Viser arkivet for stikkord facebook

Sosiale medier i Full City-aksjonen

I Full City-aksjonen i Telemark har vi hatt en offensiv og åpen kommunikasjonsstrategi ut mot befolkningen. Ledelsen i Interkommunalt Utvalg mot akutt forurensing i Telemark valgte tidlig å være synlige på at vi tok ansvar for vår egen lokale informasjon om de ulike hendelsene i aksjonen. Vi opplevde at det var viktig for oss å gi befolkningen innsikt i aksjonens mange komplekse sider, og vi ønsket å være ærlige om de problemstillinger som dukket opp rundt hver sving.

Vi erfarte også at selv om dette var en statlig aksjon i regi av Kystverket, så hadde lokalbefolkningen oppfattet at det var vi i IUA Telemark som hadde ansvaret for den lokale aksjonen på land i Telemark. Det så ut til å være en lav barriere for lokalbefolkningen til å henvende seg til oss for informasjonsinnhenting, og de lyttet til informasjon fra oss. Sett opp mot hvor omfattende aksjonen har vært i et befolkningsrikt område i norsk sammenheng, har det vært uvanlig få konflikter mellom innbyggere og aksjonsledelse. De kritiske innspillene som har kommet har latt seg håndtere, og noe av kritikken har vi hatt forståelse for og fulgt opp.

Som informasjonsansvarlig opplevde jeg at det var samsvar mellom innsatsleder Finn Flogstads holdninger og mine egne holdninger til offensiv informasjonsstrategi. Det er avgjørende for en informasjonspolicy i en aksjon at den informasjonsansvarlige legger informasjonsaktiviteten på et nivå som innsatsleder føler seg komfortabel med. Jeg vil gi anerkjennelse til Finn Flogstad for å ha hatt innbyggernes informasjonsbehov høyt på prioriteringslisten, samtidig som han ledet den strategiske og praktiske aksjonen som har gått ut på å gjøre Telemarkskysten ren for oljegriseri etter skipsforliset av Full City 31. juli i år.

I IUA Telemark har vi brukt sosiale medier som Facebook og Twitter aktivt som supplerende kommunikasjonsverktøy til de tradisjonelle mediene, og vi har daglig fått gode tilbakemeldinger på at dette er positivt for dem som aktivt oppsøker informasjon. Tilbakemeldinger fra svært mange enkeltpersoner på de sosiale mediene har gitt oss et unikt innblikk i hva som til enhver tid har vært aktuelle temaer folk har søkt etter informasjon om, og aktuelle spørsmål de har hatt knyttet til aksjonen. Basert på denne innsikten kunne vi legge artikler med Ofte-stilte-spørsmål-og-svar inn i vår videre informasjon på internett og de sosiale mediene, og vi kunne viderebringe både spørsmål og svar til servicetorgene i kommunene slik at de hadde dette som et oppslagsverk når innbyggerne tok kontakt for å få svar på sine spørsmål. Vi kunne også gripe tak i enkelte av disse direkte innbyggerhenvendelsene og legge dem inn i aksjonsplanen.

I de første ukene av aksjonen da det var flest spørsmål og enkelthenvendelser fra innbyggerne, brukte vi kommunenes servicetorg i Kragerø, Bamble og Porsgrunn kommuner til publikumshenvendelser innenfor normalarbeidstiden, og de var nyttige informanter og buffere for aksjonsledelsen. Vi sier altså ikke at internett og sosiale medier kan erstatte den menneskelige kontakt og direkte personlige henvendelser, men at det er nyttige verktøy som supplement til andre kommunikasjonsmetoder.

