Viser arkivet for stikkord hemingway

Hvor er kineserne?

Det er altså tiden for å utdele priser igjen. Nobels. Og en av de tre norske som har fått bokutgaven av denne, verdens mest prestisjefulle pris, var Bjørnstjerne Bjørnson som fikk den på dagens dato for 105 år siden. De to andre var for øvrig Knut Hamsun i 1920 og Sigrid Undset i 1928.
Imidlertid er jeg da altså av den oppfatning at mannen som fikk den først av våre norske, Bjørnson, neppe burde hatt den. Spesielt når man, i norsk målestokk ser at kanskje verdenslitteraturens fremste dramatiker, Henrik Ibsen, ikke fikk den.
Blant andre som heller ikke fikk prisen finner vi Leo Tolstoj, Mark Twain, James Joyce og Astrid Lindgren.
Men mange av dem som fikk fortjente den til de grader: Rudyard Kipling, George Bernard Shaw, Thomas Mann, Hermann Hesse, T. S. Eliot, William Faulkner, Bertrand Russell, Ernest Hemingway, Halldór Laxness, Albert Camus, Boris Pasternak, John Steinbeck, Jean-Paul Sartre (som takket nei), Samuel Beckett, Aleksandr Solzhenitsyn, Pablo Neruda, Gabriel García Márquez, Nadine Gordimer, Dario Fo, Günter Grass, V.S. Naipaul, Orhan Pamuk og Doris Lessing i fjor.
Her er mye snadder å hente for dem som gidder å lese.
Nå er selvfølgelig prislisten siden Sully Prudhomme vant første prisen i 1901 preget av øyet som ser. Og det øyet ser fra Stockholm. Og det er blitt mye europeisk, mye svensk og mye navlebeskuing – der også.
Kina har aldri vunnet. India har vunnet, en gang, for 95 år siden i 1913 med Rabindranath Tagore.
Kina og India utgjør vel omtrent en tredjedel av menneskeheten. Mens Sverige selv har vunnet fem ganger. Storbritannia har vunnet 10 ganger og USA har vunnet 11 priser.
Det er vel ikke helt umulig at vi ser et snev av vår innøvde kulturimperialisme nettopp i disse prisene. For å si det forsiktig.
Men, altså, Bjørnstjerne Bjørnson som flere har antydet fikk prisen av andre grunner enn sin litteratur. Han startet sin litterære karriere med «Synnøve Solbakken» i 1857 og avsluttet med «Når den ny vin blomstrer» i 1909. Innimellom ga han ut både «Halte-Hulda» (1858) og «Brude-Slaatten» (1872). Samt mye annet. Men jeg er altså så dristig at jeg antyder at muligens en og annen kineser har vært i nærheten av vel så god litteratur. En eller annen gang siden 1903. Uten å få noe pris. Men hva vet jeg. Som bare er en glad gut (1860)…

En øy for bading, fisking, fyll og fanteri

Det var for så sent som 35 år siden, 10. juli 1973, at Bahamas ble fritt fra Storbritannia. Og i går kunne de feire nasjonaldag.
Selv om landet fortsatt – på papiret – er styrt av dronning Elisabeth. Nå er det, om sannheten absolutt skal fram, ikke England men USA som preger Bahamas mest. Selv om landet, på papiret, er selvstendig.
Som avisen The Nassau Guardian skrev i går:
Vis fargene, vift med flagget, løft hodet høyt. I dag er det en stolt nasjonaldag!
Denne øygruppen i det karibiske havet var Columbus’ første faste grunn under beina. Mange er kjent med historien at Columbus som angivelig oppdaget Amerika ikke visst hvor han skulle når han reiste ut, ikke visste hvor han var når han kom til Bahamas 12. oktober 1492, og ikke visste hvor han hadde vært når han kom tilbake til Spania.
Det er jo i og for seg morsomt.
Men alle som jevnlig feirer Columbus som en amerikansk helt og oppdager, underslår ofte det faktum at han aldri, noensinne, satte sine bein på amerikansk grunn. Han var aldri på fastlandet i Nord-Amerika.
80 kilometer øst for Fort Lauderdale i Florida ligger den bitte lille øya Bimini. En Bahamas-øy som egner seg godt til bading, fisking, fyll og fanteri. Mye fanteri. Noe også Hemingway i sin tid skjønte. Han var jo kjent for å reise rundt der det måtte by seg en mulighet. Til det ene. Eller det andre. Og ofte begge deler.
Jeg har også vært på Bimini, og la merke til at karene der koste seg i solen med noen fete utgaver av en av tobakkens vidløftige slektninger. Begynnner på M. Og er ikke Montecristo.
Mens kvinnene jobbet. Slik de gjerne gjør.
Men om Hemingway var kjent for sin reisning rundt i verden, så reiste ikke Columbus mindre. Det pussige er imidlertid at Columbus nesten reiste mer etter at han døde enn før. 20. mai 1506 døde han i Spania. Han ble først begravd i Valladolid. Så ble levningnene flyttet til Sevilla. I 1543 ble de flyttet til Santo Domingo. Før de, i 1576, ble flyttet til Havana. I 1898 ble restene flyttet tilbake til Sevilla. Selv om mange hevder at han egentlig fortsatt, ligger i Santo Domingo på Hispaniola.
Hadde han ant hvordan de har rotet med levningene hans, så hadde han antakelig snudd seg i graven. Om han bare hadde visst hvor han skulle snu seg.
Hemingway har lagt mer i ro. Men siden det er fredag, siden Bahamas feiret dag i går, og siden Hemingway er nevnt – så kan jeg vel muligens, i kampen mot å bli for puritansk, hviske fram ordet: Daiquiri.
Og dermed anses fredagen for å være åpnet…