Viser arkivet for stikkord knausgård

Hjuks!

Jeg har endelig fått lest noen av bøkene i Karl Ove Knausgårds «Min kamp»-prosjekt. Jeg leste litt da Vivi Sævik laget en lokal kamp-variant i sine gode kronikker på denne siden i TA, men har ikke tatt skikkelig tak i dette litterære fenomenet før i den senere tiden.
Og jeg er på mange måter imponert over prosjektet, språksikkerheten og formen til Knausgård. Jeg har også respekt for Knausgårds vilje til selvutlevering og spydige ironisering over egne nederlag. Selv om det antakelig, og nok, er preget av en smule kokettering, vil jeg tro.
Mest imponert er jeg over måten Knausgård beskriver sin far, med en distansert hat/omsorg og en observerende resignasjon når det meste gikk på dunken. Hvilket det da også, til de grader, gjorde.
Nylig snublet jeg forresten over nettopp Vivi Sæviks mening om Knausgård på et av de såkalte sosiale mediene. Der skriver Vivi følgende:
«Etter 155 sider gir jeg opp å lese mer av Knausgård nr 5. Tåpeligheter. Livet er for kort til å lese slikt surr».
Vel, altså, 155 sider av bok nummer fem tyder vel på at det ikke er bare surr? Såpass respekt tror jeg Vivi har for egen fritid.
Men de påfølgende kommentarene er også interessante. Selv om sju Facebook-venner «liker dette», så liker de åpenbart ikke bøkene. I den grad de har lest dem.
Og blant de som har valgt å kommentere står det blant annet et ganske presist spørsmål fra;
Anne: «Hvorfor må du lese det?».
Aud skriver: «Jeg stoppet på slutten av bok en……snakk om oppskrytte greier».
Mens Tonje er av de mindre utholdende: «Enig. Jeg klarte kun 45 sider av nr. 1».
Elisabeth gir til kjenne sitt internasjonale syn på det hele: «Gav också upp i slutet på första boken. Ointressant jag lyckades inte engagera mig i hans liv».
Så har vi Vivi igjen: «Knausgård er Norges mest omtalte og berømmede forfatter for tiden, derfor ville jeg lese bøkene. Men nå er jeg lei av å lese om Knausgårds fyllekuler og sexdrømmer».
Mens Bjarne skriver: «Vivi, har du holdt ut i 4 bøker??! Imponerende kondis! Jeg holdt ut i noen få sider».
Det stilige med dette er jo at folk mener ting.
Det spesielle er at mange mener såpass sterke ting uten å ha lest mer enn «et par sider».
Hvilket jeg så absolutt tror gjelder flere enn aktivistene på Facebook-ytringen til Vivi.
Sævik på sin side har jo definitivt grunnlag for egne meninger når hun skriver:
«Jeg holdt ut i 4 bøker, for det kan jo hende at det var jeg som tok feil når jeg syntes bøkene var elendige, og at litteraturkritikerne hadde rett. Min konklusjon er fortsatt: møkkabøker!»
Og, som sagt, jeg klarer ikke helt å forstå at man tar fatt på bok nummer fem – bare for å få bekreftet at den er like dårlig som de fire foregående. Men, man har i alle fall en plattform da, for å skjelle dem ut.
Personlig må jeg si meg svært så uenig. Uten å ha lest samtlige. Jeg mener dette er interessante og velskrevne fortellinger fra et liv. Autentisk. Medrivende. Og oppriktig.
Men hva vet jeg.
Sånn sett er det så langt bare en ting som har opprørt meg. Det hele foregår da Knausgård og en kollega satt i Bø og tafatte prøvde å gjøre seg morsomme på Hjuksebøs bekostning. Poenget er imidlertid at Knausgård skriver Juksebø. Her håner han altså det nydelige stedet ved Heddalsvannet, som fra norrønt het noe slikt som Hiuxwbö, uten en gang å skrive navnet slik det skal. Denne perlen av en bygd, med knappe 350 innbyggere, i Sauherad.
Derfor kan jeg altså også bidra med litt mer Knausgård-aggresjon:
Skal du først gjøre deg kvikk på lokale steder i Telemark så får du også, pinadø, skrive navnet riktig.
Alt annet er Hjuks!
Ut over det så synes jeg altså at Nausgaard har vært riktig så flink og nyskapende…

Langesund à la Knausgård – kapittel 3

Noen av oss kan av og til ha problemer med å skille mellom hva som er selvbiografisk – og hva som er fiksjon eller oppdiktet. De fleste forfattere sier at romanene deres ikke er selvbiografiske, men at de har selvbiografiske trekk og at resten er fri diktning. Mange av oss andre vanlige dødelige hører av og til historier bli fortalt oss så levende, og med så mange gjenfortellinger, at vi til slutt tror at vi har opplevd dem selv.