På Facebook har IUA Telemark egen gruppe der vi gir informasjon om status hver dag og legger ut lenker og bilder. På Twitter legger vi ut daglige statusmeldinger og lenker til nyheter på internettportalen vår. Vi registrerer at på begge disse sosiale mediene blir vi fulgt av aktive og interesserte innbyggere, i tillegg til både journalister, lokale og sentrale politikere og kommunikatører. Statsminister Jens Stoltenberg og næringsminister Trond Giske er blant annet to av dem som følger oss på Twitter, uten at vi legger mer vekt på det enn at vi da vet at Regjeringen kjenner til at det pågår en miljøaksjon i Telemark og at de har en direkte kanal der de kan følge med på aksjonens utvikling.

Informasjonsjobben nå de siste ukene av aksjonen består i å samle dokumentasjon og delta i evalueringen av aksjonen, lokalt og i regi av Kystverket. Oppgaven er også å spille inn de gode historiene til pressen, slik at mediene fortsatt gir aksjonen omtale. Her blir lokalpressen prioritert. Vi forsøker samtidig å drive omdømmebygging både av aksjonen og av Telemarkskysten. Utstrakt foredragsvirksomhet på hele Østlandet er et viktig virkemiddel for å nå ut til ulike målgrupper som består både av velforeninger, organisasjoner, kommuner, beredskapsorganisasjoner, næringsliv og politiske fora. Vi gjør hva vi kan for å bidra til at både befolkningen i Telemark, hyttefolk og andre potensielle turister og tilreisende får vite at Telemarkskysten skal være ren og fri for oljesøl neste sommer.

http://www.fullcity.no
http://www.twitter.com/iuatelemark
Facebook-gruppe: ”Full City”-aksjonen IUA Telemark

Jeg, en morser på Twitter

Han kikket meg over skulderen mens jeg viste ham hvordan jeg og andre bruker mikrobloggtjenesten Twitter på internett. – Ja, men dette er jo morsing i ny drakt! sa han med et a-ha-uttrykk i ansiktet. Jeg fikk en a-ha-opplevelse jeg også. Ja visst er dette morsing, en god, gammel kommunikasjonsmetode telegrafister imellom til sjøs først og fremst, men fortsatt en hobby blant mange morsevenner verden rundt.

Menneskene har kommunisert seg imellom til alle tider, men metodene og teknikken har variert. Røykteppe, trommer og speilrefleks ble byttet ut med telefon. Fasttelefon suppleres med mobiltelefon. Radio og TV får nye sendemetoder, og internett gav oss i sin barndom for femten år siden informasjon, og i dag ligger forholdene godt til rette for toveis kommunikasjon. Vi har de siste årene fått blant annet sms og blogging, nettdebatter, video-nettstedet YouTube, Skype, Facebook og i år har mikrobloggtjenesten Twitter altså tatt helt av. Noe av dette kalles sosiale medier. Jeg har ikke tenkt på noen måte å forsøke å belære noen om kommunikasjonens historikk eller beskrive en oppskrift på bruk av sosiale medier, langt i fra. Men det var stikkordet ”morsing” som gav meg disse refleksjonene.

Den siste uken har Norsk Presseforbunds generalsekretær Per Edgar Kokkvold fått gjennomgå av sine egne pressekolleger fordi han offentlig har gitt uttrykk for motstand mot Twitter. Skepsisen begrunnet han med at ”Twitter handler om å digge seg selv og har lite med journalistikk å gjøre. Han er kritisk til at svært mange journalister er ivrige bidragsytere og twitrer både om fag og privatliv. Kokkvold har også uttalt at han ikke selv er på Twitter, men at han av og til er inne og titter litt. Da startet en tirade av harmløse morsomheter på Kokkvolds bekostning blant twitre-journalister, journalistene mente at man kan ikke være inne og ”titte litt” på Twitter uten å ha registrert seg.

