Viser arkivet for stikkord fattigdom

Fattigdom og Kristin Halvorsens bryst

Den siste uken har fattigdomsproblemene vært et hett valgtema. Blant annet fordi Kristin Halvorsen kom med noen løfter som hørtes ut som hun skulle fjerne all fattigdom i Norge over natten.
Det var ikke akkurat det hun sa – men det var svært nærliggende å oppfatte det slik. Det var rett og slett slumsete kommunikasjon fra henne.
Vår svært så aktive samfunnsdebattant Halvor Juul kunne i lørdagens TA på prominent Hallo TA-plass fortelle at han hadde brukt en av de mange valgsendingene på tv til å følge med på finansminister Kristin Halvorsens bryst.
Nå kan det sikkert være mange gode grunner til nettopp det, men de grunnene er vel i all hovedsak forbeholdt hennes mann Charlo, vil jeg tro.
Likevel hadde vår meningssterke venn i Porsgrunn funnet ut at han kunne se på den rødmende hudfargen på hennes bryst at Halvorsen løy.
Om verden er så enkel, så vil nok også rettspleien her i landet blir vesentlig mer effektiv fremover. Selv om rødmende bryst kan bli sterk kost for ærede dommere.
Det hele handler altså om en svært viktig sak: Fattigdom.
Det oppleves sikkert rart for våre eldre – som virkelig har smakt på fattigdom og naken nød – hva som dagens samfunn kaller å være fattig.
Jeg hørte en som uttalte seg: Ja, vi henter mat hos Frelsesarmeen. Vi må jo ha råd til ferie vi også.
Jeg unner alle både mat og ferie, men jeg tror mange ville prioritert å kjøpe mat før ferieturer – om man hadde det spesielt trangt en periode.
Men mange av partiene bør uansett gå i seg selv og innrømme noen brølere.
Kanskje spesielt den rødgrønne regjeringen. Og SV.
Men de bør ikke innrømme at de ikke har gjort noe. For det har de.
De har prøvd å vedta og bevilge seg bort fra at vi har fattige mennesker i Norge.
Det er umulig.
Fattigdom er ikke en budsjettpost fra å bli utryddet.
Derfor bør partiene gjerne beklage. Men det de bør beklage er at de har forenklet og banalisert problemet.
Dette med fattigdom i et rikt land som Norge er så sammensatt og vanskelig at det slett ikke egnet for en tabloidisert tv-debatt.
Og man risikerer å gjøre store feil i et forsøk på å gjøre rett.
Jeg vil faktisk gå så langt som å hevde at folk som er voksne, friske og ikke vil jobbe bør være fattige.
Og da står jeg selvfølgelig i fare for å fornærme en masse mennesker.
Men smak litt på det:
Om du er voksen – og frisk – men ikke vil jobbe, bør du likevel ha en god økonomi da?
Er det rimelig at folk som rett og slett ikke vil bidra på sitt nivå, gjennom stønader og annet skal ha omtrent de samme materielle godene som folk som sliter i en og to jobber, betaler sine regninger og tar seg av sine familier?
Er man syk er saken noe annet.
Får man ikke jobb er saken noe annet.
Om man ikke er voksen er saken noe annet.
Om man tar videreutdannelse er saken også noe annet. For det gjør man for å få jobb. Og da vil man jobbe.
Men sosialdemokratiets gamle slagord holder fortsatt, mener jeg:
Gjør din plikt og krev din rett.
Om man ikke gjør sin plikt så mener jeg at det heller ikke er urimelig at rettighetene blir noe mer beskjedne.
Men som skremte høns når bonden har bestemt seg for å lage frikassé løper våre folkevalgte rundt i fattigdomsdebatten nå.
Og overbyr hverandre i hvor fantastiske grep man skal få til mot fattigdommen.
Det å sette inn tiltak som hindrer – igjen – voksne, friske folk – som ikke vil jobbe – som hindrer dem i å ta i et tak – vil muligens dempe litt utslag av fattigdom.
Men det vil forsterke noe annet – som er minst like viktig:
Det vil forsterke et inntrykk av at det spiller ingen rolle om man gjør sin plikt, for rettigheter har man uansett.
Dette mener jeg ikke for å være kald, kynisk eller gi blaffen i folk som har det vanskelig.
Snarere tvert imot.
Jeg tror det beste for folk som er voksne og friske er å jobbe.
Man kan ikke angripe fattigdommen uten å angripe årsaken til den.
Da kreves det også at vi er ærlige nok til å innrømme at dette ikke lar seg løse uten medvirkning fra den enkelte.

Urealistisk om fattigdommen

De rødgrønne har et problem når de tror de skal greie å avskaffe fattigdommen ved å få sosialklienter til å ”stå opp om morran”.

Se for deg ”Ole” på 32 år. Han har aldri hatt en ordentlig jobb. Han har vokst opp i et alkoholisert hjem preget av uforutsigbarhet og utrygghet. Som 17-åring droppet han ut av videregående. Allerede da sleit han psykisk. Han begynte å ruse seg. Siden har han hatt enkelte strøjobber her og der, men store deler av tida har han levd av sosialhjelp.

”Ole” er en typisk kandidat for regjeringens største og viktigste tiltak for å bekjempe fattigdom i Norge: Kvalifiseringsprogrammet. Programmet retter seg mot mennesker som er ”fanget” i inntektsfattigdom ved at de har levd på minimumsytelser i sosialhjelpen i årevis. I løpet av ett års deltakelse i diverse arbeidsrettede tiltak skal ”Ole” og de andre være rustet til å forsørge seg selv gjennom inntektsgivende arbeid. Gulroten for å delta i programmet er at de får høyere stønad enn sosialhjelpen. Til gjengjeld må de delta i et ukentlig opplegg på 37,5 timer. Med gulroten følger pisken – dropper de ut, eller er borte uten gyldig fravær, mister de rett til plass og risikerer reduksjon i sosialstønaden. På den måten skal man sikre at også sosialklientene ”står opp om morran”, slik eks-arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen har formulert seg om satsingen.

