Viser arkivet for stikkord ap

Klaga og kyta

Dei vil alltid klaga og kyta,
at me ganga so seint og so smaatt;
men eg tenkjer, dei tarv ikkje syta:
me skal koma – um ikkje so braadt.
Ivar Aasen, 1855

Ivar Aasens 154 år gamle dikt ble igjen relevant i går. Slik det blir hver høst når statsbudsjettet legges fram. Men, altså, statsbudsjettet som ble offentlig i går formiddag er fortsatt preget av at vi er inne i urolige finansielle tider. Kritikken hagler, man bruker for mye penger og for lite penger, samtidig, er opposisjonen syn, så vidt jeg kan skjønne. Når man ikke har så mye substansielt å komme med – så blir det mer abstrakt.

Fremskrittspartiets Siv Jensen (bildet) sa det i går:
«Budsjettet er uten visjoner».
Høyres Jan Tore Sanners motforestillinger var like «løse» i formen:
Han «savner et framtidsperspektiv».
Slik er det hvert eneste år.
Man er så ivrig i det politiske Norge til å påpeke at man ikke er enig, at man tar i bruk ganske teatralske parlamentariske virkemidler. Og ord og vendinger som i alle fall ikke er lett å møte i en konkret debatt.
Før Stoltenbergs regjeringer, da Venstre, KrF og Høyre styrte landet med Kjell Magne Bondevik i front og Per Kristian Foss med nøkkelen til pengebingen i Finansdepartementet var det likedan.
Kritikken haglet mot regjeringen fra Ap, SV og Sp når statsbudsjettet ble lagt fram. Mye av kritikken var der for syns skyld. Til mindre grunnlag, til sterkere ord, kunne man få inntrykk av.
Det tyder også på at mange er noenlunde enige om de store linjene.
Det er imidlertid tre sentrale forskjeller:
Det ene er at vi har fått en finanskrise, som det er tverrpolitisk enighet om å møte med kontant makt. Altså kontanter. Penger. Oljepenger.
Den andre store forskjellen, er etter mitt syn, synet på kommunene i dette landet. Dagens regjering synes tydeligvis at kommuner er en god idè. Den følelsen var ikke tilstede da Erna Solberg regjerte kommunaldepartementet.
Det tredje er synet på skattenivået. Dagens regjering mener at det skattenivået som vi har i Norge er omtrent riktig. Opposisjonen, Høyre og Frp, vil gjerne gi skattelettelser.
Men den virkelig store forskjellen på Norge og andre land er at vi har mulighetene til å bruke solide finansielle muskler for å dempe arbeidsledigheten.
Mange – nesten de fleste – av problemer som oppstår i et samfunn kan knyttes til at folk mister jobben.
Det kan handle om rus. Det kan handle om psykiske utfordringer. Det kan handle om det meste.
Det gamle ordet om at lediggang er roten til alt ondt – har mye for seg fortsatt.
Utfordringene når man er såpass frisk i pengebruken som statsbudsjettet denne gange er et eksempel på er selvfølgelig den berømmelige overopphetningen i økonomien.
Jeg tror de aller fleste private husholdninger nå må ta inn over seg at den rekordlave renten ikke kommer til å vare evig. Knapt nok ut året. Folk må regne inn i sin økonomi at avdrag- og renteposten i privatøkonomien kommer til å øke markant framover.
Noe av de store midlene går denne gangen til infrastruktur, energiøkonomisering og arbeidsmarkedstiltak.
Samferdselsområdet har løftet seg og Statens vegvesen får 14,1 milliarder neste år. En økning på mer enn to milliarder kroner – og 23 prosent.
Tidligere har mange ment at vi brukte for lite oljepenger i Norge. Man har åpenbart glemt at inntil i fjor sommer – det er faktisk ikke lengre siden – var et hovedproblem i norsk næringsliv mangel på arbeidskraft.
I det nye statsbudsjettet nå har finansminister Halvorsen tatt i bruk 148.5 milliarder oljekroner. Hvilket er mer enn 40 milliarder mer enn det handlingsreglen tilsier.
Så løftene om å gasse i motgang – og bremse i medgang – som statsminister Jens Stoltenberg har understreket til det kjedsommelige – har han også lagt hard valuta bak.
– Handlingsregelen åpner for at bruken av oljeinntekter det enkelte år kan avvike fra den langsiktige trenden, for å bidra til å jevne ut svingninger i økonomien. Finanskrisen og det kraftige internasjonale tilbakeslaget har gjort det nødvendig å benytte denne handlefriheten, og det vil vi også gjøre neste år. Samtidig må vi ta hensyn til at bruken av oljeinntekter nå ligger svært høyt, og økt bruk må balanseres mot hensynet til konkurranseutsatte næringer, sa Kristin Halvorsen i går.
Sannheten er at dette er budsjett som antakelig møter mange av de utfordringer vi har i samfunnet vårt.
Vi kan med andre ord takke vår skaper for at vi har så rike naturressurser her i landet.
Vi kan takke våre forgjengere for at disse verdiene i så stor grad er på fellesskapets hender.
Og vi takke hverandre for at vi har holdt oss med stortingsflertall og regjeringer – de siste 15-20 år som synes oljefond er en god idè.
Men jeg tror ikke likevel at regjeringen – eller andre – kan forvente at noen takker for noe som helst. Slik er nå en gang verden blitt.
Selv i verdens beste land.

