Viser arkivet for stikkord bamble

September for de ikke-apokalyptiske

Potente skøyere

Det er sagt så mye fint om våren. Ikke en dikter med respekt for seg selv – og jorda – unngår våren i sin diktning. Sommeren har utallige høysanger, vakre ballader – livsbejaende hyllest og vel fortjent åtgaum.
Den gnistrende vinteren har også fått sitt – «Går d’ikke fykende
går d’ikke rykende».
Til og med høstens farger, dunkelhet og godt vær ute – til å være inne i – blir påhusket både her og der.
Men september er en måned som ikke ofte blir hyllet. Så la oss bruke dagen i dag, den første av 30 septemberdager, til å gi også september sin rettmessige klapp på skulderen.
Dette er en overgangsmåned. Vi er i år-syklusenes overgangsalder – altså.
Mer her i Telemark enn mange andre steder, fordi sommeren – spesielt ute i vår vakre skjærgård – gjerne henger igjen litt – godt ut i september. Bortimot 20 graders badevann er ikke uvanlig, selv om jeg tror kanskje det er litt under i år.
Bading i september er ikke noe særsyn i Bamble, Porsgrunn og Kragerø. Derfor var de da også spesielt fortvilet, det eldre paret jeg traff i Krogshavn den skjebnesvangre morgenen etter at Full City gikk på en stjernesmell i de alt for tidlige høststormene som røsket i landet vårt den natten.
– Og vi som bader her til oktober sa de – og september er best, lite folk og varmt i vannet.
I år ble det nok mindre av den slags med svineriet som kleber seg til svaberg og fugler.
Men, altså, september er her nå, der sommeren motvillig slipper taket ved sjøen og vinteren melder sin ankomst i høyere strøk.
Det sier jo da også mye om vårt kjære fylke. I tillegg til måneden som smiler til oss ubrukt og fin i dag.
Smiler gjør kanskje du også av soppen på bildet. Jeg er ingen soppekspert. Langt derifra, men jeg skjønner at dagens tre staute og struttende utgaver av sorten likevel kan påkostes en liten dragning i munnregionen av smile-kategorien. For de så jo litt søte ut, de tre. På sitt uskyldige, men dog, ehm, potente vis.
Vel, uansett og alikevel. Enten det er med glede eller vemod, med imøtekommenhet eller motstand du møter måneden, september, så er den her.
Og få har vel sagt det bedre enn Herman Wildenvey, mannen som døde for 50 år siden nå i september, i «Fergemann Tid» fra diktsamlingen «Mine sangers bok» fra 1966:

Gå inn av din høstlige haves port
og lytt i den stille kveld.
Det er som du hører en båt ro bort
og båten er jorden selv

Den legger ut fra en sommers strand
med sommerens liv om bord
Og tiden, tiden er fergemann
som puster og ror og ror.

Det er som et ekko rundt omkring
av svinnende åretak.
Og tiden ror i sin vante ring
og legger en sommer bak.

Blomster og vekster og busker og trær
- står som de ikke tør
å spørre hvor kursen i kvelden bær,
men luften omkring dem spør:

Hvor ror du hen, du Jordens båt,
fergemann Tid – hvorhen?
Og haven suser forgrått og våt.
Kommer du snart igjen?

Om man ikke er altfor apokalyptisk av sinnelag – så er det godt håp om det. At Fergemann Tid vil levere oss en ny vår og sommer om litt.
Men nå er september her. Og alle disse dagene – som kommer og går – det er som dikteren sa – nettopp de som er livet.

..og snart er det jul..

