Viser arkivet for stikkord hjuksebø

Hjuks!

Jeg har endelig fått lest noen av bøkene i Karl Ove Knausgårds «Min kamp»-prosjekt. Jeg leste litt da Vivi Sævik laget en lokal kamp-variant i sine gode kronikker på denne siden i TA, men har ikke tatt skikkelig tak i dette litterære fenomenet før i den senere tiden.
Og jeg er på mange måter imponert over prosjektet, språksikkerheten og formen til Knausgård. Jeg har også respekt for Knausgårds vilje til selvutlevering og spydige ironisering over egne nederlag. Selv om det antakelig, og nok, er preget av en smule kokettering, vil jeg tro.
Mest imponert er jeg over måten Knausgård beskriver sin far, med en distansert hat/omsorg og en observerende resignasjon når det meste gikk på dunken. Hvilket det da også, til de grader, gjorde.
Nylig snublet jeg forresten over nettopp Vivi Sæviks mening om Knausgård på et av de såkalte sosiale mediene. Der skriver Vivi følgende:
«Etter 155 sider gir jeg opp å lese mer av Knausgård nr 5. Tåpeligheter. Livet er for kort til å lese slikt surr».
Vel, altså, 155 sider av bok nummer fem tyder vel på at det ikke er bare surr? Såpass respekt tror jeg Vivi har for egen fritid.
Men de påfølgende kommentarene er også interessante. Selv om sju Facebook-venner «liker dette», så liker de åpenbart ikke bøkene. I den grad de har lest dem.
Og blant de som har valgt å kommentere står det blant annet et ganske presist spørsmål fra;
Anne: «Hvorfor må du lese det?».
Aud skriver: «Jeg stoppet på slutten av bok en……snakk om oppskrytte greier».
Mens Tonje er av de mindre utholdende: «Enig. Jeg klarte kun 45 sider av nr. 1».
Elisabeth gir til kjenne sitt internasjonale syn på det hele: «Gav också upp i slutet på första boken. Ointressant jag lyckades inte engagera mig i hans liv».
Så har vi Vivi igjen: «Knausgård er Norges mest omtalte og berømmede forfatter for tiden, derfor ville jeg lese bøkene. Men nå er jeg lei av å lese om Knausgårds fyllekuler og sexdrømmer».
Mens Bjarne skriver: «Vivi, har du holdt ut i 4 bøker??! Imponerende kondis! Jeg holdt ut i noen få sider».
Det stilige med dette er jo at folk mener ting.
Det spesielle er at mange mener såpass sterke ting uten å ha lest mer enn «et par sider».
Hvilket jeg så absolutt tror gjelder flere enn aktivistene på Facebook-ytringen til Vivi.
Sævik på sin side har jo definitivt grunnlag for egne meninger når hun skriver:
«Jeg holdt ut i 4 bøker, for det kan jo hende at det var jeg som tok feil når jeg syntes bøkene var elendige, og at litteraturkritikerne hadde rett. Min konklusjon er fortsatt: møkkabøker!»
Og, som sagt, jeg klarer ikke helt å forstå at man tar fatt på bok nummer fem – bare for å få bekreftet at den er like dårlig som de fire foregående. Men, man har i alle fall en plattform da, for å skjelle dem ut.
Personlig må jeg si meg svært så uenig. Uten å ha lest samtlige. Jeg mener dette er interessante og velskrevne fortellinger fra et liv. Autentisk. Medrivende. Og oppriktig.
Men hva vet jeg.
Sånn sett er det så langt bare en ting som har opprørt meg. Det hele foregår da Knausgård og en kollega satt i Bø og tafatte prøvde å gjøre seg morsomme på Hjuksebøs bekostning. Poenget er imidlertid at Knausgård skriver Juksebø. Her håner han altså det nydelige stedet ved Heddalsvannet, som fra norrønt het noe slikt som Hiuxwbö, uten en gang å skrive navnet slik det skal. Denne perlen av en bygd, med knappe 350 innbyggere, i Sauherad.
Derfor kan jeg altså også bidra med litt mer Knausgård-aggresjon:
Skal du først gjøre deg kvikk på lokale steder i Telemark så får du også, pinadø, skrive navnet riktig.
Alt annet er Hjuks!
Ut over det så synes jeg altså at Nausgaard har vært riktig så flink og nyskapende…