Viser arkivet for stikkord bergen

Brann bør slutte å jamre

Odd vant helt fortjent over Brann lørdag. Og – i all beskjedenhet – omtrent på samme måten som en herværende morgenavis hadde skrevet på sporten i forkant.
Det ble rett og slett en magisk kveld der dramatikk, omdiskuterte mål, glede, sang, stemning, irritasjon, krangel og kjærlighet til fotballen sto i sentrum. Slike kvelder er selve kjernen i fotballen.
Hadde andremålet som Kovacs puttet da Opdal fikk en skade, vært avgjørende – så hadde det nok vært enda mer omdiskutert. Men vi som så kampen på nært hold – samtlige – var ikke i tvil. Odd var best.
Og det gjelder uansett hvor i landet man kom ut av sin mor. Odd var suverene. Så er det absolutt en dimensjon i fotball som handler om hva som hadde skjedd om Kovacs hadde sparket ballen ut over sidelinjen i stedet for i mål. Odd hadde vunnet uansett og Kovacs hadde blitt helt over alle helter. Også i Bergen. Tror jeg.
Hadde Brann-spillerene gjort noe slikt?
Neppe.
I alle fall ikke mange av dem. Og helt sikkert ikke Eirik Bakke.
Men fotballens største helter – noen av dem – hadde kanskje vist et slikt storsinn. Som for eksempel Arne Larsen Økland da han sørget for at dommeren annullerte sitt fjerdemål i hans bundesligadebut for mange år siden. Alle som elsker fotball husker den kampen.
Uansett, ingen kan klandre Kovacs for å gjøre det han er betalt for: Putte goaler.
Brann på sin side bør slutte å jamre. Å tape for et bedre laget er fotball-livet slik det skal være.
Personlig så elsker jeg Brann. Det går ikke over. Men man må likevel kunne ta nederlag som menn – ikke drittunger.
Og la det være sagt:
Den rausheten, den gleden og den festen vi opplevde på byen i Skien etter kampen lørdag sier litt om hvorfor Odd er i ferd med å bli noe langt mer enn en klubb fra nordre bydel i denne byen.
Brann-supportere og Odd-supportere diskuterte og drakk, sang og skålte.
Man kan jo bli rent lyriske av mindre.
Før kampen hadde jeg satt ut et stort Brann-flagg foran huset på Gulset. Da vi, munter, glad og fuktig (på grunn av ehm.. regnet) kom hjem sent natt til søndag var flagget stjålet. Noen hadde latt iveren og gleden over Odds seier gå ut over vår midlertidige huspynt.
Men etter en lang og svett skogstur søndag hadde pinadø Brann-flagget blitt pent levert tilbake også. Det sier litt om denne fantastiske byen i dette fantastiske fylket. Til og med pøblene er høflige her.
Lykke til videre Odd. Måtte Kovacs – og de andre guttene nå helt til kongen og bøtten på Ullevaal!

Derfor vinner (nok) Odd i dag

Min smule personlige ambivalens skal ikke få gjennomsyre analysen. For mye taler nok for at Odd slår Brann lørdag.

Brann har enkeltspillere som på sitt beste imponerer stort. De kan kontre, overspille og putte goaler fortere enn en trønder kan stave “huseklepp”. Problemet er imidlertid at Brann, slik de har spilt i år, er et hytt og pine-lag som mangler struktur og fasthet i forsvaret, som mangler resolutt inngripen på midten, og som mangler samhandling i angrepet.

At Huseklepp har blomstret i år, har blitt en sovepute for Brann-laget. Det har overskygget det begredelige faktum at Brann i perioder spiller elendig fotball.

Mot Lyn mandag denne uken var det flaks som gjorde at rødtrøyene kunne hente et poeng fra Oslo. En konkurstruet skandaleklubb i absolutt bunn av tabellen uten folkelig støtte, med et trenerproblem helt opp til kampstart, med den beste spilleren “sykemeldt” og den nest beste spilleren solgt på kampdagen – overkjørte guttene fra Bergen.

