Viser arkivet for stikkord afrika

Fredsbevarende styrker til Birtedalen

Det er ikke måte på hvor mye leven det har vært i Birtedalen i den senere tid.
Kan vi lese i en herværende morgenavis som fortsatt tar Vest-Telemark på alvor.
Vel, noe bråk og baluba er det vel i alle grender og bygder. Og ikke minst i byene, men makan til det i Fyresdal går det relativt lenge mellom hver gang man får høre om.
Jeg har både fått telefoner og vært i direkte kontakt med innbyggere i den idylliske, vakre og (vanligvis) så harmoniske bygda. Jeg har også flere ganger fått anledning til å være med på bygdekvelder og lignende i området, og det har alltid slått meg hvor hyggelig tone, vennlige mennesker og rotekte utstråling folket har.
Det er nesten imponerende at en kommune med 1379 innbyggere – den minste i Telemark, klarer å lage så mye spetakkel.
Nissedal er forresten nest minst med 1393 døler så det skiller ikke mer enn 14 personer. Slik sett så skal det ikke mer enn en romslig Smiths-venner familie til, før Fyresdal igjen farer forbi metropolen Nissedal.
Men det er en helt annen sak.
Nå er jeg for så vidt ikke i tvil om at det finnes feil på begge sider i denne dyptgående konflikten. Både hos bygdefolket og de som har flyttet inn til bygda.
Jeg har også snakket med en ikke så liten andel fyr’sdøler i det siste og fått innblikk i hvor vondt dette er. Likevel kan jeg ikke fatte og begripe at det ikke skulle være mulig å komme fram til en fredelig løsning.
Vi i Norge som deler ut fredspris, som megler på Sri Lanka, i Midtøsten, i Latin-Amerika og Afrika, med noe høyt selvbilde riktignok, men med masse gode intensjoner – burde vel klare å løse en konflikt mellom grunneiere, beboere og hyttefolk i Fyresdal?
Fortsetter det som nå blir det ikke lenge til vi må følge rådet til en sentralt plassert observatør i området som sa det til meg denne uken:
Om de ikke besinner seg snart nå, så må vi plassere ut fredsbevarende styrker i Birtedalen.
Da kan man i hvert fall tali*banne* på at det neppe blir bedre…

Skyld og uskyld i Kongo

Det er litt av en sak som utspiller seg i Afrika nå. Den vekker stor oppmerksomhet. De to norske mennene som står tiltalt for drap i Kongo følges av svært mange – både her og i Afrika.
De to skjeggete karene er utstyrt med det ganske unorske navnet Joshua French og det urnorske navnet Tjostolv Moland.
Og jeg kan levende forestille meg at rettssaken er en stor belastning for både de to og pårørende. Jeg skal heller ikke, på noen som helst måte, ta stilling til skyldspørsmålet.
Det får den kongolesiske retten ta seg av. Selv om det som er framlagt av bevis i form av bilder og våpen er vanskelig å se helt bort fra.
Jeg har lagt merke til at mange norske journalister klager over alt fra kvaliteten på tolkene, til omgangsformen i rettssalen.
Vel, jeg tror rett og slett at det er slik at om man begår en straffbar handling i for eksempel Kongo, så må man også ta i betraktning at man vil få en rettssak, og kanskje en straff, der og deretter.
Som sagt, jeg aner ikke om disse to karene har gjort dette grufulle som de står tiltalt for, nemlig å drepe sin sjåfør Abedi Kasongo. Men om nå det viser seg at de har gjort det, så er ikke verden slik innrettet at man kan begå en kriminell gjerning i et land, men kan velge seg straffeforfølgelse i et annet land. Der straffene og fengslene er mer humane. Så langt er ikke valg-samfunnet kommet.
Nå er jeg uansett prinsipielt og grunnleggende imot dødsstraff. Men, absurd nok, så er ikke dødsstraff et brudd på de internasjonale menneskerettighetene. Og om disse to blir kjent skyldig i drap – og får dødsstraff – så er det også i henhold til loven i landet de er tiltalt.
Tiltalen er heller ikke småtterier. I tillegg til å drepe sjåføren sin er Joshua French og Tjostolv Moland tiltalt for drapsforsøk, væpnet ran, spionasje og å danne et kriminelt forbund.
La oss for all del krysse fingrene for at de to ikke blir dømt til døden. Eller noe annet fryktelig. Men håpet er først og fremst knyttet til et annet håp – nemlig at de to er uskyldige.
At vi i Norge kanskje er skeptiske til rettspleien i Kongo er ikke rart. Men det er slett ikke rart at kongoleserne er skeptiske til to europeere med våpen i sin egen utmark heller. De har sett mange slike gjennom hundrevis av år. Som aldri fikk den straffen de fortjente…

Når begynte amerikansk TV å bestemme over norsk utenrikspolitikk?

Nå synes jeg Mullah Krekar-saken har sklidd ut. Han heter forresten ikke Mullah som jeg oppdaget at noen trodde, men Najmuddin Faraj Ahmad. Han har søkt, men ikke fått innvilget, norsk statsborgerskap.
Og la det være sagt med en gang: Jeg mener at den skjeggete mullah’en bør sendes ut av Norge så fort som mulig.
Det han sier, det han gjør – det han har gjort – og de tingene som er avslørt rundt ham, tyder på at han rett og slett ikke trenger den beskyttelsen som Norge har vært villig til å gi ham.
Men det er flere spørsmål som må stilles rundt dette:
Skal vi i Norge snu opp ned på lover, avtaler, forpliktelser og internasjonale regler fordi et amerikansk tv-selskap lager et kraftig dramatisert program om Krekar?
Og er det slik at vi kan bruke lover, avtaler og regler på fritt grunnlag – slik det passer oss?
Sannheten er at alle land i Vest-Europa har forpliktet seg til tilsvarende behandling vedrørende hjemsendelse som Norge.
Man sender ikke folk til tortur og mulig dødsstraff fra Norge. Eller fra England. Eller Danmark. Eller Frankrike.
Det pussige med deler av den norske debatten, er hvordan det snur når nordmenn blir tatt i utlandet.
Enten det er unge kvinner mistenkt for narkosmugling i Latin-Amerika eller det er unge menn mistenkt for drap i Afrika, virker det også som om vi skal lage våre egne regler. Da blir det gjerne hevet at det er håpløst, hjelpeløst og hodeløst at ikke norske myndigheter, aller helst utenriksministeren personlig, henter disse hjem til norske fengsler.
Det samme gjaldt forresten han karen fra Jemen som er mistenkt for å drepe en ung norsk kvinne i London. Også han skulle Norge, leste jeg flere steder, hente rett ut.
Men slik er altså ikke verden innrettet.
Det er faktisk ikke slik at det gjelder en internasjonal lov for saker knyttet til nordmenn – og en annen for resten.
Det som er helt åpenbart er at kombinasjonen av rå populisme, snarlig valg og utenrikspolitikk er en dårlig miks, der svært mange håpefulle kandidater snakker mot bedre vitende.
Åpent og tilsynelatende ærlig later de som om vi bare kan bestemme oss for et eller annet i Norge. Og så blir det slik.
Og det gjelder både drapsmistenkte i Afrika med norsk bakgrunn og drapsmistenkte i Jemen med mulig norsk offer.
Det nye er at Frp nå legger opp til at et amerikansk dramatisert underholdningsprogram skal legges til grunn for norske utenrikspolitikk.
Sist Frp var tilsvarende aktive i utenrikspolitikken var da de absolutt ville sende norske unge gutter til Bagdad og krigen der.
Akkurat den saken har de visst ikke nevnt på en stund..