Viser arkivet for stikkord fotball

El secreto - i dine øyne?

Jeg hadde en kinopplevelse av de sjeldne i helgen.
Du vet, man sjekker filmannonsen i avisen, om de har noen bra «stykker», som de gamle sa. Om sommeren så hender det at man finner bare store mengder med ingenting.
Fra Hollywood og dalstroka deromkring i Los Angeles-traktene.
Dermed var det tilstrekkelig for meg at det var noe såpass sjelden på norske kinoer som en argentinsk film på plakaten. Spansk-argentinsk sto det. Språket var jo spansk, så de hadde sikkert sitt på det tørre.
Filmen er muligens ikke så ukjent blant filmelskere som jeg koketterer litt med å hevde. Den fikk til og med Oscar for beste film på et utenlandsk språk.
Utenlandsk, sett fra California, vil jeg tro.
Rent geografisk er jo det meste det da. Og i tillegg er vel spansk snart hovedspråket i L.A.
Om man virkelig skal være vanskelig.
Men hvem vil det?
Være vanskelig altså.
(Ganske mange i grunn – men det er en annen historie).
Ehm, altså, filmen det er snakk om «El secreto de sus ojos», «Hemmeligheten i deres øyne». Riktignok så synes jeg at litt av magien ved den spanske tittelen forsvinner med den norske oversettelsen. Men min aldeles mikroskopiske spanskkunnskap antyder forsiktig for meg at det er en ganske presis oversettelse.
Så er vel kanskje språket vårt litt usexy da.
Vel, filmen er i alle fall langt fra så kjent som den fortjener.
Synes jeg.
Kanskje det også er grunnen til at det tok såpass lang tid før den fant fram til filmglade telemarkinger.
Det er en blanding av et innfløkt krimplott og en spesielt sanselig kjærlighetshistorie. Med svært gode skuespillerprestasjoner. Som operer i flere tidsbilder, 70-tallets fascist-Argentina og vår tid.
Vi møter etterforskeren Benjamín Esposito (Ricardo Darin) som er blitt pensjonert og vil skrive bok. Han oppsøker sin gamle sjef, Irene Menéndez Hastings (Soledal Villamil).
Og parallelt så nøster de to i en gammel drapssak og en gammel lidenskap.
Lidenskap er også fundamentet for filmen.
Lidenskap i mange varianter.
Lidenskap for fotball.
For alkohol.
For hevn.
Men også for den eksistensielle spørsmålet om i hvilken grad tapt kjærlighet er tapt for alltid.
Har du to timer å sette av, og hvem har ikke det i august, så kan du neppe bruke timene bedre enn å rusle en tur på kino.
Da vil du kunne nyte en film som har dessverre i stor grad har vært El secreto de sus ojos.
Og i mine øyne også..

En sinna fotballspiller

Jeg lurer mange ganger på hvorfor det finnes andre regler for oppførsel innen fotballen enn i resten av samfunnet. Hvorfor er det sånn at det nærmest er greit at fotballspillere kan miste besinnelsen og skjelle ut motspillere eller dommer? – Han blir jo så engasjert, sånn er bare fotballen, sier eksperter og spillere selv. Tja…

Lurer på hvordan en trener hadde vært som bedriftsleder i det vanlige arbeidslivet jeg, hvordan ville du egentlig reagert hvis sjefen til et konkurrerende firma kom løpende mot deg med galskap i blikket mens han brølte ut hvor uduglig du var? Eller ropt at du var en alkis, en psykopat eller tulling. Hvorfor er det greit at en keeper først kan dytte en motspiller for så å løpe over halve banen når sluttsignalet går for å skjelle ut dommeren?

Og for mange elitespillere er det helt greit å jukse, man bruker hånda, forsøker å filme til seg straffespark, detter på en måte som teaterfolk hadde vært stolt av hvis en motspiller så vidt pirker på deg, for å få frispark. Og ofte er det de samme spillerne som hisser seg voldsomt opp over det dommeren ikke ser. Mange mener mye om Peter Kovacs, men jeg tror knapt du finner en mer sportslig spiller. Legg merke til oppførselen hans på banen, han protesterer aldri mot dommeravgjørelser, han kjefter ikke på noen og er stort sett en spiller som aksepterer dommeravgjørelser som ikke går hans vei.

