Viser arkivet for stikkord jan

Vi er ingen uten hverandre

Prestekrage(Danny Twang)

En sjelden gang treffer døden oss som en knyttneve. Det er selvfølgelig særdeles brutalt når det skjer med en person i venneflokken. En mann i sin beste alder, med vakker kone og to skjønne, unge døtre: i løpet av to uker etter hjerneslaget er den skjønneste pappa og snille, omsorgsfulle ektemann død. Den private sorgen blir stor i slike tilfeller.

Aller mest hos de nærmeste. Vi som er i vennekretsen kjenner både den fysiske og psykiske smerten, og vi står hjelpeløse på sidelinjen, for vi kan ikke gjøre annet enn å slå ring rundt sorgens midtpunkt og med det forsøke å lindre smerten. Så kan vi beundringsverdig betrakte hvor sterk den rammede familien blir i en slik situasjon, blant annet fordi det er bruk for hver og èn, for ikke å knekke sammen. Det er lov å sørge sammen, og det er lov å gråte sammen.

Bakteppet blir at andre i venneflokken med et slikt plutselig dødsfall gjenopplever sin egen sorg som oppsto da man mistet en som sto en nær for noen år tilbake. Plutselig kommer minnene som et tilbakeblikk i form av et flashback fra sitt eget lønnkammer. Den nye sorgen forsterkes av at det er kommet en ny sorg inn i livet, denne gang i form av en god venn som er gått bort. For oss som vet, er også den gamle smerten synlig. Selvsagt blir vi preget av den også.

Vi bor i et lite lokalsamfunn og vi kan se hvilken stor verdi det ligger i at vi alle vet om hverandre og kjenner hverandre når en privat tragedie inntreffer. Hele småbyen slår ring rundt familien. Venneflokken likeså. Det kokes kaffe, det bakes kake, det stekes lasagne, det lages lapskaus, det leveres blomster og vakre kort med nydelige hilsener. Og når hjertedørene står åpne slik at det er anledning til å være sammen for å sørge, da kjenner vi i takknemlighet ordspråket ”som man sår, høster man”.

Til min gode, vakre venninne som er blitt enke i begynnelsen av førtiårene hentet jeg fram noen ord fra Kahlil Gibrans bok ”Profeten” som en trøst:

” Når du er lykkelig, skal du se dypt inn i ditt hjerte, og du vil oppdage at bare det som har gitt deg sorg, kan gi deg glede.
Når du er ulykkelig, skal du igjen se inn i ditt hjerte, og du vil oppdage at du gråter for det som før har gitt deg lykke.”

Vi er inne i en vakker tid i Langesund i mai. Liljekonvallene er i ferd med å springe ut, det glitrer fra havet og bruser i sundet når friske bølger duver innover. Vi planter i verandakassene våre og rydder i hagene. Vi har markert 1. mai og vi har hatt konfirmasjonssøndag i byen. Alt er så normalt. For de fleste. Men altså, blant oss har vi mennesker som savner noen, som sørger over noen som sto dem nær. Det gjør oss vemodige og redde for å miste hverandre.

– Nå må vi ta vare på hverandre, sier vi.

– Vi vet ikke hvor lenge vi har hverandre!

I Jan Vincent Johannessen`s bok ”Kunsten å leve” siterer han forfatteren Oscar Wilde som sa at det ikke ville affisere ham det minste om en av hans venner hadde en fest og ikke inviterte ham. Men hvis en av hans venner gjennomgikk en sorg og nektet ham å dele den, ville det føles meget bittert.

Hvis han lukket sorgens dører for ham, ville han komme tilbake, igjen og igjen og be om å få slippe inn slik at han kunne dele det han følte han hadde krav på å dele. Hvis vennen mente at OscarWilde var uverdig og ikke skikket til å gråte med ham, ville han føle det som den mest bitende ydmykelse, som den mest forferdelige måte å påføre ham skam på. For den som kan se på verdens skjønnhet og dele dens sorg, og føle noe av underet i begge, er i nær kontakt med guddommelige ting, og han har kommet så nær Guds hemmelighet som noen kan komme.

Jan Vincent Johannessen gir råd i sin bok om at dersom du mister den du er glad i, så del i alle fall noe av tapet med en venn. En venn har evnen til:

Til å elske og bry seg om deg og forstå deg.
Til å få deg til å smile når du ikke klarer det på egen hånd.
Til å hjelpe deg opp når du ligger nede.
Til å se deg inn i øynene slik at du føler den kjærligheten du lengter etter.
Til å få dele den sårhet som du gjemmer for andre.
Til å akseptere deg slik du er nå.

Denne artikkelen skriver jeg med tillatelse fra min sørgende venninne som vi er så veldig glad i, og som vi deler sorgen med, over å ha mistet en snill ektemann og pappa til sine barn. Det er helt sant at ord er fattige. Men ord er det eneste vi har.

Om testosteron og abort

Det var den siste fredagen i mai i år og jeg hadde tatt meg en lenge etterlengtet fridag. Første sommerdag i Steinvika i Langesund – helt alene på stranda med ei enslig svane svømmende rundt på søk etter selskap. Jeg hadde tatt med meg ei kanne med kaffe og en bunke aviser. – Aaah, nå er livet godt å leve, sa jeg til meg selv i det jeg rigget meg til.

