Viser arkivet for stikkord brevik

Å komme etter John Lennon

Jobben fører til mange spennende og hyggelige oppdrag.
Og mandag var jeg på Vemork der jeg var en av flere inviterte som skulle snakke om Rjukans arbeid for å komme på verdensarvlisten.
Siden det står eksplisitt i Redaktørplakaten at «En redaktør skal alltid ha frie mediers ideelle mål for øye. Redaktøren skal ivareta ytringsfriheten og etter beste evne arbeide for det som etter hans mening tjener samfunnet» – fant jeg det lett å støtte et slikt arbeid.
Altså den prestisjefylte listen.
Utbyggingen av industri-Telemark med Notodden, Rjukan, Herøya og så videre, samt konsesjonslovgivningen til Gunnar Knudsen fra Borgestad og Johan Castberg fra Brevik, er antakelig det mest sentrale av alt som har ført Norge der vi er i dag.
Og det sa jeg noe om til forsamlingen av reiselivsfolk og folk med tilstøtende oppgaver i næringslivet.
Men det mest krevende, synes jeg, var at like før meg – kun med fylkesordfører Gunn Marit Helgesen imellom, var det John Lennon som snakket.
Det er helt sant.
Det er rett og slett ikke så lett å holde på interessen når man skal snakke etter John Lennon.
Denne Lennon var riktignok fra Skottland – og ikke Liverpool, men han var uansett særdeles interessant å høre på.
Og han sang ikke.
For øvrig var også fylkesordføreren god. Og hun var inne på mulighetene til å hente turister fra Kina.
Vi har jo utviklet et godt samarbeid med den lille kinesiske provinsen Hubei (60 millioner innbyggere). Men det slo meg. Om 99 prosent av Kinas befolkning holdt seg hjemme, eller reiste andre steder – men en liten prosent fant ut at de ville besøke Telemark, enn si Tinn, enn si Rjukan, enn si industriarbeidermuseet på Vemork – så hadde vi fort 14-15 millioner mennesker.
Det tror jeg i så fall burde fordeles over flere dager.
Men Tinn har alltid hatt vyer. Og når de 14-15 millionene ikke er på museum, så kan de jo ta en tur på kino i Rjukan sentrum. Jeg antar det ikke er uten grunn at kinoen der heter Verdensteateret.
På den annen side er fremtidige tanker om turisme i Telemark kanskje litt vel vidløftige, en kald onsdag, den siste i september.
Vi bør nok glede oss mer over det vi har, enn det vi kanskje får.
Eller som det kinesiske ordtaket sier: «Dagen i dag er morgendagen du drømte om i går.»

