Viser arkivet for stikkord frp

Klaga og kyta

Dei vil alltid klaga og kyta,
at me ganga so seint og so smaatt;
men eg tenkjer, dei tarv ikkje syta:
me skal koma – um ikkje so braadt.
Ivar Aasen, 1855

Ivar Aasens 154 år gamle dikt ble igjen relevant i går. Slik det blir hver høst når statsbudsjettet legges fram. Men, altså, statsbudsjettet som ble offentlig i går formiddag er fortsatt preget av at vi er inne i urolige finansielle tider. Kritikken hagler, man bruker for mye penger og for lite penger, samtidig, er opposisjonen syn, så vidt jeg kan skjønne. Når man ikke har så mye substansielt å komme med – så blir det mer abstrakt.

Fremskrittspartiets Siv Jensen (bildet) sa det i går:
«Budsjettet er uten visjoner».
Høyres Jan Tore Sanners motforestillinger var like «løse» i formen:
Han «savner et framtidsperspektiv».
Slik er det hvert eneste år.
Man er så ivrig i det politiske Norge til å påpeke at man ikke er enig, at man tar i bruk ganske teatralske parlamentariske virkemidler. Og ord og vendinger som i alle fall ikke er lett å møte i en konkret debatt.
Før Stoltenbergs regjeringer, da Venstre, KrF og Høyre styrte landet med Kjell Magne Bondevik i front og Per Kristian Foss med nøkkelen til pengebingen i Finansdepartementet var det likedan.
Kritikken haglet mot regjeringen fra Ap, SV og Sp når statsbudsjettet ble lagt fram. Mye av kritikken var der for syns skyld. Til mindre grunnlag, til sterkere ord, kunne man få inntrykk av.
Det tyder også på at mange er noenlunde enige om de store linjene.
Det er imidlertid tre sentrale forskjeller:
Det ene er at vi har fått en finanskrise, som det er tverrpolitisk enighet om å møte med kontant makt. Altså kontanter. Penger. Oljepenger.
Den andre store forskjellen, er etter mitt syn, synet på kommunene i dette landet. Dagens regjering synes tydeligvis at kommuner er en god idè. Den følelsen var ikke tilstede da Erna Solberg regjerte kommunaldepartementet.
Det tredje er synet på skattenivået. Dagens regjering mener at det skattenivået som vi har i Norge er omtrent riktig. Opposisjonen, Høyre og Frp, vil gjerne gi skattelettelser.
Men den virkelig store forskjellen på Norge og andre land er at vi har mulighetene til å bruke solide finansielle muskler for å dempe arbeidsledigheten.
Mange – nesten de fleste – av problemer som oppstår i et samfunn kan knyttes til at folk mister jobben.
Det kan handle om rus. Det kan handle om psykiske utfordringer. Det kan handle om det meste.
Det gamle ordet om at lediggang er roten til alt ondt – har mye for seg fortsatt.
Utfordringene når man er såpass frisk i pengebruken som statsbudsjettet denne gange er et eksempel på er selvfølgelig den berømmelige overopphetningen i økonomien.
Jeg tror de aller fleste private husholdninger nå må ta inn over seg at den rekordlave renten ikke kommer til å vare evig. Knapt nok ut året. Folk må regne inn i sin økonomi at avdrag- og renteposten i privatøkonomien kommer til å øke markant framover.
Noe av de store midlene går denne gangen til infrastruktur, energiøkonomisering og arbeidsmarkedstiltak.
Samferdselsområdet har løftet seg og Statens vegvesen får 14,1 milliarder neste år. En økning på mer enn to milliarder kroner – og 23 prosent.
Tidligere har mange ment at vi brukte for lite oljepenger i Norge. Man har åpenbart glemt at inntil i fjor sommer – det er faktisk ikke lengre siden – var et hovedproblem i norsk næringsliv mangel på arbeidskraft.
I det nye statsbudsjettet nå har finansminister Halvorsen tatt i bruk 148.5 milliarder oljekroner. Hvilket er mer enn 40 milliarder mer enn det handlingsreglen tilsier.
Så løftene om å gasse i motgang – og bremse i medgang – som statsminister Jens Stoltenberg har understreket til det kjedsommelige – har han også lagt hard valuta bak.
– Handlingsregelen åpner for at bruken av oljeinntekter det enkelte år kan avvike fra den langsiktige trenden, for å bidra til å jevne ut svingninger i økonomien. Finanskrisen og det kraftige internasjonale tilbakeslaget har gjort det nødvendig å benytte denne handlefriheten, og det vil vi også gjøre neste år. Samtidig må vi ta hensyn til at bruken av oljeinntekter nå ligger svært høyt, og økt bruk må balanseres mot hensynet til konkurranseutsatte næringer, sa Kristin Halvorsen i går.
Sannheten er at dette er budsjett som antakelig møter mange av de utfordringer vi har i samfunnet vårt.
Vi kan med andre ord takke vår skaper for at vi har så rike naturressurser her i landet.
Vi kan takke våre forgjengere for at disse verdiene i så stor grad er på fellesskapets hender.
Og vi takke hverandre for at vi har holdt oss med stortingsflertall og regjeringer – de siste 15-20 år som synes oljefond er en god idè.
Men jeg tror ikke likevel at regjeringen – eller andre – kan forvente at noen takker for noe som helst. Slik er nå en gang verden blitt.
Selv i verdens beste land.