De verste eksemplene på dette synes jeg kan komme fra koner som skal fortelle en historie som ektemannen har opplevd i militæret. Dette skjer som oftest i selskapelig samvær, når gutta slipper løs skjorteknappen og starter på den uendelige fortellingsrunden over alle de morsomme og elleville opplevelsene de hadde i militæret. Sjelden er latteren løsere menn imellom, og vi damer kan kjenne varmen fra samhørigheten deres. Det er gjerne når fortellingene er på sitt lystigste at en av konene kan overta midt inne i ektemannens historie og fortelle videre som om hun var tilstede da den historien som ektemannen forsøkte å fortelle om oppsto.

For oss andre blir gjerne dette noen pinlige minutter mens vi forsøker å late som ingenting, men vi kjenner følelsen av ektemannens ydmykelse: kona var jo ikke der da det skjedde, og ei heller var hun inne i ektemannens verden på dette tidspunktet!

Når jeg nå har lest de fire første bøkene til Karl Ove Knausgård ”Min kamp” så kan jeg fornemme at han går ut og inn av virkelighet og fiksjon. Men den første PR-kampanjen for bokprosjektet hans fortalte jo om hvor nådeløst han i bok nummer èn ville beskrive oppgjøret med sin egen far, sin egen fars negative karaktertrekk og triste skjebne der han drakk seg i hjel. I bok nummer èn hengte han ut aller mest sin far og farmor. I bok nummer to gikk det mest ut over hans nevrotiske kone som visstnok hadde vært innlagt for depressives. I bok nummer tre var det aller mest guttunge-oppvekst med puppesniking og snikrøyking.

I bok nummer fire handler det fortsatt mest om Knausgård selv, bl.a. beskrivelser av livet som 18-årig lærervikar nordpå der livet aller mest besto i å drikke seg dritings i helgene og febrilsk jakte på unge jenter eller hvilken som helst kvinne å ligge med. Finne noen å ligge med var livets besettelse. Akk o ve, noe så kjedelig å lese om.

Jeg oppfatter av intervjuene Karl Ove Knausgård underveis nå har gitt, at han erkjenner at han mer i de senere bøkene enn de to første har begynt å bruke fiktive navn for å beskytte enkeltpersoner. Han erkjenner til og med at han har opptrådt umoralsk i bok nummer èn der han nådeløst særlig beskriver sin far og farmor med negative karaktertrekk. Og farmoren, som altså vokste opp i Langesund, benevnes ikke med mye ære i beskrivelsene.

Vi som hadde en ungdomstid sammen i Langesund forbinder mye av denne tiden med sommersol, badeliv, båtturer og vennskap i skjærgården. Det er ingen fiksjon, jeg er hundre prosent sikker på at jeg har opplevd det. Sommeren 1972 var vi deltakere i en helt spesiell seremoni med dåp av en motorbåt, eller en kogg, som vi sier i Langesund. Seremonien foregikk på ei brygge i Bamble-skjærgården. Gudmoren var utpekt av de to rederne, og selve dåpen ble fulgt til tonene av ”Gamle Jægermarsj” på sveivegrammofon.

Koggen ble døpt ved at gudmoren kastet ei flaske alkoholfri brigg, hengende i ei snor, selvsagt, inn mot skutesiden. Flasken knustes slik den skulle, og ølskummet flommet ned over skroget. Koggen ble døpt for ”Alkohåla” til stor jubel fra de to rederne og alle oss andre i vennegjengen. Vi tror neppe noen av oss fortalte foreldrene våre om navnet på motorbåten som tok oss med på så mange flotte og til tider lystige helgeturer. Men vi ler fortsatt hver gang vi snakker om den.