Odd på sin side er gjennomorganisert. Trener Dag-Eilev Fagermo vet nøyaktig hvilken fotball Odd skal spille. Og nøyaktig hvile typer spillere som kan utføre hans teorier.

I tillegg har Odd forstått at kampen ikke er over før dommeren blåser etter drøye 90 minutter. De kjemper til blodet spruter og siste sekund.

Et par giganter, spesielt ungareren Péter Kovács, lager mål på bestilling. Høy, kraftig, uredd og nådeløs makter han å presse seg fram til den ene avgjørende situasjonen etter den andre. Det han mangler på finesse og eleganse – og det er for så vidt en god del, tatt i betrakting av at han kommer fra Puskás-landet, tar han igjen på en brennende vilje og en buldrende fysikk.

At Odd i tillegg har en matchvinner i mål i form av keeper Arni Gautur Arason og en klassisk midtbanestrateg i Morten Fevang kan bli det som avgjør. Ut over det har de juvelen Chukwuma “Bentley” Akabueze – som Fagermo, vel friskt, mener er verdt 40 millioner – og en gammel kjenning i Bergen og Åsane, Alex Valencia som har antydet gryende form – gjør at dette nok går Odds vei. I tillegg så har man terrieren Jakob Sørensen. En undervurdert spiller.

Førsteomgangen til Odd mot Brann i seriekampen i vår var en oppvisning i god fotball, og utspill av rødtrøyene som så ut som småguttespillere som hadde fått lov å være med de store karene på trening.

Viljen til å vinne noe er også sterk i Odd. Man har gått fra å være et småtrist og grått lag til å bli en publikumsfavoritt. I forrige serieomgang, der Odd spilte 1-1 mot Rosenborg, var også Falkum det stedet i Norge som hadde flest tilskuere. 11295 sjeler så at Odd hadde barene i kne i førsteomgang. Selv om RBK nok vinner serien i år.

Mine personlige preferanser står ikke i veien for at jeg tror dette går Odds vei.

Og skal først noen slå guttene fra Bergen ut av cupen – er det helt greit at det er aristokratene i norsk fotball, Odd, som gjør det. Jeg har da også fortalt en del bergensere at Odd var i alle de fem første cupfinalene og vant fire av dem. De er også fortsatt på topp i Norge med totalt 12 cuptrumfer. Slikt gjør inntrykk vest for langfjellene.