Mediemakt og ordfører Andersen

Ordfører Rolf Erling Andersen kritiserte TA og Varden i uvanlige krasse ordlag i TAs spalter i går.
Ved flere ulike anledninger har TA kommet i den situasjonen at vi blir kritisert når vi driver med litt mer gravende journalistikk.
Slik skal det være. Og det skulle bare mangle.
Er man kritisk selv, så må man også finne seg i at man kan bli utsatt for kritikk.
Det tåler vi da også godt og plasserte Andersens innlegg på framtredende plass i avisen.
Varden klarer helt sikkert å svare for seg selv, men jeg vil gjerne anføre i forhold til ordførerens angrep følgende sentrale elementer som han dessverre underslår i sin indignasjon over TAs dekning av utbyggingen på fotballstadion på Falkum:
Ordføreren skriver:

«I Telemarksavisa var artikkelen direkte misvisende, og var et forsøk på å mistenkeliggjøre undertegnede og administrasjonen, uten å vise til de vedtak som var fattet av bystyret og som forklarte sammenhengene».

Vårt hovedanliggende er å informere befolkningen i Skien om de faktiske forhold rundt denne utbyggingen. Om den informasjonen er slik at folk blir mistenksomme – så får det være en del av meningsbrytningen som er sunn.
Mener vi.
Vi har over tid vært langt framme og sett på den politiske prosessen rundt byggingen at Odds nye stadionanlegg på Falkum.
Det er mye å anføre der.
At det hele hadde et preg av en politisk turboprosess kommer tydelig fram. Spesielt fordi vi gjentatte ganger har opplevd at folk som har stemt for løsningene i ettertid har kritisert dem.
Da er det jo lett å hevde at de ikke har fulgt med i timen. Enten det gjelder nåværende stortingsrepresentant Geir Bekkevold (KrF) som i forrige uke sa til TA:

«Jeg har ikke kjennskap til noen avtale kommunen har gjort med Skagerak arena eller et tribuneselskap som Kontorbygg eier med varighet av 40 år.»

Tidligere har Høyres gruppeleder Jan Olav Stensrød sagt til TA:

«Det var en vanvittig hastesak Arbeiderpartiet kjørte i 2006. Andre reguleringsplaner ble droppet, private barnehager ble trenert. Nå sitter kommunen i baret, det er et kjempespill Rolf Erling Andersen har satt i gang.»

Gustav Søvde i Venstre kom med følgende, i realiteten ganske oppsiktsvekkende utspill, til TA:

«Jeg har mistet oversiktet over hvor mye penger vi har brukt på nye Odd stadion.»

