Viser arkivet for stikkord drangedal

Fra skolen til afp

Det er usedvanlig hyggelig å få besøke så mange flotte steder i Telemark. I det siste har jeg vært over alt, føles det som.
Tirsdag var jeg hos glade pensjonister i nydelige Lunde – der jeg kom tre kvarter for tidlig, tok en farris på den lokale Mix-sjappen, og oppdaget at jeg, ifølge lokal tid, var ett kvarter for sen. Møtet skulle starte klokken 19.00, sto det i mine papirer. De som inviterte holdt på 18.00. Mulig det går en ukjent tidssone omtrent ved Ulefoss.
Noen dager før dette kom jeg for sent til Drangedal. Men da var det på grunn av asfaltarbeider og rødt lys. Men man kan ikke både klage på veiene, og på at de legger ny asfalt, så alle tok det med godt humør. Jeg er ikke lommekjent i den tradisjonsrike skogsbygda Drangedal. Hvilket også var grunnen til at jeg ikke fant en parkeringsplass i tråd med det kongelige norske justisdepartements innerste ønsker. Derfor parkerte jeg langs veien. På en vei som i alle fall så lite trafikkert ut, selv etter drangedalsnorm.
Møtet med veteranene var svært hyggelig. Jeg følte virkelig at jeg fikk kontakt. Jeg snakket om utviklingen av Norge fra et lutfattig land til den velstanden vi opplever i dag. Jeg snakket om takknemligheten som vi bør ha, og vise, for dem som gikk foran oss og bygde opp Norge. Avslutningsvis la jeg opp til en lett lyrisk avrunding, en stemningsmessig dempet tone som skulle innramme det jeg hadde på hjertet.
Plutselig ble roen brutt av en svær, uniformert politimann som kom inn i lokalet. Og hans ærend ble fort kjent: En eller annen notorisk kjeltring hadde feilparkert bilen sin utenfor.
Politiet hadde fått, skriver og siger, åtte telefoner om tildragelsen fra bygdefolket.
Kjeltringen var meg.
Det ble organisert en umiddelbar re-parkerings-aksjon, jeg slapp bot med løfte om bedring. Begge besøkene, både i Lunde og Drangedal, var uansett vel anvendt tid. Riktignok heter det i et tysk ordtak:
«De eldre sier alltid at tidene blir verre. Tidene er som de alltid har vært, de eldre blir verre».
Det tror jeg er feil.
Tidene blir faktisk bedre og bedre. Og ikke bare det. De eldre blir yngre og yngre også.
Det er antakelig bare et tidsspørsmål før man går rett fra høyere utdanning til Afp.
Da gjelder det bare å ikke komme for sent.

Grandis og hjemmebrent

Så er fredagen her igjen. Også denne uken kom den brått på. Men til gjengjeld er dette siste uken – fram til uke 52 – som har en avkortning. Ikke slik som i pensjonsforliket da, men likevel.
Vi vil altså nå oppleve 28 uker på rad der det ikke er snev av rød-dager unntatt den reglementerte søndagen og den halvrøde lørdagen.
Men i uke 52 så får vi det da også igjen. Julaften er en torsdag, dermed får vi tre helrøde dager på rad, 1. juledag, 2. juledag og søndag 3. juledag. Godt å vite, for de som allerede gleder seg til jul.
Men fra jul tilbake til juni.
Det at pinsen spiste opp mandagen fikk det hele til å gå som en rakett denne uken. Og nå er det helg. Og hjemme hos oss skal vi, blant flere begivenheter i helgen, arrangere barneselskap. Der menyen er krevd på forhånd. Grandiosa og géle, sa syvåringen som skal feire åtteårsdag litt tidlig.
Forsiktige antydninger fra moren om at Stabburets pizza kanskje ikke var den mest grandiose hovedretten ble resolutt avvist av sjefsforhandler og bursdagshovedpersonen.
Grandiosa var et ufravikelig krav, mer standhaftig en de offentlige ansattes pensjonskrav natt til i går.
Og Grandiosa blir det.
Vi som er voksne i selskapet må strengt håndheve fremskreden edruelighet. Det er ikke snakk om å smake så mye som et halvt glass vin en gang, med 15-20 elleville unger i huset.
Apropos edruelighet. Vi snublet jo borti en halvdebatt om alternative grunnlag for vin for en ukes tid siden. Der både løvetann, rognebær og rabarbra ble nevnt. Noe som førte til et tips om en, visstnok helt sann, historie fra Drangedal. Der heimkok eller hjemmebrent var en viktig næring i mange år. Før Prestestanda vel (vel-vel) ble utstyrt med Vinmonopol godkjent av Kongen i statsråd – og vel-vel-vel så det. Men hjemmebrent’en i Drangedal var ikke så god. Ble det sagt. Med stor troverdighet. Den var faktisk så fuselbefengt og dårlig at folk grudde seg til helga.
Da kan man snakke om dårlig hjemmebrent. Men grandisen blir nok utmerket…

Vi som klager for lite

Jeg sto i kø på apoteket på Brotorvet på Stathelle, og det tok tre kvarter å få innløst en resept. Køen strakte seg ut av lokalet og helt bort til Vinmonopolet på andre siden av korridoren. Heldigvis er jeg frisk, så jeg holdt ut ved godt mot med kølappen i handa. Verre så det ut for flere av de eldre som muligens både var syke og plaget av varmen. Dette er den nye tid: vi står i kø, og vi finner oss i det. Brevik har ikke lenger apotek, så breviksfolk må til Brotorvet for å handle apotekvarer. I Langesund er det ikke lenger apotek, men såkalt medisinutsalg. Vi kan levere inn resepten på medisinutsalget i Langesund, men da får vi medisinene først dagen etter.