Five O'clock i Skien

Jeg tror i grunn ikke mange skjønner hvor stort det er. For countryfolket. At Alan Jackson kommer til Skien. Innenfor denne sjangeren er han ikke det spøtt mindre enn Bruce Springsteen eller U2 er for rockere.
Og han selger gjerne flere plater enn dem også.
Strengt tatt har countrymusikk alltid blitt stemoderlig behandlet i Norge. Av NRK som knapt er i stand til å sende noe som holder mål i sjangeren, unntatt det avlatet de leverer sent fredag natt med noen videoer som man kan betale i dyre dommer for at de setter på sin jukeboks-sending.
Det samme gjelder både radio og de andre tv-kanalene.
Musikkpolitiet. Den militante gruppen med journalister som sitter inne i Oslo og bestemmer fra dag til dag hva vi skal lytte på og se på – er stort sett helt make. Og de liker stort sett akkurat den samme musikken.
Det er ikke country.
Når NRK Telemark sender radio her hos oss så snakker vi om et av, i forhold til folketallet, universets mest populære radioprogram.
Og dermed også landets mest populære.
Men når de setter på musikk for den store lyttende skare telemarkinger, så er det også ofte oslo-bestemt musikk.
De energiske morgenvertene Ken Willy Wilhelmsen og Terje Nordkvelle prøver riktignok innimellom å lure inn litt country – men jeg antar de blir kalt inn på teppet om Garth Brooks, George Strait, Brad Paisley og Alan Jackson dukker for hyppig opp. I stedet for det musikk-juntaen i Oslo har bestemt.
Radio Grenland er det like eins med. Og enda «yngre» profil. Og dermed enda lengre unna. De som bestemmer mesteparten av musikken der sitter forresten i Rogaland.
Når det gjelder P4 og Radio Norge – så virker det som om det utelukkende er listetopper fra 80- og 90-tallet som gjelder. Minste felles multiplum som ingen misliker. Og countrymusikken var stort sett ikke på listene da. Som nå. Fordi countrymusikken for mange ble kjøpt på bensinstasjoner. Eller importert fra Rocade Music i Bergen – eller direkte fra USA for de som virkelig var interessert.
Nå blir det lastet ned på nettet. Gjerne med et amerikansk kredittkort i bunn slik at man får alt det nye med en gang, på iTunes, ikke bare det norske iTunes bestemmer – i Oslo – at skal bli tilgjengelig.
Derfor er det også så forfriskende at vi på torsdag skal få besøk av nettopp Alan Jackson.
At han kommer til Telemark fordi de ikke klarte å selge nok billetter i Danmark og trailerruten går gjennom her og over Haukeli, spiller ingen rolle. Det er da også ruten som har den beste country-radioen i Norge. Radio Vest Telemark. I Rauland.
For billettsalget i Skien har det antakelig vært et minus at Jackson ble lansert for konsert i Bergen allerede tidlig i vår. Svært mange av de virkelig dedikerte country-entusiastene i Norge har allerede booket seg inn med reise og hotell og billetter der vest. Noe som antakelig gjør det litt drøyt å satse på Skien i tillegg. Arrangøren melder uansett at prosjektet allerede er i pluss. På samme måte som Helge Siljan i Ibsenhuset har hatt noen av sine store suksesser med Willie Nelson og Kris Kristofferson. Countryfolket vet hva som er genuint. Og savner å få det oftere.
Jeg har flere ganger vært inne på forskjellen mellom country og køntri.
Countrymusikk er en sjanger der hele fundamentet er det oppriktige og autentiske. Countrymusikken – og artistene – må oppleves som spesielt ekte for å fungere.
Derfor mener jeg at norske køntriartister i stor grad ikke helt får det til. I alle fall om repertoaret er preget av at man skal utgi seg for å komme fra Texas. Men egentlig kommer fra Trondheim. Det er ikke nok å sette en cowboyhatt på hodet. Det blir litt som når bulgarere spiller Bruce Springsteen i en hotellbar. Det finnes nok elver i Sofia også, men The River blir ikke det samme likevel.
Men det finnes unntak. Hederlige. Som E68, Ni liv (som før hadde det herlige navnet Bygdebillyband) eller Vassendegutane. De synger på dialekt. De bruker musikkstilen til country – og opplevelser fra Bø-gata. For eksempel. Og blir dermed ekte.
Dessuten så er ikke countrymusikken så fjern fra den norske folkemusikken som man kanskje skulle tro.
Når Knut Buen er i slag så er ikke det helt fjernt fra de aller beste felespillerne i Nashville.
Countrymusikken er blitt preget gjennom tiår og hundreår av europeiske utvandrere – som ble amerikanske innvandrere og tok med seg musikken sin til det nye og forjettede land.
Og Norge, sammen med Irland, var de som eksporterte flest folk – relativt sett i forhold til folketallet – til Amerika.
Det må jo ha påvirket musikken. I tillegg er det både tyske, engelske, skotske trekk ved musikken. Og mye, mye mer.
Countrymusikken blir nesten alltid sette ned på som litt bondsk, litt harry, litt primitiv.
Tekstene handler åpenbart om for små ting for de store tenkerne. Som hjem og familie, jobb, utfordringer i hverdagslivet, skilsmisser, kjærlighet, ungene dine og huset ditt. Kanskje bilen din og pappaen din også. Og mor. Glem aldri mor.
Så kan jo den som mener at slikt ikke er viktig ta opp hånden.
Selvfølgelig er de nære ting – for å sitere Kurt Foss og Reidar Bø som gjorde den sangen kjent, eller Arne Paasche Aasen som skrev den, selvfølgelig er de nære ting viktig.
Det at det faktisk er svært stor andel av befolkningen i Norge som liker countrymusikk, og enda flere i Telemark, – ligger det en solid dose motkultur i.
Folk finner seg ikke i at det skal sitte noen tilårskomne halvhippier i Oslo og bestemme hvilken musikk de skal like. Eller noen mye yngre hippe typer som hele tiden skal definere hva som er in og ut.
Personlig gir jeg blaffen i hva som er inn eller ut. Og jeg liker ekte, enkel musikk.
Førstkommende torsdag er Alan Jackson inn. Og jeg skal ut. Og på Stevneplassen. Dessuten begynner konserten klokken 17.00. Og som kjennere vet: It’s Five O’Clock Somewhere.
Torsdag er det i Skien…
Ha en god helg, Telemark!

