Viser arkivet for stikkord ibsen

Herlig sus over Teater Ibsen

Teater Ibsen har fått en ny vår – og det merkes! Først ute var ansettelse av ny kunstnerisk leder. Anders T. Andersen ser ut til å ha stor innflytelse, og han har mye å melde. Det er godt å se! Borkman fikk både ris og ros, men det viktigste av alt er at forestillingen ble lagt merke til. Det ble den ble også – langt utenfor Telemark og Vestfolds grenser.
Nye lokaler på Klosterøya har vært med på å øke attraktiviteten og sikkert også pirret nysgjerrigheten til mange, som kom for å se nettopp det da de gjestet Borkman-forestillingen.
Nå meldes det at både Dag Solstad og Jon Fosse skal settes opp på scenen på Klosterøya. Jon Fosse er vår mest spilte, og en av de absolutt mest populære. Det samme kan vel ikke sies om Dag Solstad. Han er vel heller en av de mist spilte, men likevel en av våre beste forfattere.
Jeg hadde gleden av å se Marit Moums Aunes «Genanse og Verdighet» på Malersalen i Nationalteatret for noen år tilbake, og overvar dermed en fantastisk forestilling. Blir Anders T. Andersens «Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige» i nærheten av den, er det bare å glede seg.
Andersen har vist at han er en fornyer som tør å ta dristige valg. Han har vist at han er viktig for teateret – som har fått en ny vår – og en ny og spennende høst går vi i møte!

Nytt liv for Festiviteten?

Teater Ibsen vil forlate lokalene sine og dra til Klosterøya. Det kan man skjønne, for gamle Festiviteten holder ikke lenger mål. Joda, den ser flott ut fra utsiden, men bygningen forfaller og har ikke de kvalitetene som skal til for et moderne teater.

I formiddag fikk politikerne i hovedutvalget for kultur og undervisning se lokalene, jeg regner med at de fleste så behovet for å etablere seg et annet sted.

Festiviteten ble oppført etter tegninger av arkitekt Paul Due, og ble innviet på Henrik Ibsens fødselsdag i 1891, den 20. mars, dermed har bygningen stått der i over 100 år. Flott er den, men ikke lenger egnet som teaterlokaler. Gjennom årene har det meste skjedd i bygningen, som kabareter, revyer, skuespill, konserter, religiøse møter, juleball, frimurerloge, krigsokkupasjon, danseskole, rockekonserter og bingo, i følge Skiens historie bind 3, skrevet av Einar Østvedt. Daværende Telemark teater ble etablert i bygningen i 1986 der den første premieren ble satt opp i den nyrestaurerte festivitetsbygningen den 27. september dette året.

Det er synd at nok en stor bedrift flytter ut fra Skien sentrum, det er trist for den byutviklingen mange av oss ønsker for Skien, men i dette tilfellet er behovet til Teater Ibsen helt åpenbar. Gamle festiviteten er ikke god nok lenger og jeg håper derfor Teater Ibsen får sine nye lokaler på Klosterøya. Så får vi håpe at Festiviteten får nytt liv og at noen kan bruke den gamle bygningen til ny aktivitet som kan glede byens befolkning.

Hva er godt stoff?

I pressekretser er det ofte diskusjoner om hva som er godt stoff – og hva som ikke er det.
Det finnes mange sære, konstruerte og lett latterlige «linker» mellom vår lokale andedam og den store verden. Et par jeg husker i farten, fra avisen Fremtiden i Drammen, var omtrent slik som dette: «Militærkupp i Liberia – mjøndøling uskadd». Eller avisen Østlendingen som hadde sin vinkling på et brutalt drap i Oslo: «Død kokk jobbet i Elverum i to år».
Personlig mener jeg at godt stoff ikke bare er det som skjer i et område, men det folk i dette området er opptatt av. Folk er nemlig interessert i mer enn sin egen navle. Når mange fulgte med presidentvalget i USA så kan det være godt stoff i TA, selv om ikke valget foregår her.
Vel, nå skal du få en litt mer søkt lokal tilknytning: Leo Tolstoj var mannen bak to av de mer banebrytende verkene i litteraturhistorien: «Krig og fred» som kom ut i 1869 og «Anna Karenina» som ble utgitt i 1877.
Bøkene gir et fabelaktig innblikk i det russiske livet, og spesielt boken om Karenina viser overklassen, hvordan de menget seg med rikdom og rikelige doser dobbelmoral i en så fornem tilværelse at du kan miste pusten.
Tolstojs etterkommere emigrerte etterhvert fra Russland da Lenin tok over showet der i 1917. Noen havnet i USA, noen i Tyskland, Sverige, Storbritannia etc. Men Tolstojs barnebarn Tatjana Tolstoj var inngift i den norske familien Paus.
Pausfamilien hadde tilknytning til Telemark. Peder Povelssøn Paus var prost i Øvre Telemark noen hundreår tidligere. Og de såkalte patrisierslektene i Skien som Ibsen omtalte, hadde sine pauser.
Der også familien Ibsen gjerne ville være en del av de kondisjonerte og fine. Selv om det fikk en smell med farens konkurs.
At Ole Paus, som også stammer fra denne slekten, har sunget og drukket på Lundetangen pub, hvis navn har direkte forbindelse med Lundetangen øl, bryggeriet der Henrik Ibsens far var inne på eiersiden, er også en link.
Søkt?
Javisst.
Men dog.
Med «alle» disse linjene fra Tolstoj og direkte til vår kjære Telemark, må det vel være lovlig å formidle poenget. Det er lite. Men det var relativt viktig for Leo Tolstoj da det sto på. I dag er det nemlig datoen for Leo Tolstojs død. I 1910. Og det kan vi jo ikke overse. Selv i en lokalavis. Siden han jo nesten er telemarking. Og i alle fall ikke fra verken Mjøndalen eller Elverum…