En aktiv debatt på Twitter journalister imellom har denne uken gitt oss medieinteresserte innblikk i en argumentasjon for journalistikkens modernisering i kraft av sosiale medier. Debatten tok ny fart da redaktør Per Valebrokk i E24, tidligere redaktør i Varden, i sin søndagskronikk i VG uttrykte sin indignasjon over at Presseforbundets generalsekretær ”rett og slett ikke har greie på et media der brukerne flere ganger har vært nyhetsledende, der lesere og pressefolk får anledning til å kommunisere og forstå hverandre bedre, og der dagens medievirkelighet preges og skapes.” Onsdag denne uken erklærte Kokkvold at han har fått tilbud om å få en innføring i bruken av Twitter og at han har takket ja til tilbudet. Så kanskje lokkes han ut i mikrobloggeverden han også.

Jeg er en av dem som er aktiv både på Facebook og Twitter, og mine kronikker legger jeg ut på TA-Origo. Facebook bruker jeg til en blanding av personlig kontakt og faglig kommunikasjon. Twitter er for meg mer interessant faglig sett, der jeg følger og blir fulgt mest av journalister, politikere og kommunikasjonskolleger.

Søndag morgen er min beste ”morsetid” på Twitter. Det er interessant å klikke på linkene som går til blogger som mine følgere har lagt ut, eller til lenker til medieoppslag de selv har funnet interessante og som de vil dele med andre. For Twitter handler om å være sosial, om å dele, om å kommunisere, om å gi av seg selv. For hvis du er kun en passiv twitrer, så tror jeg du vil kjede deg, og dine følgere vil heller ikke bry seg om deg. For da tenker vi twitrere som så: er han der bare en snushane, en gratispassasjer? Mennesker som bare tar imot og ikke gir av seg selv har lite blant sosiale twitrere å gjøre. Er det ikke også slik i det virkelige liv?

Jeg har fått svært mange nye venner og bekjentskaper både på Facebook og Twitter, uten at jeg har registrert at jeg har mistet noen i det virkelige liv av den grunn. – Jeg får ikke lov av ungdommene mine hjemme å bli aktiv på Facebook, og dessuten så har jeg nok venner. Dette sier mange voksne kvinner og menn når de begrunner hvorfor de ikke vil på Facebook for eksempel. Hvorfor i all verden må du være Facebookvenn med dine ungdomsbarn fordi om du blir aktiv på Facebook? La ungdommen være i fred på Facebook, akkurat som de får være i fred på rommet sitt. Hold dine egne ungdommer ute fra din egen Facebookprofil, og dyrk ditt eget sosiale liv med sosiale medier, akkurat som i de fleste andre sosiale treffsteder i livet.

Mine erfaringer med sosiale medier er stort sett positive, men jeg har antennene påskrudd for overvåking. Det skal dessuten være lov å prøve og feile i en ny medieverden. Ingen blir gode i bruken av sosiale medier uten å teste ut hvilke verktøy man kan bruke til hva, i både jobb og fritid. Jeg vil lære og dele så lenge jeg lever – om alt jeg er interessert i. Det sosiale liv, for eksempel!

Twitter.com/Vivisavik

Gutte-nerdenes hevn over jentene

Det bekymrer meg at det bygges opp en kommunikasjonskløft mellom oss mennesker i dagens IT-alder. Noen av oss ferdes nogenlunde problemfritt mellom de ulike digitale mediene og har tilegnet oss kunnskap og kompetanse til å innhente informasjon og tilrettelegge informasjon elektronisk. Andre kjenner ikke til hvordan den digitale verden fungerer, og de ønsker heller ikke å delta i den.

Noen har heller ikke økonomisk evne til å gå inn i denne verden om de enn så mye gjerne skulle ønske å delta, for det koster selvsagt utstyr og bredbånd og alt som hører med.

Men det jeg opplever er at de som ikke deltar i denne digitale verden, de blir irriterte over oss som har dette som en naturlig del av vår hverdag. Jeg møtte en mann på Prix forleden (ja, Prix og andre nærbutikker er fortsatt et fantastisk sosialt møtested, blant annet for meningsutvekslinger), og han stoppet meg irritert og sa:

- Du har greie på alt dette her med internett og sånn, og gjerne for meg. Men når NRK Fjernsynets Dagsrevyen hele tiden sitter og henviser til at vi kan lese mer om ditt og datt på internett, så blir jeg forbannet, sa han og hevet stemmen litt.