Ustyrtelig morsom trist jævel

Hvert eneste år dukker Jan Eggum opp her i fjorden.
Altså Grenland.
Og i Kragerø.
Der han kveld etter kveld skaper stor stemning i kystbyen.
Men ved inngangen til den helgen – den sist gjennomførte, som nå bare er et dunkelt minne en tidlig mandag morgen, klarte Jan å samle en meget entusiastisk gjeng på Kafe K i Porsgrunn. Noe han i og for seg gjør hvert år.
Han delte publikum opp i flere kategorier. Og i et løssluppent sommerhumør kategoriserte han en del – «de som har fyrt siden klokken 11, og som nå lurer på om det er Sigvart Dagsland eller Lars Klevstand som står her og snakker».
Det var muligens et par-tre av den kategorien i Porsgrunn fredag kveld også – men mange var det ikke.
Og flertallet var både bevisst på hvor de var – og hvem de hørte på. Altså sjefsmelankolikeren som på sitt beste rett og slett er ustyrtelig morsom.
En bekjent kunne like etter konserten fortelle meg at det var første gang han var på Eggum. Han hadde vært ytterst skeptisk til kameratens forslag til ramme rundt den aktive tørsteslukkingen fredag kveld, men hadde blitt overveldende positivt overrasket. Han kunne fortelle at han fant Eggum så ustyrtelig morsom mellom sangene at han holdt streng disiplin over blæren, og gikk bare på do mens Eggum sang.
Så kan det muligens være noe uklart om det var et pluss eller et minus.
Det er bortimot 40 år siden Jan Eggum debuterte på Konsertpaleet i Bergen. Der skal han, i følge ryktet, ha kommet med følgende åpningsreplikk:
«Julen er avlyst. Josef har tilstått». I følge det samme ubekreftede ryktet lot han være å sprite opp sine konserter med morsomheter i mange år etter det.
Men hans utagerende melankoli – blir i alle fall godt krydret med lakoni – om lakoniske kommentarer kan omtales slik. Victor Hugo skrev noe slikt som at «Melankolien er gleden ved å være bedrøvet».
Personlig har jeg mer sans for gleden ved å være glad.
Og når sannheten skal fram var det nettopp den gleden Jan Eggum tryllet fram på sin konsert.
Så får det være at jeg for lengst har fått med meg at mange i Norge har bestemt seg for flere tiår siden for at Eggum er en trist jævel. En deprimerende sutrepave med gitar.
Og de nekter å forandre på den oppfatningen, uansett hvor mange ganger han motbeviser det. Jeg vet også at ved å skrive pent om ham – så irriterer jeg mange av dem.
Og det er jo en liten enkel glede å ta med seg…

Verdens største countryartist til Skien

Alan Jackson kommer til Skien 13. august. Denne gladmeldingen for alle som liker country bedre enn køntri ble kjent da Impress Norge sendte ut en pressemelding for noen timer siden.