Og så er fredagen på plass igjen. Før man helt fikk tatt farvel med forrige helg – som for egen del strakk seg litt ut i uken – så var ’an her igjen.
Dagene går så rasende fort. Dager blir til uker og uker til år. Ikke før har man sarvet rundt i knebukse og spilt klinkekuler så kommer afp-tilbudet i posten.
Og det ene valget avløser det andre. Bare politikerne er de samme. Det er som med fotballhaterne, de sier ofte at om hver mann hadde fått hver sin fotball så hadde de sluppet å krangle om den ene. Sånn er det nok med stolene på Stortinget også. Litt flere stoler – så hadde alle fått en hver.
Bildene fra en og annen sporadisk debatt der inne på Løvebakken, avslører jo stadig at det knapt er en stol i bruk uansett.
I den politiske debatten har jeg fått med meg at Bård Hoksrud (Frp) vil at mopedene skal gå fortere, skatten bli mindre, asylsøkerne hvitere og ølet skal skumme mer. På den annen side er Terje Lien Aasland (Ap) kjapp med å parere at alt dette skal han ordne i neste periode. Asgeir Drugli (Rødt) mener at Telemark stort sett er elendig på det meste og vi har 30 000 for få innbyggere i fylket. Ikke en gang forplantning fikser vi ifølge trønderen på Notodden. Superminister Erik Solheim (SV) har vært i Langesund og håndhilst på omtrent hver eneste av fuglene som har fått vaska seg, som det heter i en sang.
Og det sier jeg uten å ville være nebbete.
Forresten har jeg stor sans for ordfører Jon Pieter Flølo i Bamble som understreker at han gjerne vil bruke feriedager på å være frivillig, men slett ikke på å vaske fugl. Som syndere i sommersol svabrer han svaberg i stedet. Anja Hjelseth (Sp) – som egentlig er en drivendes dyktig politiker – har nå snart så liten oppslutning på meningsmålingene i Telemark at hun kan samle hele gjengen hjemme hos seg. Og få tatt høstonna. Om Venstre og Tonje Løwer Gurholt blir med på treffet, så er det mulig de må ta bestestua i bruk, men ellers så holder det godt med kjøkkenet.
Folkestyret er en fin ting.
Det vil si, folket er bra. Det er alt styret som sliter på.
Men, altså, tilbake til gud-skje-lov-det-er-fredag. Og ikke bare det. Mandag kveld er det bare fire måneder til julepresangene er åpnet…

Langt fra den lutherske liturgi

Og så er det igjen helg og jeg har merket meg at Langesund er veldig i skuddet. Ikke bare i Postgirobyggets sang.
En ting at de har samlet brorparten av aldrende verdensstjerner der ute i sommer. Med stor suksess. Noe annet er at Langesund slett ikke er oppskrytt. Stedet er en sommerperle.
Noe jeg blant annet fikk oppleve for noen dager siden da en strålende opplagt 65-åring inviterte til lag. Invitasjonen var av den munterdystre sorten. «I tilfelle det ikke blir noen 70-årsdag så tar vi festen nå» sto det.
Om det var årsaken til at selskapet hadde oppstart klokken 13.00, vites ikke. Men jubilanten var tydelig på det relativt tidlige starttidspunktet.
Man kunne nesten få følelsen av de barneselskapene der både oppstart og avslutning står uttrykkelig presisert: «åtteårsdagen begynner klokken 17.00 og er ferdig klokken 19.30». (Og ikke ett sekund senere, bare så dere vet det – som man får følelsen av at det også står.)
Man har ikke skjønt hvem som er ens virkelige venner før man har hatt åtteåringen deres på besøk i barneselskap – og de er blitt hentet presis til tiden.
Nå er det mulig at noen måtte hentes i Langesund også. I 65-årsdagen. For rause brett med akevitt ble servert fra like over 13.00-tallet. Sammen med øl. Og nydelig spekemat. Og kultur i form av shanties.
Men det som moret og skaket meg mest var vitsene som ble fortalt i selskapet. Jeg følte meg hjemme på Vestlandet igjen. Jeg skulle så gjerne gjenfortelle noen av dem. Men det var ikke én som egnet seg til det skriftlige medium.
De lå, for å si det forsiktig, langt unna den lutherske liturgi.
Det samme har jeg opplevd før der ute på Bamble-rivieraen også. Så dette er ikke tilfeldig.
De har et ustyrtelig utvalg av aldeles dryppende grove vitser.
Sånn sett er det sikkert ikke tilfeldig at så mange tilårskomne artister opptrer i Langesund. De må rett og slett ha fylt 60 for å tåle å høre den lokale humoren.
Og med de kommunale avgiftene som det kom fram nylig at den eneste Frp-kommunen i Telemark har, så er det vel knapt andre enn bemidlede 60-70-åringer som har råd til å bo der heller.
Men det er som våre gode gråhårede venn på 75, Lennart Kåen som han kalles i Skien, nok sang i går: «We’re only passing through». Det er jo noe Everybody knows.
Og da er vel fredagen noenlunde mør og klar til å sette tennene i…

Wrightegaarden kan bli asylmottak

Åge konsert Wg-040708 036

Det blir helt sikkert fint for de sist nyinnflyttede naboene til Wrightegaarden til sommeren. Da kan de sitte der på brygga si helt innerst i Kongshavn og nyte paraplydrinkene sine og kjenne på stillheten i Langesund. Så stille, så stille. Bare måkene vil flakse og skrike. Vi som bor her vil dra til Porsgrunn, Skien eller Kragerø for å høre konserter, sang og musikk. Det kommer til å bli like stille i Langesund om sommeren som det er nå vinterstid.

