Viser arkivet for stikkord alanjackson

Five O'clock i Skien

Jeg tror i grunn ikke mange skjønner hvor stort det er. For countryfolket. At Alan Jackson kommer til Skien. Innenfor denne sjangeren er han ikke det spøtt mindre enn Bruce Springsteen eller U2 er for rockere.
Og han selger gjerne flere plater enn dem også.
Strengt tatt har countrymusikk alltid blitt stemoderlig behandlet i Norge. Av NRK som knapt er i stand til å sende noe som holder mål i sjangeren, unntatt det avlatet de leverer sent fredag natt med noen videoer som man kan betale i dyre dommer for at de setter på sin jukeboks-sending.
Det samme gjelder både radio og de andre tv-kanalene.
Musikkpolitiet. Den militante gruppen med journalister som sitter inne i Oslo og bestemmer fra dag til dag hva vi skal lytte på og se på – er stort sett helt make. Og de liker stort sett akkurat den samme musikken.
Det er ikke country.
Når NRK Telemark sender radio her hos oss så snakker vi om et av, i forhold til folketallet, universets mest populære radioprogram.
Og dermed også landets mest populære.
Men når de setter på musikk for den store lyttende skare telemarkinger, så er det også ofte oslo-bestemt musikk.
De energiske morgenvertene Ken Willy Wilhelmsen og Terje Nordkvelle prøver riktignok innimellom å lure inn litt country – men jeg antar de blir kalt inn på teppet om Garth Brooks, George Strait, Brad Paisley og Alan Jackson dukker for hyppig opp. I stedet for det musikk-juntaen i Oslo har bestemt.
Radio Grenland er det like eins med. Og enda «yngre» profil. Og dermed enda lengre unna. De som bestemmer mesteparten av musikken der sitter forresten i Rogaland.
Når det gjelder P4 og Radio Norge – så virker det som om det utelukkende er listetopper fra 80- og 90-tallet som gjelder. Minste felles multiplum som ingen misliker. Og countrymusikken var stort sett ikke på listene da. Som nå. Fordi countrymusikken for mange ble kjøpt på bensinstasjoner. Eller importert fra Rocade Music i Bergen – eller direkte fra USA for de som virkelig var interessert.
Nå blir det lastet ned på nettet. Gjerne med et amerikansk kredittkort i bunn slik at man får alt det nye med en gang, på iTunes, ikke bare det norske iTunes bestemmer – i Oslo – at skal bli tilgjengelig.
Derfor er det også så forfriskende at vi på torsdag skal få besøk av nettopp Alan Jackson.
At han kommer til Telemark fordi de ikke klarte å selge nok billetter i Danmark og trailerruten går gjennom her og over Haukeli, spiller ingen rolle. Det er da også ruten som har den beste country-radioen i Norge. Radio Vest Telemark. I Rauland.
For billettsalget i Skien har det antakelig vært et minus at Jackson ble lansert for konsert i Bergen allerede tidlig i vår. Svært mange av de virkelig dedikerte country-entusiastene i Norge har allerede booket seg inn med reise og hotell og billetter der vest. Noe som antakelig gjør det litt drøyt å satse på Skien i tillegg. Arrangøren melder uansett at prosjektet allerede er i pluss. På samme måte som Helge Siljan i Ibsenhuset har hatt noen av sine store suksesser med Willie Nelson og Kris Kristofferson. Countryfolket vet hva som er genuint. Og savner å få det oftere.
Jeg har flere ganger vært inne på forskjellen mellom country og køntri.
Countrymusikk er en sjanger der hele fundamentet er det oppriktige og autentiske. Countrymusikken – og artistene – må oppleves som spesielt ekte for å fungere.
Derfor mener jeg at norske køntriartister i stor grad ikke helt får det til. I alle fall om repertoaret er preget av at man skal utgi seg for å komme fra Texas. Men egentlig kommer fra Trondheim. Det er ikke nok å sette en cowboyhatt på hodet. Det blir litt som når bulgarere spiller Bruce Springsteen i en hotellbar. Det finnes nok elver i Sofia også, men The River blir ikke det samme likevel.
Men det finnes unntak. Hederlige. Som E68, Ni liv (som før hadde det herlige navnet Bygdebillyband) eller Vassendegutane. De synger på dialekt. De bruker musikkstilen til country – og opplevelser fra Bø-gata. For eksempel. Og blir dermed ekte.
Dessuten så er ikke countrymusikken så fjern fra den norske folkemusikken som man kanskje skulle tro.
Når Knut Buen er i slag så er ikke det helt fjernt fra de aller beste felespillerne i Nashville.
Countrymusikken er blitt preget gjennom tiår og hundreår av europeiske utvandrere – som ble amerikanske innvandrere og tok med seg musikken sin til det nye og forjettede land.
Og Norge, sammen med Irland, var de som eksporterte flest folk – relativt sett i forhold til folketallet – til Amerika.
Det må jo ha påvirket musikken. I tillegg er det både tyske, engelske, skotske trekk ved musikken. Og mye, mye mer.
Countrymusikken blir nesten alltid sette ned på som litt bondsk, litt harry, litt primitiv.
Tekstene handler åpenbart om for små ting for de store tenkerne. Som hjem og familie, jobb, utfordringer i hverdagslivet, skilsmisser, kjærlighet, ungene dine og huset ditt. Kanskje bilen din og pappaen din også. Og mor. Glem aldri mor.
Så kan jo den som mener at slikt ikke er viktig ta opp hånden.
Selvfølgelig er de nære ting – for å sitere Kurt Foss og Reidar Bø som gjorde den sangen kjent, eller Arne Paasche Aasen som skrev den, selvfølgelig er de nære ting viktig.
Det at det faktisk er svært stor andel av befolkningen i Norge som liker countrymusikk, og enda flere i Telemark, – ligger det en solid dose motkultur i.
Folk finner seg ikke i at det skal sitte noen tilårskomne halvhippier i Oslo og bestemme hvilken musikk de skal like. Eller noen mye yngre hippe typer som hele tiden skal definere hva som er in og ut.
Personlig gir jeg blaffen i hva som er inn eller ut. Og jeg liker ekte, enkel musikk.
Førstkommende torsdag er Alan Jackson inn. Og jeg skal ut. Og på Stevneplassen. Dessuten begynner konserten klokken 17.00. Og som kjennere vet: It’s Five O’Clock Somewhere.
Torsdag er det i Skien…
Ha en god helg, Telemark!