Og Nils Olav Skilbred i Fremskrittspartiet har sagt til TA:

«Farten var jo enorm. I en av sakene Kontorbygg skulle drøfte ble vi innkalt på to timers varsel. Det handlet om millioner av kroner. Noen kjørte saken. Det var Rolf Erling Andersen og Trond Ballestad i Senterpartiet som ledet Kontorbygg og som satt i prosjektgruppa for nye Odd stadion.»

Det kan også være at prosessen bare har tydeliggjort det den, rent juridisk, måtte tydeliggjøre – og ikke det den burde gjøre kjent.
Uansett så er ikke dette TAs anliggende.
At folk som er innvalgt som framtredende tillitsvalgte for befolkningen i Skien kommune, i Høyre, Venstre, KrF og Fremskrittspartiet ikke klarer – eller kan – følge med i timen, er nå så sin sak.
Men når disse framtredende politikerne åpenbart ikke klarer det, er det vel litt drøyt å prøve å underslå TAs forsøk på å informere vanlige lesere og beboere.
Slik jeg definerer TAs rolle i saken er det å gjøre mest mulig av de faktiske forhold kjent for befolkningen i Telemark og i Skien.
Det gjelder både Falkum og andre ting.
Folkeopplysning er fortsatt en viktig oppgave for TA.
Som det som kom fram i TA i forrige uke:
Når Skien kommune har inngått en omfattende leieavtale på 40 år, med et sentralt, stort nytt byggverk som ikke er ferdig, så mener vi faktisk at folk har krav på å få vite det.
40 år er langsiktig i de fleste henseender. Og spesielt langsiktig i en del av det lokaldemokratiske Norge der de fleste tidshorisonter ikke overstiger «neste valg» som skjer hvert fjerde år.
40 år er ti bystyreperioder.
Mener TA at det er gjort noe ulovlig i saken med utbygging på Falkum?
Vi har registrert at juridiske fagfolk antyder det. Vi på vår side har innhentet informasjon og tilgjengeliggjort den for leserne.
Men vi har ikke påstått at ordføreren eller andre har gjort bevisste ulovligheter.
Men det er neppe tvil om at et så omfattende, så dyrt og så sentralt prosjekt som Falkum stadion burde forankres langt bedre både i bystyret og i Skiens befolkning.
Og derfor formidler vi altså sentrale fakta i saken.
Vår mål med reportasjene om Falkum er å orientere folk om det som faktisk skjer.
Vi er verken imot Odd Grenland eller stadion. Snarere tvert imot. Vi er for alle gode ting for Telemark og Grenland.
Men de omfattende økonomiske bindingene som er lagt på fellesskapets midler i omtrent en generasjon fram i tid hører også med og skal slett ikke forbigås i stillhet, slik man kan få inntrykk av at ordføreren helst ville.
Så får det våge seg da, at en ellers meget god ordfører for Skien blir uvanlig hårsår i dette tilfellet.
Den prisen er vi som avis både nødt til å betale – og betaler villig.

Prest eller kolera?