Sist tirsdag var vi seks damer som hadde et møte på Papas restaurant på torget, og der var vi de eneste gjestene. Vinterkveldene er fredelige og med folketomme gater her ute i havgapet.

Denne uken fikk jeg tilsendt det tredje klagebrevet på kommunestyrets vedtak om at Wrightegaarden kan få holde 35 konserter hver sommer i ti år, innenfor gitte støygrenser. Damen fra Alta som har skrevet det siste klagebrevet har tydelig fått juridisk assistanse til å finne fram lovparagrafer og forskrifter fra helseloven og forurensingsforskriftene. Med paragrafer vil hun legge en liten by øde.

Selv kom hun flyttende fra Finnmark for fem år siden og kjøpte seg hus helt innerst i Kongshavn. Da hadde Wrightegaarden allerede holdt sine sommerkonserter i femten år. På visningen av huset gjorde eiendomsmegleren oppmerksom på at det pågikk konsertvirksomhet i nærmeste nabolag i sommermånedene. Jeg vet det, for andre som var på visning har fortalt meg det.

Konsertvirksomheten på Wrightegaarden er John Gerhard Steens livsverk. Vår gamle rocker, Strandgutta-artist, langesundspatriot og entusiast. Ikke til forkleinelse for hans barn og kameraten John Ørvik som han eier Wrightegaarden sammen med, men det var John Gerhard som begynte å trekke verdensartistene til Langesund.

Etter hvert innså John Gerhard at han trengte profesjonelle konsertdrivere, og han hentet Morgan Heia og Lars Moen til Langesund fra Moss. Takket være John Gerhards entusiasme har vi fått verdensartistene og de store, norske artistene til Langesund, vi har fått se dem og høre dem på nært hold: Buffy Saint Marie, Eric Andersen, Elton John, The Band, Status Quo, Arja Sajonma, Chuck Berry, John Fogerty, Gary Moore, Hanne Boel, BB King, Dr. John, Secret Garden, Ulf Lundell, Herborg Kråkevik, Jan Eggum, Bjørn Eidsvåg, Åge Aleksandersen, Lisa Nilsson, Solveig Kringebotn, Smokie, Hellbillies, Postgirobygget.

Beth Hart og Katie Meluha kommer til sommeren 2009. Hvis ikke naboklagene fører til at konsertvirksomheten må skrinlegges.

Og husker dere at Bob Dylan laget folkefest i Krogshavn? Det var ingen selvfølge, men et resultat av et godt konsertomdømme. Hovedvekten av konsertgjengerne på Wrightegaarden er godt voksne mennesker, og de går ikke rundt på byen og tisser, spyr eller kaster truser inn i hagene til folk.

Jeg har engasjert meg i denne kampen for Wrightegaardens videre framtid som talerør for ungdommen fra Langesund og Bamble. For min unge sønn, alle hans kamerater og venner, og alle de hundrevis av andre ungdommene som jeg vet jeg har i ryggen.

Jeg kommuniserer med dem hver eneste kveld på Facebook, denne sosiale verden som noen av dere klagerne ikke helt vet hva er, for sånn sett har vi heller ikke like interesser. Det er jo sånne datagreier! Men der, via meldinger og epost sender ungdommene meg innspill og budskap og ber meg skrive hva de mener, for de er ikke så flinke til å skrive leserbrev selv, sier de. Jeg har 3800 støttespillere i ryggen, men det holder med èn klagende nabo for å ødelegge utviklingen av en liten by.

Folketallet har gått ned i Bamble de siste årene, ungdommen reiser ut når de tar utdanning og vil ikke komme tilbake uten Wrightegaarden. Hvis de vil komme tilbake hit til distriktet, så velger de heller det litt mer urbane livet i Porsgrunn og Skien, sier de. Men ungdommene er opptatt av at Wrightegaarden skal fortsette som konsertsted. Wrightegaarden har gjort at de unge er stolte over å si at de er fra Bamble og Langesund, der hvor Norges beste konsertsted ligger.

”Hvordan kan man forvente landsens stillhet i en by?” skriver i dette øyeblikk en av Wrightegaardstilhengerne i en melding til meg.

Poenget er at driverne av et konsertsted i en så liten by som Langesund ikke kan lage lønnsom forretningsdrift av èn konsert i uka. Alle som driver næringsvirksomhet vet at man må tjene et visst antall kroner før man tør å investere èn eneste krone.

For at driverne av konsertvirksomheten ved Wrightegaarden skal ha framtidstro og vilje til å investere i nye støytiltak og forbedrede toalettforhold for publikum og bedre scene for artistene – så må driverne få forutsigbare rammevilkår for et visst antall år.