Fotball er kultur for mange av oss, til og med bra kultur, men er dessverre preget av for mye ukultur som nærmest er litt flaut for oss tilskuere. Men det er kanskje kommet for å bli? Mulig jeg overdriver, kanskje er ikke problemet så stort, kanskje er bare fotballen sånn? Kanskje er det til og med en del av spillet? Hva mener du?

Fullstendig meningsløs informasjon

Det store spørsmålet nå, med ufattelig lite betydning for de fleste, om det er Paven i Roma eller dronningen i London som kommer til å juble høyest.
I år.
Det er så jevnt at det nesten ikke er til å fatte.
Hør bare: Etter 36 kamper har både Celtic og Rangers, altså det henholdsvis katolske laget (derfor paven) og det protestantiske laget (derfor dronningen) i Skottland vunnet 24 kamper hver. De har spilt åtte uavgjort. Og de har tapt fire.
Målforskjellen viser at Celtic har 47 plussmål. Rangers har 45 plussmål.
De med hjerte for den katolske tolkningen av skriften har altså to mål å gå på foran de som fortsatt synes Luther var en grepa kar. Sånn tabolid-teologisk omtrentlig.
Mange i Telemark er etter hvert blitt kjent med, og fascinert av, skotsk fotball, der skillet i mange år har gått mellom de store byenes katolske og protestantiske lag. Det andre skillet går stort sett mellom Glasgow – og resten.
Det er «alltid» et av de to lagene fra Glasgow som vinner. Alltid vil si hvert eneste år de siste 24 sesongene, som var det siste året noen andre vant.
“Noen andre” var forresten Aberdeens stolthet, trent av den unge og litt lovende manageren Alex Ferguson, fra Glasgow.
Som nå er i ferd med å slå alle mulige, og mange umulige, rekorder i Manchester United. Som kan ta fire trofeer i år, verdenscupen, ligacupen, ligaen og europacupen.
Men, altså. Skottland. Det gjenstår to kamper og Celtic skal møte henholdsvis det katolske og protestantiske laget i Edinburgh, Hibernian og Hearts. Mens Rangers skal møte Dundee og Aberdeen.
Og, for all del, om det i det hele tatt skulle være noen på denne kloden som har giddet å lese så langt, jeg vet at dette er en pussig interesse, men det kan bli enda verre.
For visste du at den siste klubben Ferguson spilte for, Ayr United, «The Honest Men», spiller playoff i morgen?
Hjemme på Somerset Park som ligger på Tryfield Place. Mot Brechin. Som de slo 2-0 onsdag.
I morgen ettermiddag er altså Ayr høyst sannsynlig klar for opprykk til skotsk fotballs nest høyeste nivå.
Og med dette bidraget til folks behov for fullstendig meningsløs informasjon om aldeles ubetydelige forhold erklærer jeg fredagen for åpen og klar…

Norge - Nederland, topp eller flopp?

I 1992 utførte jeg førstegangstjeneste på Hønefoss og var der i ett helt år. Det er ikke så veldig mye å finne på når man er på Hønefoss, så det var det året jeg begynte å dra på landskamper. Jeg var fullstendig hekta på landslaget på den tiden og jeg har Drillo som mannen over alle menn, sjefen over alle sjefer, for resten av mitt liv. Jeg blei hekta på landslaget en oktoberkveld for atten år siden, da Drillo var en midlertidig løsning av en landslagssjef og ledet Norge ut på Bislettmatta mot mine nye yndlinger, løvene fra Kamerun. Kamerun hadde blendet meg med fantastisk fotball i VM-90 i Italia og jeg slo på fjernsynet kun for å se Makelele, Omam Biyik og Roger Milla (selv om han aldri kom på banen) men ble fullstendig blendet av spillere som Bohinen, Leo, Totto og vår egen Erik Pedersen. 6-1 til Norge?! Og det av en landlagssjef som satt på nåde som en midlertidig nødløsning mens man leitet etter en ”ordentlig” landslagssjef.

Drillos gav meg så uendelig mye i de åtte årene det stod på, og jeg har ett høydepunkt som den dag i dag er det nest største jeg har opplevd som fotballsupporter. Jeg kan fremdeles gå ut på Ullevaalmatta og peke ut det nøyaktige punktet som Gøran Sørloth skøyt fra. Mot VG-svingen, fra ca. 20 meter, litt til høyre for halvsirkelen utenfor 16 meteren. PANG!!!

