Viser arkivet for stikkord cuba

Che, sa han og smilte

Jeg ser ham stadig her og der. Et velkjent fjes. Den pistrete barten og skjegget i floker. To strenge, men årvåkne øyne festet på horisonten, eller noe ukjent der fremme. I den sorte alpelua er en rød stjerne meislet fast. Treffende, akkurat det, for Che Guevara var rød, blodrød, og en av lederne bak revolusjonen på Cuba i 1959.

For noen er han en ledestjerne, spesielt blant revolusjonære bevegelser over hele verden. Andre bruker ham som et symbol på motkultur og opposisjon. Ettertiden er fortsatt i tenkeboksen om han var en revolusjonshelt eller en brutal og hensynsløs morder. Ja visst hadde jeg sett ansiktet hans før, konturene av ansiktet hans etset inn på t-skjorter, klær og krimskrams. Men det var først for noen år siden at jeg virkelig forsto slagkraften han fortsatt har.

Det var under en reportasjereise i Panama i 2008. Landet var midt inne i en voldsom byggeboom, og de enorme inntektene fra Panamakanalen ble brukt til å forsterke skillet mellom de overdådig rike og de lutfattige. Ingen fordelingspolitikk der, nei. Jeg dro forbi de tårnende skyskraperne og ut til de fattige forstedene til Panama City for å treffe de militante fagforeningene som kjempet for grunnleggende rettigheter. Bare uker tidligere hadde flere av deres medlemmer blitt drept av paramilitære, og de var på full alert.

Etter flere timers venting fikk jeg snakke med deres øverste sjef. Vi sto midt i et veikryss og pratet, og på alle fire sider var bygningene malt i røde farger, store fresker med revolusjonære helter og kommunistiske symboler. Fra den høyeste bygningen kikket Che Guevara ned på meg. Fagforeningssjefen registrerte at jeg studerte bildet. Han la hånden flat mot hjertet. «Che», sa han og smilte.

Hvem vant Cuba-krisen?

I dag er det 47 år siden Cuba-krisen var på sitt mest dramatiske.
John F. Kennedy offentliggjorde funnet av det sovjetiske atomvåpenprogrammet på Cuba.
Og historien, som de fleste kjenner den, med nådeløs nervøst diplomati på høyt nivå holdt verden i ånde i noen ekstremt nervepirrende dager.
Ut av krisen kom John F. Kennedy som den store helten, og ettertiden har gitt ham voldsomt mye kreditt for dette.
At historien har andre sider er mindre kjent:
I den avtalen som russerne og amerikanerne til slutt maktet å komme fram til, så er det eneste som ble offentlig kjent at Sovjetunionen ikke skulle plassere ut atomvåpen på Cuba. Derfor JFKs seier.
Mens det som også lå i avtalen og var en stor seier for russerne, ble holdt hemmelig i Vesten.
USA trakk nemlig tilbake sine mellomdistanseraketter fra Tyrkia og Hellas som kunne nå Sovjetunionen.
Russerne var like redde for å få amerikanske raketter i hodet som vesten var de russiske.
Og i tillegg så inngikk USA en ikke-angrepsavtale med Cuba. Som de da også har holdt de siste 47 årene.
Når man tenker på at utplasseringen kom bare drøye året etter at USA med US Navy og en del eksilcubanere i Miami hadde gjennomført invasjonsforsøket i Grisebukta, er det jo pussig at dette ikke kom fram.
For sannheten er at Cuba, og dermed Sovjetunionen, oppnådde store innrømmelser på det som var årsaken til utplasseringen av russiske raketter på Cuba i første omgang.
Og vant minst like mye som de tapte.
Flere omfattende oppslagsverk kobler ikke invasjonsforsøket i 1961 med Cuba-krisen og ikke-angrepsavtalen i 1962.
Amerikanerne er noen fantastiske reklamefolk, som kun fortalte verden den delen av avtalen de hadde vunnet. Men det var altså en gigantisk innrømmelse av amerikanerne at de nå ikke skulle angripe sitt bitte lille naboland i det karibiske hav.
Sannheten er at historieforfalskning alltid har vært en sentral del av militær strategi. Og også der har USA vært en supermakt.
Det blir vel litt som man sukker i de fattige spansktalende landene i området som ligger i Washingtons interessesfære:
«Så langt fra Gud – og så nær USA…»