Er artige ord og muntre vendinger ofte krydderet i et liv. Selv om ordet betegner noe som ikke er fullt så krydret.
Har du hørt om Jokkmokk-perspektivet?
Det høres vesentlig morsommere ut en det er. Jeg var på forskningsdagene på Høgskolen i Telemark forleden dag, og der påpekte en av foredragsholderne Veslemøy Wiese dette – ehm – perspektivet.
Det handler om at jenter på skolen i steder som Jokkmokk – altså rurale strøk nordpå, er ganske gode på skolen bare for å komme seg derifra.
Mens guttene i samme området slett ikke alltid orker å ta tak i skolearbeidet.
Noen gutter fikk til og med snøscooter til 16-årdagen for ikke å begynne på videregående.
Jokkmokk er forøvrig en samisk kommune akkurat på østsiden av riksgrensen mellom Norge og Sverige – i Norrbottens län i Lappland.
Stedet heter – for den spesielt interesserte (hvem nå det er) Jokimukka på finsk, Jåhkåmåhkke på lulesamisk, Johkmohkki på nordsamisk og Jokinmukka på meänkieli. Som er et språk som også kalles Tornedalsfinsk og utviklet seg i den delen av Finland som ble til Sverige da Finland ble russisk i 1809. Er du med?
Neivel.
Gjesp.
Uansett er Jokkmokk-perspektivet altså gangbar verbal valuta i akademiske kretser.
Språk er moro, enten du lever av det og for det – eller bare med det. Og man kan si mye uten å si noe. Eller være morsom på en mer intrikat måte – takket være ordenes underliggende flertydighet. Å bedrive ord, som noen kaller det.
Språk er også en del av demokratiet vårt. Når de rødgrønne kalles sosialister av de borgerlige ligger det mye symbolikk i måten ordene blir sagt. Og sentrum i norsk politikk er ytterst venstre mange andre steder. Selv om det er like forvirrende i utlandet. Forskjellen på Venstre og Det Radikale Venstre i Danmark – er blant annet, har jeg hørt, at Venstre er mer radikalt enn Det Radikale Venstre.
Men vi tar ’an hjem igjen til eget politisk liv i Telemark.
Lenge sto den siste stortingsplassen, utjevningsmandatet, mellom Kåre Fostervold og Geir Bekkevold – henholdsvis fra Frp og KrF.
Ifølge svært så syrlige tunger i en herværende morgenavis var valget mellom de to uansett et valg mellom prest og kolera…

Vinnere og tapere

Jeg har registrert at det plutselig er svært mange som er opptatt av valgloven. Spesielt Frp’ere har blogget og kommentert den urettferdige valgloven i de siste dagene.
Merkelig at de ikke var opptatt av den, nøyaktig samme, valgloven i dagene før valget. Da kunne man jo jobbet for et flertall som ville endre den.
Sannheten er at Frp har fått inn 24,3 prosent av representantene, selv om de bare har 22,9 prosent av stemmene. Venstre har for eksempel 3,9 prosent av stemmene, men bare 3,4 prosent av mandatene.
Nåvel, det høres så vakkert ut at hver eneste stemme skal telle nøyaktig likt. Men det er vel knapt noen nasjon i verden hvor det er akkurat slik.
Og selv om man gjorde det – ville totaltresultatet bli det samme i følge valgforsker Bernt Aardal i NRK fredag morgen.
Poenget at det ikke er helt – matematisk likt er at flertallet ønsker at hele landet skal være representert i parlamentet.
Det ville jo være synd om omtrent halvparten på Stortinget ble valgt inn fra Oslo-området. Og bortimot ingen fra Finnmark.
Slik det da ville blitt.
«Men vår blokk hadde flere stemmer enn den andre blokken», hevdet en som jeg diskuterte dette med. Fra Frp.
Vel, om man kan kalle Frp og Venstre medlemmer av samme blokken – så krever det mye godvilje. Godvilje som verken Lars Sponheim eller Siv Jensen hadde.
Var det noe de ikke var – så var det å være «på lag». Altså en blokk. Sannheten er at det politiske liv i Norge er rammet av en fordummende begrepsforvirring.
Den «borgerlige fløyen» er ikke en fløy. Og ifølge svært sentrale politikere – på høyresiden – så er ikke Frp et borgerlig parti i det hele tatt.
På samme måten som man snakker om «den sosialistiske siden».
Vel, hvilken side er det?
Om man har det minste forståelse for politiske ideologier så er ikke Senterpartiet og Arbeiderpartiet i nærheten av å være sosialister.
Knapt nok Sosialistisk Venstreparti.
Rødt er vel de eneste som er en slags sosialister. Men de er ikke på Stortinget.
Det kan godt hende at man bør forandre eller justere valgloven. Men det er neppe valgets tapere – som likevel har utropt seg selv til vinnere – som bør være de første til å ta et opp. Timer etter nederlaget.
Men vant ikke Høyre og Frp da? vil du kanskje si.
Tja – det er øyet som ser.
Om de nå var en blokk, så ledet de på meningsmålingene tre og et halvt år før valget. Fra høsten/vinteren 2005-2006 og fram til de siste ukene. Så fikk likevel den sittende regjeringen nytt flertall. Da er det vanskelig å se at Frp er vinneren.
Hele den borgerlige siden ble til det kaoset av krangel og mistro som statsministeren snakket om i mange debatter.
Frp har i tillegg antakelig mindre innflytelse enn før. Selv med litt økt oppslutning. Formann Jensen klarer ikke å levere én sak til sine velgere av det hun lovet. For nå vil verken Venstre eller KrF snakke med Frp på svært lenge, tror jeg.
Siv Jensen begynte faktisk å snakke om valget i 2013, minutter etter at valget i 2009 var ferdig.
Og skulle det gå galt, så er nok valget i 2017 innen rekkevidde.
Muligens.
Det blir et permanent jobb av slikt.
Om Frp er valgets vinnere, slik de selv hevder – så lurer jeg på hvordan et tap ville sett ut for Frp.

