Viser arkivet for stikkord jensen

Vinnere og tapere

Jeg har registrert at det plutselig er svært mange som er opptatt av valgloven. Spesielt Frp’ere har blogget og kommentert den urettferdige valgloven i de siste dagene.
Merkelig at de ikke var opptatt av den, nøyaktig samme, valgloven i dagene før valget. Da kunne man jo jobbet for et flertall som ville endre den.
Sannheten er at Frp har fått inn 24,3 prosent av representantene, selv om de bare har 22,9 prosent av stemmene. Venstre har for eksempel 3,9 prosent av stemmene, men bare 3,4 prosent av mandatene.
Nåvel, det høres så vakkert ut at hver eneste stemme skal telle nøyaktig likt. Men det er vel knapt noen nasjon i verden hvor det er akkurat slik.
Og selv om man gjorde det – ville totaltresultatet bli det samme i følge valgforsker Bernt Aardal i NRK fredag morgen.
Poenget at det ikke er helt – matematisk likt er at flertallet ønsker at hele landet skal være representert i parlamentet.
Det ville jo være synd om omtrent halvparten på Stortinget ble valgt inn fra Oslo-området. Og bortimot ingen fra Finnmark.
Slik det da ville blitt.
«Men vår blokk hadde flere stemmer enn den andre blokken», hevdet en som jeg diskuterte dette med. Fra Frp.
Vel, om man kan kalle Frp og Venstre medlemmer av samme blokken – så krever det mye godvilje. Godvilje som verken Lars Sponheim eller Siv Jensen hadde.
Var det noe de ikke var – så var det å være «på lag». Altså en blokk. Sannheten er at det politiske liv i Norge er rammet av en fordummende begrepsforvirring.
Den «borgerlige fløyen» er ikke en fløy. Og ifølge svært sentrale politikere – på høyresiden – så er ikke Frp et borgerlig parti i det hele tatt.
På samme måten som man snakker om «den sosialistiske siden».
Vel, hvilken side er det?
Om man har det minste forståelse for politiske ideologier så er ikke Senterpartiet og Arbeiderpartiet i nærheten av å være sosialister.
Knapt nok Sosialistisk Venstreparti.
Rødt er vel de eneste som er en slags sosialister. Men de er ikke på Stortinget.
Det kan godt hende at man bør forandre eller justere valgloven. Men det er neppe valgets tapere – som likevel har utropt seg selv til vinnere – som bør være de første til å ta et opp. Timer etter nederlaget.
Men vant ikke Høyre og Frp da? vil du kanskje si.
Tja – det er øyet som ser.
Om de nå var en blokk, så ledet de på meningsmålingene tre og et halvt år før valget. Fra høsten/vinteren 2005-2006 og fram til de siste ukene. Så fikk likevel den sittende regjeringen nytt flertall. Da er det vanskelig å se at Frp er vinneren.
Hele den borgerlige siden ble til det kaoset av krangel og mistro som statsministeren snakket om i mange debatter.
Frp har i tillegg antakelig mindre innflytelse enn før. Selv med litt økt oppslutning. Formann Jensen klarer ikke å levere én sak til sine velgere av det hun lovet. For nå vil verken Venstre eller KrF snakke med Frp på svært lenge, tror jeg.
Siv Jensen begynte faktisk å snakke om valget i 2013, minutter etter at valget i 2009 var ferdig.
Og skulle det gå galt, så er nok valget i 2017 innen rekkevidde.
Muligens.
Det blir et permanent jobb av slikt.
Om Frp er valgets vinnere, slik de selv hevder – så lurer jeg på hvordan et tap ville sett ut for Frp.