Vann og verdier

Det var i disse dager. Det er 100 år siden. Da ble de norske naturressursene – de voldsomme norske verdiene – sikret på norske hender. På felleshender.
Hør hva som skjedde.
Da Norge løsrev seg fra Sverige i 1905 tok det ikke lang tid før kapital-stinne europeere snuste på fossekraften vår. Oppkjøper fra Storbritannia og kontinentet snuste på alt av verdi.
De var faktisk så pågående at man i april 1906 ikke så annen utvei enn å vedta de såkalte panikklovene
7. april 1906 vedtok Stortinget en lov om at fremmede statsborgere ikke, uten tillatelse fra Kongen, kunne erverve seg eierskap eller bruksrett til vannfall.
12. juni samme året hadde man fått anledning til å finpusse loven – og vedtok en ny lov. Man gikk fra panikkloven i april til midlertidig lov i juni.
Etter den loven – der man ga konsesjoner, men innførte forskjellige former for vilkår for dem. Utenlandske selskaper skulle «vederlagsfrit at avstå vandfaldet med dammer, kraftstasjoner og tilhørende maskineri til staten, naar 75 år var forløpet fra koncessionen».
Hjemfallsretten.
75 år, 80 år – og når det gjaldt norsk-kontrollerte selskaper gjerne 99 år. Med innløsning med full verdi.
Og så, i 1909 – for nøyaktig 100 år siden, 18. september, fikk man på plass ny lov «ervervelse av vannfall, bergverk og annen fast eiendom»
Alle vannfall med mer enn «1.000 naturhestekrefter» var behengt med konsesjonsplikt. Unntaket – var den norske staten, norske kommuner og norske statsborgere.
Ergo en lov som hindret utenlandsk kontroll over norske ressurser.
For å få slik konsesjon måtte «allmenne hensyn ikke tale imot». – som det står på en juridisk betenkning.
Konsesjonene var i omfang «minst 60 og høyst 80 år» med påfølgende overføring av anlegg og rettigheter til staten.
Og det er på sin plass å bemerke at det var justisminister Johan Castberg i Gunnar Knudsens regjering som var hjernen bak det hele.
En radikal venstremann fra Brevik. Så det har alltid kommet mye godt fra den lille vakre byen ved Eidangerfjorden, ikke bare baccalao.
Men debatten var krevende. Og stats- og finansminister Gunnar Knudsen fra Borgestad satte tingene på plass:
«Da jeg forleden så i et konservativt blad, som havde anstillet beregning over, hva staten vilde få for værdier, hvis regjeringens proposition gikk igjennom, at man havde regnet det ut til 12 hundrede millioner kroner, ja, det vil jeg oprigtig erkjende, at mine tænder løb i vand, da jeg så dette beløb. Jeg ønskede med mig selv: den, som bare da var finansminister!»
Så kan man jo lure hvorfor jeg plager folk med en 100 år gammel sak på en vakker høstlørdag.
Jo, det var på grunn av dette – kanskje det er denne enkelthendelsen som har vært mest avgjørende, at vi lever i et land som vårt.
Slik jeg har lest historien så er det konsesjonslovgivningen fra 18. september 1909 som, først konkret sikret vannkraften vår, men også slo an tonen på det andre som kom senere.
Og det andre er blant annet de enorme olje- og gass-forekomstene våre. Som ikke ble oppdaget før på 60-tallet. Men som altså i dag danner grunnlaget for den fremste velferdsstaten på kloden.
Det hører forresten med til historien at Børre Rønningen i Vinje er en hardnakket, dyktig og uslitelig forsvarer av disse verdiene i hans mer enn 20-årige kamp for hjemfallsrett og kraftverdier.
Så Telemark har vært sentral i denne saken hele veien.
Da de sikret våre enorme verdier for hele landet, for alle innbyggerne, for staten – så bestemte man seg også for at Norge, som et bitte lite land i verden, ikke skulle stå med lua i hånden når de mektige- og kyniske – britiske, europeiske, og etter hvert amerikanske selskap prøvde å lirke rikdom og framtid over på egne private aksjeeiere.
Det er en fantastisk historie om Norge, vårt land.
Og valget, i denne omgang i alle fall, satte også en stopper for dem på høyresiden som lekte med å selge ut sentrale naturressurser også i denne valgkampen. Selv om Høyres holdninger på området ikke er uten fornuftige elementer.
Men det å sikre en nasjons framtid er viktigere enn å få noen private kroner til å tikke inn på kontoen. Eller å forfekte et prinsipp som legger til grunn at det bare er private krefter som kan drive og utvikle verdier på en god måte.
Kombinasjonen har nemlig vist seg, for vårt kjære land, å være helt uovertruffen.
Og det viktigste grepet, tror jeg, ble tatt for nøyaktig 100 år siden i disse dager.

Mye mer mersmak for feiring av livet, landet og lagnaden

Mersmak mersmak for mange. Altså matfestivalen i Skien denne helgen.
Det er så gøy når man får til noe her i fylket og folket stiller opp og støtter det hele. Og bygatene i Skien lørdag var akkurat slik som bygatene i fylkets hovedstad burde være. Ofte.
Liv og stemning, musikk og handel, latter og glede. Dette kan vi få til om alle gode krefter samler seg, kommunene sier ja i stedet for nei når de er i tvil og folket, de 50 000 i Skien og gjerne de 165 000 i hele Telemark også er med.
Det gjelder forresten ikke bare Skien. Kragerø, Notodden, Bø, Porsgrunn – ikke minst Porsgrunn – Langesund, Stathelle, Bø, Brevik, Åmot, Rjukan, Seljord, Gvarv, Lunde, Ulefoss, Prestestranda, Kviteseid, Treungen – det kryr av flotte steder som burde dyrke fram sine egne arrangementer, tilpasse dem til andres arrangementer og invitere resten av fylket på gjestebud. Ikke for det, det finnes allerede rikelig av slikt.
Men man burde nok vært litt mer synkron. Alt fra marked i stemningsfulle snøfylte gater i Kviteseid til baccalao i Brevik og tidvisse stjerneparader i Langesund er vi vant med. Og setter pris på. Men mye vil ha mer og jeg synes det er så mye bra som burde ut i lyset, ut i gaten, og fram i folks bevissthet her hos oss.
Vi bør feire mer – feire oss selv og feire Telemark. Og da blir man glad når hele Grenland – og mange flere – stiller opp slik som nå i helgene i Skien. Den vise vise-mannen Trygve Hoff skrev en nydelig vise – vals i august – med slikt innhold:
Det blinke nån tåra i vika der vest
kor juni og juli har gått som en fest.