Nokken fine feiare

Bestemoren til et par kompiser pleide bruke uttrykket:
«Dokkar e meg nokken fine feiare» om de to luringene.
Stig og Bjørn.
Som var oppriktig glade i bestemoren. Og fikk belønnet kjærligheten med hard valuta før de fleste helger, i de glade tenåringsdager.
Men når de to antydet at de helst ville gå på ten-sing og den typen arrangementer som bestemoren hadde en viss forkjærlighet for, så sa de ofte at jeg lokket dem med på dill og dans, fyll og fanteri.
De var for øvrig ufattelig lette å lokke.
For å si det mildt.
Da sa bestemoren gjerne: «Jeg tror han der Mellingen e meg en fin feiar».
Jeg hadde i grunn ikke tenkt på dette på mange år da jeg i går la merke til Fremskrittspartiets boardskampanje som teppebomber Telemark for tiden. Der er budskapet:
«Vi skal feie de rødgrønne ut av regjeringen».
På bildet står Karianne Hansen (nummer tre), Kåre Fostervold (nummer to) og Bård Hoksrud (nummer en) i en slags curling-aktig feieposisjon for å overta styringen av Norge.
Så kan det hende at noen stusser over at de planlegger å styre landet med kost.
Men budskapet er åpenbart at her trengs det nye koster.
Man kan si hva man vil om Frp – men ingen vil hevde at de er ekstraordinært sublime i sin kommunikasjon. Som det heter på fint.
Andre som er ivrige med pia-savakostene er hekser. Altså de som pleier fly tur-retur Blokksberg innimellom. Så man kan vel si at assosiasjonene var relativt friske ettersom boardsene – altså de svære reklameplakatene, strømmet på like heftig som «smalere veg»-skiltene i Vest-Telemark.
Nå vil jeg på ingen måte hevde at Karianne Hansen er en trollkjerring. Det ville være aldeles usaklig og kraftig overdrevet.
Derimot så er det mulig det finnes dem som hevder at Bård Hoksrud og Kåre Fostervold kan ha likhetstrekk med den verdensberømte kjerringa med staven. Uten at jeg vil hevde å ha inngående kjennskap til det. Altså stavene.
Men man må vel kunne si, Egil, – som er den setningen Arne Scheie har sagt flest ganger i hele verden, man må vel kunne si at de tre fra Frp på boardskampanjen er noen fine feiare…

Når begynte amerikansk TV å bestemme over norsk utenrikspolitikk?

