Viser arkivet for stikkord elvis

Skål for Elvis & Vangen

Han kom han ut med ny plate for en uke siden. Og i dag fyller han 75 år.
Så kom ikke her.
Antakelig er det et skår i gleden av Elvis som er mannen, døde for nesten 33 år siden.
Men businessen rundt mannen fortsetter, tilsynelatende totalt uten å være påvirket av at mannen har vært i jorden lenger enn flertallet på kloden har levd.
Jeg må ile til og understreke at jeg elsker Elvis.
Musikken.
Jeg mener på mange måter at han skapte en helt ny sjanger. Jeg mener derimot ikke at han skapte rock, slik enkelte hevder. Det hadde svarte artister i sørstatene i USA skapt lenge før Elvis platedebuterte i 1953.
Han debuterte forresten med en liten singel som hadde disse to sangene: «My Happiness» og «That’s When Your Heartaches Begin» i et tilbud platestudioet Sun i Memphis hadde der man kunne synge inn sin egen singel for fire dollar.
Mytene om at hans første plate var That’s All Right (mama) – som burdagsgave til moren er konstruert i ettertid. Den ble ikke innspilt før sommeren 1954.
Men Elvis er fortsatt stor og musikken hans og hans udødelige stemme, er noe helt for seg selv og aldeles fantastisk.
Det er på en måte et apropos til denne udødeligheten som jeg stusser over. Det har kommet ut flere plater med Elvis etter han vandret ut av livet, enn mens han var på denne kloden. Noe som man selvfølgelig kan kritisere fordi slikt blir drevet fram av en musikkindustri som bokstavelig talt går over lik for å tjene penger.
Men i tillegg til den kritiske innfallsvinkelen må det jo på mange måter være et pluss at stadig blir unge mennesker glade i Elvis.
Min gode kollega, Andrè Kolve i Porsgrunn, var ikke født da Elvis vandret heden – men digger kongen uansett.
I dag skal jeg forresten få lov å være med å feire enn annen stor artist. Også fra Porsgrunn: Anders Vangen. Han er 50. Som han selv sier: «Jeg har vært 50 så lenge jeg kan huske. Og kommer til å fortsette med det til jeg er 80».
Jeg synes det er ganske passende, jeg, at to store artister feires samme dag.
Når det gjelder Elvis er det fortsatt liv i karrieren, mens med Anders Vangen er det heldigvis liv i både karrieren og mannen.
Og siden det er fredag kan jeg si det med uvanlig oppriktig innlevelse: Skål for begge to, enten det blir med Elvis’ og «It’s Now or Never», eller operaklassikeren «O Sole mio» som passer godt for Anders.
Sangen er akkurat den samme – og stemmene er i verdensklasse.

Du hvite glitrende ELVIS

Elvisjuletre

I de amerikanske sørstatene er grensene flytende. Mellom Jesus og Elvis og thanksgiving og jul og Betlehem og Graceland. Bildet tok jeg for få dager siden. I en helt vanlig butikk. Folk kjøper ferdig pyntede Elvis-juletre uten å mukke.

I’m all shook up

Nå er det like før de aller fleste av oss må intensivere jakten på et juletre. Og da kan jo dette Elvistreet være til inspirasjon.

Eller et lite muntert malapropos:
Det kan fungere som et skremmeskudd som far i stova kan bruke når mor og trollungene stadig klager på hans juletre-arkitektoniske evner.

Mm mm oh, oh, yeah, yeah!

Selv har jeg høstet mange juletrær. Men jeg har høstet enda mer tyn for kvaliteten på de jeg har kjøpt. Ikke fordi jeg er likegyldig til julens tradisjoner og treets form – men jeg får det ikke til. Og blir møtt av latter og hån nesten hvert eneste år.

I’m itching like a man on a fuzzy tree

Snu treet, sa mutter’en et år. Oj, snu det tilbake, ropte hun da det var enda mer vindskjevt og glissent på andre siden. Juletreet er uansett ikke noe kristen tradisjon. Så det er slett ikke blasfemisk å putte litt Elvis-greier der. Eller norske flagg. Vi er ikke så mange her i landet, men noen ganger kan man jo få inntrykk av at vi er en verdensmakt helt alene. Som da jeg hørte en litt eldre norske dame spurte en utlending på kjapp-visitt i Norge om de feiret «norsk jul i Belgia også». Hvilket de nok ikke gjør. Om de da ikke skulle slumpe til å være i den norske EU-delegasjonen i Brussel. Som er forbausende omfangsrik, forresten, all den tid vi visstnok fortsatt ikke er medlem av EU. Påstår de.