- Jeg betaler NRK-lisens, og da forlanger jeg å få like mye informasjon om nasjonale og internasjonale hendelser som internettbrukerne. Her om dagen ringte jeg til NRK for å klage på all denne internetthenvisningen, men jeg kom ikke lenger enn til sentralbordet før jeg ble avvist med klagen min. Hva slags statskanal er nå det, da? sa sambygdingen min irritert og faktisk ikke så lite opprørt.

Jeg forstår mannens frustrasjon, og samtidig kan jeg ikke gjøre så mye med den. Jeg selv har interesse av å sette meg inn i de ulike medienes egenart og lærer meg å utnytte egenarten til ulikt bruk, og jeg kunne muligens klart å gi mannen innsikt og forståelse, men er man ikke med i den digitale verden, så kan man muligens heller ikke forstå den. Dagsrevyen har sine ulike reportasjer på ett minutt og tjue sekunder, og deretter henviser programlederen til å finne mer informasjon om emnet på internett.

I internettets verden kan vi klikke og klikke oss inn i bakgrunnsinformasjon, historisk tilbakeblikk og sideveier til beslektede temaer. Vi kan svømme i informasjon om en krig eller konflikt eller et politisk stridstema. Internettets egenart er blant annet hurtighet og bakgrunn, og for ikke å snakke om kommunikasjon brukerne imellom. Hadde vi laget fjernsyn av alt dette, så ville det ha blitt et kjedelig program. På internett kan vi velge og velge bort. For så vidt kan vi det med fjernsyn også, vi kan jo bare zappe over til en annen kanal.

Jeg leste et sted her om dagen (jeg husker ikke om det var i en papiravis eller i en nettavis) at internettets største brukergruppe er personer under 31 år. Det er de som var tretten år i 1996, da internett begynte å bli tatt i allmenn bruk her i landet. Personer fra 31 år og nedover er en kravstor brukergruppe til blant annet offentlig informasjon, mange av dem er fortsatt studenter. Mange av dem er forøvrig allerede småbarnsforeldre som er på jakt etter barnehageplass og plass i skolefritidsordningen, og de skal selvsagt søke om plass via internett.

De har aldri vært innom et offentlig kontor, ikke engang for å spørre om råd til selvangivelsen eller flyttemelding eller søke om plass på Kulturskolen for barna sine. De fyller ut elektroniske søknadsskjemaer og tar som en selvfølge at de får svar på e-post.

Vi som har vært foreldre til unge gutter i internettgenerasjonen de siste ti årene har nok av og til vært litt bekymret over mangelen på jenter i disse guttenerdenes sosiale liv. Da datapartyene herjet mitt hjem hadde jeg guttunger sovende og sløvende på kryss og tvers i stua mi med Coca Cola, tåfis-lukt og Pizza Grandiosa-lukt til alle døgnets tider, med datamaskinene stablet rundt i hver en krok og guttehodene med hver sin hodetelefon. Guttene spilte spill og musikk og de kommuniserte med hverandre og andre via datamaskinene.

Jentene kom av og til innom en halvtimes tid, men de kjedet seg blant disse datanerdene og forsvant andre steder der de kunne snakke om seg og sitt på jentevis, spille sin egen musikk og se sine egne filmer med romantikk og kliss, slik vi jenter alltid har gjort (uten å generalisere, selvsagt).

I dag ser vi et lite interesseskifte også hos jentene. Etter at blant annet Facebook kom inn på arenaen som et fantastisk kommunikasjonsnettverk mellom venner og bekjente, har jentene også blitt datainteresserte. De er for øvrig også på VG`s Nettby og andre nettsamfunn, de blogger og de chatter, seg imellom og med gutter. Og jentene sitter ikke lenger i timevis i telefonen med sine venninner, de kommuniserer i stedet med dem via de sosiale mediene.