Vinnere og tapere

Jeg har registrert at det plutselig er svært mange som er opptatt av valgloven. Spesielt Frp’ere har blogget og kommentert den urettferdige valgloven i de siste dagene.
Merkelig at de ikke var opptatt av den, nøyaktig samme, valgloven i dagene før valget. Da kunne man jo jobbet for et flertall som ville endre den.
Sannheten er at Frp har fått inn 24,3 prosent av representantene, selv om de bare har 22,9 prosent av stemmene. Venstre har for eksempel 3,9 prosent av stemmene, men bare 3,4 prosent av mandatene.
Nåvel, det høres så vakkert ut at hver eneste stemme skal telle nøyaktig likt. Men det er vel knapt noen nasjon i verden hvor det er akkurat slik.
Og selv om man gjorde det – ville totaltresultatet bli det samme i følge valgforsker Bernt Aardal i NRK fredag morgen.
Poenget at det ikke er helt – matematisk likt er at flertallet ønsker at hele landet skal være representert i parlamentet.
Det ville jo være synd om omtrent halvparten på Stortinget ble valgt inn fra Oslo-området. Og bortimot ingen fra Finnmark.
Slik det da ville blitt.
«Men vår blokk hadde flere stemmer enn den andre blokken», hevdet en som jeg diskuterte dette med. Fra Frp.
Vel, om man kan kalle Frp og Venstre medlemmer av samme blokken – så krever det mye godvilje. Godvilje som verken Lars Sponheim eller Siv Jensen hadde.
Var det noe de ikke var – så var det å være «på lag». Altså en blokk. Sannheten er at det politiske liv i Norge er rammet av en fordummende begrepsforvirring.
Den «borgerlige fløyen» er ikke en fløy. Og ifølge svært sentrale politikere – på høyresiden – så er ikke Frp et borgerlig parti i det hele tatt.
På samme måten som man snakker om «den sosialistiske siden».
Vel, hvilken side er det?
Om man har det minste forståelse for politiske ideologier så er ikke Senterpartiet og Arbeiderpartiet i nærheten av å være sosialister.
Knapt nok Sosialistisk Venstreparti.
Rødt er vel de eneste som er en slags sosialister. Men de er ikke på Stortinget.
Det kan godt hende at man bør forandre eller justere valgloven. Men det er neppe valgets tapere – som likevel har utropt seg selv til vinnere – som bør være de første til å ta et opp. Timer etter nederlaget.
Men vant ikke Høyre og Frp da? vil du kanskje si.
Tja – det er øyet som ser.
Om de nå var en blokk, så ledet de på meningsmålingene tre og et halvt år før valget. Fra høsten/vinteren 2005-2006 og fram til de siste ukene. Så fikk likevel den sittende regjeringen nytt flertall. Da er det vanskelig å se at Frp er vinneren.
Hele den borgerlige siden ble til det kaoset av krangel og mistro som statsministeren snakket om i mange debatter.
Frp har i tillegg antakelig mindre innflytelse enn før. Selv med litt økt oppslutning. Formann Jensen klarer ikke å levere én sak til sine velgere av det hun lovet. For nå vil verken Venstre eller KrF snakke med Frp på svært lenge, tror jeg.
Siv Jensen begynte faktisk å snakke om valget i 2013, minutter etter at valget i 2009 var ferdig.
Og skulle det gå galt, så er nok valget i 2017 innen rekkevidde.
Muligens.
Det blir et permanent jobb av slikt.
Om Frp er valgets vinnere, slik de selv hevder – så lurer jeg på hvordan et tap ville sett ut for Frp.

Frp som fortjent?

Pengeavisen Dagens Næringsliv fortsetter sin Frp-kampanje.
Det vil si, egentlig så holder de på med å klargjøre Norge for tanken om at Frp kan overta regjeringen.
Det kan bli nyttig.
Derfor blir meningsmålingstallene som ble presentert i går noe pussige. I følge DN så er Frp nå større enn Ap, SV og Sp til sammen. Om man summerer tallene så viser det at Ap, SV og SP har 34.6 prosent oppslutning. Frp får 34.0 prosent. Som er sensasjonelt, men dog ikke mer enn 34.6 prosent.
Derfor legger DN inn et element i beregningen, og omregner meningsmålingen til mandater. Det blir litt spesielt så lenge man foretar en riksdekkende måling, mens mandatene fordeles fylkesvis. Dessuten er det ikke mange målinger i verden som klarer å fange opp utjevningsmandater. Ganske nøyaktig ingen.
Men DN oppnår i alle fall en slags knagg å henge sin vinkel på; at Frp er større enn de tre til sammen.
I går sto det over hele førstesiden i den rosa avisen at Frp har hatt en velgerstrøm i sommer på «100 000 nye velgere». Nå er det de færreste som får velgere de årene det ikke er valg, men slike bagateller stopper ikke journalistikken.
Siv Jensen sier til Dagens Næringsliv at hun er forberedt på å få regjeringsoppdraget av Kong Harald etter valget neste år.
Det kan jeg levende forestille meg.
I hele sommer har samme avisen kjørt en intervjuserie der de spør en rekke mennesker
«Hvordan blir Norge med Siv Jensen som statsminister?».
Intervjuobjektene, mye næringslivsfolk, har ofte vært positive.
Gårsdagens intervjuobjekt, administrerende direktør Bernt O. Bodal, svarer slik: «Det er hun fra SV?»
Og mange har svart noe i retning av: Omtrent som nå.
Noe som står i grell kontrast til det de rød-grønne hevder. Og enda mer i kontrast til det Frp selv mener. De skal jo snu opp-ned på det meste i landet vårt.
Imidlertid er det fortsatt lenge til valget. Siv Jensen kan jo ha rent flertall alene i september neste år. Eller motsatt. Hva nå det er.
Uansett får vi nok det styret, den regjeringen og det Stortinget vi fortjener.
Og vel så det…