Det er å håpe at den relativt lille gruppen inntektsfattige i Norge får riktig og effektiv hjelp gjennom Kvalifiseringsprogrammet (målgruppen består av cirka 20 000 personer). Om det er særlig realistisk, er en annen sak. Utformingen av programmet har flere svakheter ved seg som utgjør potensielle hindre for å nå målet om å avskaffe fattigdommen i Norge:

Arbeidsdeltakelse som mål og middel for fattigdomsbekjempelsen kan vise seg å være lite fruktbar. Arbeidslinja er et bærende prinsipp i Kvalifiseringsprogrammet og innebærer en tro på at arbeidsdeltakelse er det beste virkemiddelet for å hjelpe mennesker ut av fattigdom. Overfor ordinære arbeidssøkere har arbeidsmarkedstiltak god effekt. Det samme kan ikke sies for langtidsmottakere av sosialhjelp. Effektene av arbeidsrettede tiltak overfor denne gruppen er usikre, fordi mange har svært sammensatte og omfattende problemer. For enkelte er problemene så store at de trolig aldri vil greie å komme i arbeid. Forskning fra Høgskolen i Oslo (Funksjonsevnestudien) viser at nær halvparten av de sosialhjelpsavhengige rapporterer om så dårlig helse at det går ut over evnen til å fungere i hverdagen. Målgruppen har en opphopning av flere problemer som forklarer hvorfor de aldri har fått en varig tilknytning til arbeidslivet. Men hvordan hjelpe denne gruppen?

Anbefalingene fra forskningen er entydige: En forutsetning for å få suksess med et kvalifiseringsprogram, er at deltakerne får individuelt tilrettelagte tiltak kombinert med tett og langvarig oppfølging. Dette har også regjeringen lovet. Problemet er at de rødgrønne taler med to tunger. På den ene siden er personer som oppfyller kriteriene for deltakelse etter sosialtjenesteloven sikret plass i Kvalifiseringsprogrammet. På den annen side har det enkelte Nav-kontor etter samme lov rett til å avvise søkere til programmet hvis kommunen ikke har kapasitet til å tilby et individuelt tilpasset program. Denne svake rettighetsbestemmelsen ble kritisert av flere instanser i den politiske høringen av forslaget til kvalifiseringsprogram i fjor. En av de mest kritiske instansene var Arbeids- og velferdsdirektoratet – Arbeids- og inkluderingsdepartementets eget direktorat. Likevel ble ikke kritikken tatt til følge.

Enda et problem med Kvalifiseringsprogrammet er at deltakerne ikke er sikret annet enn arbeidsmarkedstiltak og hjelp til jobbsøking. Andre lavterskeltiltak, som medisinsk behandling, rehabilitering, psykolog, mestrings- og motivasjonstrening, arbeidstrening og så videre, er ikke obligatoriske i programmet. Det fremstår paradoksalt tatt i betraktning regjeringens kunnskap om målgruppens dårlige helse og nedsatte funksjonsevne.

Utformingen av Kvalifiseringsprogrammet innebærer at tiltakstilbudet vil variere fra kommune til kommune. En minste forutsetning for at Nav skal greie å oppfylle intensjonene med programmet, er at samtlige kommuner blir tilført nok ressurser og kompetanse til å greie oppgaven. Det gjenstår å se om skjer. Likevel er det en realitet at målgruppen for fattigdomsbekjempelsen i Norge ikke er sikret likebehandling uavhengig av geografisk bosted. En konsekvens kan være at særlig de mest ressurssvake av de fattige faller mellom to stoler. Dropper de ut av programmet, eller mister plassen fordi de ikke har fulgt reglene, er ”straffen” å bli tilbakeført til økonomisk sosialhjelp, men da med en reduksjon av stønaden. Siden mange ikke har en medisinsk diagnose, men sliter med for eksempel kombinasjonsproblemet rus/psykiatri, kvalifiserer de heller ikke for varige inntektssikringsordninger som uføretrygd, slik regelverket er utformet i dag.

En sentral utfordring for Kvalifiseringsprogrammet er å unngå ”fløteskumming” av de deltakerne som er mest attraktive for arbeidslivet, som for eksempel unge mennesker med få barrierer til arbeidsmarkedet. I verste fall får man en situasjon der de minst attraktive på arbeidsmarkedet – altså fattigdomssatsingens egentlige målgruppe – blir igjen i sosialhjelpen med lave ytelser.

Hva er alternativet? Flere fattigdomsforskere har foreslått et kvalifiseringsprogram med mykere suksesskriterier. I stedet for å ha inntektsgivende arbeid som mål, kan målsettingen være økt livskvalitet, for eksempel ved at deltakerne ruser seg mindre, får en mer stabil økonomi og at de har faste aktiviteter å delta i. Et annet forslag er å gi deltakerne sterkere rettigheter, ved at de har lovmessig krav på mer enn kun arbeidsmarkedstiltak. Her ser det ut til at regjeringen har fått øynene opp. For noen uker siden foreslo Arbeids- og inkluderingsdepartementet å utvide innholdet i arbeidsmarkedstiltak til også å gjelde kommunale lavterskeltiltak og helsetjenester. Forslaget er nå til høring.

Én ting er sikkert: Mener regjeringen alvor med målet om å avskaffe fattigdommen i Norge, må langtidsmottakere av sosialhjelp få mer enn et krav på seg om å ”stå opp om morran”.