Byvandring på Cuba

Grenland friteater har ofte gjort oss stolte. Gjennom den helt spesielle transformasjonen av eksperimentell og moderne teaterkunst til folkelig byfest, har de skrevet sine navn med gullskrift inn i norske teaterhistorie.
Selv om offentlige bevilgninger ikke, i alle fall ikke i fullt monn, gjenspeiler det.
Nå gjør de oss stolte igjen. I et svært prosjekt skal den begavede gjengen med teaterentusiaster – eksportere noen av det alle beste de har til Cuba og byen Santa Clara, som ligger drøye 25 mil sørøst for Havana. En by som strengt tatt ikke er kjent for så mye mer enn at Che Guevara ligger begravet der.
Det tverrkulturelle kunstprosjektet CaminArte er en samarbeidsproduksjon mellom Grenland friteater og Estudio Teatral i Santa Clara.
Grenland friteater utsetter seg selvfølgelig for kritikk ved å samarbeide med myndighetene i et ikke-demokratisk land som Cuba.
Det er i såfall helt urimelig. Både fordi en god del av fordommene som den vestlige verden har mot Cuba baserer seg på myter og inntrykk, ikke på realiteter. Og fordi kontakt mellom mennesker så godt som alltid er bedre enn ikke-kontakt.
Cuba er altså ikke noe demokrati. Selv om de er et helt annerledes type diktatur enn mange av de tyranniserte nasjonene i nær og fjern historie har vist oss.
Cuba har stor bredde i kulturlivet sitt. De har utøvende kunstnere på høyt nivå innenfor en rekke kunstarter. Og de har en svært godt utdannet befolkning. Vesentlig bedre enn alle de andre landene i regionen som Jamaica, Den Dominikanske republikk og Haiti.
I tillegg har det cubanske folket, et stolt, raust og fattig folk, et sterkt og søkende behov til forbrødring, kontakt, internasjonal samhandling innenfor det kulturelle.
Som utsatt og utarmet nasjon i den mørke skyggen av USAs boikott-politikk har de også klart å mane fram et inntrykk av at det er «oss mot verden». Det er en posisjon og en nasjonal atmosfære som kan bli farlig.
En slik posisjon i den dramatiske brytningstiden som Cuba nå står foran, med en uunngåelig avslutning av Castro-æraen på agendaen, kan medføre mer lidelse og elendighet enn det de allerede har opplevd på den vakre øya i det karibiske hav.
Det å pleie kontakt med andre – vil være en buffer. Det at myndighetene i Norge er villig til å være med på å finansiere et slik kulturelt program er en god måte å motvirke dette på. Det at «våre» fra Porsgrunn blir et redskap i dette arbeidet er vakkert og flott.
Dette er en kulturell kontakt som avmystifiserer brødre og søstre som ikke er så heldige som oss som er født rett inn i frihet og velstand i Norge.
Dette sier mye om kulturens grensesprengende kraft. Man både formidler. Man bidrar. Man deltar. Man gir. Og man får. Summen og effekten blir solid når man gjennom meningsfull kulturutøvelse kan bidra til en solidarisk arm rundt skulderen på en fattig fetter.
Ikke bare vil befolkningen i Santa Clara få opplevelser som kan hjelpe og styrke i en vanskelig hverdag. Vi vil også nyte godt av dette når Grenland friteater kommer hjem igjen fra Santa Clara med sine inntrykk og impulser.
Det er det som er fantastisk med kultur. Summen av to og to er ikke de konvensjonelle fire i kulturens vidunderlige verden. Tallet er abstrakt og avkastningen kan være uendelig.

Kjølige tanker

Jeg tenker på mine venner på Cuba i disse dager.
Den grufulle dødsorkanen “Ike” som allerede har tatt mange liv på Haiti, raser nå over den vakre solskinnsøya i det karibiske hav.
Jeg har selv opplevd noen friske uvær både på Cuba og i andre land i området, men aldri av den dimensjonen som nå herjer området.
Stormen skal ha truffet området i opp til 210 kilometer i timen.
Nå er Cuba et så disiplinert land, med gode varslingsrutiner og (nesten for) god oversikt over befolkningen, så jeg føler meg sikker på at skadeomfanget blir minimalisert.
Men med slike uvær er det umulig å si hva som skjer. Noen ganger så roer stormen seg over land, skyter ny fart over havområder, og slår til der en minst venter det.
Det at stormene lenge, konsekvent, fikk kvinnenavn, skal ha en direkte sammenheng med dens uforutsigbare karakter. Noe jeg overhodet ikke skjønner noe av. Neida. Ikke i det hele tatt. Bare så det er sagt. Puhh.
Nå blir i alle fall stormene annenhver gang tildelt manns- og kvinnenavn. Det hele går etter en liste som Verdens meteorologi-organisasjon (WMO) har bestemt. De har seks forskjellige slike lister, og starter på nytt igjen hvert sjette år. Den første stormen starter med A. Neste med B. Men når en orkan har usedvanlig ødeleggende oppførsel, blir navnet pensjonert og skiftet ut. Siden 1954 har 40 navn lidd en slik skjebne. Derfor er Allison skiftet ut med Andrea, Floyd med Franklin, Georges med Gaston, Iris med Ingrid, Katrina med Katia, Keith med Kirk, Lenny med Lee og Michelle med Melissa.
Jeg hadde nær sagt, omtrent som i moderne ekteskap. Og nå ryker vel Ike ved neste oppgradering.
Nå har navnene et sterkt amerikansk preg, men på et tidspunkt vil jo også det ta slutt. Så vi kan muligens vente, med skrekkblandet fryd, på den dagen orkanen Turid truer New Orleans. Da kan i alle fall avisene få en brukbar alitterær tittel: “Turid truer”.
Jeg tenker i alle fall på “mine” i Havanna i disse dager. Og skulle gjerne sendt dem noen varme tanker. Men er det vel nettopp varmen i havet som gjør at dette blir så voldsomt. Så kanskje jeg burde gjøre det motsatte og sende noen kjølige vibber vestover i stedet. Til stormen er ridd av.