Kvinnfolk e de sjøl

Jeg synes kanskje at kvinneperspektivet noen ganger blir for ukritisk fremmet i politiske debatter. Som denne nye visepresidentkandidaten til John McCain: Sarah Palin.
Det virker som en del kommentatorer har trukket henne til sitt bryst, mer og mindre uavhengig av hva hun står for politisk. Som er litt utydelig. Annet enn at hun er for pitbuller med leppestift – eller hva det var.
Uansett er det imponerende å se det som har skjedd i norsk politikk når det gjelder kvinnerepresentasjon. Når de i USA jubler over at de kanskje kan få en visepresident som er kvinne, så er det faktisk litt å lære av Norge.
Fra ytterste høyre har vi Siv Jensen som riktignok er formann, men som likevel leder Frp. I Høyre styrer Erna Solberg. I Senterpartiet er Liv Signe Navarsete i ferd med å overta ledelsene etter at Åslaug Haga gikk på en smell. Kun med Lars Peder Brekk som en konstituert mellomfigur. Og i SV er Kristin Halvorsen åpenbart «den sterke mann». Noe debatter og politikk har synliggjort svært tydelig de siste årene.
Hun er da også, i tillegg, en solid finansminister som i alle fall ikke har gjort alle de blemmene som de dresskledde kobbelet av mannlige finansaktører og kommentatorer åpenbart ventet da hun fikk nøklene til Norges pengebinge.
I tillegg har vi KrF, der Valgerd Svarstad Haugland var en svært synlig partileder i omtrent ti år fra 1995 til 2004. Og selvfølgelig landsmoder Gro Harlem Brundtland. Som dominerte norsk politikk fra 1981 og i nesten 20 år.
Kun Venstre har holdt kvinnene unna. Det vil si, med et bitte lite unntak da Eva Kolstad styrte partiet i en kort periode for omtrent 35 år siden. Men når man har sett Lars Sponheim og Olaf Thommessen i fri dressur, så spørs det om ikke også Venstre hadde vært best tjent med et drivende dyktig kvinnfolk.
Men uansett er altså fire av seks stortingspartier utstyrt med kvinnelig leder. Noe som må være bra. Det minner forresten om han som ytret seg noe resignert om manglende løssluppenhet blant noen bekjente: «Ikkje røykje de, og ikkje drikkje de, og kvinnfolk er de sjøl». Politikk er det muliges kunst, heter det. Det har i alle fall vært mulig å få kvinnelig ledelse i flertallet av våre viktigste partier. Noe som har vært svært bra for landet vårt. Og kvinnene. Samt mennene. Både med og uten leppestift..

Frp som fortjent?

Pengeavisen Dagens Næringsliv fortsetter sin Frp-kampanje.
Det vil si, egentlig så holder de på med å klargjøre Norge for tanken om at Frp kan overta regjeringen.
Det kan bli nyttig.
Derfor blir meningsmålingstallene som ble presentert i går noe pussige. I følge DN så er Frp nå større enn Ap, SV og Sp til sammen. Om man summerer tallene så viser det at Ap, SV og SP har 34.6 prosent oppslutning. Frp får 34.0 prosent. Som er sensasjonelt, men dog ikke mer enn 34.6 prosent.
Derfor legger DN inn et element i beregningen, og omregner meningsmålingen til mandater. Det blir litt spesielt så lenge man foretar en riksdekkende måling, mens mandatene fordeles fylkesvis. Dessuten er det ikke mange målinger i verden som klarer å fange opp utjevningsmandater. Ganske nøyaktig ingen.
Men DN oppnår i alle fall en slags knagg å henge sin vinkel på; at Frp er større enn de tre til sammen.
I går sto det over hele førstesiden i den rosa avisen at Frp har hatt en velgerstrøm i sommer på «100 000 nye velgere». Nå er det de færreste som får velgere de årene det ikke er valg, men slike bagateller stopper ikke journalistikken.
Siv Jensen sier til Dagens Næringsliv at hun er forberedt på å få regjeringsoppdraget av Kong Harald etter valget neste år.
Det kan jeg levende forestille meg.
I hele sommer har samme avisen kjørt en intervjuserie der de spør en rekke mennesker
«Hvordan blir Norge med Siv Jensen som statsminister?».
Intervjuobjektene, mye næringslivsfolk, har ofte vært positive.
Gårsdagens intervjuobjekt, administrerende direktør Bernt O. Bodal, svarer slik: «Det er hun fra SV?»
Og mange har svart noe i retning av: Omtrent som nå.
Noe som står i grell kontrast til det de rød-grønne hevder. Og enda mer i kontrast til det Frp selv mener. De skal jo snu opp-ned på det meste i landet vårt.
Imidlertid er det fortsatt lenge til valget. Siv Jensen kan jo ha rent flertall alene i september neste år. Eller motsatt. Hva nå det er.
Uansett får vi nok det styret, den regjeringen og det Stortinget vi fortjener.
Og vel så det…

Adagio - et lite mesterverk av en film

Adagio 13. August 441 — De to unge filmskaperne Morten Jensen og Nicolay Aasbø fra Stathelle har hatt premiere på sin første langfilm, Adagio.

To 19 og 18 år gamle gutter fra Stathelle har laget en helaftens spillefilm med tittelen Adagio. Morten Jensen og Nicolay Aasbø i det lille, store amatørfilmselskapet Yadda Films er medskyldige i at jeg i fem dager har de følelsessterke bildene og episodene deres oppe i mitt hode, og scener fra filmen følger meg hvor hen jeg går. Filmen har gjort et uutslettelig inntrykk, og jeg blir ikke kvitt historiene som spilles og spilles for mitt indre øye. Morten og Nicolay startet filmselskapet Yadda Films i 2004, og de har skrevet og regissert filmen sammen. Jeg er imponert over resultatet.