Ibsen for alle

Jeg må vel innrømme at Henrik Ibsen ikke hadde særlig stor appell til meg da jeg var liten. Jada, jeg visste at han hadde vokst opp i Skien, men mitt forhold til dikterhøvdingen var stort sett tvangslesing på skolen og trøtte skoleturer på loftet på Venstøp. Ikke skjønte jeg tekstene hans heller. Sitater som: «Når timen kommer, for min tarv du sørge skal til takk for arv» var vel ikke akkurat det som fikk en 12-åring til å gå i spinn av begeistring. (Selv om jeg pugget sitatet og husker det fremdeles… fordi jeg måtte)

Det var først i voksen alder jeg fikk mer sansen for klassikerne fra Henriks hånd og jeg har ofte tenkt på hvorfor skolen gjorde stoffet så kjedelig og utilgjengelig for oss. Uansett er det hyggelig at noen tar tak i problemet og det er strålende at løsningen kan komme fra Skien. I dagens TA kan du lese om cd-en «Stykkevis og helt» som nå kommer ut på Køppen forlag og Grappa musikkforlag som et samarbeid med Ibsenforbundet i Skien.

I går hørte jeg på utgivelsen og jeg er mektig imponert over den innsatsen Tore Tveit og Ragnar Sør Olsen gjør på innspillingen og ikke minst heftet som følger med. Nå har skolene i Telemark en unik mulighet til å gi elevene Ibsen på en måte jeg vet blir mer interessant for elevene. Benytt sjansen! Og Ibsenforbundet med medspillere skal ha takk for et godt tiltak for å fremme Henrik Ibsen.

Jeg er ikke bra, men Bjørnson er verre

En kompis skal gifte seg i dag. 080808.
8. august 2008. Han ble tilfridd av sin tilkommende på skuddårsdagen. Slik kvinner en dag, hvert fjerde år, får lov til å gjøre.
Så alle magiske tall, gamle tradisjoner og det meste ellers skulle være i skjønneste orden for brudeparet og framtiden.
Det er i grunn pussig hvor mye lit mange setter til nettopp slike tall. Kinesiske myndigheter, og hele den gigantiske kinesiske nasjonen, har jo lagt åpningen av de olympiske leker til i dag.
Som antakelig skal gi dem både gull og grønne skoger.
Men, altså. Lykketallet 8 håper jeg bringer med seg lassevis av alt godt til både kinesere og mine venner, Grethe og Magne. Om det er tallet som skaper det gode anes ikke.
Tallenes tale er klar er det et gammelt uttrykk som heter. Men jeg har forundret meg over at det slett ikke er så enkelt. Blir tallene store nok er de svært så uklare.
Hør bare:
En amerikansk billion er en europeisk milliard. En amerikansk trillion er en europeisk billion. En amerikansk quadrillion er en europeisk billiard. Og en amerikansk quintillion er en europeisk trillion. Og en amerikansk trillion var, som den våkne leser nok fikk med seg, en europeisk billion. Nå slipper de aller fleste å belemres med slike tall. I alle fall på kontoen.
Men altså, i dag står i åtte-tallets tegn. Og kinesere og brudepar gleder seg nok stort. På en så høytidelig dag er det all grunn til å trekke fram landsfader Bjørnstjerne Bjørnson, som noe belærende slo det fast:
«Tall kan aldri bli morsomme, min pike, når de ikke vedrører ens egen formue. Men det vet Gud at de ofte ikke er morsomme da heller».
Det var slett ikke noe antydning til mine venner, brudeparets, økonomi etter bryllupet. På tross av at de har invitert på frodig bryllupsfest. Bjørnstjerne Bjørnson var gift i 52 år med sin Karoline og han døde i Paris.
Hans siste verk var:
«Når den ny vin blomstrer».
Når det gjelder bryllupsfesten har jeg tenkt å si noe slikt som vår egen Ibsen sa om nettopp Bjørnson, ad utagerende fornøyeligheter: «Jeg er ikke bra, men Bjørnson er verre!»
Men i takt med dagens dato så tror jeg muligens vi ved bordet bestiller åtte flasker, først som sist. I ren og skjær respekt for bryllupsdatoen…