TA er kjent med at det har vært jobbet lenge med en slik konsert. Også Falkum og det flotte anlegget der var aktuelt, men det ble på Stevneplassen konserten landet til slutt.

Country-musikk er svært populært i Telemark, noe som både viser seg daglig i disse dager, på festivalen i Seljord – men også har blitt svært tydelig når Ibsenhuset har fått fatt i artister som Kris Kristoffersen og Willie Nelson og ikke et sete har vært tomt.

Og Alan Jackson er altså det største som finnes i verden i denne sjangeren nå.
Kanskje med George Strait, Garth Brooks og Tim McGraw på de neste plassene.

To dager etter Skien skal han videre til Bergen der han skal spille på Bergen travpark. Noe som antakelig er treffende all den tid mange kaller nettopp countrymusikk for hestejazz.

Jackson fylte 50 år i høst. Da han krøp ut av sin mor 17. oktober 1958 i den bitte lille byen Newnan i Georgia, var det neppe noen som trodde han skulle bli en av countryhistoriens største navn.

Musikkstilen hans er slik at om du ikke misliker countrymusikk aktivt og lidenskapelig, så må du ha glede av Alan Jackson.

Han er jordnær, liketil og ærlig i musikk og tekster.

At han slår så godt an i rurale strøk – altså et stykke fra de store byene, kan være både kulturelt, historisk og substansielt begrunnet. Sangene handler ofte om et enkelt liv på landet.

Platene hans har navn som “Drive”, “High Mileage” og “Under The Influence”. Som vel betyr noe slikt som “Kjør”, “Høy kilometerstand” og “Under påvirkning”. Og alle deler har jo, når sant skal sies, en visst utbredelse i deler av vårt kjære fylke.

Jackson har usannsynlige 30 låter helt på topp i USA.

De handler også om det enkle livet, de gode stundene, de kalde ølene, den nydelige jenta og den første bilen.

Altså ting som er viktig for de fleste.

Som fra en av hans siste radio-hit:

But I still

Like Bologna

On white bread

Now and then

And a good woman’s love

To hold me close

Alan Jackson har solgt til 16 gullplater, 14 platinaplater
og åtte multi-platinaplater i hjemlandet.

I en av sangene synger han “Too Much Of A Good Thing is A Good Thing” – som betyr omtrent: For mye av det gode er godt.

13. august får Telemark sjansen til å teste ut en smakebit på akkurat det.

Ooopps!

Det er Sissels 40-årsdag i dag.
Sissel Kyrkjebø.
Som lenge var hele Bergens sangfugl, før hun ble hele Norges sanglerke sånn omtrent etter Melodi Grand Prix i Bergen i 1986. Riktignok fikk hun noe kritikk da hun giftet seg med en tilårskommen gammel dansk(e). Men kjærlighetens veier er uransakelige og de to fikk flere små skjønne børn. Før «kjærligheten tok slutt» som det pleier stå i ukeblader av kulørt karakter.
Da hun prøvde å bli hele USAs sangfugl gikk den nydelige bergenserinnen også på en smell. Det var i mars 2004 da hun hadde fått den store æren av å synge den amerikanske nasjonalsangen, «The Star Spangled Banner» direkte i berømte Staples Center i Los Angeles. Det var en stor kamp i basket mellom Stanford University og Oregon University og kampen gikk direkte på TV. Men Sissel fikk jernteppe og glemte teksten. Noe som ble litt ekstra pinlig, fordi hun sang solo uten akkompagnement av musikk. Og hennes nødnynning ble ikke diskret forbigått i stillhet.
Aviser som Los Angeles Times og Seattle Times var slett ikke nådige.
Selv sa hun til pressen på klingende bergensk: «Jeg fikk fullstendig jernteppe, men begynnelsen og slutten var veldig god». Og det tyder, i det minste, på en ganske positiv tilnærming. Når enden er god – og begynnelsen ikke så ille heller – så er det grenser for hvor feil det kan være.
Selv om hun etter nasjonalsangskandalen kommenterte følelsen av å gjøre noe helt feil slik: – Etterpå tenkte jeg bare «ooops».
Personlig vet jeg ikke helt hvordan man tenker «ooops».
Poenget mitt er imidlertid noe helt annet. Den skjønne barnestjernen Sissel er blitt 40 år. Og vi gratulerer henne så mye.
Hun er fortsatt skjønn.
Hun synger som en gudinne. Spesielt når hun faktisk synger på bergensk. Dessuten ville hun aldri glemt teksten på «Nystemten». Selv om hun nå er blitt en middelaldrende dame mellom 40 og 50.
Ooopps..

