel. En deprimerende sutrepave med gitar.
Og de nekter å forandre på den oppfatningen, uansett hvor mange ganger han motbeviser det. Jeg vet også at ved å skrive pent om ham – så irriterer jeg mange av dem.
Og det er jo en liten enkel glede å ta med seg…

Er det billigere sprit vi trenger mest?

Norge er ikke dyrest i verden på alt mulig. Som man kanskje skulle tro. Riktignok er vi i ledelsen på det meste, men ifølge Statistisk sentralbyrå er Danmark enda litt dyrere.
I husholdningsindeksen, altså konsumet til en vanlig husholdning, havner Danmark på 141 og Norge på 139. Tallene tar utgangspunkt i en 100-norm.
Og slik jeg leser tallene så vil alle tall under 100 vise at man er billigere enn snittet i Europa.
Aller billigst på totalen er Bulgaria. De ligger på 51. Hvilket da altså er halve prisen av snittet. Og ikke stort mer enn en tredjedel av Danmark og Norge.
Så kan man jo stusse over at så mange fra Bulgaria vil til Norge. De har antakelig fått med seg at også lønningene i Norge ligge noe over bulgarsk nivå. Derimot er det ikke så underlig at så mange i Norge vil til Bulgaria. På ferie.
Norske feriepenger og bulgarsk prisnivå er ikke en dum kombinasjon.
Billigst er Norge på «Post og teletjenester, teleutstyr» hvor indeksen ligger godt under 100 med 87. Hva er så dyrere i Danmark enn i Norge? Jo, der finner man «Elektrisitet, fyringsoljer og annet brensel», 169 mot 129, «Husholdningsapparater» 134 mot 122, «Kjøp av egne transportmidler» – 174 mot 153. Og altså hårfint på totalen med 141 mot 139.
Noe som antakelig er et tankekors for dem som tror at alt blir så mye billigere om Norge blir medlem av EU.
Hvilket Danmark har vært siden tidlig 70-tall.
Aller dyrest er Norge, både på denne indeksen og antakelig i hele verden, på avsnittet «Alkoholholdige drikkevarer og tobakk». Der vår indeks ligger på 217.
Det skulle man ikke tro om man rusler langs brygga i Kragerø en sommerkveld.
Så er spørsmålet om det er det vi har et skrikende behov for i Norge. Billigere sprit og annen alkohol.
Har man jobbet i avis noen år og tatt «politirunden» en fuktig sommerhelg, har man ikke noe umiddelbar oppfatning av at det er for dyr alkohol som legger en demper på folks frilynte og noen ganger voldelige livsutfoldelse..