Viser arkivet for stikkord ibsenhuset

Ingen kunst å møte opp

Lørdag hadde jeg den store æren av å være med på å åpne Oker Art – utstillingen i Ibsenhuset.
Det vil holde åpent i sommer like til 9. august.
Og er en knakende godt eksempel på hvor mye snadder det går an å ta til seg her i Grenland om man bare gidder å oppsøke det vi har. 19 kunstnere gir i denne utstillingen til kjenne en skapertrang, en formidlingsglede, et meddelelsesbehov som da også slår ut i kunst av høy kvalitet.
Tidligere har utstillingen gjort stor suksess i Berlin – og nå er den altså hjemme i Telemarks kulturelle storstue.
Med den varmen, det sommerværet, og de naturmulighetene vi har her i fjorden så er det mulig at folk sliter litt med å trekke inn akkurat nå. Men med over 30 grader i skyggen – slik det var i går, er kanskje den noe svalere utstillingsluften akkurat det som skal til.
Om kunst er det sagt mye. Kloke og mindre kloke ting. På mange måter mener jeg at kunst og kultur er det som skiller menneskene fra dyrene. Som løfter oss litt over det nivået som bare handler om primærbehovene.
Man kan i Oker-utstillingen fornemme en «estetisk hensikt», – som Joyce snakket om, som både stimulerer ettertanken, humøret og eksistensforståelsen.
George Moore sa det slik: Det gjør ikke noe om du maler dårlig, så lenge du ikke maler dårlig på samme måte som andre.
Så er det jo ganske individuelt hva som er dårlig.
En annen sa det slik: Å male er svært lett om du ikke kan det. Om du derimot kan det så er det uhyre vanskelig.
Og Picasso forklarte sine bilder på denne måten: Jeg maler ting slik jeg tenker dem, ikke slik jeg ser dem. Så det var antakelig ikke til å undres over at tankene hans var noe – hva skal man si – abstrakte.
Og mitt råd er altså klinkende klart, selv om du kanskje ikke frekventerer slik steder ofte: Ta turen til Ibsenhuset og Oker-gruppen sin utstilling i sommer. Egeninnsatsen som handler om å oppsøke stedet er ikke mye forlangt. Og i alle fall ingen kunst..

Vet vi hva vi HAR?

De skriver om nye operaen i Oslo. Selvfølgelig skriver de om operaen. Og det arkitektkontoret Snøhetta skal lage i Dubai eller i Ras-Al-Kaimah, eller der omkring der emiratene dirrer av vanvittige pengesummer – og vil forandre verden.
De skriver selvfølgelig om det som ellers rører seg i kongeriket. Om spesielle løsninger med vinduer og sollys og design og arkitektur. Mest totalløsninger. Og det spesielt elegante.
Jeg snakker om årboken arkitektur i Norge for 2008. Knyttet til nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.
De skriver om Ishavskatedralen i Tromsø, om Sohlbergplassen i Rondane. Og ellers storslagne arkitektoniske perler i Hardanger, i Oslo, i Vadsø, på Nattlandsfjellet i Bergen, i Fredrikstad, Kvitfjell og på Hvaler. Og de skriver om modernismen i Stavanger. Ja, årboken er innom det meste.
Men aller mest entusiastisk skriver de om Skien. Vår egne hovedstad her i Telemark. Og de skriver om Ibsenhuset. Om dette store bygget – i vårt alles nabolag, som vi bruker, vi ser, vi besøker, vi oppsøker, vi registrerer, observerer og kanskje devaluerer. Rent estetisk, mentalt – uten å egentlig se hvor flott det er.
Vet vi egentlig hva vi har her i fjorden?
Det er jo en nasjonal øvelse, dette med å bruke nesten all tid, all oppmerksomhet, alt engasjement på det bitte lille vi ikke har. Mens alt vi har, alt som er oppnådd, alt som fungerer, som behager, som gjør våre liv lettere og bedre og rikere – snakker vi nesten ikke om. Vi tar det som en selvfølge. Slik vi nok også gjør med Ibsenhuset.
Og det er bra. For selvfølgelig er vi glade i Ibsenhuset. Og selvfølgelig er vi klar over hva Telemarks storstue har å fare med. Og selvfølgelig er det omtrent slik det skal være. Mennesker lever ikke av brød alene, det fikk vi vite allerede i bibelundervisningen i småskolen, om man fulgte med.
Mennesket lever også av – for og med kultur. Slik Helge Siljan og hans stab, slik Ibsenhuset – serverer oss i fanget hvert eneste år, hver eneste måned, hver eneste uke. I de 424 månedene som har gått siden åpningen. I de 1836 ukene som Ibsenhuset har vært et kulturelt sentrum i kulturfylket Telemark siden åpningen i 1973.
Det eneste vi må bidra med er å legge nok egeninnsats ned i prosjektet til å oppsøke det de byr på.
Altså, 12 sider i vår nasjonale årbok for fremragende arkitektur handler bare om vårt Ibsenhus!
Jeg må sitere litt fra hva de mener – de som kanskje har litt lettere å få øye på hva vi har.
Fra etableringen:
«Ibsenhuset ble en suksess, og dannet mønster for regionale kulturbygg som reiste seg over hele landet i 1970-årene».
Telemark og Skien gikk altså foran. Og kom ikke diltende etter – som vi av og til plager oss selv og andre med å tro.

Bygningene er både lavmælt og monumental på samme tid. Fra parken er bygningen underordnet trærne, både ved sin tilbaketrukkede plassering og i høyde. Samtidig er bygningen en ubestridt fondbygning til Lundeparken med en grunnflate som står i kontrast til Skiens småhusbebyggelse. Med sin lave karakter og store glassvegg mot Lundeparken fremstår Ibsenhuset som en utstillingspaviljong i det grønne. Det er jo sant. Selv om huset er stort og dominerende – så er det tatt hensyn til mye – og det er slett ikke skjemmende. Som nyinnflyttet til Skien i 1993 – tenkte jeg aldri at Skien er en fin by – men med en stor betongkoloss som ødelegger. Mye har blitt ødelagt av arkitekturen i Skien sentrum, men det er ikke Ibsenhuset som har ødelagt. EPA derimot… Og årboken skriver videre:

Når Ibsenhuset i dag står i folks bevissthet som en del av Skien og en bygning folk føler tilhørighet til, må dette først og fremst forklares med bygningenes evne til å lokke til seg ulike publikumsgrupper og brukere. Arkitekturens fleksibilitet muliggjorde raske skifter og et bredt spenn av aktiviteter.

Så langt landets mest prestisjefylte arkitekturtidsskrift.
Ibsenhuset fylte altså 35 år i høst. Gjennom disse årene har dette blitt en kulturell storstue, som vel alle har et forhold til. Enten det er gratiskonserter i foajeen, det er store stjerner i hovedsalen, det er platemessen som arrangeres flere ganger i året, eller det er hverdagslige utstillinger der man blir invitert inn for å nyte vakker kunst, uten at det koster en krone.
Vi er, som nevnt, antakelig verdensmestre her i landet, å påpeke det lille vi ikke har. Mens vi er ufattelig dyktige til å overse alt vi faktisk har. Mitt lille bidrag i dag var et beskjedent forsøk på å gjøre det motsatte. Det er Ibsenhuset vel verdt.

Ibsenhuset — Skien Sentrum Hjellen