Som hovtramp i brystet av glede

Neil Young kommer til Norge i sommer. Men ikke til Telemark som TA kom i skade for å skrive i vinter. Geografi er viktig, og vi bommet med noen få fylker og et par måneder.
Canadieren, som er «forever Young», kommer til Oslo i august.
Derimot kommer Elton John til Telemark. Og Falkum. Som også kalles Odd stadion. Eller Skagerak Arena. Alt etter hvem du spør. Kommer gjør han i alle fall. Billettsalget var veldig bra i starten. Det har slakket litt ned i en periode, men vil garantert ta seg opp igjen når den magiske datoen, 20. juni, nærmer seg.
Problemet i Grenland er at folk ikke er vant med at ting blir utsolgt. Og blir noe sedat når det gjelder å skaffe seg adgangstegn.
Men jeg vil anta at det blir et rush den siste uken, når folk skjønner at dette er det største som skjer på konsertfronten i Skien på mange år. Kanskje siden legendariske Beach Boys var Helge Siljans gjester i Bryggeparken i 1993.
En annen canadier, Leonard Cohen, kommer også til Grenland i sommer. Han skal synge i Langesund 16. juli. Og jeg har allerede gledet meg lenge. Apropos store navn: Bruce Springsteen kommer til Bergen nå over helgen, mens The Eagles sang om Hotel California i den samme byen forrige helg.
Og ikke bare det, som det heter i en velkjent TA-reklame:
Alan Jackson kommer også til Norge. Han er kanskje den største av alle de store countryartistene i verden nå.
Han kommer, jeg hadde nær sagt treffende nok, til Bergen travpark i Åsane, 15. august. Treffende for blant kritikerne kalles gjerne countrymusikk for hestejazz. For min del må man gjerne kalle det for trav&galoppop.
Alan Jackson er fantastisk uansett.
Vi har mye å glede oss til. Og da har jeg ikke nevnt teaterfestivalen i Porsgrunn, bluesfestivalen på Notodden, folkemusikkfestivalen i Bø, Seljords mange tilbud, Nissedal, Haukeliseter, etc ennå. Vi kan se fram mot en eventyrlig sommer, vi som er glade i musikk, i sol og festivitas. Jeg låner Hamsuns udødelige ord: «Det dunker som hovtramp i brystet av glede.» Og legger til: pass på å få din del av de trampende hover…