Mens vår egen, ikke fullt så muntre Henrik Ibsen, så enden på festen nesten før den var begynt:
Det var en fest kun, -
før natten den sorte;
hun var en gjest kun, -
og nu er hun borte.

Personlig så synes jeg altså at vi fester alt for lite i dette landet.
Da snakker jeg ikke om fyll og fanteri. Men bare det festlige som ligger i å feire livet, landet og lagnaden.
Og gjerne landbruket – slik vi gjorde på en måte i Skien denne helgen.
Og det tør jeg å si, til og med en mørk mandag morgen!

Et blaff på Origo

I dag er det årsdag for den verdensberømte utstillingen i Las Vegas der «internet online-service» for Microsoft ble lansert. 14. november 1994 skjedde dette. Nå er det bare tull at denne datoen og utstillingen er verdensberømt. Det vil overraske meg mye om så mye som noen av leserne har hørt om den.
Men det var uansett en slags start på internett som et allment og aldeles banebrytende fenomen. Året etter var jeg på et seminar om dette. Og leverte rapport etterpå. Der skrev jeg i min «analyse» at dette med inter nett, som jeg skrev, kan bli svære greier. Men det kan også hende at det knapt blir noe. Annet enn et nummer i en revy for datafolk.
I ettertidens sylskarpe lys vil jeg nok hevde at internett er mer enn et blaff. På såkalte nettsamfunn er det mange som lever store deler av livet sitt.
På Facebook virker det som om en del knapt kan gå på do uten å melde fra til sine nærmeste 387 friends.
Personlig får jeg mer og mer sans for origo.no og de sonene vi har her. Her kommer man lett, praktisk og effektivt i toveisdialog med leserne. Og folk kan kverulere, debattere, kokettere eller bare kommunisere.
Mitt første møte med internett husker jeg som ganske banebrytende. Spesielt da jeg oppdaget at jeg ved å søke ute i det globale nettsystemet fikk tilgang på samtlige av Fidel Castros taler. Når han i perioder holdt sju fem-seks-timers taler i uken, så kan man jo tenke seg omfanget. Det er ikke mange statsledere som kan holde en fem timers tale for fagforeningen til bryggerisjåførene, og detaljforklare dem hvordan ølrutene bør kjøres. Men Castro kunne og Castro gjorde.
Apropos drikke og nett. Når du sitter der, uken er på oppløpssiden, du grunner på en sang som kunne passe bra for fredagens frodige forventninger, men du husker den ikke helt. Og nettet iler til med hjelp, for eksempel med den bergenske utgaven av «Wenn dass Wasser im Rhein Gold’ner Wein War», som jeg hørte i Brevik-utgave i går. Og jeg ville så gjerne være forberedt til helgen, og finner den på nettet.

Tenk om Puddefjordens vann det va ’av øl, du.
ja, då ville eg så gjerne vært en ål.
Tenk å ligge der på bunnen,
og få Hansa-øl i munnen.
Ja, då skulle eg så gjerne vært en ål
.

Ja, da må man vel kunne si at verden har gått framover. Siden utstillingen i Las Vegas i 1994. Og nå må vel fredagen anses for å være åpnet på vidt gap. Som Windows…

