Viser arkivet for stikkord cash

Ikke drep noen i dag. I Rauland

I dag er det 77 år siden Johnny Cash kom til verden. 26. februar 1932 så «The man in black» dagens lys for første gang.
Det var i Akansas i ytterst fattige kår. Ikke minst fordi depresjonens elendighet lå tungt over sørstatene på den tiden. Og familien Cash hadde lite av meste. Inkludert cash.
Det eneste de hadde mye av – var ingenting, leste jeg i en amerikansk biografi.
Dermed ble det drøye økter i jordbruket fra man var bitte små. Johnny Cash blir av utenforstående ofte oppfattet som countryartist.
Og han var definitivt det.
Men blant «menigheten» – blant alle som virkelig hadde sans for mannen i svart, har man gjerne sin egen Cash.
Predikanten og gospelartisten Cash.
Rockeren og rebellen Cash.
Folkemusikeren Cash – som på mange måter var med å skape Americana-bølgen. Eller Blues-Cash.
En av de linjene han blir husket for er antakelig ganske brutale: «I shot a man in Reno. Just to watch him die». (Jeg skjøt en mann i Reno bare for å se ham dø).
Ingen tyder på at Cash var brutal som person.
Personlig så jeg ham live et par ganger på åttitallet. En fantastisk utstråling. En røff og rå stemme. Et komp – som ingen kunne ta feil av. Ingen andre enn Cash og hans musikere klarte å skape den lyden.
Av hans nummer-én hits – og det var mange, har jeg spesielt sans for «I Walk the Line» – som handler om nettopp det. Å holde seg på matta. «Ring of Fire» som kanskje handler om omtrent det motsatte. «A Boy Named Sue» som er vanvittig vittig. En morsom og ironisk sang om kampen for tilværelsen. «Sunday Morning Coming Down» som vel er den beste dagen-derpå-sang som noen ganger er skrevet. Av Kris Kristofferson.
Det som de fleste knyttet til Cash var hans rykte som fengselsfugl. Han gjorde ingen ting for å avlive mytene. Men de var bare det. Myter. Han hadde ingen erfaring som innsatt. Kun som artist som spilte i fengslene. Og muligens en natt i fyllearresten nær Mexicogrensen en gang.
Men om ikke mannen satt i fengsel – var hele livet hans en ytterst fengslende fortelling.
Og i dag kan man markere hans fødselsdag. Men, for all del, uten å skyte noen. Verken i Reno eller Rauland…

Walk on'

I dag skal det handle om musikk. Og fotball.
Siden det brygger opp til en fantastisk fotballhelg med Odd-Fredrikstad i kvartfinalen i cupen på Falkum og Premiere League-start i England, så er allerede fotballsangene begynt å nynne inne i mitt hode.
Pluss at Brann selvfølgelig spiller e-cup i kveld. Den er jeg mer usikker på.
Og nå skal jeg skrive noe som sitter langt inne:
Sannheten er at det er Liverpool som har den aller fineste fotballsangen.
Det hjelper imidlertid på at mitt kjære skotske Celtic fra Glasgow har samme sangen.
Vi snakker om “You’ll never walk alone”. Egentlig en religiøs hymne som hadde premiere den fantastiske fredsvåren 1945. I Rodgers & Hammerstein-musikalen “Carousel”.
Den handler om å beholde troen, aldri gi opp.
Sånn sett har den betydd mye for Liverpools supportere de senere årene.
Sangen blir brukt over hele verden. Det har også vært diskutert om den ikke først ble sunget andre steder enn hos Liverpool. Som hos Celtic. Eller Sunderland. Noen mener til og med at “mitt” Manchester United var først ute.
Årsaken til at denne sangen slo så godt an i britisk fotball har visstnok sammenheng med at de på stadionene gjerne spilte sangene som lå på listetoppen før kamp på sekstitallet, og da det populære bandet, Gerry & The Pacemakers, ga ut en versjon av “You’ll Never Walk alone”, ble den spilt og folk sang med. Da sangen forsvant fra listene forlangte folket på Anfield at den fortsatt skulle spilles.
Så sannsynligvis var Liverpool først.
Uansett så er den så fin, at jeg har samlet sammen en stor mengde forskjellige innspillinger med den.
Jeg kan nevne Elvis, Johnny Cash, Barbra Streisand, Slade og selvfølgelig Gerry & co. I går kom jeg forresten over en helt ny versjon av sangen. Ny for meg. Med Ray Charles. Som var fantastisk.
Så derfor: Walk on, walk on, with hope in your heart, And you’ll never walk alone.
I alle fall vandrer ingen alene på Falkum lørdag. For der blir det ny publikumsrekord for Odd. La oss håpe at de som vandrer der ifra fortsatt gjør det med håp i hjertet.
Etter den kampen er det kun en cupkamp til før vi kan si:
Punktum – Finale!