Lagerarbeidere for Hansa

Fredagen er endelig her. Iskald og innbydende, som et annet glass lager.
Selv skal jeg til øyelegen i dag. Mange har lenge ment at jeg burde få et nytt syn på tilværelsen. Og det regner jeg med skal gå greit hos sjå-mannen. Som ikke bør forveksles med han fra Snåsa. Vil jeg tro. Vi får se på det. Om enn litt uskarpt.
Da jeg gikk i typograflære i Bergen var fredagen blant annet en dag for å gjøre ærender for svennene. Altså de som var utlært. Det ble gjerne en tur på «apoteket», selv om det var mest flytende medisin som ble omsatt akkurat på det apoteket.
Siden jobbet jeg på en arbeidsplass som var enda noe fuktigere. En avis i Bergen der fredagene gjerne avstedkom overtid. Det var mye avis som skulle produseres ferdig for helgen. Mange av «de faste» sidene for både lørdag, søndag og mandag måtte være i boks før dagskiftet gikk hjem fredag. Dermed overtid. Og overtidsmiddag.
Da avisen, jeg nevner ikke navn – men det rimer på TA – fikk ny direktør fant han ut at i stedet for å kvittere for overtidsmiddagen, delte han ut bonger. Og ganske snart ble bongene til en ny bergensk valuta. Restauranten som avisen hadde avtale med, var hjertelig fornøyd med ordningen. Og aksepterte valutakursen på tre halvlitere i stede for middag. Avansen på de gyllenbrune fra Hansa var vesentlig høyere enn på kjøttkaker, saus, ertestuing og poteter.
Hadde man tre overtidsmiddager, ble det gjerne til ni halvlitere. Også kalt 4,5 liter for dem som er opptatt av måleenheter. Noe som gjorde at overtidsmiddagen helst burde påbegynnes etter at arbeidet var avsluttet. Og dermed fikk mange en frodig og fuktig start på helgen.
Var det bra?
Selvfølgelig ikke.
Og spesielt ikke for de som var litt ekstra tørstige – som vi sier der vest – fra før. Men gøy var det.
Det hele bygget på et solid tysk ordtak fra bokverket Wallensteins Lager fra 1798: «Was nict verboten ist, ist erlaubt». «Det som ikke er forbudt er tillatt».
Det passet godt at ordtaket kom nettopp fra Wallensteins Lager – vi som gjerne var lagerarbeidere, sent fredag ettermiddag. Lagerarbeidere for Hansa. Vi reduserte lagrene deres. For lager.
Og da bør vel fredagen erklæres som åpnet og erlaubt…

Vil Carl I. Hagen ha inn flere flyktninger?

Boligmarkedet er interessant. Og meglernes stammespråk. De fleste har fått med seg at fjordgløtt kan bety at folk som er utstyrt med evne til å fly, muligens kan skimte noe blått i det fjerne.
Eller at sjarmerende og tradisjonsrikt egentlig kan være kodeord for forfallent og råttent. Om det står at «det kan påregnes et visst oppussingsbehov», så bør man ikke regne med å flytte inn på denne siden av sekelskiftet.
Men verken kjøpere eller selgere er dumme. Her i Telemark er folk ekstra bevisste, tror jeg. Så når et visst selskap averterte voldsomt ivrig for å skaffe seg kunder som skulle selge, og annonsens budskap var at ingen skaffer en bedre pris for boligen din, så tok trauste og sindige telemarkinger i bruk sin logiske sans og skjønte at dermed måtte kjøperne betale mer der enn andre steder. Egentlig et enkelt regnestykke.
Denne megler-bedriften er da heller ikke i området lengre, så vidt jeg har skjønt.
Derimot er det en annen liten pussighet som har slått meg i det siste. Nemlig at man annonserer en rekke boliger med følgende budskap: «Alt på en flate + sokkeletasje». Er det mulig? Hvordan er det mulig? I mitt hode er det umulig. Er alt på en flate – så kan det ikke være to etasjer.
Nå kan man jo gjerne si det slik at det slett ikke er å lure kunden. Man får dobbelt så mye som det annonsen hevder.
For øvrig kom jeg plutselig til å tenke på noe helt annet. Oslo og Bergen spesielt, men hele landet brenner i øyeblikket inne med tusenvis av usolgte boliger. Bare i går, på finn, var det 3142 usolgte i Oslo og 1285 usolgte i Bergen. 20 399 usolgte i hele landet.
For en tid tilbake, da det var lang boligkø i Oslo, var Carl I. Hagen ute med det ganske kyniske utspillet: «Hadde det ikke vært for innvandrerne, hadde det ikke vært boligkrise i Oslo».
Og nå da boligkrisen ikke er mangel på leiligheter – men overflod, lurer jeg på hvor Hagen står i denne saken. Kanskje innvandringsvennlige tanker er i ferd med å, hm, ta bolig i ham…?