Verdens største countryartist til Skien

Alan Jackson kommer til Skien 13. august. Denne gladmeldingen for alle som liker country bedre enn køntri ble kjent da Impress Norge sendte ut en pressemelding for noen timer siden.

TA er kjent med at det har vært jobbet lenge med en slik konsert. Også Falkum og det flotte anlegget der var aktuelt, men det ble på Stevneplassen konserten landet til slutt.

Country-musikk er svært populært i Telemark, noe som både viser seg daglig i disse dager, på festivalen i Seljord – men også har blitt svært tydelig når Ibsenhuset har fått fatt i artister som Kris Kristoffersen og Willie Nelson og ikke et sete har vært tomt.

Og Alan Jackson er altså det største som finnes i verden i denne sjangeren nå.
Kanskje med George Strait, Garth Brooks og Tim McGraw på de neste plassene.

To dager etter Skien skal han videre til Bergen der han skal spille på Bergen travpark. Noe som antakelig er treffende all den tid mange kaller nettopp countrymusikk for hestejazz.

Jackson fylte 50 år i høst. Da han krøp ut av sin mor 17. oktober 1958 i den bitte lille byen Newnan i Georgia, var det neppe noen som trodde han skulle bli en av countryhistoriens største navn.

Musikkstilen hans er slik at om du ikke misliker countrymusikk aktivt og lidenskapelig, så må du ha glede av Alan Jackson.