Noen kaller dette for datanerdenes guttehevn over jentene: – Ser dere, dette handler om kommunikasjon, jenter!

Til en viss grad har internett og de sosiale mediene skapt en generasjonskløft, men interessekonflikter av ulik karakter har det vel alltid vært mellom generasjonene?

Den digitale sosiale medieverden

Vi mennesker skal aldri slutte å snakke sammen. Det burde i utgangspunktet være unødvendig å si det, men det virker jo som om noen tviler på akkurat dette. Jo da, vi mennesker kan både være sosiale med den fysiske tilstedeværelsen, men det utelukker ikke at vi også kan være sosiale i bruken av de digitale sosiale mediene. Digitale sosiale medier er en betegnelse for blant annet blogg, chat med MSN, Youtube, SMS, e-post, Skype, Wikipedia, Google, på Facebook og andre nettsamfunn som f.eks Twitter og VG`s Nettby.

Jeg filosoferte litt omkring om endringen i mitt sosiale liv her om dagen, for jeg har bunkret en haug med bøker til jul. Og jeg gleder meg og har store forventninger til å skru av klokka og sette av tid til de late julemorgenene med ei god bok i sofakroken. Gammeldags lese-jul, altså.

For noen uker siden svarte jeg på en web-basert spørreundersøkelse om bruken av digitale, sosiale medier. Undersøkelsen ble gjennomført av Research International på oppdrag av Kommunikasjonsforeningen og Sermo Consulting. Målgruppa var informasjons- og kommunikasjonsfagfolk i både næringsliv og offentlig sektor. Bakgrunnen for undersøkelsen ligger i tiden – det er millioner av blogger, selvlagede musikkvideoer og medlemmer av ulike nettsamfunn over hele verden.

Resultatet av undersøkelsen viser at informasjons- og kommunikasjonsmedarbeidere er aktive brukere av de digitale sosiale mediene både privat og i jobbsammenheng, men bare halvparten av arbeidsgiverne og bedriftene de jobber i er aktive brukere. Og blant brukerne er det igjen bare halvparten av disse som har innsikt i markedsføringseffekten av bruken av de digitale sosiale mediene. Det er ingen bedrifter som nevnes for at de har utmerket seg spesielt med suksess i markedsføring eller annen kontakt med sine viktigste målgrupper gjennom digitale sosiale medier.

Litt faglig synsing fra mitt ståsted: Alle de nevnte digitale sosiale mediene er kommet for å bli – og de blir helt sikkert flere. Ungdommen kommuniserer med sine venner hele døgnet – de fleste av de unge er ikke usosiale vesener som burer seg inne på rommet sitt uten kontakt med vennene sine. De har kontakt med vennekretsen sin på ulike måter mesteparten av sin våkne tid.

Nettsamfunnet Facebook er en fantastisk sosial møteplass. Det har mange betenkelige sider, men flest positive. Det er et faktum at kikkere av alle slag har funnet et nytt nøkkelhull å luske i, og dette er en kjensgjerning som det er veldig greit at en har i bakhodet når man er på nettet. Hver og en av oss bør lage oss en Vær-varsom-plakat for egen opptreden på internett, og det finnes noen verktøy for begrensing av innsyn som kan tas i bruk.

Jeg mener at alle voksne mennesker, inkludert ledere på alle nivåer skal kjenne mulighetene som ligger i de digitale sosiale mediene. Hvis du ikke gjør det, vil du sakke akterut ganske snart, og det er vel ikke ønskelig for ledere verken i offentlig sektor eller i næringslivet. Det er klart at ledere skal ”google” søkere til ledige stillinger! Google er et fantastisk verktøy for en leder som vil hvite hva slags person denne søkeren til en nøkkelstilling er. Og det er like selvfølgelig at en søker til en stilling skal ”google” lederen før jobbintervjuet, for å få et inntrykk av hva slags type sjef en skal møte. Kanskje synger sjefen i kor eller spiller i musikkorps på fritiden for eksempel – da har du jo ett tema å småprate om før alvoret begynner.