Nå synes jeg Mullah Krekar-saken har sklidd ut. Han heter forresten ikke Mullah som jeg oppdaget at noen trodde, men Najmuddin Faraj Ahmad. Han har søkt, men ikke fått innvilget, norsk statsborgerskap.
Og la det være sagt med en gang: Jeg mener at den skjeggete mullah’en bør sendes ut av Norge så fort som mulig.
Det han sier, det han gjør – det han har gjort – og de tingene som er avslørt rundt ham, tyder på at han rett og slett ikke trenger den beskyttelsen som Norge har vært villig til å gi ham.
Men det er flere spørsmål som må stilles rundt dette:
Skal vi i Norge snu opp ned på lover, avtaler, forpliktelser og internasjonale regler fordi et amerikansk tv-selskap lager et kraftig dramatisert program om Krekar?
Og er det slik at vi kan bruke lover, avtaler og regler på fritt grunnlag – slik det passer oss?
Sannheten er at alle land i Vest-Europa har forpliktet seg til tilsvarende behandling vedrørende hjemsendelse som Norge.
Man sender ikke folk til tortur og mulig dødsstraff fra Norge. Eller fra England. Eller Danmark. Eller Frankrike.
Det pussige med deler av den norske debatten, er hvordan det snur når nordmenn blir tatt i utlandet.
Enten det er unge kvinner mistenkt for narkosmugling i Latin-Amerika eller det er unge menn mistenkt for drap i Afrika, virker det også som om vi skal lage våre egne regler. Da blir det gjerne hevet at det er håpløst, hjelpeløst og hodeløst at ikke norske myndigheter, aller helst utenriksministeren personlig, henter disse hjem til norske fengsler.
Det samme gjaldt forresten han karen fra Jemen som er mistenkt for å drepe en ung norsk kvinne i London. Også han skulle Norge, leste jeg flere steder, hente rett ut.
Men slik er altså ikke verden innrettet.
Det er faktisk ikke slik at det gjelder en internasjonal lov for saker knyttet til nordmenn – og en annen for resten.
Det som er helt åpenbart er at kombinasjonen av rå populisme, snarlig valg og utenrikspolitikk er en dårlig miks, der svært mange håpefulle kandidater snakker mot bedre vitende.
Åpent og tilsynelatende ærlig later de som om vi bare kan bestemme oss for et eller annet i Norge. Og så blir det slik.
Og det gjelder både drapsmistenkte i Afrika med norsk bakgrunn og drapsmistenkte i Jemen med mulig norsk offer.
Det nye er at Frp nå legger opp til at et amerikansk dramatisert underholdningsprogram skal legges til grunn for norske utenrikspolitikk.
Sist Frp var tilsvarende aktive i utenrikspolitikken var da de absolutt ville sende norske unge gutter til Bagdad og krigen der.
Akkurat den saken har de visst ikke nevnt på en stund..

