Viser arkivet for stikkord brann

Brann bør slutte å jamre

Odd vant helt fortjent over Brann lørdag. Og – i all beskjedenhet – omtrent på samme måten som en herværende morgenavis hadde skrevet på sporten i forkant.
Det ble rett og slett en magisk kveld der dramatikk, omdiskuterte mål, glede, sang, stemning, irritasjon, krangel og kjærlighet til fotballen sto i sentrum. Slike kvelder er selve kjernen i fotballen.
Hadde andremålet som Kovacs puttet da Opdal fikk en skade, vært avgjørende – så hadde det nok vært enda mer omdiskutert. Men vi som så kampen på nært hold – samtlige – var ikke i tvil. Odd var best.
Og det gjelder uansett hvor i landet man kom ut av sin mor. Odd var suverene. Så er det absolutt en dimensjon i fotball som handler om hva som hadde skjedd om Kovacs hadde sparket ballen ut over sidelinjen i stedet for i mål. Odd hadde vunnet uansett og Kovacs hadde blitt helt over alle helter. Også i Bergen. Tror jeg.
Hadde Brann-spillerene gjort noe slikt?
Neppe.
I alle fall ikke mange av dem. Og helt sikkert ikke Eirik Bakke.
Men fotballens største helter – noen av dem – hadde kanskje vist et slikt storsinn. Som for eksempel Arne Larsen Økland da han sørget for at dommeren annullerte sitt fjerdemål i hans bundesligadebut for mange år siden. Alle som elsker fotball husker den kampen.
Uansett, ingen kan klandre Kovacs for å gjøre det han er betalt for: Putte goaler.
Brann på sin side bør slutte å jamre. Å tape for et bedre laget er fotball-livet slik det skal være.
Personlig så elsker jeg Brann. Det går ikke over. Men man må likevel kunne ta nederlag som menn – ikke drittunger.
Og la det være sagt:
Den rausheten, den gleden og den festen vi opplevde på byen i Skien etter kampen lørdag sier litt om hvorfor Odd er i ferd med å bli noe langt mer enn en klubb fra nordre bydel i denne byen.
Brann-supportere og Odd-supportere diskuterte og drakk, sang og skålte.
Man kan jo bli rent lyriske av mindre.
Før kampen hadde jeg satt ut et stort Brann-flagg foran huset på Gulset. Da vi, munter, glad og fuktig (på grunn av ehm.. regnet) kom hjem sent natt til søndag var flagget stjålet. Noen hadde latt iveren og gleden over Odds seier gå ut over vår midlertidige huspynt.
Men etter en lang og svett skogstur søndag hadde pinadø Brann-flagget blitt pent levert tilbake også. Det sier litt om denne fantastiske byen i dette fantastiske fylket. Til og med pøblene er høflige her.
Lykke til videre Odd. Måtte Kovacs – og de andre guttene nå helt til kongen og bøtten på Ullevaal!