De digitale sosiale mediene er først og fremst lettvinte verktøy til å holde kontakten med venner, bekjente og familie. Vi kommuniserer og vi konverserer. Noen av oss leker oss. Og vi har kunnskap om hvordan vi skal bruke verktøyene profesjonelt, om påtrykket fra den øverste ledelse plutselig skulle overraske med et oppdrag på Facebook for eksempel.

Jeg hører til dem som i mange år har vært en aktiv blogger her på TA-bloggen på Origo.no. Det skal sannelig innrømmes at det ikke alltid er like enkelt å takle alle direkte innspill fra dere som har en mening om hva jeg skriver, men det meste av innspill fra lesere lar seg besvare. Og det er jo fantastisk i det hele tatt å få umiddelbar respons.

Det er klart at jeg også har betenkeligheter med at blogger jeg skriver i dag kan brukes som oppslagsverk om min person også om ti år. Da har jeg ganske sikkert skiftet mening om det meste flere ganger. Men allikevel…. Jeg vil anbefale alle som opererer i det offentlige rom å legge seg inn i google-alert for å få varsel når man selv blir omtalt i mediene. Det vil nok skje at noen og enhver får bakoversveis når man ser hvilke søk som kommer opp. Liker du bildet av deg selv sett utenfra? Hvis ikke, er det ingen andre enn nettopp deg selv som kan justere det bildet.

I julen vil jeg både vanke i de sosiale familiære og vennelags-selskaper – og jeg vil nok være innom de digitale sosiale medier for å kommunisere med mine venner der. Men mest av alt vil jeg sitte med nesa i ei bok. Den totalt, usosiale aktivitet.

God jul og Godt Nytt-år!

Hekta på Facebook

Jeg må bare innrømme det, jeg er ganske hekta på Facebook. Men jeg er heldigvis ikke alene, bare i Telemark er det ganske mange tusen mennesker som trolig er like hekta som jeg selv er. Flaut? Jepp, jeg må innrømme at det er litt pinlig, for slike nettsamfunn forbinder man jo ofte med fjortiser og de som er veldig mye yngre enn meg. Men jeg koser meg når jeg finner igjen gamle venner, kjente og kolleger som jeg av en eller annen grunn har mistet kontakten med. Noen ganger blir jeg forresten minnet om hvorfor jeg brøt kontakten med dem etter å ha vekslet noen ord igjen, men da kan jeg bare fjerne dem fra vennelista. Aaaa, det gir en god følelse kan du tro.

Det som også er interessant er at du får mye nyttig informasjon om kulturlivet i Telemark gjennom å logge deg på. Det er en egen gruppe som forteller deg om kulturbegivenheter i Telemark, Skien musikkforum kommer med informasjon om sine arrangementer, Wrightegårdens venner ble en suksess med over 1000 medlemmer og i dag kunne jeg se bilder fra revyen på Notodden denne uka som nettopp var blitt lagt ut. Dessuten er det mange av de som styrer kulturlivet i Telemark som har en profil på stedet.