En annen historie som jeg ikke er helt sikker på om jeg selv var med på, eller om jeg bare har fått den gjenfortalt så utrolig levende gang på gang er denne: Det var ei mørk og tåkefylt sommernatt, og gjengen var på motorbåttur et sted nedover Bamblekysten, men hadde lovet foreldrene å komme hjem i løpet av natta. På denne tiden var det kun tåkeluren fra Langøytangen Fyr vi hadde å rekognosere etter.

Historien forteller at noen av passasjerene begynte å synes at båtturen over Rognsfjorden tok unormalt lang tid. De syntes heller ikke at omgivelsene forandret seg gjennom tåkeveggen, det så ut som om båten sto stille. Det var helt riktig. Båten sto stille. Den sto bom fast på et skjær, og verken skipperen eller passasjerene hadde peiling på hvor lenge de hadde stått stille. I fellesskap fikk de basket motorbåten av skjæret og kom seg omsider hjem i tåkedisen. Men var jeg ombord????

Det jeg imidlertid er helt sikker på er den utrolige flausen jeg skapte den gang jeg danset swing på Korvetten og jeg glapp taket på dansekavaleren. Jeg mistet balansen, ramlet bakover, og falt rett inn i orkesteret. Jeg traff musikeren som spilte fløyte og fløyten hans brakk i to deler. Jeg var flau og unnskyldte meg på det mest inderlige. Den tsjekkiske musikeren taklet episoden sporty og sa: – It`s no problem, madam, now I have two flutes – det er ikke noe problem, nå har jeg to fløyter.

Og denne siste historien er garantert selvbiografisk og ingen fiksjon!

(Bildet av “M/S Alkohåla” og vennegjengen trykkes med redernes tillatelse.)

Langesund à la Knausgård – kapittel 2

Selv etter at jeg fylte førti år mistet jeg noen illusjoner om guttene jeg gikk på skolen sammen med. Det var en tidligere skolekamerat som da fortalte meg at: ”Du skjønner det, at i puberteten så var vi gutta mest interessert i jentene med de største puppene, og det var ikke deg!” Jeg nevner ingen navn, historien er pinlig nok fra før, for meg.

Pytt, pytt, like greit å få det på plass slik at man ikke går i fella og tror man er noe. Mange andre illusjoner er jo også blitt mistet underveis i livet. Jeg husker en gang som 16-åring da ungdomsbladet Det Nye hadde et arrangement i teatersalen i Porsgrunn rådhus, jeg var en av to jenter som ble kalt opp på scenen i en spørrekonkurranse for å konkurrere om en gavepakke på sminke. Jeg hadde kledd meg i lyseblå skai-drakt med miniskjørt. Øyenskyggen var lyseblå, den matchet med drakten, så jeg følte meg veldig fin.

– Når man sminker seg på øynene, skal man ta hensyn til klærne eller øyenfargen? spurte programlederen.

– Klærne! svarte jeg med lyseblå øyenskygge til mine grå-grønne øyne. Spørsmålet gikk også til den andre jenta, og hennes svar var:

- Til øynene. Det var selvsagt hun som vant og jeg som tapte, selv om alle kunne se at det ville ha vært helt feil med grønn øyenskygge til min lyseblå drakt.

- Skittpreik! tenkte jeg på bussen hjem til Langesund.

”Det ligger en roman i ethvert menneskes liv”, er et sitat fra Geir Berdahl som er forlagsredaktøren til Karl Ove Knausgård. Jeg er en av dem som fortsatt tviler sterkt på det, etter å ha lest Knausgårds bøker ”Min kamp” 1, 2 og 3. Knausgård har levd et like kjedelig liv som deg og meg, men han skriver altså prisbelønte bøker om det.

Jeg lider meg gjennom bøkene hans og synes det er temmelig uinteressant å lese hva han og kona krangler om, hva de spiser til middag, hvor sterkt han misliker de andre barnehageforeldrene og hvor fulle han og kameratene blir når de går ut på by`n. Det er like likegyldig for meg å lese om hans barndomsskildringer med gutta som lå i grasset og sneik på jentene, deres våte guttungedrømmer om jentene med puppene, smugrøykinga, lek med fyrstikker i skogen, og den første kjærlighetssorgen. Jeg strever med å se hva som er så revolusjonerende nytt i dette. Noe må det jo være, siden han både er bestselger og prisbelønt. Det er visstnok både oppsiktsvekkende og nyskapende at han skriver om sitt eget liv, sin familie og noen navngitte, virkelige personer i omgivelsene.