..gleder meg til...semi'en

Mandag er dagen til å snakke om fotball. Igjen. Slik mandagene ofte er vel egnet til akkurat det temaet.
Til irritasjon og fortvilelse for folk som er like interessert i fotball som sylteagurker er i glass. Slik føler nok anti-fotballfolk det er å være i en kantine mandag etter kamp.
Derfor skal jeg ikke trette folk med meninger om verken Odd-Start eller Molde-Brann. Der jeg kunne ment mye om svaksynte dommere og den slags. Hvilket jeg også gjør, men ikke her.
Derimot kunne jeg tenke meg å skrive litt om Odd-Brann. Som skal møtes i kvartfinalen i cupen, etter trekningen før helgen.
Lørdag 8. august er datoen.
Fotball er lidenskap og fotball er kjærlighet – men det handler også mye om hat. De fleste fotballfolk jeg kjenner føler nesten like stort hat til en eller annen klubb, som de har kjærlighet til sin egen.
En kamerat av meg, la oss kalle ham Lasse (hvilket er veldig praktisk – siden han heter det) makter ikke å si Manchester United. Han nekter å ta navnet på Englands beste lag i sin munn. Han har, konsekvent de 15-16 årene jeg har kjent ham, kalt de geniale fotballspillerne fra Old Trafford for scum. Altså avskum. Ganske sikkert ikke ølskum.
Hatet er ekte, oppriktig og lidenskapelig.
I tillegg til hat handler fotball også om hevn. Og når Odd møter Brann i august – om retten til å spille semifinale – og nesten være i cupfinalen, så handler det også om hevn.
Brann vil ganske sikkert ha hevn for å ha blitt latterliggjort og ydmyket av nyopprykkede Odd nå i mai. Og for de som har fulgt med en stund tror jeg også Odd vil ha hevn for det forsmedelige semifinaletapet for Brann. Du husker vel det? Ååhh, ånei, du er ikke skikkelig Odd-supporter altså, har bare kastet deg på nå i det siste.
Jo, det var altså i 1976.
Førstedivisjonslaget Brann spilte mot annendivisjonslaget Odd.
Hvordan det gikk?
Jeg er rett og slett for beskjeden og høflig til å rippe opp i det. Men Brann møtte tredjedivisjonslaget Sogndal i finalen.
Nok om det.
Jeg gleder meg altså stort til kvartfinalene mellom Odd og Brann. I tillegg gleder jeg meg til semi’en også…

Walk on'

I dag skal det handle om musikk. Og fotball.
Siden det brygger opp til en fantastisk fotballhelg med Odd-Fredrikstad i kvartfinalen i cupen på Falkum og Premiere League-start i England, så er allerede fotballsangene begynt å nynne inne i mitt hode.
Pluss at Brann selvfølgelig spiller e-cup i kveld. Den er jeg mer usikker på.
Og nå skal jeg skrive noe som sitter langt inne:
Sannheten er at det er Liverpool som har den aller fineste fotballsangen.
Det hjelper imidlertid på at mitt kjære skotske Celtic fra Glasgow har samme sangen.
Vi snakker om “You’ll never walk alone”. Egentlig en religiøs hymne som hadde premiere den fantastiske fredsvåren 1945. I Rodgers & Hammerstein-musikalen “Carousel”.
Den handler om å beholde troen, aldri gi opp.
Sånn sett har den betydd mye for Liverpools supportere de senere årene.
Sangen blir brukt over hele verden. Det har også vært diskutert om den ikke først ble sunget andre steder enn hos Liverpool. Som hos Celtic. Eller Sunderland. Noen mener til og med at “mitt” Manchester United var først ute.
Årsaken til at denne sangen slo så godt an i britisk fotball har visstnok sammenheng med at de på stadionene gjerne spilte sangene som lå på listetoppen før kamp på sekstitallet, og da det populære bandet, Gerry & The Pacemakers, ga ut en versjon av “You’ll Never Walk alone”, ble den spilt og folk sang med. Da sangen forsvant fra listene forlangte folket på Anfield at den fortsatt skulle spilles.
Så sannsynligvis var Liverpool først.
Uansett så er den så fin, at jeg har samlet sammen en stor mengde forskjellige innspillinger med den.
Jeg kan nevne Elvis, Johnny Cash, Barbra Streisand, Slade og selvfølgelig Gerry & co. I går kom jeg forresten over en helt ny versjon av sangen. Ny for meg. Med Ray Charles. Som var fantastisk.
Så derfor: Walk on, walk on, with hope in your heart, And you’ll never walk alone.
I alle fall vandrer ingen alene på Falkum lørdag. For der blir det ny publikumsrekord for Odd. La oss håpe at de som vandrer der ifra fortsatt gjør det med håp i hjertet.
Etter den kampen er det kun en cupkamp til før vi kan si:
Punktum – Finale!