Jeg snakker selvfølgelig om den fantastiske 2-1 seieren over Nederland på Ullevaal en sen septemberkveld for 16 år siden.

Det var min fjerde kamp ringside på Ullevaal, jeg hadde fått med meg to uavgjorte kamper mot Skottland og Sverige, en maltraktering av San Marino og det var klart for eksamen mot selveste Nederland. Nederland som kom til Ullevaal med spillere som Koeman, de Boer, Witschge, Rijkaard, Wouters, Bergkamp og kongen selv, Marco van Basten. Det var på den tiden gullrekka av europeisk toppklasse som Drillos skulle få bryne seg på.

Mini ble felt innenfor straffefeltet etter 8 minutters spill og den franske dommeren pekte på straffemerket, vi skjønte det allerede da at det var noe i gjære den kvelden. Reka ekspederte som vanlig straffen og Ullevaal eksploderte, men vi ble raskt banket ned på jorda av Dennis Bergkamp som med en flott soloprestasjon lurte både Bjørnebye, Bratseth og Thorstvedt. 1-1 bare minuttet etter Rekas scoring og Nederland fortsatte å presse gjennom store deler av første omgang. Vi var urolige i pausen der vi stod i Coca-svingen og ble ikke roligere av at duoen van Basten/Bergkamp fortsatte å presse i starten av andre omgang. Frank Strandli, feiteFrank, kom innpå etter en times spill og Norge begynte å ta over kampen.

Nå må jeg gå i detalj for det her ser jeg lett for meg når jeg lukker øynene. Frank Strandli presser Ronald Koeman hardt ute på vår venstre kant på høyde med Nederlands 16-meter. Koeman forsøker å spille ballen langt men treffer bare Mini. Mini tar med seg ballen innover på banen, spiller en feilpasning som treffer Danny Blind, men ballen stusser bare innom ham og fortsetter bort til Gøran Sørloth som smeller den til høyre for keeper. I det Sørloth setter seg ned på kne og knytter nevene i seiersglede svartner det for meg. Alt går i svart og jeg synker ned på kne jeg også. Jeg aner ikke hvor lenge alt var i svart, om jeg faktisk besvimte eller om det bare var nesten.

Etter målet trodde alle at det ville komme ett nederlandsk stormløp men Norge fortsatte faktisk og presse og skapte flere store sjanser mot slutten og vant som alle veit fortjent 2-1 over fotballstormakten Nederland.

Frem til cupfinalen i 2000 var dette min største fotballopplevelse og jeg kommer mest sannsynlig til å huske kampen i detalj frem til jeg ligger i pennalet.

Nå er det igjen Nederland som skal løpet ut på Ullevaal Stadion, i kveld mot ”Hareides”. Vi har opplevd noen svake uavgjorte kamper, som i -92, blant annet mot Skottland, men her stopper også alle likheter.

Vi lot oss begeistre over det lekne spillet til Ingebrigtsen og Mykland, vi elsket venstre foten til Bjørnebye, vi hadde Europas beste midtstopper i Bratseth (van Basten ble til en skygge av seg selv og det virket nesten som om han var redd for elgen), vi hadde en keeper som tok alt i Thorstvedt, vi hadde profilene som var plassert i de beste klubbene i England og Tyskland og vi hadde en karismatisk og kalkulerende landslagssjef som aldri gjorde noe på slump. Drillo gjorde aldri ett bytte uten at han kunne forklare hvorfor og hva som kom til å skje på banen når han gjorde byttet. I tillegg var han alltid overbevisende når han talte til folket og sine egne spillere. Han fikk oss til å tro at vi var ett av verdens beste lag og kunne slå alle. Vi lå da også som nr. 2 på FIFA rankingen en stund i 1993 og i 1995.

Hvem er det som lar seg begeistre av Grindheim, Winsnes og Strømstad? Hvem er redd for å møte Wæhler og Hangeland? Hvem utenfor Norges grenser har hørt om Knudsen i mål? Hvem gidder å høre på en landslagssjef som høres ut som om han taler i en begravelse hver gang han åpner kjeften?