Alle får - i den stille timen

Månelyst

Den stille timen. Rett før det er helt mørkt. I den stille måneden. Rett før mørketiden setter inn for alvor.
I den stille fjorden. Eidangerfjorden. Med en fyrrig fullmåne. Med en båt som snart skal ta vinterferie. Kanskje. Med tuster og siv. Og gjenskinn i fjorden.
Det er sikkert en slags klisjé. Dette med at vår paradisiske kyst, Telemarks riviera som strekker seg like fra Langangen i nord og like til Portør, er finest om høsten. For hvem kan mislike varme og sol, sjøsprøyt og badevann? Og Ronald Holmberg med de hvite seil.
Men likevel, roen, freden, vederkvegelsen – om man skal bruke et såpass høytidsstemt ord om noe så uhøytidelig som en stille stund ved sjøen, like før det er helt mørkt. Med unntak av en struttende fullmåne som antakelig kan inspirere godtfolk til både dette og hint.
Og jeg var så heldig at akkurat den timen var min. Utsendt til Heistad og deromkring, for å snakke med folket som har funnet ro i sjelen nettopp der Porsgrunn kommune nesten er blitt til Brevik by. Og lot meg friste til å legge inn litt tid for å se at dagen ble til kveld.
Denne trinnløse overgangen fra dagslys til det motsatte. Da det er helt stille. Samt rom og tid nok til ettertanke. Eller gjerne etterslep på tenkte tanker i en litt for travel hverdag. Et tankeløst tempo. Hvor vi skynder oss for å rekke alt vi ikke må – slik at vi knapt har tid til det vi burde.
Og når man først opplever noe slik, en oktoberkveld – så ville det være en forbrytelse å ikke dele med seg. Slik sett er vi heldige her i Telemark.
Alle får.
Det er nok for hver eneste en av oss. Om man bare vil ta imot.

OL til Tromsø (eller Brevik)?

I dag er det nøyaktig 20 år siden Lillehammer ble tildelt de olympiske vinterlekene for 1994. Det var 15. september 1988 at IOC-president Juan Antonio Samaranch sa de berømte ordene: «Te desisiån is Lillihæmer». Dette var de 17. olympiske vinterlekene. Og det hele fant sted i noen hektiske februaruker i ’94.
Det hele kostet den norske stat en god haug med milliarder, men fordi det var fint vær, godt arrangert og Norge tok mange medaljer, så stilnet kritikken mot pengebruken totalt i ettertid. Den smule evalueringen manglet. Da stemningsbølgen fra fantastiske dager, hadde gitt seg så burde vel noen som var blitt edru fra jubelb(rusen), kanskje satt seg ned og sett på helheten. Men fordi Samaranch også sa de magiske ordene «the best winter games ever», så smeltet vi alle i nasjonal selvforherligelse.
Vi er ikke så rent lite sjåvinistiske her i landet om vi vil. Og nå er det store spørsmålet om Tromsø skal søke. Det er jeg, grovt sett, svært skeptisk til. Om Norge først skal arrangere flere slike leker, så synes jeg absolutt Tromsø er det eneste fornuftige geografiske valget. I tillegg til Brevik da.
Men jeg tror kanskje at de 10-20-30-40-50 milliarder kronene bør kunne brukes på noe annet enn eliteidrett. Spesielt når det viser seg at deler av denne elitedyrkingen slett ikke er sunn, verken for dyrkerne eller utøverne.
Da holder jeg heller en knapp på breddeidrett. Tenk hva man hadde fått til med ballbinger og kunstgressbaner og innedørs fotballhaller for milliardene.
Men i fare for å bli like primitiv som Rune Bratseth i Rosenborg, som sa: «Idrett, det er det de driver med, de som ikke kan spille fotball». iler jeg til med å understreke også svømmehaller og friidrettsbaner og skøytebaner, og basket og volley og golf og …ja, du er med?
Tenk alt vi kan få her i landet om vi ikke på død og liv har så behov for å få anerkjennelse fra en IOC-pamp.
Problemet i debatten i Norge er vel heller at vi antakelig har råd til det meste. Og begge deler. Dermed må man trekke inn Horats som sa: «Av voksende rikdom følger bekymringer og økende begjær». Og av økende begjær får man voksende bekymringer.
Og da er vel ringen sluttet. Om enn ikke de olympiske…

Vi som klager for lite

Jeg sto i kø på apoteket på Brotorvet på Stathelle, og det tok tre kvarter å få innløst en resept. Køen strakte seg ut av lokalet og helt bort til Vinmonopolet på andre siden av korridoren. Heldigvis er jeg frisk, så jeg holdt ut ved godt mot med kølappen i handa. Verre så det ut for flere av de eldre som muligens både var syke og plaget av varmen. Dette er den nye tid: vi står i kø, og vi finner oss i det. Brevik har ikke lenger apotek, så breviksfolk må til Brotorvet for å handle apotekvarer. I Langesund er det ikke lenger apotek, men såkalt medisinutsalg. Vi kan levere inn resepten på medisinutsalget i Langesund, men da får vi medisinene først dagen etter.