Nyheter om det som skjer sprer seg fort og det er faktisk like spennende hver gang jeg logger meg på…og det gjør jeg ganske ofte. Så om du og jeg ikke sees så ofte i det virkelige liv, kanskje vi treffes på Facebook? Hvis du skal invitere meg på et eller annet kulturarrangement kan du være sikker på at du treffer meg der.

http://www.facebook.com/profile.php?id=739850125&ref=name

Den første dagen i resten av mitt liv

I dag er den første dagen i resten av mitt liv. Det gjelder for oss alle. I dag kan du velge om du skal gjøre dagen din rolig og vennlig, eller aggressiv og kranglete. Jeg kjenner noen som jeg tror starter dagen ved frokostbordet med avisene og pønsker på hvem de skal krangle med akkurat i dag. Den første telefonen på jobben får jeg gjerne fra en slik person. Da faller jeg litt sammen. Men en kopp kaffe kurerer gruff, og etter å ha ristet på hodet både fysisk og mentalt kan jeg løfte hodet og fortsette dagen uten ergrelser. Man har det som man tar det.

En sommer er tilsynelatende over, selv om vi forhåpentligvis kan få noen fine, varme solskinnsdager i september. For oss som har hatt ferie i juli varte sommeren i en og en halv uke, fra tirsdag 22. juli til lørdag 2. august. Vi var kjempefornøyde! Tenk å få oppleve dag etter dag på stranda og med 23 grader i vannet, vennegjengen samlet i solstolene med kaffe og fruktposene på vandring. Vi trengte ti dager i solsteiken for å virkelig føle at vi hadde hatt en skikkelig sommerferie, og det fikk vi. Jeg følte meg uthvilt når jeg begynte på jobben igjen etter ferien. Nå er allerede høsten fullt belagt med nye avtaler og jeg vil ta en eventuell overraskende sommerdag som en ikke-planlagt gave.

I sommer har jeg møtt mange unge pensjonister. Ja, jeg kaller friske mennesker som går av med pensjon når de fyller 58 år for unge pensjonister. De har fått sluttpakker fra sin arbeidsgiver i industrien. I Grenland er det snart hundrevis av dem. Mange av dem har fått sluttpakke med full rett til å jobbe videre i annet lønnet arbeid uten å få avkorting i sluttvederlaget. Men svært mange av dem er kjempefornøyde med å slutte sitt yrkesaktive liv når de har fylt 58 år. Jeg ønsker meg at dere forteller deres historie til oss andre, sett deg ned og skriv! Er det samfunnsgagnlig at så mye kompetanse går ut av arbeidslivet? Sikkert ikke, men for den enkelte har jeg full forståelse for at dersom økonomien tåler det, og helsa er god og man får leve lenge i landet, så kan man se fram til en pensjonistperiode på kanskje førti år. FØRTI ÅR! Takket være Hydro, Ineos, Borealis, Yara – og andre velkjente selskap som frivillig gir fra seg høyt kompetente, erfarne, livsfriske ansatte. Jeg synes det er et tankekors, og er ikke sikker på om det er et sunnhetstegn ved vårt samfunn.

Jeg var selv veldig overrasket over at jeg ikke hadde problemer med å stå opp klokka seks den første arbeidsdagen etter ferien, og det til og med uten vekkerklokke. Samtidig kunne jeg se tilbake på flere uker med late sommermorgener hvor det å våkne sakte var dagens høydepunkt. – Hvordan er det da å kunne våkne sakte med lange, late morgener hver eneste dag hele året, mon tro? Jeg ville sikkert bli en plage for mine omgivelser med alle tanker jeg skulle sette ut i livet, raskt, når jeg begynte å røre på meg, tenkte jeg i mitt stille sinn. Men sånn er nok ikke menneskekroppen og menneskesinnet skapt, vi ser jo hvor flinke vi mennesker er til å innordne oss livets og alderens skiftninger. Dessuten er hormonbalansen så utrolig tilpasningsdyktig, kan jeg som kvinne legge til.

Jeg har allerede vært heltids yrkesaktiv i 33 år. Jeg vet at jeg vil ha opparbeidet mine rettigheter til full pensjon når jeg en dag skal slutte som yrkesaktiv, riktig nok med endrede pensjonsvilkår vedtatt av Stortinget i fjor. Av og til har jeg opp gjennom livet, noen ganger feministisk høyrøstet – andre ganger nennsomt mildt, fortalt kvinner at de bør se på sitt yrkesaktive liv som et sikkerhetsnett for framtida. Det har jeg fått mange sure kommentarer og mye baksnakkelse tilbake for. Fnysende, negative kommentarer fra både kvinner og menn: karrierekvinne! Akk og ve, selvsagt skal hver og en feie for sin egen dør.