Det eneste som er bedre i dag enn det var på den tiden er at vi faktisk har ok spisser. Carew og Iversen lyder bedre i ørene enn Sørloth (den møtende spissen) og Fjørtoft…

Jeg har vært på nesten 40 landskamper på Ullevaal, men jeg tror det blir veeeldig leeenge til jeg lar meg begeistre tilbake på landslagsarenaen igjen. Men kampen skal jeg se! Kanskje, men bare kanskje, er det en ung gutt på Ullevaal i kveld som får oppleve sin største fotballopplevelse noen sinne.

Det er jo lov å håpe…

Men skulle kampen bli omtrent som alle andre kamper under Hareide så har vi jo alltids skattelistene vi kan saumfare.

Vel, vel, vi feitinger liker også å eh… tja… drømme seg tilbake til gode gamle drillosdager.

Ha en særdeles god en!

Kim
klubbsupporter

Supporter – kun for spesielt interesserte

Som tidligere leder for Oddrane Supporterklubb er jeg noe som likner på en offentlig supporter. Jeg kan sitte på en benk inne på ett kjøpesenter også kan vilt fremmede komme bort til meg å begynne å prate fotball med meg, og det er jo selvsagt bare stas. Men prøv nå for guds skyld ikke å ta opp andre temaer enn fotball med oss supportere, da ramler vi ut. Jeg av alle skjønner jo at vi supportere har en mye lavere sosial status enn vanlige mennesker, og det skulle da blot mankere. Se på oss, da!

Alle supportere er enten arbeidsledige eller trygdede, og skulle du råke borti en sjelden kropp med noe som likner på fast arbeid så kan du banne på at personen jobber på ett lager, legger asfalt, tømmer søppel og jeg har faktisk vært borti en kar som har jobbet seg opp til å sitte i kassa på Rema, han kaller vi bare for Røkke. Nei, det skulle tatt seg ut om vi skulle begynt å menge oss med bedriftsledere, ingeniører, selgere, dataprogrammerere, forsikringsfolk, lærere, politikere og andre samfunnsnyttige individer. Har du helt vanlig jobb som hvilken som helst lovlydig borger så har du rett og slett ingen ting i en supporterklubb å gjøre.

Forresten så hadde vanlig mennesker mest sannsynlig ikke skjønt bæret av hva vi snakket om allikevel, vi kommuniserer kun ved grynt og andre gutturale lyder som man skal ha ganske lang fartstid som supporter for i det hele tatt kunne tyde.

Den eneste statusen vi kan oppnå er velutviklede stemmebånd og en voksen ølmage. Her er hierarkiet knallhardt og jo større mage og jo høyere man kan brøle, jo høyere status innad i supporterklubben har man. Alt annet er i utgangspunktet likegyldig.

Det er ikke vanskelig å kjenne igjen en fotballsupporter, takk og lov. Vi har enten ikke hår, eller så har vi barbert vekk det håret vi har igjen. Det er på en måte opplest og vedtatt. Når vi skal pynte oss så er det kun ett plagg som gjelder og det er verdens flotteste plagg, den hvite gilde Oddedrakta. Det er det ytterste plagget uansett når vi kler på oss. Vi går i fotballdrakta hele døgnet, bortsett fra Røkke på Rema, da. Han slipper selvsagt unna. Men når han kommer hjem fra 10-timersvakta si, er han ikke sein om å få på seg drakta i en fantefart.

Vi spiser kun kebab og pølser og det inntas alltid gående fra trygdeleiligheten vår og på vei til en eller annen pub. En dag uten pub er en dag uten mening. Så det sier seg selv at vi ikke klarer å ta vare på noe kone eller barn. Det skulle tatt seg ut. Det er vel ikke ett eneste fornuftig kvinnfolk som hadde orket å bo sammen med en sånn som oss. Vi har jo unger da, men de bor selvsagt ikke sammen med oss. De er fra den tiden hvor kvinnfolka trodde at vi kunne omvendes slik at vi ville være en og annen kveld hjemme sammen med mor og barn. Men jøssenammen, det er jo noen som tror på julenissen også… Og jenter kan jo ikke være supportere…

Hva vi gjør om vinteren? Jo det skal jeg si deg. Da er det engelsk fotball som gjelder. De fleste har ett like lidenskapelig forhold til sitt engelske lag som til sin egen mor. De med lavest selvtillit har selvsagt valgt seg ett rødt lag å holde med for å ikke stikke seg ut i mengden. Mens de av oss som har turt å ha egne meninger holder selvsagt med ett lag med andre farger på drakta. Dette får vi selvsagt svi for når de røde flokkdyrene trommer sammen mot oss for å skulle fortelle hvor tjukke i huet vi er som ikke går i rødt om vinteren, som en annen nisse. Men nok av det…