My hands are shaky and my knees are weak
I can’t seem to stand on my own two feet

Gamle Sivert’en der hjemme ved Unnelandsveien i Neset, var så glad da det kom juletreselgere på døren. Og kjøpte et tre. Han hadde ikke skrott lengre selv til å gå ut i liene og hugge et. At juletreet var tjuvhugget på hans eget jorde, fikk han aldri vite. Men det er jo relativt frekt da. Å stjele juletre fra grunneieren. Og så selge det til ham. Selv om det er mulig at man ikke har vondt av det man ikke vet. Framover så tror jeg nok at det blir flere og flere kunstige utgaver av sorten også her hos oss i gamlelandet. Man merker det på omtalen. For 20 år siden var det helt idiotisk, aldeles sjokkerende, og respektløst med juletre av plast. Du-og-du-og du. Og de der amerikanerne. Nå er det bare litt dumt – men også ganske praktisk. Og før vi vet ordet av det så er det kanskje Elvis som gliser til oss i Norge også, der stjernen før sto. Skjønt jeg tror det blir en stund til. Kanskje vi må ha en overgang med Sissel Kyrkjebø først. I treet. Men Elvis er i alle fall noe man kan true med, om familien ikke er fornøyd med det treet far bringer heim i stova…

Mm mm oh, oh, yeah, yeah!
I’m all shook up

Walk on'

I dag skal det handle om musikk. Og fotball.
Siden det brygger opp til en fantastisk fotballhelg med Odd-Fredrikstad i kvartfinalen i cupen på Falkum og Premiere League-start i England, så er allerede fotballsangene begynt å nynne inne i mitt hode.
Pluss at Brann selvfølgelig spiller e-cup i kveld. Den er jeg mer usikker på.
Og nå skal jeg skrive noe som sitter langt inne:
Sannheten er at det er Liverpool som har den aller fineste fotballsangen.
Det hjelper imidlertid på at mitt kjære skotske Celtic fra Glasgow har samme sangen.
Vi snakker om “You’ll never walk alone”. Egentlig en religiøs hymne som hadde premiere den fantastiske fredsvåren 1945. I Rodgers & Hammerstein-musikalen “Carousel”.
Den handler om å beholde troen, aldri gi opp.
Sånn sett har den betydd mye for Liverpools supportere de senere årene.
Sangen blir brukt over hele verden. Det har også vært diskutert om den ikke først ble sunget andre steder enn hos Liverpool. Som hos Celtic. Eller Sunderland. Noen mener til og med at “mitt” Manchester United var først ute.
Årsaken til at denne sangen slo så godt an i britisk fotball har visstnok sammenheng med at de på stadionene gjerne spilte sangene som lå på listetoppen før kamp på sekstitallet, og da det populære bandet, Gerry & The Pacemakers, ga ut en versjon av “You’ll Never Walk alone”, ble den spilt og folk sang med. Da sangen forsvant fra listene forlangte folket på Anfield at den fortsatt skulle spilles.
Så sannsynligvis var Liverpool først.
Uansett så er den så fin, at jeg har samlet sammen en stor mengde forskjellige innspillinger med den.
Jeg kan nevne Elvis, Johnny Cash, Barbra Streisand, Slade og selvfølgelig Gerry & co. I går kom jeg forresten over en helt ny versjon av sangen. Ny for meg. Med Ray Charles. Som var fantastisk.
Så derfor: Walk on, walk on, with hope in your heart, And you’ll never walk alone.
I alle fall vandrer ingen alene på Falkum lørdag. For der blir det ny publikumsrekord for Odd. La oss håpe at de som vandrer der ifra fortsatt gjør det med håp i hjertet.
Etter den kampen er det kun en cupkamp til før vi kan si:
Punktum – Finale!

Tribute to Elvis - en opplevelse

Pål Flåtha, Vidar Busk og Stephen Ackles tok publikum med storm i Wrightegaarden lørdag kveld. Deres Tribute-to-Elvis-konsert gav oss en magisk innledning på konsertsesongen, første konsert på den nye stor-scenen. Fra Pål Flåtha innledet med Blue Moon var tonen satt, og vi koste oss glugg ihjel. Pål Flåtha er en stilig kar, sortkledd som alltid. Vidar Busk, som en ertende småramp i lilla cowboyhatt og lilla skjorte. Stephen Ackles, i rollen som entertainer – i sort bukse og grå silkedressjakke.

Orkesteret var The Memphis News, Stephen Ackles` faste musikere. I tillegg hadde de med en blåserekke på tre, bl.a. med Tron Taalesen på saxofon – de gav oss noen fryse-på-ryggen-opplevelser. Moromt å se Stephen Ackles i den litt faderlige rollen overfor sine to kolleger, han holdt tråden og sto for småpratingen.

Det hadde ikke vært noen dårlig ide` om disse tre artistene startet sommersesongen for Wrightegaarden hvert år. Her har vi tre dyktige musikere med hver sin solo-karriere som slår seg sammen med et konsertkonsept. Jeg hadde med meg en venninne fra Larvik på konserten, og jeg kjente at jeg var litt stolt når hun spurte hvor de kommer fra, disse tre. Vidar Busk fra Langesund, Stephen Ackles fra Brevik og Pål Flåtha fra Skien.

Det rykket i dansefoten hos publikum etter hvert. Og når Vidar Busk måtte dras av scenen like før kl 23 ble artistene jublende klappet ut i den magiske sommernatta. I natt må det ha vært tropenatt…