Jeg løfter derfor ikke på et øyenbryn når jeg leser et intervju med en oppegående, intelligent kvinne på over seksti år i Aftenposten i forrige uke som beklaget seg indignert over at hun må jobbe til hun er 68 år for å oppnå full pensjon. Forklaringen var at hun har vært hjemmearbeidende i store deler av sitt liv, for deretter å jobbe deltid i mange år – fordi hun har vært bakkemannskap for sin mann i hans yrkeskarriere. Hun hadde ikke vært klar over hvordan man opparbeider seg pensjonspoeng. Hvor naiv går det an å bli? våger jeg meg å tenke, og nå har jeg sagt det på trykk også. – Karrieremann!? Det er et ord jeg aldri har sett eller hørt noen bruke i negativ forstand.

Men nå er jeg vel ute på viddene – igjen. Til mine sommervenner: Vi møtes på Facebook, for det er ett år til neste sommer!

Fjesfjas og Origo

Såkalte nettsamfunn har hatt en frisk oppblomstring. På godt, men også på vondt.
For et drøyt år siden skrev samtlige aviser i dette landet om Facebook. Svære oppslag både her og der.
En herværende fylkesavis hadde Facebook på førstesiden tre-fire ganger. Men nå er dette nettsamfunnet stort sett i ferd med å bli utstyrt med så mye rør at mange blir mer og mer lei hele fjes-fjaset.
Likevel er denne formen for kommunikasjon slett ingen dum måte å holde litt kontakt med venner, kjente og folk som gjerne tar en prat, en debatt.
Derfor er TA med på Origo der du nå er. Der alle kan bli medlem blant annet av sonen TA plakaten, TA-bloggen og for eksempel Telemark i våre hjerter.
Der er det rom for bilder, debatt og vi prøver å fange opp det som foregår på kulturfronten i det fantastiske fylket vårt.
Det hele er gratis, det er gøy og det er godt. Ikke mange ting i verden som oppfyller alle de tre g’ene.
Det viktigste, tror jeg, med Origo er imidlertid noe annet. Nemlig en demokratisering av debatten. Det vil si at alle kan delta, omtrent på lik linje i meningsbrytningen i samfunnet vårt.
Det har svært lenge vært slik at redaktører og journalister har hatt en voldsom fordel i slike debatter. Også i form av at man kan la være å trykke ubehagelige innlegg. Noe mange aviser har benyttet seg av på en nedlatende måte.
Med Origo er det stort sett slik at alle kan få komme “på trykk” om de holder seg innenfor lovverket. Og det vil jeg da også absolutt invitere folk til.
Spesielt alle dem som deltar i debatten med eget navn.
Noen skyter med verbal avsagd hagle samtidig som man er godt gjemt bak anonymitetens slør. Ord kan treffe hardt.
Men, altså – jeg anbefaler Origo for TAs lesere og andre.
Skjønt jeg er fortsatt ganske sikker på at bokstaver og bilder – på papir – som Johannes Gutenberg fant opp for oss, nok vil leve en stund til.
Begge deler handler uansett om ord. Og, om jeg skal driste meg til å sitere Kafka, det er litt av en prosess, for han har gjennom sin litteratur påført mange tunge tanker og grå dager. Men om ord sa han noe fornuftig:
“Ord er trylleformler. De setter fingeravtrykk etter seg i hjernen, og i en håndvending kan de forvandle seg til historiens fotspor. Man må vokte seg for hvert ord”.
Og med Origo har man altså et bra sted å vokte seg. Når man driver ord…