Det gjelder altså å planlegge dersom vi skulle bli syke. Jeg kom i prat med noen av de andre køståerne underveis og ble fortalt at tre kvarters kø på apoteket er helt normalt på Stathelle i disse tider. Hvis du skal unngå kø på apoteket så bør du være der når de åpner dørene klokka ti. Akkurat det er ikke så enkelt å få til dersom man først må til legen for å bli undersøkt og eventuelt få en resept på medisiner mot plager og helseproblemer. Det kan altså ta en hel formiddag å få tak i medisiner. Noen har påstått i avisspaltene i sommer at vi nordmenn klager for mye. Jeg synes ikke det. Det er lov å klage over feil og mangler, og det er lov å kritisere systemer og regelverk dersom man finner dem urimelige. Akkurat det behøver ikke å kalles for syting. Jeg har vært turist i egen by en periode i sommer, og det har vært en utrolig fin tid. Jeg har opplevd at mine venner fra andre steder i Grenland gjerne vil komme på besøk til meg i Langesund for å delta i strandlivet i Steinvika eller Krogshavn, og veldig gjerne på konsert på Wrightegaarden om kvelden. Sånn sett er man turist i egen by og vertskap for tilreisende turister. Det gir et annet perspektiv på hjembyen enn ellers i året hvor tidsskjemaet tilsier at det å rusle rundt og gjøre seg betraktninger ikke er prioritert. Når vi damer i Langesund trenger ny sminke for eksempel, da må vi til Brotorvet. Det vil jo si at tilreisende turister og hyttefolk må gjøre det samme. Sjampo, tannkrem og hårspray er gudskjelov dagligvare og lett tilgjengelig, men hvis vi trenger en ny leppstift så må vi reise til nabobyen. Vi er sannsynligvis skyld i dette selv, ettersom den type spesialbutikker som parfymeri ikke har overlevd lønnsomhetskravene til det å drive butikk. Tidligere i sommer var jeg en tur i Drangedal og ville ta meg en tur innom det nye vinmonopolet i bygda på vei til bestemmelsesstedet. Jeg synes det er kjempefint at Drangedal endelig har fått eget vinmonopol. Dette var på en onsdag, og døra var stengt. Vinmonopolet i Drangedal har åpent bare torsdag, fredag og lørdag. Jeg har ikke lest i noen avis at folk i Drangedal har klaget over begrenset åpningstid for vinmonopolet, så de innretter seg sannsynligvis etter de poltjenestene de får. Men jeg som var tilreisende tenkte tanken: at drangedølene finner seg i det? Det gjør de, og jeg beundrer dem for det. For et par uker siden var det flere tragiske drukningsulykker her i landet. Da skrev mange av landets aviser at svømmeundervisningen i skolene må forbedres, og det måtte komme vann i alle landets svømmebassenger. Begge deler høres ut som et rimelig krav, men vi vet at de er vanskelig å oppfylle. I Bamble har vi ikke ett eneste offentlig svømmebasseng, og vi har aldri hatt det. Heldigvis har vi Skjærgården badepark, slik at ungene våre kan plaske rundt der, og den har vi benyttet flittig opp gjennom årene. Den gang da jeg skulle lære min sønn å svømme, så gikk vi på svømmekurs i Brevik. Og skolebarna i Bamble leier svømmetimer på Heistad. Vi bamblinger klager ikke over at det er slik, for vi har innfunnet oss med at dette er situasjonen: I Bamble har vi ikke svømmebasseng, sånn er det bare. Vi har sittet en solstekt vennegjeng i Steinvika den siste uka og ledd og fortalt historier om hvordan vi lærte å svømme. En av damene påsto at faren hennes bandt et tau rundt livet hennes og kastet henne ut i sjøen. Når hun gikk under vann og ikke klarte å svømme ved første forsøk, så dro han henne inn i tauet og kastet henne uti igjen. Hun lærte til slutt å svømme, men det fulgte med noen traumer. Hennes historie var ikke enestående. Den ene gruoppvekkende svømmehistorien avløste den andre. Iskaldt vann, men å svømme måtte vi lære. Det har kostet gråt og tenners gnissel, men vi lærte å svømme alle sammen. Ikke rart at vi er blitt et hardbarket folkeferd her ute i havgapet.

Fortsatt god sommer!