Jeg strekker meg til å si at hans litterære språk er drivende godt. Temaene synes jeg at jeg har hørt om hele livet.

Men derfor, inspirert av Karl Ove Knausgårds memoarer, så kan vi fortelle om våre egne dagligdagse opplevelser gjennom livet, i Langesund for eksempel, de fortellingene er like kjedelige og alminnelige som Knausgårds. For øvrig passer det fint å fortelle fra Langesund, for der bor det mange slektninger av Karl Ove Knausgård. Det ble jeg fortalt da jeg fikk en telefon etter at jeg skrev en kronikk om Langesund à la Knausgård for to uker siden. Det hadde seg nemlig slik at farmor til Karl Ove Knausgård var fra Langesund, i Skaugårdsgate, faktisk. Oldefaren var los og bodde i Langesund. Så i Langesund har forfatteren Karl Ove Knausgård flere tremenninger og firmenninger, blant annet. Det er ikke sikkert at tremenningene er så stolte av det, hvis de har lest bøkene.

Visste du forresten at Fantomet bodde i Langesund en periode? Det er helt sant, for vi var en hel gjeng som så han. Gjengen møttes på Kirkebakken en mørk høstkveld, for ryktene var begynt å gå om at Fantomet var sett i Langesund. Derfra gikk vi i samlet flokk ned til den gamle brannstasjonen i Storgata, og inne i bakgården sto det en stige oppetter veggen der det helt øverst var et åpent, sort hull inn i et lagerrom. En etter en kravlet vi opp stigen og stirret intenst inn i det svarte rommet, og riktig nok: Der! Langt der inne så vi de lysende øynene og maska til Fantomet! Det var godt at vi hadde hverandre, for dette var skikkelig skummelt, altså!

Er dette noe interessant å fortelle da? tenker vel du der du sitter og leser nå. Neida, det er bare et barndomsminne og historien er ikke særlig oppsiktsvekkende i det hele tatt, men hvis Karl Ove Knusgård hadde fortalt den, så hadde den kanskje blitt til stor litteratur.

Jeg kunne jo også fortelle historien om da vi var på hjemme-alenefest og vi alle drakk oss pære fulle og syke på en av pappaenes hjemmelagede pærevin, og vi fikk mageknip og spydde rundt husveggene hele gjengen resten av kvelden. Husets ene toalett ble jo raskt opptatt. Ingen festlig historie, men vi er sammen om den, og hendelsen kommer til å binde oss i gjengen sammen for resten av livet. Det var noen lidelsestimer å komme gjennom, og gutta var de som hadde det mest vondt der de lå sammenkrøpet, for de hadde drukket flest glass av den sure pærevinen. Vi jentene trøstet så godt vi kunne. Jeg nevner ingen navn, for historien er pinlig nok fra før, for oss alle.

Og da, da var det ingen av gutta som brydde seg om hvem av jentene som hadde store eller små pupper…

Langesund à la Knausgård

”Det ligger en roman i ethvert menneskes liv”, sa Geir Berdahl som er forleggeren til Karl Ove Knausgård i et portrettintervju med Dagens Næringsliv sist lørdag. Så da skulle det jo egentlig bare være å sette i gang å skrive hver vår roman om oss selv og vårt liv. Det kan bli kjedelige greier.

Jeg har lesedilla for tiden. Jeg har bestemt meg for at de neste månedene skal jeg lese bøker i hver en ledig stund. Derfor leser jeg omtrent et par bøker i uken for tiden. Akkurat nå har jeg lest de to første bøkene til Karl Ove Knausgård, både for å få en ny leseopplevelse, men også for å vite hva Knausgård-debatten handler om, slik at jeg kan ha min egen oppfatning av bøkene og forfatteren, og jeg er klar for bok nr tre. Ser dere, jeg har begynt å skrive mange setninger med bisetninger etter hverandre, for det gjør Knausgård, og da tenkte jeg, at da kan jeg også teste ut å gjøre det.