Han er jordnær, liketil og ærlig i musikk og tekster.

At han slår så godt an i rurale strøk – altså et stykke fra de store byene, kan være både kulturelt, historisk og substansielt begrunnet. Sangene handler ofte om et enkelt liv på landet.

Platene hans har navn som “Drive”, “High Mileage” og “Under The Influence”. Som vel betyr noe slikt som “Kjør”, “Høy kilometerstand” og “Under påvirkning”. Og alle deler har jo, når sant skal sies, en visst utbredelse i deler av vårt kjære fylke.

Jackson har usannsynlige 30 låter helt på topp i USA.

De handler også om det enkle livet, de gode stundene, de kalde ølene, den nydelige jenta og den første bilen.

Altså ting som er viktig for de fleste.

Som fra en av hans siste radio-hit:

But I still

Like Bologna

On white bread

Now and then

And a good woman’s love

To hold me close

Alan Jackson har solgt til 16 gullplater, 14 platinaplater
og åtte multi-platinaplater i hjemlandet.

I en av sangene synger han “Too Much Of A Good Thing is A Good Thing” – som betyr omtrent: For mye av det gode er godt.

13. august får Telemark sjansen til å teste ut en smakebit på akkurat det.

«It's Five O'Clock Somewhere».

Det er ufattelig, det som har skjedd på børsene de siste dagene. Hele verden skjelver.
De siste 10 månedene skal 19 billioner dollar ha forsvunnet på verdens aksjemarkeder. 19 billioner dollar blir, om man regner det om til kroner, om lag 110 billioner kroner. Altså 110 000 000 000 000 kroner. Sånn cirka. Noe som man vel må kunne hevde er en relativt stor sum penger.
Børssjokkene har kommet så ufattelig tett at de for lengst har glidd over i en konstant panikk.
Ikke hos vanlige folk, men hos alle dem som har eksponert seg i dette markedet. Som det heter. I de kretser.
Men etter at de samlede verdiene i Norge ble 12 prosent mindre verdt de tre første dagene denne uken, over en tidel på tre dager, så var de plutselig nesten sju prosent mer verdt fredag enn onsdag. Bare i dag, fredag morgen, er børsen i skrivende stund, klokken 09.21 opp 5.88%.
Samtidig kunne man lese i de samme publikasjoner som får all denne panikken, som samler på panikken, som sprer panikken, og som profitterer på panikken, at det nå var en litt spesiell Rolex til salgs. Sammenhengen kan synes, hva skal man si, skadefro iøyenfallende.
I alle fall så er det meningen at det skal selges en Rolex Oyster Perpetual Day-Date på den danske utgaven av ebuy nå. Kjøper man klokken helt ny så koster den 1.685.000 kroner. Men siden den selges på denne nettauksjonene blir det antydet at man får klokken for gi-bort-pris rundt 900.000 kroner.
Og da er det jo så billig at det nesten ikke er mulig å unngå å kjøpe den. For noen.
I følge mannen som skal selge har han bare brukt den, som det heter: «en enkelt aften». Hvor enkel den var vet jeg ikke.
For ytterligere interesserte så har vi gleden av å meddele at den er besatt med diamanter, er laget i platinum, diamantene er mer enn syv karat, og den går greit. Jeg hadde nær sagt, som en klokke. Blæh.
Nå er jeg kjent med at noen av våre ærede lesere har en litt enklere smak. De lar seg ikke rive med av Dow-Jones-bekymringer, de 110 billionene som forduftet kan man uansett ikke gjøre noe med. Jeg tilhører nok også den kategorien.
Dessuten er det helg. Og jeg vet om en investering sikker som ehm, banken. Det koster 50-60 kroner for fem desiliter. I tillegg har jeg klokke fra før. Og ser jeg nøye nok på den så tror jeg snart jeg kan si som Alan Jackson og Jimmy Buffett sang: «It’s Five O’Clock Somewhere».
Og da er vel tiden inne til å erklære Robinsons bestevenn for offisielt åpnet…