Det gjelder altså å planlegge dersom vi skulle bli syke. Jeg kom i prat med noen av de andre køståerne underveis og ble fortalt at tre kvarters kø på apoteket er helt normalt på Stathelle i disse tider. Hvis du skal unngå kø på apoteket så bør du være der når de åpner dørene klokka ti. Akkurat det er ikke så enkelt å få til dersom man først må til legen for å bli undersøkt og eventuelt få en resept på medisiner mot plager og helseproblemer. Det kan altså ta en hel formiddag å få tak i medisiner. Noen har påstått i avisspaltene i sommer at vi nordmenn klager for mye. Jeg synes ikke det. Det er lov å klage over feil og mangler, og det er lov å kritisere systemer og regelverk dersom man finner dem urimelige. Akkurat det behøver ikke å kalles for syting. Jeg har vært turist i egen by en periode i sommer, og det har vært en utrolig fin tid. Jeg har opplevd at mine venner fra andre steder i Grenland gjerne vil komme på besøk til meg i Langesund for å delta i strandlivet i Steinvika eller Krogshavn, og veldig gjerne på konsert på Wrightegaarden om kvelden. Sånn sett er man turist i egen by og vertskap for tilreisende turister. Det gir et annet perspektiv på hjembyen enn ellers i året hvor tidsskjemaet tilsier at det å rusle rundt og gjøre seg betraktninger ikke er prioritert. Når vi damer i Langesund trenger ny sminke for eksempel, da må vi til Brotorvet. Det vil jo si at tilreisende turister og hyttefolk må gjøre det samme. Sjampo, tannkrem og hårspray er gudskjelov dagligvare og lett tilgjengelig, men hvis vi trenger en ny leppstift så må vi reise til nabobyen. Vi er sannsynligvis skyld i dette selv, ettersom den type spesialbutikker som parfymeri ikke har overlevd lønnsomhetskravene til det å drive butikk. Tidligere i sommer var jeg en tur i Drangedal og ville ta meg en tur innom det nye vinmonopolet i bygda på vei til bestemmelsesstedet. Jeg synes det er kjempefint at Drangedal endelig har fått eget vinmonopol. Dette var på en onsdag, og døra var stengt. Vinmonopolet i Drangedal har åpent bare torsdag, fredag og lørdag. Jeg har ikke lest i noen avis at folk i Drangedal har klaget over begrenset åpningstid for vinmonopolet, så de innretter seg sannsynligvis etter de poltjenestene de får. Men jeg som var tilreisende tenkte tanken: at drangedølene finner seg i det? Det gjør de, og jeg beundrer dem for det. For et par uker siden var det flere tragiske drukningsulykker her i landet. Da skrev mange av landets aviser at svømmeundervisningen i skolene må forbedres, og det måtte komme vann i alle landets svømmebassenger. Begge deler høres ut som et rimelig krav, men vi vet at de er vanskelig å oppfylle. I Bamble har vi ikke ett eneste offentlig svømmebasseng, og vi har aldri hatt det. Heldigvis har vi Skjærgården badepark, slik at ungene våre kan plaske rundt der, og den har vi benyttet flittig opp gjennom årene. Den gang da jeg skulle lære min sønn å svømme, så gikk vi på svømmekurs i Brevik. Og skolebarna i Bamble leier svømmetimer på Heistad. Vi bamblinger klager ikke over at det er slik, for vi har innfunnet oss med at dette er situasjonen: I Bamble har vi ikke svømmebasseng, sånn er det bare. Vi har sittet en solstekt vennegjeng i Steinvika den siste uka og ledd og fortalt historier om hvordan vi lærte å svømme. En av damene påsto at faren hennes bandt et tau rundt livet hennes og kastet henne ut i sjøen. Når hun gikk under vann og ikke klarte å svømme ved første forsøk, så dro han henne inn i tauet og kastet henne uti igjen. Hun lærte til slutt å svømme, men det fulgte med noen traumer. Hennes historie var ikke enestående. Den ene gruoppvekkende svømmehistorien avløste den andre. Iskaldt vann, men å svømme måtte vi lære. Det har kostet gråt og tenners gnissel, men vi lærte å svømme alle sammen. Ikke rart at vi er blitt et hardbarket folkeferd her ute i havgapet.

Fortsatt god sommer!