Fredag kveld for to uker siden var det premiere på filmen i en lukket forestilling på Filmsentret Charlie i Porsgrunn, med inviterte gjester i salen. Jeg var ikke på visningen av filmen, men jeg ventet spent på å lese anmeldelsene i TA, Varden og PD lørdag og mandag etterpå. Det sto ikke ett eneste ord i avisene, det var rett og slett ingen omtale av de to unge filmskapernes helaftens spillefilm på to timers spilletid. Jeg hadde hørt om filmen i lokalmiljøet, så jeg ble skuffet over manglende medieomtale. Derfor spurte jeg Nicolay om jeg kunne få låne en DVD av filmen deres for å se den og skrive om den i min faste blogg her i TA. Dette var foranledningen til at jeg sist søndag formiddag tilbragte foran TVen og så på filmen Adagio.

Filmens handling utspiller seg i Langesund, Stathelle, Brevik og Porsgrunn. Det er langt fra noen kose-film. Oj, her står sannelig de personlige dramaene i kø, blant unge jenter og gutter, og blant voksne foreldre. Alle er de på jakt etter vennskap, kjærligheten og meningen med livet, så sannelig også på leting etter den store litterære poesien til inspirasjon av Jens Bjørneboe og Dostojevsky. Filmen beskriver ulike kompliserte mellommenneskelige forhold – mellom ektefeller, i venneflokken, mellom far og sønn – og tidsriktig: en gryende lesbisk kjærlighet, og en voksen lærers leting på internettet etter en kvinne å date.

Det som overrasket meg aller mest var vel egentlig hvor mye dysterhet og ensomhet som ble beskrevet i filmen. Egentlig burde jeg jo ikke bli overrasket over at to unge menn på 18 og 19 år ønsker å beskrive ensomhet og håpløshet hos ungdom, men vinklingene grep meg rundt hjertet. Og gjennom de ulike karakterene klarer de å vri optimismen inn, nennsomt og forsiktig. Bortsett fra foreldreparet som går ut av filmen i dyp konflikt, så skimtes lyset i horisonten i de ulike historiene mot slutten. Filmen har elleve hovedrolleinnehavere som er hentet inn fra filmskapernes egen familie og bekjentskapskrets, og en rekke statister fra lokalmiljøet. Nicolay sier selv på filmselskapets nettside at egentlig er denne langfilmen nesten sammensatt av flere kortfilmer, men de har klart det utvidede formatet.

Yadda Films som ble startet i 2004 består også av Åse Haukvik, Thomas Kristiansen og komponisten Michael Gunnulfsen, og de har trukket med seg også komponisten Anders Hefre i denne produksjonen. Åse og Thomas er kamerafolk og fungerer også som assistenter. Morten, Thomas, Michael er nettopp ferdig på VKII ved Bamble Videregående skole. Åse har gått to år på medialinjen ved Porsgrunn Videregående skole og siste året i Bamble. Anders Hefre har gått på musikklinjen ved Skien videregående skole. Og det må sies at Yadda Films er veteraner innen kortfilmproduksjon. De er nå blitt en registrert ungdomsbedrift, de har deltatt i Ungdommens Kulturmønstring, har hatt kortfilmpremiere på TV Telemark. De tok også en seier i The Cube of Ibsen-konkurransen, og de har fått tildelt kulturstipend av Bamble kommune. Adagio-filmen har kostet 3000 kr å produsere, imponerende lavkostproduksjon. Og selvfølgelig har Yadda Films egen internettside, http://www.yaddafilms.com

Men Adagio er i hovedsak en film skapt av Morten Jensen og Nicolay Aasbø. All ære til de lokale amatørskuespillerne i filmen som har tatt regi av de to unge regissørene. Å våge å spille en ynkelig, alkoholisert pappa som ligger i grøfta utenfor Smia Pub på Stathelle er sannelig nakent nok. Det er jo til å bli nervøs av, hvor har de hentet ideene og inspirasjonen til dramaene fra mon tro? Filmskaperne har funnet lyssetting under Breviksbrua og over soloppgangen bak Sandøya, i stua på Ekstrand. Hva er moral og umoral i våre liv, og hva er ekte vennskap?

Til Morten og Nicoaly: takk for tilliten, for at jeg fikk lov til å se filmen deres. Dere fikk meg til å tenke dype tanker om drømmer og kjærlighet, glede og sorg. Det skal bli spennende å følge med dere videre i livet. Dere vil klare å nå akkurat så langt dere vil. Det er en mulighet for at Adagio kan bli satt opp på spilleplanen på Filmsentret Charlie til høsten, det hadde vært spennende å se filmen i hele sin bredde på stort lerret. Denne kreative gjengen har allerede laget 21 kortfilmer og en langfilm. Og de er enda ikke fylt tjue år…………….