For folk som har lekt med tanken på å rive rævva si løs fra det trange, kalde plastikksetet man har blitt tildelt på Skagerak Arena for å forsøke å stå under en fotballkamp å synge og støtte laget sitt, har jeg en ting å si. La vær! Fotball stående og syngende sammen med andre sjelefrender er kun for spesielt interesserte. Ikke bare er det flaut fordi naboen i gata hjemme hos deg kan se at du synger, men det er jo selvsagt også under en hver vanlig manns verdighet å menge seg med oss trygdede. Jeg skjønner selvsagt også at det er flaut å betale mindre for ett sesongkort enn vanlige mennesker. Folk kan jo tro at du har dårlig råd i tillegg.

Spillerne, heltene våre (og dine), setter sikkert ikke pris på støtte allikevel…

Vel, vel… vi feitinger liker også å… eh… tja… støtte laget!

Ha en særdeles god en!

Kim
satt i bås

Suspensjon uten hodebry

Først må jeg få lov til å si at jeg elsker måten gårsdagens bestemann på Tinfos, Oneil Thompson, spiller fotball. Med spilleforståelse, ro og pasningsfot i eliteklassen er han en fryd å følge. Hans arrogante holdning gjør bare spilleren enda mer fantastisk. Mot Haugesund var Thompson meget god, men fikk dessverre et gult kort som gjør at han mister bortemøtet med Løv-Ham onsdag. Trist er det selvsagt, men overhodet ingen krise for Notodden.

Stopperplassen er kanskje den posisjonen i en bred NFK-tropp som er best bemannet. Om Thompson er ute, skal ikke det ha mye å si når NFK reiser til Bergen for å revansjere hjemmetapet for Løv-Ham tidligere i sesongen. Laget har nemlig både Lars Lien og Christer Fjellstad parat til å steppe inn, noe som må være en nydelig følelse for NFK-trener Jan Halvor Halvorsen.

NFK viste lovende takter før pause i går, men klarte ikke følge opp etter hvilen.. Notodden hadde lite å stille opp med utover i 2. omgang og en spiller som Fabian Taylor var en skygge av seg selv. Notodden var ikke flinke nok til å brette spillet ut på kantene. Verken Tor-Mattis Kåven eller Håvard Kleven ble ofte nok satt opp en mot en, noe som ofte førte til spill igjennom midten – som igjen førte til brudd og kontringer i mot.

Men med tanke på at flere av de andre topplagene i 1. divisjon avga poeng i går er det ingen grunn til å henge med hodet for Notodden-guttene. Det kommer til å bli en spennende høst.

Hans Eivind Øygarden

Viktig med Odd i «hatten» i kveld

Cupen er ikke lenger like viktig. Tilskuertallene bekrefter det. Men jeg garanterer at det ikke kommer til å mangle verken tilskuere eller engasjement når Norges to beste 1. divisjonslag møtes i 4. runde i Kristiansand i kveld.

Bortsett fra enkelte stygge riper i lakken har Odd Grenland vært et markant cuplag de siste ti årene. Det har publikum satt stor pris på. For selv om opprykk til eliteserien naturligvis er langt viktigere enn en eventuell cupfinale, vil en kvart- og/ eller semifinale på Falkum mot eliteserielag bli en fest i en sesong med en del grå motstandere.

Det ekstreme fokuset på eliteserien på TV, på nett og i papiraviser, har satt den en gang så prestisjefylte cupen litt i skyggen. Det er serien som er hele grunnlaget for klubbenes økonomi. En sjelden cupkamp betyr i praksis lite i den sammenhengen, selv om det skulle gå hele veien til Ullevaal.

Men for Odd og de som følger laget er cupen en ikke ubetydelig gulrot i den mer anonyme 2008-sesongen. Og for Dag-Eilev Fagermo og hans trenerteam kan en kamp eller flere mot eliteserielag bli en nyttig indikasjon på hvor Odd står i forhold til de beste foran 2009.
Det er langt fra 4. runde til finalen. I denne omgang kunne det smake med revansje på Sør Arena, og Odd Grenland i «hatten» under kvartfinaletrekninga på Ullevaal i kveld klokka 22.00.

Runar Pedersen