Jo da, Knausgård har et glimrende språk og fortellerevne, og jeg begynner så smått å bli litt begeistret, selv om det satt langt inne. Hans beskrivelser av egen barndom, ungdom, oppvekst, studietid, småbarnspapparolle og kunstnerliv er fornøyelig. Så er visstnok alle personene i bøkene reelle mennesker som lever eller har levd, noe ikke alle av de nevnte levende liker noe særlig, og dette blir det selvsagt debatt av. Denne kronikken er ikke en undervurdering av Knausgårds romaner, derimot inspirert av dem.

Så hvis vi tar denne forleggeren på ordet og begynner å skrive roman fra vårt liv, så kan det hende at bøkene i alle fall ville blitt bestselgere i lokalsamfunnet vi bor i, fordi folk vil kunne lese om seg selv og andre de kjenner, ved navns nevnelse. Altså, vi kunne jo begynne med å fortelle om ungdomstida i Langesund der vi i venneflokken hver eneste sommer på fredagene tok med sovepose og telt og dro på båttur i den omkringliggende skjærgård. Så slo vi opp teltene på holmer og skjær og festet og flørtet hele helgen, solte oss og badet, og drakk øl om kvelden.

Jeg satt en gang en hel kveld med ei flaske pils i handa i Skolebukta på Håøya, for jeg syntes det var forferdelig vondt å drikke øl, men jeg fikk nå truet den ned. Og etter hvert så begynte jeg å like smaken. Noen par begynte å gå helt for seg selv med en gang vi kom i land, og vi så dem ikke før vi skulle dra hjem igjen sånn ut på søndag ettermiddag. Og det hendte da sannelig at vi drakk oss på en snurr der ute på skjæra, men det gikk bra, for vi hadde omsorg for hverandre. Og vi overlevde på kneippbrød med leverpostei, reker og loff, eller pølser stekt på bålet. Knausgård forteller alltid hva de spiser og drikker i romanene sine, så da må jo vi også gjøre det.

Dette er det da ingenting spesielt med, tenker vel du, og det har du helt rett i. Det var bare slik vi vokste opp. Resten av året var vi på Korvetten så å si hver eneste helg, med unntak av langturer til Kjelleren i Porsgrunn eller Hawk i Skien. Vi sto i kø inne i Korvetten-trappa fra klokka seks på kvelden, og ved midnatt måtte vi komme oss hjem på en eller annen måte, enten ved å rekke bussen, eller ved å haike, og jammen fikk vi haik hver gang.

Det var på Korvetten at vi Langesundsungdommer ble kjent med gutter og jenter fra Stathelle, Vest-Bamble, Brevik og Heistad. Vi ble sammensveiset, og vi visste alltid at vi traff kjente når vi dro på Korvetten. Slikt blir det par og bryllup av. Bare spør Langesundfolk og Breviksfolk rundt deg som var voksne unge på sytti- og åttitallet om hvor de traff mannen eller kona si, og svaret er nesten ganske sikkert nitti prosent: på Korvetten.

Dette er da ikke interessant å lese om, sier du, og det har du helt rett i. For det er helt alminnelige historier. Men hvis du er god til å skrive på forfattervis og i tillegg setter navn på ekte, levende mennesker inn i fortellingene du skriver, så kan jo dette bli veldig interessant lesning for mange. Ganske pikant, faktisk. Kanskje dette til og med hadde blitt et mer skandaløst forfatterskap enn Knausgårds. En besnærende tanke. Men jeg tør ikke engang her å forsøke meg med bare å dikte opp noen navn og prøve meg fram, for jeg tror du hadde kjent dem igjen okkesom.

Det hadde allikevel og forresten vært veldig spennende å skrive ei sånn bok om ungdomstida og alle vennene. Det går jo an å skrive bok og bare trykke den opp i hundre eksemplarer og kun selge dem på Tarangers eftf. bokhandel til kjentfolk, og for øvrig beholde noen av bøkene og gi dem bort som vennegave på 50- og 60-års dagen. Eller du kunne gi boka bort i bryllupspresang når de gifter seg for andre eller tredje gang. Å hildrande du, for en skandale!

Og da, da tror jeg at det hadde vært lurt å flytte til Sverige.