Lov & rett i Telemark

Å ta ansvar.
Å lede.
Å være modig, klok og prinsipiell – er vel noe vi alle streber etter.
De aller fleste har høye idealer for seg selv. Ingen liker å gjøre noe som er i konflikt med sin egen overbevisning.
Jeg vet at det har plaget mange politifolk lenge at Politiets Fellesforbund (PF) har utviklet seg i retning av en lovløs sammenslutning.
Ikke fordi at lederen, Arne Johannessen går ut og truer med ulovligheter. Det gjør han ikke. Men alle vet at politiet og PF – hver gang de nå forhandler om et eller annet – gjør det med bakenforliggende trusler om ulovlige aksjoner.
Derfor er det også både imponerende, klokt og riktig av Telemarks politimester, Anne Rygh Pedersen, å melde seg ut i protest. Det er riktig av henne å melde seg ut i protest – og hennes begrunnelse var svært presis.
Jeg har stor respekt for fagbevegelsen i dette landet. Norge hadde ikke vært et så fantastisk land som Norge er uten at fagbevegelsen hadde gått foran og kjempet for vanlige arbeidsfolks rettigheter. Fagbevegelsen har rett og slett en vesentlig del av æren for at rikdommen i dette landet er bedre fordelt enn andre steder på vår velsignede klode.
Men disse seirene, disse avgjørende slagene, har i all hovedsak foregått gjennom lov og rett – ved hjelp av avtaleverk og forhandlinger. Og slett ikke med ulovlige, ville, tariffstridige aksjoner.
Hadde det vært en kultur i Norge for den typen ulovligheter i arbeidskampen, så hadde vi også fått langt dårligere resultater. Det er min klare overbevisning.
I land der fagbevegelsen har vært uansvarlig, ustyrlig, og har begått ulovligheter så er det to sentrale ting som har skjedd.
Det er lagt opp til et lovverk gjennom politiske vedtak som har svekket fagbevegelsene kraftig.
Fordi noen prøvde å tilrane seg goder uten å gå veien om forhandlinger og lovlige aksjoner – så har en sentral del av arbeidsfolk fått dårligere vilkår. Ikke bedre.
Se bare på England. Gjennom 70- og 80-tallet florerte det med ville streiker. Det førte både Tory’ene til makten, det førte til Margaret Thatcher og innføring av svært fagforeningsfiendtlige lover. Og det har ført til at oppbyggingen av nivået for de ikke-privilegerte ble satt mange tiår tilbake.
Min egen tidligere yrkesgruppe, typografene, var de verste i Storbritannia. De hadde lønninger som andre bare kunne drømme om. De hadde arbeidstid, ferie og andre rammer som var absurd gode. Og de presset på for å få enda mer, også ved bruk av ulovligheter. Noe som til slutt skapte flertall politisk for å endre lovene slik at de ble satt på porten. Mange går fortsatt ledig. De hadde nemlig forbeholdt seg retten til ikke å tilegne seg kunnskap som det var behov for.
Hvem er vinnerene og taperene da?
Et samfunn kan ikke godta å være gissel for folk som ikke følger loven. Enten de gjør det ikledt en, i utgangspunktet, fornuftig arbeidskamp. Eller de gjør det i skjul av å være glade i å kjøre motorsykler.
Den kraftige høyredreiningen i England hadde neppe skjedd om fagbevegelsen hadde oppført seg lovlydig og noenlunde ansvarlig.
Derfor er det mer enn pussig når en mann som Kåre Fostervold, en av Frps to stortingsrepresentanter fra Telemark, går ut og kritiserer politimesteren for å ha meldt seg ut av PF. Og også resten av Frp som henger seg på. Det er pussig av flere årsaker.
Frp kritiserer altså politimesteren som tar et oppgjør med ulovlighetene som har foregått. Noe som er en klar indirekte støtte til ulovlighetene.
Og han kritiserer i tillegg – dermed – at politimesteren selv kan velge hvor hun vil være medlem.
Bak dette ligger det i Fostervolds skrale argumentasjon at Rygh Pedersen er medlem av Arbeiderpartiet. Og hun dermed angivelig har latt seg bruke i et partipolitisk spill. Det Frp-argumentet holder ikke fra politikammeret på Myren til Skien sentrum en gang. For i akkurat det samme partiet er også PF-leder Arne Johannessen medlem.
Sånn sett har både Kåre Fostervold, Frp – og kanskje også Arne Johannessen og PF vist noe av sitt sanne ansikt og intensjon: Gjennom å skape kaos, frustrasjon skulle de tvinge seg til betingelser som de ikke klarte å oppnå i forhandlinger.
Jeg har fått med meg at politimester Anne Rygh Pedersen mener at lokalt i Telemark har man fulgt reglene. Det er bra. Jeg har også absolutt inntrykk av at den lokale tillitsmannen, Tor Ragnar Steffensen, er en solid fyr som ikke driver med organisatorisk snusk.
Men sist jeg skrev om denne saken så fikk jeg henvendelser fra minst fire-fem politifolk i Telemark som fortalte om måten man ble mobbet og skremt på plass, om man ikke fulgte de uskrevne lovene om å bryte loven. Og folk var såpass redd for represalier at de ikke turde å fortelle om dette åpent i avisen.
Når store, sterke og vanligvis uredde politifolk er mer redd sine egne kolleger- enn kjeltringene de skal fakke – så har vi et problem.
Og det er et problem som kanskje ikke Arne Johannessen og Politiets Fellesforbund har skapt, men det er et problem de har et solid medansvar for å løse.
At politiet sa nei til en avtale som ville gitt den enkelte omlag 40 000 i lønnstillegg får man respektere. Selv om flere har hevdet at dette vel indikerer at lønnsnivået neppe kan være så ille fra før.
At de velger å takke nei fordi de ikke vil gi fra seg en del rettigheter er en del av deres frie rett.
Men prisen for å takke nei til det tilsynelatende rause tilbudet – fordi de ønsket et enda bedre oppgjør, må også betales.
Og det er slett ikke folk flest i dette landet som skal betale den prisen, ved at forbrytere og kjeltringer skal få fritt leide, at politiet skal sykemelde seg kollektivt, eller at man skal sabotere det arbeidet man driver med, som å bomme med vilje på skytetrening.
Det er uakseptabelt.
Jeg kjenner altså en god del politifolk i Telemark. Nesten uten unntak er dette solide mennesker som faktisk har valgt – bevisst – å være en del av ordensstyrken i dette landet. Mange av dem har en dyptgående og spesielt utviklet rettferdighetssans og ønsker å være med på å bidra til at Norge skal være et godt og trygt land.
Jeg vet at mange mener seg urettferdig behandlet av arbeidsgiveren, både når lønningen kommer og når man blir innkalt til drøye ekstravakter.
Men det gjelder ikke bare i politiet.
Da må man kjempe for rettferdighet med rene våpen. Ikke slik pøbler gjør det.
Jeg håper at Rygh Pedersens modige beslutning vil føre til en endring i riktig retning.
Det er nemlig uakseptabelt – og folk i Norge kommer ikke til å godta – at politiet for å sikre seg bedre betingelser, begår ulovligheter.
Og sannheten er at konsekvensene av det man har drevet med det siste året, til syvende og sist kan og vil ramme dem selv. Og oss. Det vil ramme vårt felles politikorps, som vi alle er avhengig av fungerer.
Bare spør typografene i Fleet Street i London.
Anne Rygh Pedersen tok denne uken et viktig og riktig skritt. La oss håpe at også Politiets Fellesforbund nå skjønner alvoret.
Det eneste folk ber om er lov og rett.