Klageren som har skrevet klagebrev nummer to forteller at hans tante ”Klara” som bor i New York ikke orker å flytte hjem til Langesund på grunn av konsertvirksomheten om sommeren. Da må jeg spørre: Har utviklingen stått stille i New York de siste førti år? Sikkert ikke. Men barndommens by Langesund skal altså være like stille som for førti år siden, skru klokka tilbake og finn fram krabbesnøret. Ro-ro-til-fiskeskjær.

Jeg har mye på hjertet i sakens anledning. Jeg er ikke sint eller opprørt over de tre klagebrevene. Jeg har sympati for de to damene over sytti år som har skrevet under på ett av klagebrevene. Men ikke for de 5 andre som har skrevet under på klagebrevene. Heller ikke tante ”Klara” i New York.

Men jeg har sympati for de flotte ungdommene Mads, Eline, Dag, Katrine, Petter, Camilla, Robert, Heidi og Martin som gjerne ser for seg en framtid i Bamble når de er ferdige med utdannelsen. Mitt hjerte banker for dem!

Jeg har imidlertid resignert. Etter å ha lest brevet fra den nyinnflyttede damen fra Alta med alle sine lovparagrafer, så har jeg gitt opp. Kos deg med paraplydrinkene til sommeren og de neste ti somrene, og de neste ti, og de neste ti. I stillheten.

Når Wrightegaarden ikke finner det drivverdig å fortsette med konsertvirksomheten, må eierne finne nye inntektskilder. En av eierne, John Ørvik, sier til meg at ett av alternativene de har begynt å tenke på er asylmottak, et annet alternativ er leiligheter. For i Langesund kan vi bo så stille, så stille.

Fra Porsgrunn til Punjab

PD, vår kjære søsteravis i Porsgrunn, har virkelig slått til. Fredag kunne de over hele førstesiden sin proklamere at de kom ut dagen etter også.
De glemte riktignok, i farten, å gjøre noe særlig nummer av at de faktisk ikke kommer ut i dag. Mandag. De har rett og slett droppet mandagen som avisdag. At de glemte å – sette noe særlig fokus på – som det heter i vårt fantastiske avisspråk, nettopp det faktum at de ikke lenger kan tilby leserne sine stoff fra helgen på mandag, skal vi ikke dvele ved siden de kunne glede både seg selv og sine lesere med sin splitter nye lørdagsavis nå i helgen. Den var forresten god.
PD har dessverre hatt nedadgående opplag de senere årene. Men det har aldri hindret avisen i, bortimot daglig i perioder, å rakke ned på Varden og TA. I en ikke lite spydig tone har de i alt fra leder, petiter og andre steder hengt seg opp i det meste som rører hos de avisene de konkurrer mot. Vi får rett og slett jevnlig så ørene flagrer av vår kollega i Porsgrunn.
Men fra i dag er altså mandagen PD-fri. PD er imidlertid ikke den eneste avisen som må spare i det nye året. Knapt noen i Norge går klar. Ikke minst alle de avisene som har laget så mange bilag at de knapt har hatt tid til å lage selve avisen.
Dagbladet, med redaktør fra Porsgrunn, som raser aldeles sjokkerende mye ned i opplag i det siste, avfeier de fleste tallene med at det er «akkurat som planlagt i budsjettet». Det er nesten som de gamle kvinnene i Sogn og Fjordane som satte sin ære inn på å lage ferdig mat og fryse ned til egen gravferd.
Og Aftenposten som kommer både morgen og kveld (det må være herlig) vil sannsynligvis droppe aftenen i år. Og bare komme om morgenen. Noe som bør være tilstrekkelig for den gamle tanta.
Men tilbake til hjemlige forhold her i Telemark. Når det gjelder PD så har de i noen år nå hatt en forbausende bredde i stoffet sitt. Gjennom såkalt telegramstoff som de fyller opp avisen med. Så i perioder er PD bedre på Bagdad enn Bamble. Og jevngod på Punjab og Porsgrunn. Onde tunger vil ha det til at forskjellen blir stadig mindre uansett. Punjab betyr egentlig «landet med fem elver», mens Porsgrunn er berømt for sin ene som slynger seg gjennom den fine byen.
Full dekning fra minst seks elver er ikke verst.
Den som leser PD – får se. Om ikke i dag, så kanskje i morgen…

Sommer på jorda - sommer i Bamble

25.07.2008

Det er sant at man ikke må reise lengst mulig vekk for å få en bra ferie. For maken til mulighetenes sommer vi har hatt i Telemark skal man lete lenge etter. Fra fjord til fjell har det vært et fantastisk julivær, og i år har jeg prøvd ut både skjærgård og Hardangervidda.