I løpet av formiddagen leste jeg vel et titalls kommentar-artikler om Tom Nordlie som trakk seg som fotballtrener fra fotballklubben Lillestrøm. Uten unntak ble Tom Nordlie geni-forklart av kommentatorene, til tross for manglende resultater hittil i årets sesong. Den tidligere landslagssvømmeren er en stor fotballpersonlighet, men trenger masse plass, leste jeg. Og det skyldes visstnok ikke bare vekta. Tretten arbeidsplasser innen fotball de siste 20 årene har gitt ham både venner og fiender, men mange millioner i sluttpakker. Og nå får han med seg enda en millionpakke i sluttvederlag fra Lillestrøm, etter å ha tapt maktkampen mot Jan Åge Fjørtoft. Men altså, uten unntak leste jeg bare positive kommentarer fra alle de mannlige journalistene om egenskapene til Tom Nordlie som fotballtrener. Jeg skal innrømme at jeg fortsatt har problemer med å forstå dette spillet – hvordan kan man bli sett på som en fiasko i en klubb for deretter bare kort tid etter bli hyllet som et geni i en annen klubb??? Mangel på utholdenhet er den eneste negative egenskapen som ble knyttet til Nordlie i aviskommentarene for en uke siden. Han takket gråtkvalt for seg i Lillestrøm, fra klubben som han meldte seg inn i som 7-åring. Mon tro hvorfor jeg ikke forstår logikken? En profesjonell fotballklubb er en stor arbeidsplass, og slike mekanismer som fotballtrenere på vandring fra klubb til klubb er ikke-eksisterende i arbeidslivet for øvrig. Tror jeg. – Det må være testosteronet, tenkte jeg i mitt stille sinn der jeg satt og myste mot sola. Etter å ha lest cirka ti artikler om Nordlie-Fjørtoft var jeg ganske forsynt av både testosteron og mannlig maktkamp, jeg har mer enn nok av det på andre kanter også…… Fredag 30. mai i år var det 30 år siden Stortinget vedtok kvinners rett til selvbestemt abort. Samme dag som alle de store avisene hadde Nordlie-Fjørtoft-kampen på sin førsteside og kommentarside, hadde Dagsavisen førstesideoppslag om at abortloven hadde rundet tretti år. Dette hadde inntil i 1978 vært ett av etterkrigstidens største stridstemaer i norsk politikk. Siden loven ble innført har 420.000 norske kvinner brukt sin rett til selvbestemt abort. Etter den tid har antall aborter gått noe ned og antall tenåringsaborter synker jevnlig. Dagsavisens oppslag fokuserte på et intervju med tre unge kvinner som kunne fortelle at de ikke helt har glemt damene som sto på barrikadene på 1970-tallet for deres rett til å bestemme selv – Vi tar det kanskje litt for gitt, men vi skylder dem mye, sa de tre unge jentene fra 18 til 22 år. Fødselslege Gro Nylander som også ble intervjuet av Dagsavisen kunne fortelle historien om at hun selv sto på barrikadene for abortloven på 70-tallet. Selv snudde hun i spørsmålet om selvbestemt abort etter å ha sett hva unge kvinner i hjembygda måtte igjennom etter å ha blitt ufrivillig gravide. Alternativet til å få utført en medisinsk forsvarlig abort var strikkepinnemetoder og kloke koner som begge deler var bakgrunner for at mange kvinner mistet livet på 50- og 60-tallet. Nylander minner om at i land der selvbestemt abort er innført, har dødsfall og sykdom etter illegale aborter nærmest forsvunnet. Fra Irland der abort er forbudt, settes det fortsatt i dag opp egne abortbåter for gravide kvinner som drar til England for å ta abort uten risiko. – Det ingen bør glemme er at dagens abortlov også redder liv. Spørsmålet er om inngrepet skal utføres trygt eller være risikofylt, sier fødselslege Gro Nylander i intervjuet. I en kommentar-artikkel tilknyttet markeringen av tretti-års dagen for abortloven, skriver reportasjeleder Kaia Storvik i Dagsavisen at kvinnenes historie om hvorfor de har valgt å ta abort, fortsatt er fylt av tabu. Dagsavisen har lett blant svært mange kvinner og spurt etter noen som kan tenke seg å fortelle om dette valget. Ingen av de mange kvinnene som Dagsvisen var i kontakt med ville svare på om de har tatt abort, og dermed fant avisa heller ingen til å fortelle sin historie. Altså er dette historisk politiske stridstema knyttet til et så privat valg for den enkelte at de ikke ønsker å fortelle om sitt valg offentlig. Kvinner som har tatt abort og som er fornøyde med det vanskelige valget de tok, holder munn i offentligheten. Det mener reportasjeleder Kaia Storvik ikke er et friskhetstegn for samfunnet. Jeg er uenig med henne. Det heter Lov om selvbestemt abort, det er altså ikke en lov om frivillig abort i motsetning til ufrivillig abort som jeg beklageligvis har opplevd flere ganger. Ufrivillig barnløshet var jeg en av dem som var med på å fjerne tabuene av på 80- og 90-tallet, faktisk. Men å gjøre et valg om selvbestemt abort handler om ulykkelighet, vanskelig livssituasjon, skam, skyld og til og med fattigdom i lille Norge. Og dessuten er det alltid en far med i graviditeten ett eller annet sted, og dersom kvinnene skal fortelle sin historie, drar de mannen med seg ut i offentligheten. Det blir for privat, og sånn må det være. Å jo, jeg kjenner noen historier om kvinner og deres valg fram til selvbestemt abort. Men de egner seg ikke for offentligheten. Som et alternativ synes jeg det er helt greit at maktkampen mellom Tom Nordlie og Jan Åge Fjørtoft foregår i full offentlighet. Og dermed kom jeg meg i land med denne tankerekka også…