Frp som fortjent?

Pengeavisen Dagens Næringsliv fortsetter sin Frp-kampanje.
Det vil si, egentlig så holder de på med å klargjøre Norge for tanken om at Frp kan overta regjeringen.
Det kan bli nyttig.
Derfor blir meningsmålingstallene som ble presentert i går noe pussige. I følge DN så er Frp nå større enn Ap, SV og Sp til sammen. Om man summerer tallene så viser det at Ap, SV og SP har 34.6 prosent oppslutning. Frp får 34.0 prosent. Som er sensasjonelt, men dog ikke mer enn 34.6 prosent.
Derfor legger DN inn et element i beregningen, og omregner meningsmålingen til mandater. Det blir litt spesielt så lenge man foretar en riksdekkende måling, mens mandatene fordeles fylkesvis. Dessuten er det ikke mange målinger i verden som klarer å fange opp utjevningsmandater. Ganske nøyaktig ingen.
Men DN oppnår i alle fall en slags knagg å henge sin vinkel på; at Frp er større enn de tre til sammen.
I går sto det over hele førstesiden i den rosa avisen at Frp har hatt en velgerstrøm i sommer på «100 000 nye velgere». Nå er det de færreste som får velgere de årene det ikke er valg, men slike bagateller stopper ikke journalistikken.
Siv Jensen sier til Dagens Næringsliv at hun er forberedt på å få regjeringsoppdraget av Kong Harald etter valget neste år.
Det kan jeg levende forestille meg.
I hele sommer har samme avisen kjørt en intervjuserie der de spør en rekke mennesker
«Hvordan blir Norge med Siv Jensen som statsminister?».
Intervjuobjektene, mye næringslivsfolk, har ofte vært positive.
Gårsdagens intervjuobjekt, administrerende direktør Bernt O. Bodal, svarer slik: «Det er hun fra SV?»
Og mange har svart noe i retning av: Omtrent som nå.
Noe som står i grell kontrast til det de rød-grønne hevder. Og enda mer i kontrast til det Frp selv mener. De skal jo snu opp-ned på det meste i landet vårt.
Imidlertid er det fortsatt lenge til valget. Siv Jensen kan jo ha rent flertall alene i september neste år. Eller motsatt. Hva nå det er.
Uansett får vi nok det styret, den regjeringen og det Stortinget vi fortjener.
Og vel så det…