Mine foreldre reiste på Hurtigruta og vi inntok derfor hytta for å slå oss til ro et par uker. Alle fire, samt Gordon setteren Era skulle nyte det Bamble hadde å by på av sol, sjø, og andre fasiliteter. Og jeg skal si Bamble innfridde.

”Når sola henger høyt over Langesund
og hjernen er myk og jorda er rund
og Wrightegaarden ligger der den alltid lå
og pilsen er kald og sorgene små
når køen på E18 er gått i stå
og alle går og banner og ingen kan forstå
at det er sommer på jorda”

Ferie bør være tid for venner og familie. Og aldri før har vi hatt så mye besøk som i sommer. Enkeltpersoner, venner og familier. Til og med et stort ”fantefølge” av venner og nye venner, kom i fiskeskøyte fra Portør. En fiskeskøyte hvor de hadde beholdt alt av originalt fiskeutstyr, men som likevel fremsto som romantisk og idyllisk. På dekk satt det eldste feriebesøket på 86 år i en sjarmerende stol fra 50 tallet. ”Fantefølge” fikk servert rekelunsj på brygga sammen med venner fra Siljan og familien. Fantastisk hyggelig.

”Når terna går i spinn over Langesund
og katta er mett og tar seg en blund
og jenta di er gyllenbrun og sommerpen
og bare har på seg solfaktor en
når rekene er salte og jenta di er søt
og tørre kontorister har lagt kroppen sin i bløt
da er det som på jorda”

Middagsservering til mange, er også lettere på hytta. Her er det ingen som bare er gjester og forventer å få maten servert. Alle deltar med ulikt ansvar for middagsrettene. Oppvasken etterpå blir til og med en sosial happening.
Noen av våre feriegjester fikk servert fersk, selvfisket Bamble pir. Filetert og stekt i en blanding av smør og olivenoljen, med grovt pepper, rømme og kruspersille. Sammen med nypoteter fra Brekke Gård i Åby, ble dette festmåltider av beste Telemark sort.

Det er mye lettere og ta ting på sparket når man er på hytta og det er knall sommervær. Livet blir på en måte enklere. Mye fordi det ikke bærer preg av rutiner med stress og mas, men hver dag starter med helt blanke ark. Været styrer hvilke aktiviteter som velges, og folk kommer og går på en helt annen måte enn til vanlig.

Når sommerferien kommer, er vi opptatt av avslapping og utkobling. Selv vi som er rimelig hekta på nyheter og politikk, har godt av å koble helt ut. Jeg har lest TA og Varden, men det er også det eneste. TV og radionyheter har jeg ikke sett eller hørt så lenge jeg var der. PC’n og internett likeså. Det eneste moderne kommunikasjonsmiddel har vært mobilen. Jeg er overrasket over at jeg har klart å melde meg ut på denne måten. Det er virkelig noe godt med det. Kanskje trenger vi det alle sammen, for å få ny energi til hverdagene.

Konsert med Postgirobygget i Wrightegaarden var et høydepunkt. Til tross for et vannvittig regnvær, hadde de et stappfullt publikum i sin hule hånd. Enkelte sanger som ”Sommer på jorda” trang de ikke å synge selv, fordi publikum overdøvet alt. Det er flott å se mennesker slipper seg løs i slik glede. Selv om gleden for noen utpå natta nok var gjort om til fylleangst. Neste gang jeg hører disse fire versj av ”Sommer på jorda”, vil jeg smile og tenke på Bamble. En av flere fantastiske perler på kysten av Telemark.

”Når sommernatta kler seg i perlemor
og jenta di gir deg himmel på jord
og klokka di er full av vann og går i stå
og jobben var før og livet er nå
når krabbene er fulle og hjernen din er tom
og sola varmer sjela di og havet roper kom
da er det sommer på jorda”

Alle kommuner i Telemark har sitt eget særpreg. Et Norge i miniatyr. Som fylkesleder i Venstre skal jeg passe meg for å fremheve noen kommuner mer enn andre. Men akkurat i år var det Bamble som utmerket seg blant mine ferieminner og skapte en flott ramme for varme, hygge og sosial avslapping. Så takk Bamble for alt dere hadde å by på.

”Sommer på jorda
smil overalt
himmelen er gjennomsiktig havet blått og salt
og jentene er søtere enn markjordbær på strå
sommer på jorda
livet det er nå”